fredag, september 27, 2013

Blodig alvor. Nananana.

Eg har berre jobba to dagar denne veka på grunn av sjuke ungar. Det var først feber som ikkje  ville gje seg, men i går kom snørret og hosten og harken, og brikkane finn sine naturlege plassar, men det tek tid, og i mellomtida har me oppheva alle restriksjonar og intensjonar vedrørande kosthaldet til Ingrid og Endre. Sukker? Juice? Brus? Ta ein slurk til. Vil du ha vafler? Druer? Bolla? Kakao? Et for faen. Et. Eit tydeleg tegn på sjukdom er når Ingrid ikkje vil ha druer. Då er det blodig alvor. Nananana.

Tradisjonen tru så har eg ikkje oversikt over dei gjeldande reglane for eigenmeldingar og hadde eg hatt det så hadde eg vore like langt, for eg veit ikkje kor mange dagar eg har brukt dei tolv siste månadane. Eg syter litt med å setja meg ned med formannen for å ta ein jønågong og sjå korleis eg ligg an med tanke på framtidige eigenmeldingar og om eg kva eg eventuelt skal gjere for å unngå ein karantene.
Eg har hatt karantene før (rett nok berre ein gong på sytten år, men likevel) seks månader. Det var relativt surt, men ikkje akkurat noko stigma.

Kryssar fingrane for at eg unngår det i 2013.

Ps: ungane er utruleg mykje meir tålmodige som pasientar enn dei fleste vaksne eg kjenner. Meg sjølv inkludert.

tirsdag, september 24, 2013

Starstruck

Og forresten: Jeg drakk øl med Arnstein og Beelzebub og Arnfinn og Rånni og Ralf og enda noen til, og det var da vi sto ute og røyka at Rånni sier følgende: EG HAR SNAKKT ME BESTEKAMERATEN TE ODD GRYTHE.
Det er noe av det beste jeg har hørt. Jeg kunne ikke slutte å le.

Testingtesting

I går, medan eg endå ein gong rusla under lauvverket i ein kveldsmørk Vålandsskog fekk eg ein idè.  Eg tenkte at eg kunne kommersialisera bloggen min for å nå fleire lesarar og auka engasjementet hjå dei eg har.
Eg fekk upåklageleg tilbakemelding når eg ba om innspel på tema å skrive om for ei tid tilbake. Vel, denne gongen vil eg gå lenger.
Eg tilbyr produkt-testing. Eg ser at det er i vinden der ute i bloggverda. Eg tenkte at det skulle foregå på følgande måte: Dykk sender ein mail til ei mailadresse som eg vil lage, og så gjer eg opp postadressa mi, og så kan dykk sende meg ting som dykk meinar bør testas. Det einaste eg kan lova er at konklusjonen etter testing kjem til å vera subjektiv.
For å overbevisa dykk om at dette KAN vera ein god plan, så vil eg byrja med å teste produkt som eg allereie har tilgang til.
Kva seier dykk til det? Hæ?

mandag, september 23, 2013

Byas pyas pompompei

Eg undrast på når den dagen kjem, at eg kan reisa heim for ei helg og koma attende til byen og ha ei kjensle i bringa som er meir glad enn trist. Kanskje aldri. Tre år er i alle høve ikkje nok. Banda som bind meg til heimgarden min er sterkare enn eg trudde dei kunne verte. Dei stramar kring strupen slik at det vert vanskeleg å pusta fritt.

Det er fint å sjå ungane leike i ein bekk saman med Rållså. Sjå gleda deira ved å klemma på røyksopp så den grøne osen står som ei sky.
Det er litt skremmande å sjå kor uvande dei er med dyr. Eg tok dei med til ein nabo for å helsa på småkalvane hans, og Ingrid haldt seg for nasen heile tida, og dei torde knapt å ta handa fram for å klappa kalvane, og å la dei patta på fingrane var heilt uaktuelt.

Ungane våre er byasar og det er vår eiga skuld

fredag, september 20, 2013

På grensa til harmoni

Det beste med den jobben eg har er slike morgonar som dette.
Fylle opp kaffikoppen, klatre opp i kranen, setje seg i stolen og akkurat få med meg at Sola strekk seg over ryfylke og lagar ei brei, glitrande stripe i gandsfjorden før ho byrjar på si vandring over himmelen.
Eg opnar vindauget og slepp inn luft som har fått eit skarpt, haustleg drag.
Eg senkar lossearmen ned i lasterommet og let tankane vandre.
Det er vel ro det som fyller meg.
På grensa til harmoni.

Eg har skrive nokon av mine beste tekstar her oppe. Til den monotone duren frå kompressoren. I akkurat denne stemninga.
Og ein heil del bloggpostar

Eg hadde det slik i ein periode, at eg freista å sjå på kva som dreiv folk til ekstreme handlingar og kva som kverna inni dei.
Mange tekstar vart for utvatna, vokabularet mitt på engelsk vart for skrint, slik at prossessen med å lage sangen endra innhaldet. Klemte inn eit ord her eller ei staving der. Vart halvt drukna i rockegitarar eller andrestemmar. Eller eg klarte ikkje å formidle stemningane slik eg opplevde dei i eit lossetårn ein haustmorgon mens sola steig over Gandsfjorden.

torsdag, september 19, 2013

Er nå stemmerett for alle så lurt?

Eg prøver ut eit nytt konsept: Eg bloggar på nynorsk i protest mot stortingsvalet. Mot Siv Jensen som berre har ei utdanningspolitisk fanesak: Å fjerne nynorskfaget frå skulen.
Og sjølv om Erna Solberg er ei lita tøysejente, så veit eg at hennar parti har ein liknande agenda. Meir fokus på blåruss-faga, meir karakterar, mindre rålls.  Venstre stoler eg ikkje på. Og Krf trur eg dykk veit kva eg tykkjer om.
Eg er litt enig med litlesøster Frekkesen: Eg er ikkje sikker på om stemmerett til alle er så lurt. Når ein ser kor mange som har stemt Høgre, Venstre og Krf og dermed Frp fordi dei er 'lei' av Stoltenberg. Landet med verdas beste økonomi, verdas beste levestandard. Vi set JENSEN i posisjon fordi vi er lei av Stoltenberg.
Eg veit ikkje om eg skal le eller grine.

onsdag, september 18, 2013

Føkk bussen

Me lyt byggja meir veg sa dei.
Det er ikkje plass. Det er så trangt når me skal køyra på ein gong.
Me har ikkje tid til å stå i kø. Eller lyst.
Dessutan har klimafanatikarane gått av hengslene.
Bussen seier du?
Kva med bussen?
Nei.
Me vil heller køyra ein og ein.
Me lyt byggja meir veg.

tirsdag, september 17, 2013

Det var altfor seint og jeg var brisen

Jeg var på sportscafeen igjen i går. Det ble en ellevill fotballkamp som endte 2-2. Top of the league. Men det var ikke akkurat mestertakter det de røde viste i går.
Jeg bestemte meg for å gå hjem igjennom høstmørket. Kryssa over torget. Kielland sto på sokkelen sin med dueskit på hatten. Jeg innbilte meg at han hadde ett øye ned i lysløypa og Beverly 'fun' pub. Etablissementet som selger mest øl pr. Kvadratmeter i hele Norges land. Der kan du altså stå trangt og drikke tynn øl og høre Creedence hver dag. Hele året. Gledespikene fra et eller annet afrikansk land så ut som de frøs i nordavinden. For et liv. Jeg gikk langs Breiavannet, og i det jeg tok av opp mot  Kannik, kom det tre beduggede unge menn gående i motsatt retning fra jernbanestasjonen. De var høylytte. Jeg økte farten, men en av dem så at jeg røykte og brølte etter meg:

Hei du! Om du har lighter?

Nei. 

NEI, TAKK SKA DU FAEN MEG HA, FOR AT DU GADD Å SVARA!  Din JÆVLA kødd!

Revolvermann-versjonen av meg selv ville ha funnet glede i å knuse trynet hans. Men jeg har ikke sloss siden jeg var fjorten år. Jeg fortsatte (tilsynelatende) uanfektet.
Det var en fin kveldstur. Lysene i Vålandsskogen var slått av. Jeg kjente mørket feste seg i brystet. Det var bare meg og lyden av skoene mine som halvt skrapte mot Grusen. Og suset fra bilene på motorveien. Bildekk i hundre mot våt asfalt.
Det var alt for seint og jeg var brisen.

Kulturloddet

Jeg kan på det varmeste anbefale Fruen fra havet.

Selv om det er Ibsen. Ibsen er så ruvende. Så autoritær at  alle vi andre blir små i sammenligning.
Jeg kjente ikke stykket på forhånd. Jeg kjenner det iogforseg ikke nå heller, for den oppsetningen som går på Rogaland Teater velger nye veier for å sprite opp og aktualisere tematikken.

Alle som har spilt metal liker røykmaskiner. Skuespillerne er fabelaktige alle sammen og kanskje særlig Nina Ellen Ødegård, som det gnistrer av.

Jeg vil råde dere til å komme dere på teateret før Frp får de skitne pølsefingrene sine på Kulturminister-taburetten og legger ned hele greia.

Kultur som ikke går i pluss kan drives på dugnad.

PS: Ta dere en tur på bibloteket også, mens det ennå er gratis.

lørdag, september 14, 2013

Fint

Det er årevis siden sist jeg var på teater. Hvis jeg ikke teller med Karius og Baktus som vi har sett to ganger på tre måneder, og som er så fantastisk for Ingrid at hun har omdøpt hele den store grå bygningen som huser Rogaland Teater til Kariusåbaktustiateret.
Hver gang vi kjører forbi roper hun ut: DER E KARIUSÅBAKTUSTIATERET!

Jeg er veldig glad i teater. Mer enn kino, hvis man skal sammenligne. Jeg har som regel alltid fått noe ut av det jeg har sett.
En gang i tiden ville jeg bli skuespiller. Uten at det framsto som noe kall fra høyere makter. Jeg har alltid vært bedre på fantasi enn virkelighet. Bedre på å flyte med enn å ro motstrøms.

Men nå roter jeg til min egen tankerekke.  Jeg liker teater. Jeg liker den høytidelige stemningen i foajeen før det starter, jeg liker å drikke vin og smile til kjæresten min mens vi venter på at dørene skal åpnes. Jeg liker den dempede, forventningsfulle mumlingen i salen før lysene dimmes og teppet dras opp, og scenen drar oss inn, jeg liker de konsentrerte ansiktene i publikum, de glitrende øynene. Jeg liker de overtydelige bevegelsene til skuespillerne og den minst like tydelige måten de artikulerer på.
Jeg tror kanskje at teateret har et snev av høytid som jeg ikke finner så mange andre steder i tilværelsen. At det finnes en grensesprengende kraft der. En kraft som kan brukes til å forklare hvordan andre tenker og hvorfor de tenker slik som de gjør.

I dag skal Rållså og jeg se Fruen fra Havet av Ibsen. Det blir fint.

fredag, september 13, 2013

Siste dans med Kaizers Orchestra - og takk for det.

Jeg fikk en telefon fra Einstein i halv åttetida i går kveld.

Var me på Kaizers? Sol stakk te Nordsjøen, så eg har ein ekstra billett.

-Njaa

Hvis ikkje må eg hiva'n.

-Okeidå.

Hvis jeg skal avklare mitt forhold til bandet Kaizers Orchestra først: Jeg har sett dem live et tosifret antall ganger. Jeg var blodfan av første plata, kunne alle sangene på rams og sang med. De er et sinnsykt bra liveband  i følge vokalisten  kanskje universets beste. Elvis er visstnok blodfan (selv om han døde i 1977) Jeg kommer tilbake til vokalisten senere.

Den mest imponerende konserten jeg har sett dem gjøre var på Orange Scene på Roskilde i 2006. Hypen var over, de skulle spille midt på lyse dagen. Åpne på hovedscenen, og jeg tenkte at dette kommer til å gå til helvete. De klarer ALDRI å få gang på dette publikummet.
De gjorde alle mine forventninger til skamme. De jobba og kjørte på så svetten silte og kubeina åt seg inn i  oljetønnene så malinga skvatt, og i løpet av den lille timen de spilte hadde de fått alle til å danse og synge og klappe med.
De var rå.

Og det var det som var fellesnevner for alle de konsertene jeg hadde vært på: De ga seg aldri før de hadde vunnet hver eneste publikummer over.

Roskildekonserten i 2006 var den siste gangen jeg hadde sett dem. Det hadde med andre ord gått sju år. Ikke har jeg hørt på platene, ikke har jeg savna å høre på platene. En og annen radiosang. Greit nok, men ikke noe ekstraordinært.

Foruten jobbinga og selvskrytet er det det gjennomførte som kjennetegner dette bandet, og i går fornekta de seg ikke. Det var flis på gulvet i gangen og halmballer til å sitte på. Det ble for anledningen solgt et øl som var spesialbrygget for disse siste åtte konsertene.

Men jeg holdt meg til Betty Brown.

Eg føle eg har VOKST FRA oppvarmingsband sa Einstein. Så vi sto ute og røykte og bøtta øl og diskuterte om hvorvidt det var greit eller ikke å si at noen var Båshåver, og hvis det var det, om det hadde en nedre aldersgrense.

Da vi kom inn i hallen merka jeg noe som jeg ikke har kjent siden jeg så Stein Torleif Bjella på visefestivalen: Jeg merka at det var kjærlighet i salen. Publikum elsket bandet.

Vi sto et stykke bak først, men Einstein ville lenger fram. Jeg var med. Første låten var en radiohit. fra ei av de siste platene. De låt tight, som alltid. Vokalisten rautet på sitt karakteristiske vis, og så har han lagt seg til noe rumpevrikking som jeg ikke liker så godt. Han ser ut som en krysning mellom Cristiano Ronaldo og Gareth Bale. De rundt meg så ut til å like det.
De som ble stående bak oss så ikke ut til å like oss, for Einstein er over 1,90 og jeg er 1,85. Det var en som sa: BARE FORTSETT Å GÅ VIDERE!  mens han hysjet oss avgårde med hendene. Det skulle han aldri ha gjort. OM DU KØDDE? spurte Einstein. Jeg spurte om han hadde vært på konsert før, for det er ikke sånn det fungerer - at du kan jage folk vekk fordi de sperrer for utsikten din - jeg vet ikke hvor han ble av, men vi flyttet oss selvsagt ikke.

Bandet spilte en litt køntriaktig låt som jeg ikke hadde hørt før, men som jeg likte kjempegodt, men bortsett fra det så synes jeg de var uinspirerende. Det var et øyeblikk da de hadde en kvinnelig gjestevokalist inne, det var fint. Hun tilførte noe annet enn det Ottesen klarte. Det spruter ikke av dem lenger. Kanskje er de blitt så blaserte at de tror de kan kjøre på autopilot og slippe unna med det, og kanskje har de rett. Siddiser flest liker Kaizers.

Nå hadde jeg tenkt å skrive noe ultrafrekt om at du kan sminke en bedervet kylling og utstyre han med åletrange dressbukser og helstrøye, men han vil fortsatt være en bedervet kylling. Men heldigvis klarte jeg å la være. Puh. Orkesteret får en treer av meg. For jeg hadde forventet bedre.

Det var skikkelig midt på treeet.

onsdag, september 11, 2013

Det er flaut å være blakk

Jeg registrerer at Honda Fitte og Ford Kuga - som er et innlegg fra mange år tilbake - topper leserlisten (blant mine poster) på blogger.
Alien Cowfuck fra 2006 er en annen slager.

Så hvem er det som påstår at folk bruker nettet for å søke bare på porr og griseri?

Nok om det. Jeg har talt litt på knappene om hvorvidt jeg skulle skrive om en hendelse som fant sted i går ettermiddag.

Jeg hopper i det.

Det står en mann i kassen på Coop i Brekkefaret. Med seg har han to unger på fire år som kommenterer alt de ser, klatrer i hyllene, forlanger is, kjeks, bringebær og annet snadder som vitterlig finnes tilgjengelig for den som har midler.

Mannen følger spent med på tallene på kasseapparatet som tilslutt stopper på 174 kroner. Han lukker øynene, dytter inn kortet og slår koden ####...Kortet avvist står det i displayet.
Han prøver det andre kortet med samme resultat. Køen hoper seg opp bak ham. Eg må bare sedda di her, sier han lavt sjekka någe. Kassakisen nikker diskret.

Han setter posen igjen. Går bort i minibanken, og får bekreftet sine mistanker. På det ene kortet er det to kroner. På det andre nittitre.
Han går den lange veien tilbake til kassakisen Eg ska kje ha alt sier han lavt. Eg ska sedda tebage det eg ikkje ska ha. Nå er han rød i kinnene og går med senket blikk tilbake i hyllene med ungene på slep.
Setter tilbake gulrøttene, risen, bringebærene, og matfløten. Stiller seg i kø på ny. Drar kortet og får go.
Tusler hjem med halen mellom beina. Det er flaut å være blakk. Men ungene er så bra at skammen slipper fort.
Før jeg fikk barn levde jeg utsvevende, og det var relativt vanlig at kortet ble avvist en uke før lønning, jeg husker at det som regel var den samme dama i kassen som svei meg med det samme anklagende blikket hver gang. Eller det føltes i hvert fall sånn. Da pleide jeg bare å gi faen og forlate åstedet. Så noe har forandra seg.

tirsdag, september 10, 2013

Aldri et godt tegn


Satt oppe til kvart over ti for å følge valget.

Det gikk den veien høna sparker, men da jeg sjekka nettavisene i morges, fikk jeg se dette bildet HER:

Aldri et godt tegn at mannen til venstre er så blid.

Bildet har jeg lånt av Dagbladet.no

mandag, september 09, 2013

Nytt lavmål?

Man burde kanskje si noe om valget, men det er nok av dem som gjør det, som har mer greie på det enn meg, men jeg vil gjerne komme med prevensjonsveiledning for å minne dere på sammenhengen mellom handling og konsekvens.

Bruk kondom - det blir født en Høiremann hver dag.

Kanskje litt plumpt, men jeg er ute av trening. Siden det er hemmelig valg og jeg er semianonym, så kan jeg få opplyse dere om at min stemme går til SV i stedenfor Rødt, på grunn av Hallgeir Langeland. Han er visstnok på vippen. Han hilser ikke på meg lenger i køen på Coopen, men det er nok fordi jeg - i motsetning til han - har klippet håret.

Nå gjenstår det å se hvor mye skade en blåblå regjering klarer å gjøre på en fireårsperiode.

Godt valg.

PS: En kollega av meg kaller Stoltenberg for Stoltendrolten, så det er folk som legger lista for debatten lavere enn meg.

torsdag, september 05, 2013

Påskeharen logistics

Ja, jeg har vel sagt noe om et fagbrev i logistikk i den ikke altfor fjerne fortid? Hvordan skal jeg ellers forklare alle mailene og tekstmeldingene om ønsker om nye opplysninger om temaet?  Ja, noen FORLANGER å få vite hvordan det går. Mange.
Det er helt CRAZY!

Kødda. Like smult som vanlig.

Logistikk er verdens kjedeligste fag. Denne uka (etter to års utsettelser, unnskyldninger og fortrengninger) har Lars Magnus, Candy og jeg tatt fagprøven. Jeg er for gammel. Too old for this shit på de fleste tenkelige måter.
Jeg har vært så stressa for eksamensdelen at jeg ikke har sovet mer enn seks timer på ei natt siden Fredag. (den ene natta fikk jeg riktignok hjelp av Endre, som la seg på tvers i senga og sparket meg i rompa fra klokka to og utover).

Men hadde jeg visst det var så lett med eksamen så skulle jeg gjort meg ferdig før.

Det va nå me sko hatt to dagars fest med øl og FIFA, sa jeg til Lars Magnus, som var enig.

Men Rållså er på kurs, så jeg har ungene alene fram til Søndag. Det er jo en slags fest det også. Men de har jo i hvert fall vært venner i ettermiddag.

Så - med et arkeologisk eksperiment i kjøleskapet - bak alle boksene med middagsrester som skulle vært spist en gang - men blir stående til en får tatt mot til seg og kastet dem i matavfallet - der - helt innerst og nederst - fant jeg en halvlitersboks med Carlsberg.

Så nå feirer jeg.


mandag, september 02, 2013

Jepp

Det er Søndag ettermiddag, jeg kikker inn på ungenes lekerom og oppdager en av Endres boxere som ligger på gulvet.
Jeg blir usikker på om det:

A: Er en brukt boxer som skulle ha vært i skittentøyet

ELLER

B: En ren som kan legges inn i klesskapet igjen.

Jeg spør Endre: Den boxeren som ligge på golvet i legerommet - va det den du hadde på deg før i dag?

Endre: NEI! I MÅRÅ!


E du sikker på det?


JEPP!