Norhybrid

Jeg har en dårlig dag igjen, og i den anledning skal jeg hente fram noe morbid fra min tid som gårdsarbeider.
Jeg vil anta at det er allment akseptert at man blir formet av de omgivelsene man- til en hver tid befinner seg i, vokser man opp på en gård som har pelsdyroppdrett blir man vant til å se dyr i bur, etter noen ganger blir man herdet, og hverdagen blir 'normalen'(slik har det alltid vøri, og slik vil det alltid bli). Når man får ting mer på avstand- vil man gjerne se litt anderledes på dem. Jeg har alltid vært glad i dyr, jeg synes de har en renhet- en uskyld i seg som vi mennesker mangler.

På åttitallet ble det i norge avlet fram en type gris som gikk under navnet 'Norhybrid', den var spesialdesignet for å gi mest mulig- og magrest mulig kjøtt. Det geniene fra svineavlslaget ikke hadde tenkt noe særlig på, var hvordan beinstrukturen til denne grisetypen taklet de kalde betong-gulvene i Norske grisehus(de få månedene den skulle leve). Resultatet var at en forholdsvis stor prosent av disse slaktegrisene ble lamme rundt slakteferdig størrelse, beina klarte ikke å bære kroppen. Først ble de sittende på rompa, og da tapte de fort kampen om matfatet med sine artsfrender. Det er veldig sjelden at norske bønder tilkaller veterinær for syke slaktegriser, det er rett og slett for dyrt- å betale tusen kroner i veterinær for en gris man i utgangspunktet ikke kunne tjene mer enn åtte-nihundre kroner på er dårlig butikk.
Noen bønder har et lite lager penicilin, og forsøker å behandle pasientene sine selv, men de fleste slaktegriser som ender på rompa vil aldri klare å reise seg igjen.
Når jeg var omtrent tyve år- hadde vi en gris som var blitt lam på hjemgården min. Vi hadde skilt den fra de andre - latt den ligge i en binge for seg selv. Prøvd å gi den mat og vann, men til slutt ble den bare liggende på siden, og kunne ikke reise seg. Hadde min far vært hardere - hadde han avlivet den selv. Til slutt orket jeg ikke se den lide lenger, så jeg slo den ihjel med en øksehammer. Det var meningen at det skulle gå fort, men den stakkars grisen hylte og hylte,i frykt og smerte. Og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg slo øksehammeren i hodet på den før den døde. Det var helt grusomt, og jeg tenker fortsatt på det. Angrer og angrer ikke. Bebreider far for at han ikke tok ansvar. For det var hans ansvar. Når jeg fortalte ham at jeg hadde avlivet den var det anklagelse i blikket hans. Når han mumlet: 'Det trodde jeg ikke at du hadde klart'.