lørdag, september 14, 2013

Fint

Det er årevis siden sist jeg var på teater. Hvis jeg ikke teller med Karius og Baktus som vi har sett to ganger på tre måneder, og som er så fantastisk for Ingrid at hun har omdøpt hele den store grå bygningen som huser Rogaland Teater til Kariusåbaktustiateret.
Hver gang vi kjører forbi roper hun ut: DER E KARIUSÅBAKTUSTIATERET!

Jeg er veldig glad i teater. Mer enn kino, hvis man skal sammenligne. Jeg har som regel alltid fått noe ut av det jeg har sett.
En gang i tiden ville jeg bli skuespiller. Uten at det framsto som noe kall fra høyere makter. Jeg har alltid vært bedre på fantasi enn virkelighet. Bedre på å flyte med enn å ro motstrøms.

Men nå roter jeg til min egen tankerekke.  Jeg liker teater. Jeg liker den høytidelige stemningen i foajeen før det starter, jeg liker å drikke vin og smile til kjæresten min mens vi venter på at dørene skal åpnes. Jeg liker den dempede, forventningsfulle mumlingen i salen før lysene dimmes og teppet dras opp, og scenen drar oss inn, jeg liker de konsentrerte ansiktene i publikum, de glitrende øynene. Jeg liker de overtydelige bevegelsene til skuespillerne og den minst like tydelige måten de artikulerer på.
Jeg tror kanskje at teateret har et snev av høytid som jeg ikke finner så mange andre steder i tilværelsen. At det finnes en grensesprengende kraft der. En kraft som kan brukes til å forklare hvordan andre tenker og hvorfor de tenker slik som de gjør.

I dag skal Rållså og jeg se Fruen fra Havet av Ibsen. Det blir fint.

1 kommentar:

Anonym sa...

Fint om høytid.