Det er søndag kveld, finalen på ei hendelsesrik helg er på trappene. Jeg er i trappene jeg også, skulder til skulder med Jon Evil. Det er Sentrum scene i hovedstaden, lyset slukkes, Inn på scenen tusler 5-6 musikere og en mann i svart dress med skulderlangt grått hår og en naturlig autoritet. Det er Blixa Bargeld og hans Einstürzende Neubeuten. Det er kjærlighet mellom scene og sal. En kan merke sånt etter 40 år med konserter. Dette har hendt: Lørdag ettermiddag pakker vi instrumenter og utstyr i bil og tilhenger, og kjørt den drøye timen det tar å komme seg til Tønnevik, på Fister, i Hjelmeland kommune. Løa i Tønnevik er en relativt ny scene, plassert i naturskjønne omgivelser, et reint idealistisk prosjekt. Fantastiske folk, nydelige lokaler, med gode lydforhold. Vi får hjelp til alt vi trenger og enda litt til, det er en lun stemning, mildt hektisk for alle utenom meg, som bare prøver å være tilgjengelig og ute av veien mellom ledninger, forsterkere, høyttalere og instrum...
Kommentarer
Det later til at Nettis tunghørthet er på bedringens vei. Yes sir, it's a fucking miracle! Dette er en av grunnene til at de rare bare har hagefest hvert annet år.
"Norwegian Goth-metal giants Tristania throw down the gauntlet so you can sniff the glove, while they go all medieval on your ass. It's moody, prog-flavored Goth with lots of time spent under a rusty old railroad bridge. Black to the future, y'all." (Link)
"Hvis du ikke passer dine egne saker, så blir jeg opprørt..."
Kim e me? EG har alltid sagt natti til netti i den tro at hun var alene om nettene. Her Netti type?
Netti påstod at 'det va ei jenta så skreig å skreig heilt te klokkå seks om mårånen'.
Det kan jeg overhodet ikke minnes.