torsdag, september 29, 2011

Middelalderen del 2

Da jeg var ung trodde jeg at jeg var udødelig.
At tannlegeanliggender, forsikringer, promillelovgivning og generelt 'smarte' råd om liv og helse ikke gjaldt meg.
Jeg forestilte meg ikke at jeg skulle bli over førti år gammel. At jeg før eller seinere måtte forholde meg til de samme spillereglene som alle andre. At jeg skulle låne astronomiske mengder monopolpenger for å kjøpe hus - den så jeg ikke komme, gitt .
Ungdom lever i nuet. Eller levde i daet for min del.
Jeg ønsket meg forsåvidt aldri å bli voksen. Eller jeg ville jo ha fordelene. Men pliktene og ansvaret og konsekvensene var jeg aldri særlig lysten på.
Bekymringer var det få av. Det var nok mye av årsaken til at jeg drøyde ungdomstiden så lenge som jeg gjorde også. Til langt inn i den mørkeste middelalderen.
Men det er jo ikke bare en bryter man slår på det der. En venninne av mormor sa at hun en gang hadde sagt at hun følte seg som ei lita jente i kroppen til ei gammal dame. At man er den man er selv om skallet forandrer seg. Det som irriterer meg er at man ikke blir smartere med alderen. Livsvisdom er en myte, og personlig er jeg like stokk dum som jeg var da jeg var 25. Men jeg er en del surere. Og så bekymrer jeg meg mer. Og det er knapt noen handy baggasje å ta med seg inn i oldtiden.

Kjære Slangemann og Suli, gratulerer med førtiårsdagene! Blir stas å komme på fest. PS: Hva gir man mannen (mennene) som har alt?

fredag, september 23, 2011

Beskriv deg selv

Det tok altså drøyt fem år fra jeg begynte å blogge til jeg skrev noe på 'profil'-delen.
Den skal speile meg og mine interresser, musikk jeg liker, bøker jeg liker.

Det var slikt man skrev i pusurdagboka til dem i klassen på åttitallet. Det å få skrive i pusurdagboka til noen - bak i 'mine venner'-seksjonen var en tillitserklæring. Midt mellom alle lappene og plastbindersene i tusen farger. Man skulle liksom vise hvem man var, og helst være litt morsom, og si hva man likte og så knotet man ned noe og så hadde man kanskje bare et lite friminutt på seg før eieren av boka måtte ha den tilbake. Det har vært et langt friminutt. Sånn sett. Men på blogger kan man forandre underveis.
Monstermamma skrev nylig om å lage seg en profil på et sjekkenettsted. Det var godt skrevet synes jeg. Beksvart. Jeg ser utfordringen. Beskriv deg selv. Definer deg selv, hvem er du? Hvem leter du ettter?

Men jeg skal jo ikke sjekke noen, og så er jeg pseudoanonym, så jeg trenger ikke briefe med kunnskap jeg ikke har, eller flexe muskler jeg ikke besitter, eller dømme eller bli bedømt etter utseende. Jeg tror jeg skrev at La Bamba var favorittfilmen min i en av de bøkene. Og at jeg likte Alistar Mc Clean. Temmelig fantasiløst.

Jeg fikk mye av den samme følelsen da jeg skulle fylle ut disse feltene. Følelsen av å være fantasiløs. I tillegg føler jeg meg akterutseilt på musikk og filmfronten. Det burde ikke plage meg. Men det gjør det.
Mistenker at jeg hadde hatt mye mer å komme med om jeg kunne skrive hva jeg IKKE liker. Mænu, Soul, realitykjendiser, kristenføkks, høyreføkks, rap på norsk, rap på engelsk, shopping, syklister, ski. Lista er uendelig lang.

På den annen side definerer jeg jo at jeg er interressert i suring og grining. Så kan jo folk legge sammen selv. Eller trekke fra.

Forøvrig synes jeg Pusur speiler åttitallet i regionen på en ypperlig måte. Feit, egoistisk og ondskapsfull.

torsdag, september 22, 2011

Påskeharen forteller hvor skapet skal stå

Vi humper videre.
Var i banken og signerte lånepapirer i går. Eller var det i forgårs? Mye penger.

Ungene har revet fire taster av den gamle laptopen til Rållså - noe som kompliserer skrivingen - men samtidig gir maskinen et sårt tiltrengt snev av personlighet.

Ingrid og Endre ønsket sinnet mitt velkommen med jubel og herming: IKKE GJØRA DET! NEI, INGRID! HOLDE PÅ ME?
Jeg liker ikke så godt å kjefte. Til slutt ble Ingrid lei seg. GÅ NER EG! Jeg så at underleppa begynte å skjelve. Og så endte det med at jeg ba om unnskyldning for at jeg hadde vært sint.
Nok en seier for pedagogikken. De kommer nok til å la tastene være i fred heretter.

søndag, september 18, 2011

Grinderman

Vi tror at Endre har vannkopper (watercups), for SÅ grinete over SÅ lang tid er selv ikke jeg.
Den eneste barnesykdommen jeg kan huske er kusma. Bergljot fikk før meg, og hun så ut som en representant for lemenfamilien. Og det gjorde jeg også etterpå.
Men uten det voldsomme sinnet.

Noen som vil tippe utfallet av Spurs - Liverpool i dag? Selv går jeg for 1-3.

mandag, september 12, 2011

Bilder

Sist det var valg var for to år siden. Det var en blendende høstdag, og Rållså og jeg var akkurat kommet inn i tvillingbobla. Og ungene var nesten ikke mennesker enda. Vi bar dem i hver sin babybjørn og vi så ut som en reklame for sosialdemokratiet eller kjernefamilien der vi ruslet ned til en skole eller et bydelshus for å gjøre borgerplikten. Ungene hadde strikkede jakker og strikkede luer og strikkede bukser og matchende strikkesokker. Og Endre hadde store, sjokkerte og lett utstående kulerunde øyne, og Ingrid hadde en munkekrans med fjonhår rundt bakhodet. Og mest av alt lignet de nyfødte kattunger med sine søvngjengeraktige bevegelser.
Og Rållså var så nydelig. Det lyste av henne.
Det er rart at de to årene som har gått har rommet mer liv og omveltninger og død enn de tjue før der. Som om jeg har sittet inni en snøkule og ikke ant noe om hvor mye som kunne skje hvis noen ristet kula. Hvor ekstremt det faktisk kan snø. Og det er ti år siden gwb erklærte ondskapen krig, den idioten. Og man burde ikke se seg så mye bakover når man er midt i livet.
Man burde kanskje ikke dvele ved ting.

torsdag, september 08, 2011

Ta deg en bolle

Jeg følger ikke valgkampen særlig tett. Jeg ser politikerne, på skjermen, ser ordene hoppe ut av munnen på dem. Små svarte troll fra tunga. Men jeg hører nesten bare en durelyd. Som ei kjøkkenvifte eller en støvsuger. Eller noe sånt.
Som pendler tilhører jeg en 'velgergruppe'. I lokalavisen skrives og skrives det plutselig på leserbrev fra kandidater som vil styre. Som har løsninger. For en uke siden sto det firefem mennesker og pushet roser på bysiden. Jeg var på vei til jobb. Jeg følte meg litt som en sau. Lurte meg utenfor. Slapp å møte selgerblikkene deres. I morges skjedde noe lignende.
Kvart på seks på sørpis-siden. Jeg var overhodet ikke forberedt. Jeg hadde fortsatt litt av søvnspinnet i hodet. Da var de der. En hær av aksjonister. Jeg fikk dyttet en hvit papirpose opp i hånden, et blikk fra en ordførerkandidat som nok ante at akkurat denne posen kunne hun gitt til noen andre. Oppi var det en juice, en bolle og en papirflyer. Utenpå sto det 'ANDRE BOLLER'. Jeg rørte den ikke. 'TA DEG EN BOLLE' hadde vært bedre. Eller bare 'BOLLE?'.

onsdag, september 07, 2011

Human Resources

'Er det ikke rart hvor joviale trøndere og Totninger høres ut?'

Det tenkte jeg da første foredrager - som var trønder - foredro om de store fordelene hans firma hadde hatt av å bruke akkurat denne nettportalen.

Men først hadde jeg tenkt at det var dårlig gjort at det ikke var satt ut noen sjokoladekake. Hadde jeg visst det på forhånd skulle jeg ha spist frokost.

Middagen på Mandagskvelden - den jeg ikke var med på - hadde visst vært så fantastisk at den savnet sidestykke i historien.

Trønderen sa noe jovialt om baren og da humret det godt i salen.

Vel og bra. Siden han var så koselig ga jeg han en svak firer på evalueringsskjemaet.

Han siste jeg overvar (jeg måtte gå til lunsj) var en IT - kis i femtiårene som visste alt om å ansette de riktige folkene i de riktige stillingene, og hvordan man - ved å bruke et supert test-opplegg som han og kona hadde laget - med tre til firehundre spørsmål - kunne man vite om man hadde den top performeren (han brukte faktisk det ordet) - man var på jakt etter, og dermed unngå å ansette en low eller mid performer.

Hadde det vært en trønder eller totning som presenterte denne enestående metoden for å finne top performers haddde jeg muligens slukt det hele med hud og hår.
Men dette var en kvasikreativ østlending med halvlangt grått hår og en (jeg gjettet på skreddersydd) grå vest. Dessuten hadde han briller med fargerik innfatning.

Systemet stammet selvfølgelig fra USA. Selv synes jeg det minnet ganske mye om det scientologene putler på med når de skal måle usikre mennesker og siden fortelle dem hvem de er.

Fascisme er et litt sterkere ord. Nytteverdien av dette innlegget ga jeg en treer.

Det er nyttig å bli minnet på at det faktisk finnes slike mennesker der ute.

mandag, september 05, 2011

Det var en gang et troll

Kan ikke si at jeg hadde gledet meg så veldig. Til å gå på kurs.


Det var formannens idé. Datagreier. Det foregår på et hotell ved flyplassen. Jeg ble mottatt av en smilende dame som sa: hei, Øystein! Jeg tenkte at det var da veldig og hva er i veien med deg.

Det var tre til fra jobben der. Og 65 andre. Men det var en veldig god sjokoladekake, som virket i formildende retning. Det var visst forventet at vi skulle klappe for allslags. Og så var det trefire forskjellige it - folk som foredro om it-relaterte ting.

Det gikk jo overraskende greit å holde seg våken, selv om jeg ikke forsto så mye av det som ble sagt. Det ble utdelt en plastmappe med blyanter, viskelær og blyantspisser. Det var stas. Fikk meg til å tenke på skolestart. Tror ikke jeg har sett en blyantspisser siden 1980, og langt mindre brukt en. Lunsjen var ok. Og så var det mer sjokoladekake.


På slutten var det duket for finale: ei fresk dame fra Østlandet som snakket om motivasjon og smilet og entusiasmen og gleden og generelle friskus-ting. Hun hadde salen i sin hule hånd, og krydret det hele med bilder og små videosnutter i dårlig opplösning av dyr og dansende babyer og pene damer i sommerkjole som gikk rett på lyktestolper. Som hun nok hadde funnet på youtube.

Jeg kunne jo se at jeg var i målgruppa. At jeg ikke akkurat strør stjernestøv på alle dem som er rundt meg.

Jeg likte ikke så godt 'imitasjonsstemmen' hennes, for den var den samme uansett om hun imiterte ungene sine, gamle tanter eller kolleger. Litt for Chat noir etter min smak.


Da hun var ferdig måtte vi synge. Habahaba. Ikke den av Mwangi, men den av lillebjørn nilsen. Etter en tekst hun hadde laget. Det var en gang et troll. Da vi var ferdige følte jeg meg litt skitten. Som om jeg var blitt med i noe gladkristent mot min vilje. Men kurset går over to dager. Og jeg skal ikke på festmiddagen i kveld. Inni bomullen i hodet spinner Tønes` seminarblues.

fredag, september 02, 2011

Klassekamp

Da jeg bodde i England lærte jeg klassebevissthet.
Jeg lærte at det var ok å jukse, stjele, skalle ned folk, vise pekefinger og langfinger (i følge mytene en fornærmelse som går tilbake til middelalderen) - alt dette og mye mer lærte jeg.
Siden jeg var utlending ble jeg også behandlet som om jeg var bittelitt tilbakestående, så per definisjon befant jeg meg på trinnet UNDER arbeiderklassen. I England finnes en slags opplest og vedtatt forestilling om at de fremdeles er en stormakt.
De fleste av oss andre vet at de bare er et dårlig styrt kongedømme, lokalisert til en holme i nordsjøen.

Men jeg vil tilbake til dette med klasser. Jeg antar man kan si at jeg kommer fra en slags middelklasse. Siden bønder har eiendom, og før hadde de husmenn og treller og denslags også. Men de siste tretti åra har denne yrkesgruppen blitt systematisk mobbet og hundset og anklaget for å være ulvedrepere, parasitter og dyremishandlere. Alt i regi av høyreføkksa og hovedstadspressen.
Men det med eiendom er det ikke lett å argumentere imot.
Dermed kan man si: at påskeharen har foretatt en klassereise. En proletarisering. Helt uten å løfte en finger. Det er ikke så mange igjen av oss. På gølvet. Det er Lars Magnus og meg og noen andre. Og noen polakker. De som jobber i nordsjøen regner jeg ikke med, for de tjener så godt.
Dessuten stemmer de Frp.