torsdag, august 31, 2006

Norhybrid


Jeg har en dårlig dag igjen, og i den anledning skal jeg hente fram noe morbid fra min tid som gårdsarbeider.
Jeg vil anta at det er allment akseptert at man blir formet av de omgivelsene man- til en hver tid befinner seg i, vokser man opp på en gård som har pelsdyroppdrett blir man vant til å se dyr i bur, etter noen ganger blir man herdet, og hverdagen blir 'normalen'(slik har det alltid vøri, og slik vil det alltid bli). Når man får ting mer på avstand- vil man gjerne se litt anderledes på dem. Jeg har alltid vært glad i dyr, jeg synes de har en renhet- en uskyld i seg som vi mennesker mangler.

På åttitallet ble det i norge avlet fram en type gris som gikk under navnet 'Norhybrid', den var spesialdesignet for å gi mest mulig- og magrest mulig kjøtt. Det geniene fra svineavlslaget ikke hadde tenkt noe særlig på, var hvordan beinstrukturen til denne grisetypen taklet de kalde betong-gulvene i Norske grisehus(de få månedene den skulle leve). Resultatet var at en forholdsvis stor prosent av disse slaktegrisene ble lamme rundt slakteferdig størrelse, beina klarte ikke å bære kroppen. Først ble de sittende på rompa, og da tapte de fort kampen om matfatet med sine artsfrender. Det er veldig sjelden at norske bønder tilkaller veterinær for syke slaktegriser, det er rett og slett for dyrt- å betale tusen kroner i veterinær for en gris man i utgangspunktet ikke kunne tjene mer enn åtte-nihundre kroner på er dårlig butikk.
Noen bønder har et lite lager penicilin, og forsøker å behandle pasientene sine selv, men de fleste slaktegriser som ender på rompa vil aldri klare å reise seg igjen.
Når jeg var omtrent tyve år- hadde vi en gris som var blitt lam på hjemgården min. Vi hadde skilt den fra de andre - latt den ligge i en binge for seg selv. Prøvd å gi den mat og vann, men til slutt ble den bare liggende på siden, og kunne ikke reise seg. Hadde min far vært hardere - hadde han avlivet den selv. Til slutt orket jeg ikke se den lide lenger, så jeg slo den ihjel med en øksehammer. Det var meningen at det skulle gå fort, men den stakkars grisen hylte og hylte,i frykt og smerte. Og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg slo øksehammeren i hodet på den før den døde. Det var helt grusomt, og jeg tenker fortsatt på det. Angrer og angrer ikke. Bebreider far for at han ikke tok ansvar. For det var hans ansvar. Når jeg fortalte ham at jeg hadde avlivet den var det anklagelse i blikket hans. Når han mumlet: 'Det trodde jeg ikke at du hadde klart'.

onsdag, august 30, 2006

Gavetips


Det finnes mange historier om min gode venn Tvitt, langt fra alle er sanne. Noen har blitt slipt og formet til det ugjennkjennelige av tidens tann, eller vridd og grodd ut av en hver proposjon eller sammenheng. Jeg føler likevel ikke at vi skal la det- ELLER sannheten skygge for den gode historien.

Jeg antar at jeg ikke er den eneste som ofte sliter med å finne egnede jule- og fødselsdagspresanger til mine nærmeste. Det kan være vrient av flere årsaker. En er gjerne at de 'har alt'(eller at de ihvertfall har penger til å kjøpe seg det de måtte ha lyst på), en annen kan være at man ikke kjenner dem så godt at man vet hva de trenger eller ønsker seg. Jeg pleide å være ganske god til å kjøpe presanger når jeg var yngre, men senere kan man nok si at jeg har mistet 'gaven'.
Barn løser gjerne problemet med å lage noe selv, under mottoet 'det er tanken som teller'. Og dermed slipper de ofte unna med et skjærebrett eller en dorull-nisse.
det er ikke utenkelig at det var dette mottoet som var utgangspunktet for unge Tvitt når han en jul en gang i slutten av tenårene strikket en presang til sin far.
Dialogen må ha gått omtrent som følger: Tvitt Jr: 'God Jul, Far'. Senior:'takk- dette va spennande'.(pakker opp pakken- drar ut en liten strikkedings i ull) Senior:'Å jysses- ka e det her for någe?'. Junior: 'Ser du kje' det? Det e' ein pikkvarmar!'.(jeg har tenkt på denne episoden mange ganger oppover årene, og jeg skulle gitt ganske mye for å se seniors ansiktsuttrykk i det han blir overrakt gaven.)
La dette gå ut som et gavetips til alle dere der ute- når dere neste gang sliter med å finne presanger til deres respektive fedre- eller andre mannlige familiemedlemmer. Jeg er overbevist om at Tvitten har spart på oppskriften.

tirsdag, august 29, 2006

Bråkebeltet on tour


Jeg vet ikke hvor mange av mine lesere som var P3-lyttere på den tiden det legendariske radioprogrammet Karate- anført av brødrene Schau og Kyrre Holm johannesen gikk på lufta. Undertegnede var stor fan av programmet, og særlig av det mildt sagt fargerike galleriet av gjester som ble presentert. Av de mest minneverdige karakterene var brødrene Kim og Jim Enoksen fra bråkebeltet- Schau-gutta hadde nemlig en teori om at det gikk et geografisk belte over hele landet, som var veldig smalt- og de som bodde innenfor dette beltet brølte og bråkte og laget et helvetes leven hele tiden.

Saken er at når mange jeg kjenner inntar spiritus i mengder over anbefalt nivå (som er minst mulig), stiger støynivået, og ikke minst øker volumet i stemmen. Jeg faller selv inn under nevnte kategori, det samme gjør Pål Øystein, Åsbjønn, og ikke minst Runar. De som føler seg utelatt må gjerne skrive seg på lista.

For omtrent tre år siden, skulle undertegnede og Pål Øystein en tur på Folken for å bivåne et orkester ved navn Cowboy Junkies. Jeg visste ikke stort om bandet, og det tror jeg ikke Pål Øystein heller gjorde - bare at de sto bak en fin coverversjon av Velvet Undergrounds' Sweet Jane. Vel, vi møttes uansett i baren på SAS-hotellet, hvor vi konsumerte drinker i et forholdsvis høyt tempo. Formen ble etter hvert veldig bra, og vi skjenet lykkelige over gata til Folken- hvor konserten var godt i gang alt. Når vi kom opp i storsalen fikk vi se et snodig syn- det var satt ut stoler til publikum, og bandet på scenen satt forsyne meg de også. Det tok ikke lang tid før vi forsto at vi var uønsket, det ble mye hysjing, og særlig etter at undertegnede hadde uttrykt at preikingen mellom sangene absolutt var å foretrekke foran sangene i seg selv- besvart av en høy og hjertelig latter fra min svirebror.
Da kom det en vakt bort, og ba oss om å forlate lokalet. Det gjorde vi med den største fornøyelse- og forsvant tilbake til basen- baren på SAS-hotellet. Det er ikke så mye mer jeg kan erindre fra selve kvelden, men når jeg leste konsertanmeldelsen i Byens største avis, var det viet oppmerksomhet til noen som hadde oppført seg støyende, og dermed forstyrret de sarte sjelene på scenen og i salen. Hm. Det toppet seg når det viste seg at vi var tema i gjesteboka til bandet på internett også. Jeg er ikke særlig stolt over å ha ødelagt andre menneskers konsertopplevelser, men når det er sagt- synes jeg at både publikum og bandet var en slapp og blodfattig affære. Jeg forteller vel egentlig denne historien- først og fremst for å illustrere hvordan det kan gå hvis man i bråkebelte-modus havner på 'feil' sted.

mandag, august 28, 2006

Sauekurs for flanellskjortemenn



Kjære flanellskjortemannen- sauer blir ikke geiter når de blir gamle.
Det øverste bildet viser ei geit - det nederste en sau.
Som du kan se er forskjellene ganske store- en opplagt forskjell er 'skjegget' geitene er utrustet med. At sauen har ull, mens geita har ragg vil være en annen. Dessuten er det ikke uvanlig at geiter får små horn- noe som er veldig uvanlig hos sauen. Det som kommer ut bak må ikke forveksles med rosiner i noen av tilfellene. Lykke til med den kommende sauepasser-jobben på Haukali.

søndag, august 27, 2006

Hells Bælls


Jeg har sittet hele natta sammen en en ansamling av mine beste venner og pratet skit og spilt Buzz. Det var fint.
Men ikke alle venner jeg har hatt opp igjennom årene har vært av en slik kvalitet som de jeg omgås nå.
Da jeg var i slutten av tenårene ,hadde jeg en bestekompis som het Leif morten. Vi pleide å leke mye med hverandre, dra på bryggedanser, smugrøyke sigaretter og drikke øl.
I 1989 dukket det opp en ny figur i nabolaget vårt som gikk under kallenavnet 'Bælls', han var en ekstremt rølpa, ekstremt tynn, men tidvis veldig underholdende trønder med bart. Jeg tror han hadde fått tilnavnet sitt fordi han lignet på en Bergen-Bellsen fange.
Han kom fra en belastet familie, hvis man kan si det sånn, den ene lillebroren hans satt i ungdomsfengsel, det kom etterhvert fram at Bælls hadde en kriminell fortid- han også. Men Leif Morten og jeg var naive bondegutter, og vi ble fort kamerater med fyren. En gang hadde jeg 'fest' hjemme i huset til foreldrene mine(festen hadde kun tre deltakere: Bælls, Stolfrid(som var kjæresten til Bælls) og Bællsen selv. Det var veldig høy brennevinsfaktor, og jeg våknet fyllesyk som et fly dagen derpå. Når jeg så meg i speilet, oppdaget jeg at jeg hadde blødd nesblod, og jeg hadde blått øye. Det ringte på døra i det samme, og jeg gikk ned og åpnet, og der står Bællsen: 'Onnsjyll at æ banka dæ opp i går'. 'Gjorde du det?' 'Mm', ingen av oss kunne huske det eksakte hendelsesforløpet, men vi ble enige om å slå en strek over hele greia. Det ble etterhvert mange tilfeller av vold i spritfylla for trønderen vår. Han hadde sine demoner, og når han drakk slo de ut i full blomst. En syttende mai totalvraket han bilen min. Selv hadde jeg vært i byen og feiret dagen, og jeg husker at jeg hadde nølt når han spurte om å få låne bilen, men som så mange ganger- både før og senere- klarte jeg ikke å si nei.
Resultatet var en ex-bil, og et lån på førti tusen kroner som han nektet å betale noe av. Etter dette forsvant Bælls ut av livet mitt. Jeg er glad jeg ikke var med på bryggedans til Bombo hvor han nesten slo ihjel en ung gutt på sytten år, og hvor hevngjerrige Bombobuer oppsøkte huset til hans mor i hevn, og slo ham helseløs med hver sin vedski. Vold er noe drit, og jeg håper at mitt bekjentskap med Bælls lærte meg å velge mine venner med litt mer omhu.

lørdag, august 26, 2006

Indianarane kjem!


Jeg har ved flere anledninger hørt hasjrøykere titulere se selv som 'indianere'(ikke ALLE som liker eventyrblanding, bare de mest selvhøytidelige). Jeg antar at det er 'fredspipa' som er linken her, for ellers kan jeg ikke se et eneste likhetstrekk mellom gjennomsnitts-hasjrøykeren og indianere.
Den Amerikanske ur-innvåneren skal-i sine velmaktsdager ha vært stolte og frilufts-interreserte, og jaktet store dyr med pil og bue, de skal ha vært høyreiste og senesterke og alvorlige. Average hasjrøykeren framstår for meg som kritthvit, lutrygget, fnisende, og med en sterk forkjærlighet for søte saker og playstation. Jadajada, selvfølgelig er ikke alle like, men å kalle seg indianere? Våkn opp og kjenn lukta av det sure pipevannet.

fredag, august 25, 2006

Kaptein Dvergbøy på de syv hav


Jeg har vokst opp på en øy, og det kan være en av flere grunner til at jeg nærer en sterk fascinasjon for havet, og det maritime.
På farsiden i min slekt er det likevel ikke akkurat flust med sjømenn , det er mest folk som har livnært seg av gårdsdrift, svette på åkrene, slit i skogen, lukt av kuskitt, kjefting på kjerring og unger. På morsiden finnes det derimot en mange generasjoner lang rekke sjømenn og fiskere.
Far kjøpte sin første båt usett, han hadde sendt Sodd Arne Kvalbøy(en slektning bosatt Stavanger)på synfaring på forhånd, og denne hadde godkjent fartøyet. I annonsen hadde det stått: '16 fots plastbåt til salgs, Kr 6000'. Båten ankom Landanger kai på lastebil på sensommeren i 1982, og undertegnede og senior var på plass. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet. En gul traust plastbåt med tre tufter og årefester, kanskje. Hvor feil kan man ta?
Oppå lasteplanet befant det seg en strandet svane, en rød, sliten Selco speedbåt fra syttitallet, med gul vindskjerm. Det var det tøffeste jeg hadde sett, og hjertet mitt slo hardt og lengselsfullt i brystet.Far hadde kjøpt reserbåt!
Skuffelsen var tilsvarende når jeg så hva slags motor min gamle (og akkurat da i mitt stille sinn: kjipe) far hadde anskaffet til å drive vidunderet. En seks hesters Johnson påhengsmotor. Kombinasjonen savner sidestykke i norsk maritim historie. I det hele tatt så skuta ut som en dårlig spøk. Det var som å kjøpe Harley Davidson og installere en femti kubikks Sachsmotor.
Far skammet seg derimot ikke(ikke hva jeg kunne se), men insisterte på å ta junior med på en prøvetur, og der la vi i fra, far og sønn-nyslåtte skipsredere. Far var mye tyngre enn meg, og når vi satt på hver vår side(det måtte vi, for det var benker kun langs sidene), så la skipet seg over, omtrent som ferja 'utstein' som trafikerer tausambandet.
Jeg husker at mor nektet bastant å være del av reder-eventyret, hun nektet å 'følge ræserbåt med miksmaster', som hun så treffende uttrykte det. Undertegnede hadde også som regel innvendinger mot å bli sett i farkosten mens det ennå var dagslys, men etter to år i skammen fikk jeg en 15 hester påhengsmotor i konfirmasjonspresang. Det var noe ganske annet. Heldigvis.

onsdag, august 23, 2006

To ting jeg fikser dårlig , og et bilde av en som kan svømme


Det er mange som synes det er irriterende å høre andre mennesker skryte av seg selv, eller framheve egne, eller sine aller nærmestes fortreffeligheter, særlig her- I kjernen av jantelovens rike. Vi skal liksom helst krype litt, og gjøre oss mindre enn vi egentlig er.
Når det er sagt, så er det mange som får nok av folk som klager over hvor dårlige de er til det ene eller andre også.
Selv tror jeg at jeg er over gjennomsnittet selvkritisk, og jeg kjenner flere som har det syndromet, for å si det sånn.
Jeg skriver ikke dette for å oppnå noen medlidenhet, eller for å få trøst. Og det er absolutt IKKE for å bli forvekslet med Dummbo og Daskefjes i teveto-satsningen 'Spenkveld'(Daskefjes gjør ting han ikke kan).
Jeg vil bare konstatere følgende: jeg har sperrer. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke kan stå på ski. Jeg er en skiløper uten spenst, uten rytme, og uten balanse. Millitærtjenesten I Nord-Norge var et helvete, jeg fikk fort kallenavnet 'Sondre Norheim', og var like udugelig i motbakke, som nedoverbakke, og på flaten.
Mine begrensninger som danser er mange av de samme, har man ikke spenst, rytme, eller balanse ligger man dårlig an. Når jeg var tyve år var jeg med i en Evert Taube- Kabaret, og i et særskilt nummer skule jeg by opp en ung pike, og valse av scenen med henne
Grasiøst var det ikke. Hele teatergruppen skulle lære meg 'tung-lett-lett' på en gang- fullstendig fånyttes. En av veteranene i teaterlaget (han er død nå, men ordene hans husker jeg godt) sa at jeg danset som et tusenbein. Og det har jeg selv sett på film. Det er en god beskrivelse.
Nå skulle jeg egentlig ramse opp enda en ting, men så leste jeg igjennom hva jeg hadde skrevet, og så tenkte jeg at det fikk holde med to. Så skal jeg bruke resten av dagens post til å kjefte litt på dere. Det er ikke noe gøy å blogge når responsen er så laber! Det blir som å rope inni en hul tunnel: 'Hallooo? Haalloo! Er det noen der ute?'.Lure forresten på hvordan en tunnel som ikke er hul ser ut.

tirsdag, august 22, 2006

Flanellskjortemannen


For et snaut tiår siden gjorde en underlig, men svært hyggelig figur inntog i det vesle bygdetulling-miljøet vårt i Stavanger. Han var alltid kledd i rutete flanellskjorter, og kom fra Østlandet(det var frøken Tvitt, nå fru etellerannet som hadde overtalt ham til å flytte hit). Det er ikke alltid like lett å få innpass i et såpass lite og sammensveiset samfunn som vi var på den tiden. Jeg husker vagt et nachspiel (som jeg selvsagt sovnet fra etterhvert) i flanellskjortemannens aspirantperiode hvor han slengte ut følgende brannfakkel: 'Jim Morrison er oppskrytt'. Slikt kunne man ikke bare si og forvente å slippe ustraffet fra det. Runar satt full og arrogant i en krok- kikket på flanellskjortemannen og repliserte hånlig: 'Jææævla idiot'. Det fikk jekket gjesten tilstrekkelig ned. Og lysten til å komme med flere kontroversielle uttalelser ble kvalt i tilløpet.
Flanellskjortemannen ble tidlig berømt for sin bedagelige natur, og sin forkjærlighet for gul miks og kaffe. Nåja, det gikk noen uker, og vi ble bedre og bedre kjent med Østlendingen vår, og så var det en Lørdag at vi ble invitert til Slangeleder for å se landskamp. Til en slik anledning hører selvsagt både pils og godt humør, og denne spesielle kvelden var intet unntak. Så gikk det en stund- nasjonalsangene var ferdigspilt på skjermen, og kampen startet. På denne tiden spilte det en midstopper ved navn Robby Jahnsen på det norske landslaget. Tilfeldigheter ville ha det til at denne middelmådige Manchester United spilleren har et fjernt slektskap til flanellskjorte mannen.Det burde han nok ha holdt for seg selv. Flanellskjortemannen:'Jeg er tremenningen til Robby Jahnsen'. Stillhet. Runar: ' Og jeg er søskenbarnet til Brillo'. Unison krampelatter.
Det er mulig at slike slektsbånd imponerer i andre kretser. Men ikke hos oss. Jeg vet at det er flere enn meg som setter Tønsdals' store sønn høyt.

fredag, august 18, 2006

Fuglane


Når eg var på veg heim i natt, vart eg eg angripen av to små måkar. Dei skreik hysterisk på måkespråket sitt- og flaug i full fart mot hovudet mitt, sirkla over meg. Eg sprang livredd og freista å ta dekning under nokre tre og filma dei med mobiltelefonen min på ein gong. Det er den skumlaste filmen eg har sett.

onsdag, august 16, 2006

WEITER! (jawohl, mein general!)


Runar sier at: 'Påskeharen sjelden lar sannheten komme i veien for en god historie'. Hm. Mener han at jeg lyver? Tja.
Objektiv sannhet suger.

Vel, etter at jeg skrev om korps tidligere- dukket det opp en historie som jeg synes er veldig morsom. En av mine beste venner- Jan Egil har bakgrunn fra korps-bevegelsen. Og da snakker vi mer proffe saker enn det nedlagte pisterkorpset. Denne bakgrunnen har flere ganger ført til at han har tatt på seg verv som dirigent i ymse korps her på sørvestlandet. I et par år dirigerte han to korps på en øy ute i havgapet. Det er obligatorisk for de fleste korpsdirigenter å jobbe 17. Mai, siden nasjonaldagen feires på hvert skjær og hvert nes her i landet. Man kan trygt si at 17. Mai er korpsbevegelsens utstillingsvindu, og det innebærer at de fleste dirigenter med selvrespekten i behold- en maidag eller to tar med seg musikantene ut. For å øve på å spille og marsjere på en gang.(det har i de fleste tilfeller vært ett år siden sist).
Og Jan Egil var intet unntak.
Så var det en slik Maidag for seks-syv år tilbake at Jan Egil hadde varslet disiplene sine om marsjtrening. Den lille øya i havgapet har nesten ingenting vegetasjon, og ligger værhardt til mot nordsjøen. Skyene hang truende over dem, og vinden sto friskt på fra vest.Det var en 15-20 stykker av dem. De hadde marsjert og spilt en halvtimes tid,og begynner omsider å få en viss dreis på sakene da det kommer en voldsom snøbyge vannrett inn fra havet. Musikantene stopper helt opp, men dirigenten brøler:'WEITER'!Så høyt han kunne. 'Jeg fikk et par skjeve blikk, da. Men jeg fikk dem til å fortsette', sa Jan Egil. Det er fantastisk. Hvis jeg noensinne skal lage et filmmanus skal dette være åpnings-scenen. Korpset, Generalen, naturen, og værgudene.

Skolekorps


Når man vokser opp på landet, vil fritidstilbud i mange tilfeller være ganske begrenset. Så var også tilfelle på den øya hvor jeg vokste opp. Foruten hardt kroppsarbeid på gården kunne man(dette var på sytti/åttitallet) velge mellom 'Yngres'(kristelig), 4h, Ymse sports-aktiviteter og skolekorps.
Personlig prøvde jeg de fleste av disse. Med mindre hell.
I Hjelleland var det tre skolekorps, og siden vi soknet til Pister var vi i nedslagsfeltet til Pister skolekorps. Jeg var en enkel sjel- da som nå, og lot meg verve allerede som åtteåring. Der skulle vi først lære noter- i noe som ble kalt 'aspirantperioden', og etter at noen få hadde lært seg det, skulle vi få utdelt instrumenter.De som kjente meg på denne tiden vet at jeg var en ganske så ukonsentrert liten guttepjokk, og syntes egentlig mest om det å kunne sitte og fjase og le. Det første instrumentet mitt var en Baryton, en diger dings i blankt blekk, og jeg husker at jeg presset leppene sammen og blåste, og prøvde å få lyd i den, og det var ikke så enkelt. Jeg byttet ut Barytonen med et althorn, for det var betydelig lettere å bære. Pister skolekorps befant seg på avgrunnens rand i 1978. Det låt helt jævlig, og rekrutteringen var dårlig. Nå kan man lett argumentere med at alle skolekorps låter jævlig- en uttalelse jeg langt på vei støtter. Jeg tror at skolekorpsene må ha oppstått i kjølvannet av frigjøringen fra Tyskerne. Men hvis man skulle frigjøre seg- hvorfor skulle man på død og liv spille den fryktelige musikken deres, da?'Gammel negermarsj' eller hva de nå heter disse sangene? Ulogisk! 17. Mai med en haug med uniformerte unger som spiller falskt på instrumentene sine, og marsjerer i utakt.Hurra! Hurra for Norge! Og syttende mai.
Nåvel: min karriere i Pister skolekorps gikk i graven når korpset gikk ned. Jeg husker vagt en korpstur til Røldal, at vi kjørte i en gammel buss som luktet urin, og at jeg ble bilsyk og måtte spy. Og så husker jeg at han som spilte stortromme var for veik til å bære tromma, så en stor gutt måtte gå foran og ha den på ryggen. Det var ganske morsomt.

tirsdag, august 15, 2006

Don't know much about history...


I går fikk jeg kritikk fra to av mine lesere som mente at jeg stort sett skriver bare fylle-anekdoter. Min far sier at jeg har vært russ i tjue år, så det kan jo være årsaken. At jeg er i besittelse av enorme mengder rølpehistorier som bare sprenger på for å bli fortalt til omverdenen.

Jeg leser i avisen at Trekløveret Frank Lampard(25 år gammel fotballspiller på Chelsea), Steven Gerrard(24 år gammel fotballspiller på Liverpool), og Wayne Rooney(20 år gammel fotballspiller på Manchester United) alle kommer med selvbiografier denne høsten. Rooney har visstnok avtale med forlaget sitt om å gi ut ytterligere to bøker. Og så tenker jeg: javel? Hm... Jeg lurer på hva de har opplevd som er så viktig at det er av interresse for allmennheten?ER dette faktisk de hvasseste knivene i skuffen? Kanskje det første kapittelet i Rooneys bok heter:'Barndom:Dumme John i nabohuset kalte meg en apekatt, så jeg banket han'. Og det neste heter muligens :'endelig kvitt bleie-helvetet'. Det er opplagt at denne buketten ikke skriver bøkene sine selv, jeg mistenker rooney for å ikke kunne skrive i det hele tatt. Og Jeg tror ikke at Lampard har tilbragt barndomstiden sin på gutterommet med å skrive små dikt til jenta i paralellklassen(som han var hemmelig forelsket i). Det er selvsagt pengene som er drivkraften. Men jeg må få si at jeg undres over at mennesker som var tenåringer i går gir ut selvbiografi i dag. Jeg har lest morsomme biografier- særlig den om Motley Crue som heter 'the dirt'. Men de gutta er ihvertfall kjønnsmodne(og vel så det, faktisk). Jeg tilgir Stevie G, fordi jeg har de evigrøde brillene på, mannen er en legende, men jeg skulle ønske han kunne ventet noen år. Når jeg blir åtti skal jeg skrive en bok som skal hete :'Ingen vet hvor paaskeharen hopper', og den skal være på 1500 sider og om rølp og fyll. Og fanteri.

torsdag, august 10, 2006

Mobiltelefonen


Jeg husker min fars første mobiltelefon.
Året var 1987, og modellen var en Ericsson som bestod av en diger kasse- på størrelse med en stresskoffert, samt en tjukk, krøllete ledning med et røslig telefonrør i enden. Den var montert fast i fars bil, og var nok- på denne tiden å betrakte som et slags statussymbol.
Nesten 20 år har gått, og mobiltelefonen har for lengst blitt allemanns-eie. Selv har jeg vært i besittelse av ulike varianter av vidunderet sammenhengende siden 1996. Runar var den første i min omgangskrets som gikk til anskaffelse av en, og jeg kommer aldri til å glemme fjeset hans den gangen jeg jekket en pils med den. Det var et såkalt 'Kodak moment'.
Innførselen av mobilen gjorde det mulig for oss å være tilgjengelige for hverandre hele tiden. Man kan med rette spørre seg om hvordan vi fikk tak i hverandre før.
Selv synes jeg at det å SNAKKE i telefon(uansett type) er et ork. Jeg har blitt flinkere å svare når jeg blir ringt til, men jeg foretrekker langt på vei SMS-meldingen som kommunikasjonsform. Dette til tross for at forlabben min (les: tommelen) er stor nok til å presse ned alle tastene på min vesle nokia på en gang.
Ikke pianofingre, akkurat. Men SMS-en er liksom en blanding mellom muntlig og skriftlig og muntlig form som passer meg bra- om det går litt tregt. Nå har mor også tatt denne nyvinningen i bruk, og i en alder av 36 år har jeg begynt å motta sms-er fra min gamle mor i gata:'ka du gjer på'?, 'kor du e'?, og 'du trenge kje' ver så hemmelighetsfulle, vel?'. Jeg har langt på vei blitt ti år igjen, under oppsikt av min mor. Jeg svarer henne så ofte jeg kan. Alt er av kjærlighet gjort, skal man vite.
PS:Det kan gå noen dager før det kommer oppdateringer, da jeg skal til Pølzetyskland en tur. For de som skulle lure.

onsdag, august 09, 2006

This is Anfield


Dette er hjemmebanen til Liverpool.
Anfield- Fotballens Mekka.
I kveld skal vi knuse Champions league drømmen til Maccabi Haifa fra Israhell.(håper jeg)

tirsdag, august 08, 2006

Middelalderen


Påskeharen er ikke noen unghare lenger.Det er gøy å feire bursdagen sin fram til man er max 25, og etter det er det stort sett bare gørr.
Jeg har vært eldst i min omgangskrets så lenge jeg kan huske, og det har selvfølgelig medført en rekke ulemper: Førstemann til 30 (tretti- tallet er tre-null). Første mann til 35(tallet er tre-fem). Og så videre. Heldigvis vil Netti alltid være eldre enn meg.
Det vil være en gigantisk overdrivelse å påstå at jeg er forfengelig, men selvfølgelig LIKER jeg ikke at fjeset blir rynkete, og at armer og brystkasse begynner å henge. Hva faen skal man gjøre, da? Botox og silikon og ansikts-snurping og desperat trening ligger ikke til min likegyldige natur, så inntil videre handler det vel mest om 'å la det skje'. Men hvorfor tiden akselererer kommer jeg aldri til å forstå. Eller hvor den blir av.
En ting til: ikke prøv å feire meg når jeg blir 40- da går jeg under jorden.

mandag, august 07, 2006

Menneskets beste venn- hunden


Det har vært en aldeles strålende helg.
Først Fredagens gardenparty hos Arnstein og Pål Øystein, og senere overnattingsturen på Marinas hytte på forsand. Det var Marina, Flannellskjortemannen, Leah, Skjærtil, Schwein-Tarja, kjæresten min- og meg selv.Fantastiske mennesker.
Samt tre hannhunder av ulik størrelse og alder. Dette skal handle mest om dem.
Den ene av dem utmerket seg tidlig med å tisse på veska mi. Senere gikk det slag i slag for disse tre sjarmtrollene, som vekselvis pulte hverandre i rompa, sloss seg imellom om pinner og oppmerksomhet, badet, trådde i jordvepsbol, hylte og bjeffet og badet til den store gullmedaljen.
I frykt for å bli ekskludert fra fremtidige hytteturer, men likevel- ærlig talt: Hva er det som gjør at mennesker ved sine fulle fem vil ha en hund(eller flere) boende hjemme i stua? La gå, de kan være sjarmerende i små, tusendelssekunder, og førerhunder og trekkhunder og gjeterhunder har nytteverdi, men alle de andre?
Skjerpings- folkens.
Spiser ekskrementer gjør de også.
Takk for oppmerksomheten.

fredag, august 04, 2006

Rasende 95-åring skjelte ut påskehare for hagefest

'Me fekk kje' sova heila nåttå', 'Me lurte på å ringa politiet'.
'Eg E fornærma på deg'!


Netti- nesten hundre år

Runar


Så er altså Runars besøkstid snart omme, han og Tora er på vei ut dørene(De skal Flytte inn i kjelleren til Rahald og Madicken).
Runar jobber turnus nå, på et prosjekt ved lindesnes på sørlandet, og tora er omplassert i mellomtiden.
Det har jo gitt meg tid til å reflektere litt over hvordan det kommer til å bli å bo alene igjen. Bofellesskapet 'De rare' blir oppløst for denne gang.

Ting jeg kommer til å savne med Runar(i uspesifisert rekkefølge)

1- noen å 'Fife' med.

2- noen å skylde på i mitt stille sin hvis det er skittent, eller rotete, eller jeg har fått kuk i computeren.

3- Selskapet (Runar er en god kompis, han er smart og snill, og antakelig bedre selskap enn meg)

4- Noen å krangle med om Grinaldo (Runar holder med joksugal når det er internasjonale mesterskap)

5- Noen til å spille svenske dridestemme-klassikere på stereoen.

Det var det jeg kom på i farten- men det blir nok mer.

Ting jeg kommer til å savne med Tora(i uspesifisert rekkefølge)


1-

Alt i alt så må det sies at det har vært en positiv opplevelse å ha vært samboer med Runar, og jeg føler at vi har kommet nærmere hverandre enn vi var før.

torsdag, august 03, 2006

Bølgedal

Det er ikke bare gode dager.
Det er tunge dager også, og slik må det vel kanskje være- bølgedalete.
I går gled jeg ned i en slik, og er det forsåvidt ennå.
Det må være bittelitt rom for mørke også.
Bakgrunnen er kanskje midtøsten, og kanskje at det er så lummert- og har vært det så lenge.
Dette skrev jeg i går når jeg la meg, og det handler om Ole-Johan fra Jakob Sandes 'likfunn' (kjæresten min påstår at Ole-Johan er en hest- det er i såfall et veldig dårlig gampenavn, men det betyr ikke så mye).

Hundedagar

Det er som eg kryp i noko
noko stinkande seigt
Det er som alt rundt meg er rote
Det er som alt kring meg er daudt
Lufta står tung og dirrande still
Og alle som vakar har gått seg vill
Langt inni labyrinten
Djupt inni berget det blå.

Det er som om fluger og makk
har sett seg i kjøtet
og ete seg inn
og no er vi eitt
Og tanken flyt som ei stripe med blod
på hud som ein gong var glatt
Den som lever får sjå
Den som er dau forgår.

onsdag, august 02, 2006

Smilende tenner (som et lam til slaktebenken)


Jeg er ikke av dem som frykter tannleger mest, når jeg var liten hadde jeg noen hull, men ikke ekstremt mange. Jeg har aldri hatt tannregulering eller denslags.
Jeg synes selvfølgelig at det er ubehagelig å ligge der med kjeften på vidt gap, og en slimsuger i den ene munnviken( som suger seg fast i tungen hele tiden).Og tamponger mellom leppa og tennene.
Og ingen kan si at det er komfy å bli stukket i tennene med en spiss metallgjenstand, eller bli borret i.
Likevel har jeg aldri fryktet tannlegen.
Etter jeg var ferdig i militæret hadde jeg en lang pause fra odontologer. Vi snakker elleve-tolv år. Det kan nok ha vært flere grunner til denne pausen- den mest opplagte er selvsagt latskap/likegyldighet, mens det faktum at tannleger tar seg skamløst mye betalt heller ikke akkurat bidro til å lokke meg tilbake i stolen.

Etter den tolv år lange tannlegefrie perioden av mitt liv, ble det bestilt time til meg på en klinikk som bærer navnet 'Smilende tenner' (det ER sant). Jeg er sikker på at det har vært mer gråt enn latter i de lokalene- for å si det sånn. Selvsagt var det ikke jeg selv som bestilte- men når jeg fikk time så hadde jeg ikke lenger noen unnskyldning for å fortsette mitt tannlege-sølibat.
Selve timen gikk forsåvidt greit- jeg hadde to hull (noe som er temmelig imponerende- den lange friperioden tatt i betraktning), og så hakket han ut en kilo tannstein, og så måtte jeg trekke visdomstennene- sa tannlegen. Han skulle bestille time for meg hos tannkirurgen på sentralsykehuset. Jeg hadde aldri trukket en tann før, men på dette tidspunktet var jeg først og fremst lettet over at jeg bare hadde to hull, og betalte mine 3500 kroner med forholdsvis lett hjerte(når jeg leste regningen etterpå, inkluderte den blant annet: 'instruksjon for bruk av tanntråd'-kr 100, samt 'hygienetiltak' kr 50)
Uansett så opprant dagen da jeg skulle møte på sykehuset og bli kvitt de bakerste jekslene mine. Jeg var veldig tidlig, og vaste selvsagt rundt i en evighet før jeg fant ut hvor jeg skulle møte. Men så fant jeg det da- til slutt.
Jeg husker ikke så mye av hvordan det så ut på kontoret til Gong, som var etternavnet hans, men jeg sa ja når han spurte om jeg ville ta alle fire visdomstennene på en gang(dusteharen), og ja til bedøvelse(senere skulle jeg si ja til enda mer bedøvelse, og skrike på enda mer). I taket over stolen hang det en plakat av 'Popquiz-trulte' som jeg hatet da, og som jeg fortsatt forbanner paitrai for å ha tatt i sin tjeneste for en god del år siden. Stefaren var fan. Selvsagt. Hun hadde vært sammen med Dole 'Blåveisen' Karlsen .Nå er hun gift med Johnnie Flau. Say no more.
Etter at Slakteren (er det ok at jeg kaller han slakteren? eller torturisten, kanskje?) mente at bedøvelsen hadde satt seg, tok han fram en tang, og noe som lignet på en meisel Han begynte i underkjeven- ba meg gape så høyt jeg kunne. Jeg gapte, og han tok tak rundt tanna med tanga og røsket så hardt han kunne. Jeg vet ikke helt hvor røttene til visdomstennene befinner seg, men jeg verket i testiklene. Det knakte inni kjeven, og til slutt kom tanna, den var stor og stygg. Han røyk umiddelbart på den neste, og den måtte han kløyve med meiselen først. Jeg har aldri hatt det så vondt(selv når datteren til slakteren var på radioen). Etter en evighet var han ferdig. Jeg måtte sys inni kjeften- som blødde helt jævlig. Så fikk jeg en resept på noe smertestillende narkotika som ikke virket. Og så var jeg egenmeldt i tre dager. Det er det vondeste jeg har vært med på i mitt liv- og barnefødsler må være peanuts i forhold til dette. Jeg håper Gongen og slekta hans aldri krysser min sti igjen.

tirsdag, august 01, 2006

Snart Ligastart


Ligastarten i England nærmer seg, og i den anledning vil jeg tilkjennegi to politisk ukorrekte ting jeg kunne tenke meg å gjøre:
1- Banke opp en drittunge i Manchester United-drakt.

2- Banke opp en drittunge i Chelsea-drakt.

Heia Liverpool!