fredag, september 13, 2013

Siste dans med Kaizers Orchestra - og takk for det.

Jeg fikk en telefon fra Einstein i halv åttetida i går kveld.

Var me på Kaizers? Sol stakk te Nordsjøen, så eg har ein ekstra billett.

-Njaa

Hvis ikkje må eg hiva'n.

-Okeidå.

Hvis jeg skal avklare mitt forhold til bandet Kaizers Orchestra først: Jeg har sett dem live et tosifret antall ganger. Jeg var blodfan av første plata, kunne alle sangene på rams og sang med. De er et sinnsykt bra liveband  i følge vokalisten  kanskje universets beste. Elvis er visstnok blodfan (selv om han døde i 1977) Jeg kommer tilbake til vokalisten senere.

Den mest imponerende konserten jeg har sett dem gjøre var på Orange Scene på Roskilde i 2006. Hypen var over, de skulle spille midt på lyse dagen. Åpne på hovedscenen, og jeg tenkte at dette kommer til å gå til helvete. De klarer ALDRI å få gang på dette publikummet.
De gjorde alle mine forventninger til skamme. De jobba og kjørte på så svetten silte og kubeina åt seg inn i  oljetønnene så malinga skvatt, og i løpet av den lille timen de spilte hadde de fått alle til å danse og synge og klappe med.
De var rå.

Og det var det som var fellesnevner for alle de konsertene jeg hadde vært på: De ga seg aldri før de hadde vunnet hver eneste publikummer over.

Roskildekonserten i 2006 var den siste gangen jeg hadde sett dem. Det hadde med andre ord gått sju år. Ikke har jeg hørt på platene, ikke har jeg savna å høre på platene. En og annen radiosang. Greit nok, men ikke noe ekstraordinært.

Foruten jobbinga og selvskrytet er det det gjennomførte som kjennetegner dette bandet, og i går fornekta de seg ikke. Det var flis på gulvet i gangen og halmballer til å sitte på. Det ble for anledningen solgt et øl som var spesialbrygget for disse siste åtte konsertene.

Men jeg holdt meg til Betty Brown.

Eg føle eg har VOKST FRA oppvarmingsband sa Einstein. Så vi sto ute og røykte og bøtta øl og diskuterte om hvorvidt det var greit eller ikke å si at noen var Båshåver, og hvis det var det, om det hadde en nedre aldersgrense.

Da vi kom inn i hallen merka jeg noe som jeg ikke har kjent siden jeg så Stein Torleif Bjella på visefestivalen: Jeg merka at det var kjærlighet i salen. Publikum elsket bandet.

Vi sto et stykke bak først, men Einstein ville lenger fram. Jeg var med. Første låten var en radiohit. fra ei av de siste platene. De låt tight, som alltid. Vokalisten rautet på sitt karakteristiske vis, og så har han lagt seg til noe rumpevrikking som jeg ikke liker så godt. Han ser ut som en krysning mellom Cristiano Ronaldo og Gareth Bale. De rundt meg så ut til å like det.
De som ble stående bak oss så ikke ut til å like oss, for Einstein er over 1,90 og jeg er 1,85. Det var en som sa: BARE FORTSETT Å GÅ VIDERE!  mens han hysjet oss avgårde med hendene. Det skulle han aldri ha gjort. OM DU KØDDE? spurte Einstein. Jeg spurte om han hadde vært på konsert før, for det er ikke sånn det fungerer - at du kan jage folk vekk fordi de sperrer for utsikten din - jeg vet ikke hvor han ble av, men vi flyttet oss selvsagt ikke.

Bandet spilte en litt køntriaktig låt som jeg ikke hadde hørt før, men som jeg likte kjempegodt, men bortsett fra det så synes jeg de var uinspirerende. Det var et øyeblikk da de hadde en kvinnelig gjestevokalist inne, det var fint. Hun tilførte noe annet enn det Ottesen klarte. Det spruter ikke av dem lenger. Kanskje er de blitt så blaserte at de tror de kan kjøre på autopilot og slippe unna med det, og kanskje har de rett. Siddiser flest liker Kaizers.

Nå hadde jeg tenkt å skrive noe ultrafrekt om at du kan sminke en bedervet kylling og utstyre han med åletrange dressbukser og helstrøye, men han vil fortsatt være en bedervet kylling. Men heldigvis klarte jeg å la være. Puh. Orkesteret får en treer av meg. For jeg hadde forventet bedre.

Det var skikkelig midt på treeet.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Seriøst??

paaskeharen sa...

Jepp. Noen må si fra.