fredag, mai 31, 2013

Påskeharens blå sider - historier frå røynda

En sommer for rundt tretti år siden, i et byggefelt et sted i Rogaland. Hagene bugnet med rips og trærne sto mørkegrønne og løvtunge. En guttunge på seks-syv år leker med vennene sine, han er indianer, har bue i ekte plast, og piler med sugekopper. Han putter den ene i munnen og sutter på den. Sugekoppen løsner fra pila og kiler seg fast i halsen. Som en propp. Han går rett i bakken, får ikke puste.

Øyeblikket gjengis som sakte kino. Saktere og saaakteeeereee  til det var som om knotten sto stille under løvverket. Fuglene sluttet å synge. Det var som en jævla solformørkelse. Som om VERDEN sto stille. Til denne jenta på kanskje ti reiv seg ut av det forsteinede bildet.
Hun var selve kraften som utfordret han med ljåen og hetta.


Jentungen grabber tak i den spinkle kroppen og springer så fort hun kan med han i armene, mens resten av vennene fortsatt står som plugget fast i plenen, hun springer som en gal opp til moren hans. River opp utgangsdøra og roper 'Lars arva puste kja'. Moren begynner å hyle, ute av stand til å gjøre noe.   Den snarrådige løper videre til naboen, som hanker tak i han og banker gutten så hardt han kan i ryggen. Proppen løsner og fyker ut av munnen hans.   Han hoster og er sjokka, men ellers fin. Ryktene vil ha det til at han vokste opp til å bli en blodfrekk byggefeltsunge.   Og det ser jeg ingen grunn til å tvile på.   Jenta ble ganske slagferdig hun også.

torsdag, mai 30, 2013

God stemning

Det er noe som har skjedd.
Jeg kan sette meg ned i sofaen i 20 min. (And counting) uten at ungene ryker i tottene på hverandre.
Det er et mirakel.
Null grining.
Null hekkan.
Riktignok er alle klutene fra kjøkkenskuffa dratt utover gulvet for å brukes som dyner til kosedyrene, men litt takhøyde må man ha.

Så slipper ihvertfall Nissegutten, Nissejenta, Psykosauen, Psykokyllingen, Magnus Hansen, Siri, Turid og alle de andre å ligge uten dyner.

onsdag, mai 29, 2013

Påskeharen anbefaler

Kongen av Bastøy.

Veldig bra film.

Neinei - jeg kødder ikke.

Man blir så vant med å legge lista lavt når det er norsk film det er tale om. Etter å ha sett Max Manus, foreksempel, som jeg syntes var ubeskrivelig dårlig, så var det ikke noen list igjen etterpå. Det var bare ei grop i gjørma.


Men Kongen av Bastøy. Kanonbra. Film trenger ikke være elendig selv om den er norsk


http://tv.nrk.no/program/koif45002108/kongen-av-bastoey


Blitt så fænsypænsy at jeg linker og greier.

tirsdag, mai 28, 2013

Drømmen bak drammen

Figen skrev nylig et rørende innlegg om en hun hadde møtt på toget. En som bare ville åka.
Jeg traff to selv på Søndag. Som fort kunne åkt både den ene og andre veien. På en Esso-stasjon. Begge magre- i slutten av førtiåra - med flakkende, engstelige blikk. De luktet av noe innestengt som jeg til slutt identifiserte som pipevann. Og hvis dere vet hva det er, og hva det lukter, så er det greit. Og hvis dere ikke vet, så er det også greit.
Jeg følte sympati med dem. De hadde ihvertfall hverandre, tenkte jeg.
Sympatien ble noe redusert da jeg så kamuflasjecapsene som prydet hodene deres. Jeg leste forøvrig i en nettavis som ikke var aftenbladet.no at röykere var ambisjonsløse. Men er det negativt eller positivt å være ambisjonsløs?
Selv sliter jeg vel mer med å omgås dem som er veldig ambisiøse.


mandag, mai 27, 2013

Renn mig

Vår lokale kvalitetsavis har lagt om sin nettutgave.

Omleggingen gåt ut på å kaste ut gratispassasjerene, undertegnede inkludert.
Jeg kan ikke unngå å bli provosert. Det er som å bli fratatt en grunnleggende demokratisk rettighet. (som jeg riktignok ikke selv har gjort noe for å oppnå, men likevel).

For å si det på internettsk: OMG! WTF!

Det er som om aftenbladet.no har innskrenket komforten på turistklasse for at de som flyr businessclass skal få bedre plass til å strekke ut beina.

Og avisa er ikke god heller. På kultur er dere helt der nede med de verste, men det kan jeg jo ikke si helt sikkert lenger.

Alt i alt bunner denne kritikken i at jeg er alt for kjip til å betale 2500 i året for avisa. Argh.

søndag, mai 26, 2013

Den gule veggen

Jeg så finalen i Champions League i går. Sammen min nevø Kostas på ti, og Kompis Kjallas OG hans sønn på ni år. Det var en god gjeng.
Jeg er fascinert over hvor flinke dagens unge er i møte med jevnaldrende. De to yngste hadde aldri truffet hverandre før. Sammenlignet med sånne som meg selv, da jeg var i den alderen..
Jeg gir barnehagene mesteparten av skylda.

Men nå skal jeg skrive om fotball. Champions League er ikke noe jeg følger tett når Liverpool ikke er med, og det begynner strengt tatt å bli noen sesonger siden de var det.
Jeg pleier å gloate godt når United ryker ut. Det innrømmer jeg så gjerne. Rausere er jeg ikke.
Men årets to finalister var fra Die Deutsche Vaterland, og finalen gikk på Wembley i London, og for mange Englendere var nok det litt tungt å svelge.
Fußball coming home.
I 2006 eller var det sju? Var jeg i Tyskland på en plateinnspilling som alt i alt ikke var noen veldig bra opplevelse, selv om resultatet til slutt ble ok.
Produsenten vår tok ansvar for oss - også på fritiden - og blant annet tok han oss med på et par fotballkamper. Laget hans var Boroussia Dortmund, og han var en relativt dedikert supporter. Og opplevelsen av å være på kamp.
Vel, like mye totalopplevelsen, togturen til og fra - sammen med horder av dritings fotballfans - gjorde uutslettelig inntrykk på både Einstein, Arnstein og meg. Alle normer og regler var kastet av toget, og disse ravende fulle supporterne sang og drakk og rølpet på et nivå som fikk selv minner om den villeste bygdefest til å minne om et 4h-møte. Det var en stor, tjukk, blåhvit tysker som sto i bar overkropp og drakk fra en femliters kagge med øl, mens det rant ned på begge sider av munnen hans. Det var strålende.Jeg vet at Arnstein fnisende filmet under deler av togturen, og kroppspråket til Einstein, der han sitter fremst på klappsetet sitt i ølregnet, mens han forsøker å skjule ansiktet sitt i hendene er så tydelig preget av diskomfort, at det er en fryd. Jeg håper at det opptaket finnes ennå.

Vel framme på Westfalen Stadion sammen med den gule veggen, handlet vi skjerf for å overraske produsenten og drakk så mye øl som vi kunne for å tilpasse oss omgivelsene. When in Rome, som det så festlig sies.
Jeg må virkelig si at at disse tyske fotballsupporterne, de kunne både synge og drikke, og selv om jeg ikke forsto hva de sang (bortsett fra Sceisse Schalke - scheiss in blau und weiss).

Denne nærkontakten med supporterne ga meg nok referanser til å holde med Dortmund i gårsdagens finale. Det fantes sikkert andre grunner også, men ikke så gode.

Bayern vant. Sceisse Bayern.

fredag, mai 24, 2013

De tre kvinnene i mitt liv. Del tre - Den store kjærligheten

For mer enn et år siden startet jeg en 'trilogi' som jeg kalte De tre kvinnene i mitt liv.
Det høres ut som noe som kunne være skrevet for kiosk, men er det ikke.
Jeg har skrevet om Mor og om min datter Ingrid, og så begynte jeg på denne her om Rållseraua, men så syntes jeg det ble så vanskelig at det ble liggende som et utkast - helt til jeg kom over det nå - og siden Rållså har dag i dag, så kunne det være en passende anledning til å fullføre prosjektet.

Eg grue meg te det bler min tur, sa Rållserau i Mars 2012 da hun så overskriften på det nyeste bloggprosjektet mitt. Kadåfor?, spurte jeg. Du e jo nødt te å skriva det som e sant. Det er jeg forsåvidt uenig i. Jeg skriver hva jeg vil. Innenfor rimelighetens grenser. Men jeg er enig i at det bør inneholde en kjerne av sannhet. Tuftet på min egen - høyst subjektive virkelighetsoppfatning. Dessuten er Rållså den eneste av de tre store jeg har valgt selv. De andre er biologi.


Jeg har alltid likt jenter. Helt siden min første barndomskjæreste i fireårsalderen. Rållså er kvinnen i mitt liv. Kvinnen med stor K. Hun sier at hun husker første gang hun så meg. Da var jeg nitten år, hadde alpelue og deltok på en evert taube - forestilling. Jeg husker kvelden. Men ikke rållså. Det gikk vel firefem år før jeg så henne synge. Det gikk rett til bunns i meg. Og jeg syntes hun var nydelig. Uoppnåelig, men nydelig. Det synes jeg fortsatt (selv om jeg ikke sier det ofte nok. Jeg kunne ikke fatte hva hun så i meg. Men i henne så jeg et helt spesielt menneske. Jeg har aldri vært så forelsket. Dere vet den følelsen hvor man ikke går, men nesten løftes fram, og alt blir lett lett. Alle vet at virkeligheten ikke er sånn. Virkeligheten kan fort bli mer som en litt sidrumpa vals. En tung lett lett.

Sidrumpa nok ikke er et ord som karakteriserer fordholdet mellom R og meg. Rållså er nok den eneste som kunne overtalt meg til å både kjøpe leilighet, kjøpe bil, pusse opp leilighet, få barn, og gifte meg. Teknisk sett er det jo jeg som spurte henne om det med giftingen. Men det jeg prøver å si er - at summa summarum - så har rålls en ganske sterk påvirkningskraft på meg. Jeg har enorm respekt for meningene hennes.

Det er ingen som Rållså. Det er ingen som gjør meg så irritert eller rasende forbannet. Vi er så dårlige til å utføre praktiske gjøremål sammen, at jeg ofte griper meg selv i å undres på hvorfor vi fortsatt begge to er i live. Rållså har en fantastisk latter som høres over alle de sju fjell. Hun er i én person den mest systematiske og den mest kaotiske jeg kjenner. Hun er ekstremt direkte i hva hun mener om ting. Hun er en fantastisk mor. Ungene forguder henne. Og det at hun er så kreativ og sprudlende er veldig inspirerende for oss som er hennes nærmeste.
Dessuten vet hun hvor skapet skal stå. I både direkte og overført betydning

Det ER vanskelig å skrive om kvinnen i mitt liv. Mye vanskeligere enn de to foregående. Det er ikke alt jeg kan skrive. For det er én ting å utlevere seg selv, men en ganske annen å utlevere sin klart bedre halvdel.
Rållså er raus, og hun ser andre på en måte som jeg misunner henne, hun er min største inspirasjon, hun er den første jeg viser ting jeg har skrevet til, for jeg vet at hun vil si det hun mener. Ofte blir jeg sur hvis jeg får kritikk, men noen ganger har hun rett. Ganske ofte, faktisk.

Rållserumpa er min store kjærlighet, og jeg kjenner meg heldig og priviligert som får være mannen hennes.

torsdag, mai 23, 2013

Kuk i computeren - the resurrection

Vi har fått kuk i computeren, men heldigvis har Beelzebub drevet den ut nå.
Det kompliserer blogging frå heimen.
Det går faen ikke an å blogge med ipaden. Den driver og retter og skriver om hele tiden. Noen ganger i så stor grad at jeg lurer på om det virkelig er jeg som har skrevet det mølet som står.
Men sant å si så liker jeg best å blogge på jobb uansett.
Det er roligere her enn hjemme.
Jeg har forøvrig ikke hatt kuk i computeren siden 2006, da Runar lastet ned en som var forkledd som et antivirus-program.

onsdag, mai 22, 2013

Reisa er ikkje nødvendigvis målet

Det vert sagt at reisa er målet, men det gjeld ikkje lengre bilturar på vestlandet med små born i bilen.

Rållså tok rattet og eg inntok kartlesarstolen (kartet hadde Rållså kjøpt på ein bensinstasjon - til protestar frå meg - kor jækla mange veier kan det ver? Det e faen ikkje Oslo me snakke om her!). Det skulle visa seg at eit vegkart absolutt hadde hatt ein slags funksjon - om det var såpass nytt at det viste vegen slik han var.No.
Men vestlendingar stikk som kjent av med nærare 150 prosent av vegløyvingane. Det er alltid et nes eller ein holme eller ein fjord som skal forseras, og hvis det framleis bur ei geit og eit par pensjonistar i nærleiken av desse stadene så lyt dei ha ferjestø, eller tunnel eller bru. Over sjøen, inni sjøen, under sjøen. you name it.

Kartet stemde ikkje med terrenget, og no vart den nye sjåføren òg sur. Ikkje på kartet (som var ufeilbarleg), men på idioten som freista å skjøna det (som var underteikna).

Då beit vi i det sure eplet og ringte til vertskapet og fekk anvist vegen som var ein skitlang tunnel igjennom eit fjell, og vi hadde knapt med tid til å nå ferja frå Jondal, og frå baksetet kom det krav om at vindaugene skulle vera rulla heilt ned, og alle forsøk på å forklare at det kunne me ikkje sidan me var i ein tunnel vart straffa med spark i ryggen på kartlesaren.

Eg e kvalmen!
Me e snart framme på ferjå, då ska du få komma ut.
Nei! Me E ikke snart framme på ferjå!
Alt i alt ein lite konstruktiv diskusjon.

Men plutseleg var ferja der, og den gode kjensla over faktisk å ha nådd henne (med to minutts margin) gjekk umiddelbart over i frustrasjon då Rållså reiv det venstre framdekket opp mot det opphøgde fortauet på ferja.

BANG! Punkteringa var eit faktum.

Og så starta jakta på det vidgjetne reservehjulet. Kunne det vere under bilen? Nei..Eg heiv ut all bagasjen i baki, men eg kunne faen ikkje finne noko hjul. Alt eg fann var ein boks skum, Men holet var alt for stort, og heldigvis hadde Rållså allereie starta jakta på vegredning.

Ho ringte Falken, og etter ein halvtime på hi side av fjorden kom det ein redningsbil frå Viking. Ut av bilen kom ein koseleg ung mann med olje på hendene, han fastslo at me trengte nytt dekk - me trilla opp bakpå lastebilen hans, og der sat me og såg Hardanger frå eit lasteplan.
Ungane hadde fått opp humøret igjen. For dei var dette eit eventyr. Mannen skaffa oss dekk og skifta det så fort som berre det. Eg takka han i svulstige ordelag med Endre på armen.

Og det var berre ein liten køyretur til, og så var vi framme.

Og godt var det.


tirsdag, mai 21, 2013

Tohundre mil igjen å køyre ( ei historie frå vegen i eit ukjent antal bolkar)

Det var ein gong ein familie på fire som skulle på tur til Hardanger. Det var ein vårdag i vakre kom mai du skjønne milde.
Det var to store og to små, og han største kjørte bilen, og ho som var nest størst bestemte kor fort dei skulle kjøre, og kor ofte dei skulle stoppe (og det var mykje seinare og oftare enn det han største ville ha bestemt), og før dei hadde kome så langt som til den første ferja - den som går frå Rennesøy - spurte den eine av dei små om dei var framme snart.
Han største som kjørte høyrte stemma frå far sin (som og pleidde å kjøre) som eit ekko frå sin eigen munn. 30 år seinare. Den irritable tonen

Ikkje spenn meg i ryggen! Då må eg ta av deg skonå.
Ska me stoppa nå igjen?

Ho nest største kalla han for 'Sint feriemann'. Som var spot on. Men feriemannen vart ikkje blidare av det. Kanskje tvert om.

Ole Jakob løyste av Karius og Baktus, som igjen sendte pinnen vidare til Ole Brumm.

Eg e kvalmen.
E me framme snart?
Eg e kvalmen!
Nå må me stoppa snart.
Eg vil ha bolla.

Me stoppa på Børkje og Ørkje og Førkje. Og noko som eg i mitt kokande indre døypte for
Børkjeførkjelid. Eit undersolt hol med ei vill, skummande elv på den eine sida av riksvegen, og ei stupbratt skogkledd li på den andre.
Klokka var passert leggjetid for vinter og vår sidan. Ho var ti over hall kjeften og vel så det. Somme meinte likevel at tida var rett, og at det var ein høveleg stad å lufte seg på, og dei små tok til palings oppetter fjellsida, med kvar si syttandemai-fløyte i munnen, som dei blas kraftige, lukkelege støytar i så papirfrynsene flagra.
Rållså lo av det udiskutabelt absurde i situasjonen, medan eg berre vart surare og surare.

Ungane var i umåteleg godt humør, og Endre visste at han skulle få ei bolle til kvelds, og omsider tok Rållså grep, og overtok rattet.

Eg hadde skrive heile skiten ferdig, men så tok ipaden og blogger felles grep, og sletta halvparten. Det var uansett for langt. Resten kjem i morgon.
Redaktøren.

torsdag, mai 16, 2013

Flere gode menn

I presentasjonen av gode rogiser har jeg kommet til landets beste rockevokalist igjennom tidene.

Jeg tenker selvsagt på
Kjartan Salvesen.
Morten Abel fra Mods.
Jan Ove Ottesen fra Kaizers.
Hans Petter Hansen

Nå tenkte jeg selvfølgelig å ha en sånn Eurovision-inspirert fanfare med lange blanke horn (hadde passet ekstra godt nå som vi nærmer oss 17.Mai). Men fanfaren utgikk pga streiken i Lyse.


Hvis Stavangerensemblet hadde kuttet ut Reggea-referansene, så hadde de overgått alle de fire 'Store' med god margin.
De hadde de beste tekstene og den råeste energien. Men mest av alt, så hadde de den tøffeste og beste vokalisten, nemlig Frode 'Froddien' Rønli.

Alltid energisk på grensen til det maniske. (Han hadde dessuten en bart som gjorde(gjør) at han ligner litt på Bruce Grobelaar, noe som løfter ham enda høyere opp.)

Freddie Mercury gå og vogg.


http://www.youtube.com/watch?v=Hm377fIMzTs


Ps: Dessuten var det han som brølte Du ser at det grooor! Sammen for Livet (Norge for Afrika en gang på åttitallet).

Slenger på en link til den også  http://www.youtube.com/watch?v=zsQOU77F7IQ

onsdag, mai 15, 2013

A few good men

Det er ikke så ofte at jeg sier noe fint om regionen her, eller de som bor her. Det er igrunnen ikke så ofte jeg sier noe fint om noen. Men litt inspirert av frøken Figen's hyllest til Finnmark og det samiske og det nordnorske generelt (og Tore Hansen spesielt), så har jeg funnet noen få som er bra, og som er motvekter, det finnes mennesker som representerer noe annet enn sandvolleyen og glamaden og oljå, og nei jeg snakker ikke om Morten Abel.
Jeg klarer ikke å skryte opp hele landsdelen, for det er for mye gruff. Men la meg presentere noen få gode menn.
Jeg vil begynne med Per Fugelli.
Han er en av de viktigste stemmene i samfunnsdebatten.
I et fylke - og et land - som er så selvgodt og oljesmurt at irritasjon over fattige tiggeres tilstedeværelse er en flaggsak. Og hvor bompengeordningen likestilles med krenkelse av menneskerettighetene, der er Fugelli den stemmen som setter ting i perspektiv. Han snakker om anstendighet og medmenneskelighet på en måte som får folk til å lytte, og tenke. Uten å blande kristengrums inn i det. Han snakker om asylbarna, tiggerne, og sykelønnsordningen og apellerer til menneskeligheten, i lysende kontrast til høyresidens mistenksomhet og kynisme. Men sparker mot venstre også.
Jeg så at han var tildelt Fritt Ords pris. Det var fortjent, synes jeg. Han snakker med et klarsyn som man ikke kan finne paraleller til siden Bjørneboe. Jeg er stolt over at han kommer fra oljebyen.

tirsdag, mai 14, 2013

Det er av sine egne en skal ha det

Min sønn lever deler av tilværelsen sin i Hakkebakkeskogen, i Egner's univers.

I dag vartet han opp med en fornærmelse som det var klasse over, mens jeg sto bøyd over han med tannkosten i den hånden: Mange seie at Pappaer e så veldigt lure - men eg syns ikkje det, akkurat - ikkje du ihvertfall.

Aftenposten treffer fingeren på noe som er sant

Vi nordmenn gjør som vi pleier.
Heier.
På oss selv.

mandag, mai 13, 2013

The Wall

Etter å ha ødelagt fem betongborer og én slagdrill på å bore 6 hull i veggen, står jeg igjen med flere spørsmål.
Er veggen atombombesikker?
Eller borer jeg konsekvent i armeringsjern?
Hviler det en forbannelse over meg? Eller er jeg bare uegnet?
Skal det gjøre så vondt i skuldrene etterpå?
Og hva med armene?
Skulle jeg gitt meg før, kanskje?
Skulle jeg ha ringt en håndtverker?
Har vi råd til det da?
Gjør jeg noe feil? ( Kunne nok kanskje gitt meg før det begynte å ryke av drillen, jeg ser nå at det var litt gropsete, men det falt meg ikke inn mens det sto på).

Hva er forresten galt med ting som står på gulvet?

Rållså hadde kallt inn ekstramannskaper for å unngå at vi røk i tottene på hindanden, noe som utvilsomt hadde den ønskede effekten. Riktig trivelig ble det. Takk til Lingling og Marina for å stille opp i voldsforebyggende tjeneste.
Nå henger ihvertfall fjernsynet på veggen. Men det er ikke i drift, for vi skjønner oss ikke på ledningene. Gadd ikke engang å prøve. Det hadde vært nok ydmykelser for én dag.
Før var det én ledning til strøm, og et rundt hull til antennen.
Nå er det et titalls porter og kontakter og greier. Og tastatur! Og 3d-briller. Hallo spaceboy. Kaldsmeder er uegnet til å rigge sånt. De har fritt.

søndag, mai 12, 2013

Kjære herr og fru naboens

Kjekt at dere hadde fest i natt. Ungene våkna bare et par ganger - den siste i femtiden.

Håper det er greit at jeg borer litt i veggen?

Ps: Hvis det ikke er greit så forandrer ikke det så mye for min del.

Humlesurr

Første gang jeg ble servert alkohol av en voksen var av Mormor. Jeg var fjorten eller femten og hadde tatt en pause i hekkeklippingen.
Hun hadde lang hekk, mormor. Den strakte seg rundt hele tomta.
Det var høysommer, varmt. Lufta sto nesten stille, og støv og ruskrask fra raklehekken klødde på de bare armene mine. Hun hadde rigget bord og stoler i sterke farger i det skyggefulle hjørnet av hagen på forsiden av huset.

Foran meg satte hun en iskald flaske pils fra EC.Dahls bryggeri i Trondheim.

No altså, har du gjort dæ fortjent te ei flask øl i varmin.

Jeg tok måpende i mot glasset og drakk forsiktig fra det. Det var nok ikke det beste jeg hadde smakt.

Mormors filosofi var at hvis jeg var voksen nok til å klippe hekk, så var jeg voksen nok til å drikke øl også.
Det var fint å sitte med mormor og drikke pils. Kjenne meg voksen. Bli behandlet som en.

Det var for all del ikke første gang jeg drakk. Eller lesket meg, som far kalte det. Det var noe om ei flaske Glenlivet som forsvant på mystisk vis fra skapet i stua hjemme (den smakte helt forjævlig blandet med champagnebrus) og så dukket opp igjen på like mystisk vis. Ikke ulikt Jesus.

Og så var det å drikke mest mulig øl når anledningen bød seg, og sjansen for å bli tatt ikke var alt for stor.

Jeg skjemmet meg ikke ut for mormor. Jeg klippet muligens av ledningen til hekksaksa en gang eller to, men det hadde ingenting med ølet å gjøre.

Det sies at Nordmenn (særlig menn) trenger alkohol for å kunne tre ut av skilpaddeskallet sitt. Fordi de fleste av oss er så redde for å vise hvem vi egentlig er. At det åpner dører og gjør det lettere å snakke. Gjør oss mer selvsikre.
Jeg har tidligere uttalt at hvis jeg fikk en samling av de flaueste tingene jeg har gjort i fylla presentert på en skjerm, så hadde jeg muligens aldri kommet til å røre alkohol igjen.
Er man edru selv, så fremstår overstadig fulle mennesker usannsynlig stupide. Alt for trege, alt for sippete, alt for kåte, alt for hissige, alt for voldelige, alt for bråkete, alt for kørka.

Men hvis vi snur på flisa, og sier at noen kunne vist en matinè med høydepunkter fra drikking, så ville jeg kanskje aldri ha sluppet meg edru. Ihvertfall ikke hvis jeg hadde fått følelsen av beruselse på kjøpet.
Can't beat the feeling.

Men denne første offisielle pilsen sammen med mormor mens det var høysommer og humla bokstavelig talt suste, er et fint minne.

lørdag, mai 11, 2013

Hønting hai and low

Rållså og kidsa sitter og spiller et tannlegespill på ipaden. Og jeg sliter med å konsentrere meg om skriverier når jeg hører den insisterende lyden av boret.
Jeg har ikke så mye på hjertet i dag. Jeg har skummet to artikler - den ene der man mente at 'ekspertene' burde slutte å disse dameromanene, for å lese dameromaner er bedre enn å ikke lese noe i det heletatt. Og at det som var bra med dameromanene var den gode dialogen.

Jeg er enig med det om at alt er bedre enn ikke å lese. Kioskromanene er litt for litteraturkritikerne det som vestlandsfanden er for Stein Østbø. Greit å slakte, men egentlig litt under deres verdighet.

Jeg skummet som sagt bare artikkelen, for jeg hadde to unger løse. Men jeg vet ikke om det sto noe om forfatterforeningen, som ikke tar opp medlemmer hvis de ikke skriver høyverdig litteratur, og det gjør dem i mine øyne til litteraturens svar på Mensa. Rett før jeg begynner å lese Frid Ingulstad i protest. Men jeg er nok ikke i målgruppa. Hverken for forfatterforeningen eller Ingulstad.

Den beste boka jeg har lest i det siste var Alf Prøysen's Geitekillingen som kunne telle til ti, eller først leste jeg den to ganger for ungene (fantastiske tegninger forresten), og så dramatiserte vi den, hvor jeg gjorde geitekillingen, og Endre gjorde kalven og oksen, og Ingrid gjorde kua og hesten, og den semimislykkede seilbåten som jeg ga til Morfar til jul i 1980 var seilskuta som Hanen var skipper på.

Nå ble det plutselig et slags innlegg likevel.

God helg.

fredag, mai 10, 2013

Kviss

I dag har jeg shoppa.

1 dunk oppvaskmiddel
1 dunk vaskemiddel
1 dunk ullvaskemiddel
1 Herefordokse i plast
2 2-pakninger med boxershortser
1 Herefordku i plast
3 ekspansjonsbolter 8mm
1 Trepakning med herresokker
1 Sett med betongborer
2 Herefordkalver i plast og -
1 oppvaskbørste

Hvilken butikk er det som har et slikt vidunderlig utvalg ?
Ros og uhederlig omtale til den som gjetter hvor.

torsdag, mai 09, 2013

Red all over the land

I skogen av røde dager i mai (som vi elsker, men ikke alltid vet hvorfor vi feirer) finnes det èn liten pjuskete bjørk av en dag som ikke er rød, og noen ganger ikke så grønn heller.

Det er frigjøringsdagen. 8.Mai. Det var i går. Det er flaggdag, men skuffende nok - ikke fridag. Jeg lurer på om man bare kunne gjort hele Mai rød, slik at man kunne slippe all heisingen.

Men altså, frigjøringsdagen er dagen vi markerer fordi Derrick's likesinnede reiste herfra i 1945, og fem års okkupasjon var over.
Så kunne det ærefulle oppdraget med å skamklippe tyskertøser starte, Kongen (som hadde gjemt seg i London i fem år) kunne komme hjem og bli hyllet for innsatsen, og de som hadde vært på skogen, som hadde kjempet mot åket også.
De som hadde bidratt til frigjøringen. (Hvis de ikke var kommunister, selvsagt. Kommunistene var like ille som Derrick).

Jeg har aldri feiret frigjøringsdagen. Jeg har knapt nok tenkt på frigjøringsdagen. Men i går hørte jeg på radioen at forsvaret har slått sammen frigjøringsdagen med noe de kaller for veterandagen.

To fluer i en smekk, altså. De soldatene som har tjenestegjort i utlandet - i NATO- oppdrag og lignende skal også ha en dag, og den skal også være 8. Mai.
Og så hadde de en markering, da (på radioen, men muligens i virkeligheten også) - der Stoltenberg på sedvanlig vis promoterte samarbeid - men ved hans side sto en Pølsedansker som for meg er selve symbolet på alt det som ikke er bra med Danmark. Selveste Anders Fuck Rassmussen. http://www.nato.int/cps/en/SID-7F9233F7-55ED3E58/natolive/news_100357.htm.

Fra mitt ironiske sete på balkongen, kan jeg ikke fatte hvorfor vi skal feire dem som reiser til Afghanistan for å drepe muslimer. I nasjonal regi. Eller deltar i shady bombing av Libya. Jeg fatter ikke for mitt bare liv hva de har der å gjøre.
Men det har faen ingenting med forsoning å gjøre, det er sikkert.

Ikke sosial nød heller, slik som en del av de utenlandske soldatene kan skylde på.

Men gjør de den rød så skal jeg vurdere å støtte opp om dagen likevel.


onsdag, mai 08, 2013

Pennen og Sverdet


I dag har jeg tenkt masse på musikk og kvalitet. Eller kultur og kredibilitet.
Eller begge deler.

Jeg minnes for noen år tilbake, at en gråtkvalt Reidar Vestlandsfanden Brendeland gikk til krig mot terningtrillerne i hipsterpressen i hovedstaden fordi de hadde gitt den siste plata hans ett øye på terningen og 'spissformulert' det slik som bare akkurat den gjengen kan og kalt det 'søppel' eller 'musikk for fulle folk og bønder' eller noe i den leia der.
For mange er det en jævlig personlig ting å lage musikk, det er gjerne noe man prøver å si, man prøver å 'nå' folk med det man skriver, og man ønsker at folk skal like det man lager.

De som triller viser ikke alltid like stor respekt for det de anmelder, for det arbeidet som er lagt ned - den enorme påkjenningen det kan være å drive med skapende kunst, og slett ikke for det kjernepublikummet en del av de uhippe artistene har, og det Brendeland sa var dette, på klingende Sauda-dialekt: Det e folk som har sendt brev te meg frå sjukehuset, som har hatt dødsfall i familien som seie : den sangen der, Reidar - uten den sangen så vett eg ikkje om eg hadde klart å takla det.

Det kan ikke herske noen tvil om at Brendis har et godt poeng. Hadde. Det er heller ikke noen tvil om at det for mange av dem som lyttet til diskusjonen kunne virke som om han bare var en halvdårlig musiker som var misfornøyd med at noen ikke likte plata hans. Noen som tilfeldigvis var Stein Østbø eller noe.

Det finnes et segment i den norske befolkningen som er så gjennomført skeptisk til alt det som kommer fra Oslo at de gjør det stikk motsatte av det de får beskjed om. Vi har vel alle sovnet til Dansebandsvisj en eller annen gang i vår tid som drukkenbolter, en mellomlanding mellom drosjen og soverommet. Sett båten fra Stena Line stryke over skjermen mens slagerne har pumpet ut. Alle disse dansebandene som sikkert selger tusenvis av kassetter, og som helt sikkert når noen.

Jeg vet ikke om Dansbandsvisj eksisterer lenger, men jeg husker at man kunne chatte med mobiltelefon, og denne meldingen var rimelig klar - fra sønn til Mor - MAMMA! SKRU AV DRITTMUSIKKEN OG GÅ OG LEGG DEG!

Slik kan det også sies.



Kjærligheten er vakker part 2

Det er visst våren som kommer.

Da jeg gikk til jobb i går morges (jeg gikk fordi jeg ikke kunne sykkelen, som jeg mistenkte ekstra ivrige dugnadsmennesker for å ha kastet i en container). Jeg må visst omdigregere.

Da jeg gikk til jobb i går morges, hørte jeg hes og høylydt kvinnenynning fra et ubestemmelig sted bak meg, og der - i den milde vårduften - kom det et par seilende på en herresykkel - de var i femtiårene. Mannen hadde åpen allværsjakke og punka solbriller, enda det ikke var sol, og trødde farkosten elegant nedover den slake bakken. Hun (nynnedamen) var kledd i leopardmønstede tights og kort skinnjakke. Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg trodd det var Bonnie Tyler. Og hun satt på tvers over stanga og hadde den ene armen om livet på sin ridder, og den andre på styret.
Omkring dem drev en eim av nachspiel. De fikk meg til å smile.
For en bra Mandag.

tirsdag, mai 07, 2013

Delicate sound of thunder

Har man barn, lærer man seg etterhvert å tolke lyder som signaler på hvordan flyten er i leken, om det trengs en pause, megling eller irettesettelser.

Disse fire lydene liker jeg ikke så godt:

Lyden av kasser fulle av duplo som blir tømt utover gulvet.  Hver dag. Som oftest fordi kassene er veldig gode å ha hvis man skal leke båt, og ullteppet er havet, eller hvis man trenger senger til kosedyrene ('man' er ungene. Jeg hadde ikke fått plass oppi de kassene uansett).

Lyden av eskalerende krangling. Også veldig vanlig. Det er som regel den som er sintest som vinner krangelen, og det ender så å si alltid med grining i mono eller stereo.

Lyden av ting som knuser  Det skjer jo, men aldri for vilje.

Den alarmerende lyden av absolutt stillhet. Ikke et bra tegn. I ni av ti tifeller er det hekkan på gang.

Senere skal jeg ta for meg god-lyder. Det finnes en hel del av dem også.

mandag, mai 06, 2013

Dugnad

Som noen kanskje forsto, så var det dugnad i borettslaget vårt om dagen.

Dugnad er noe jeg er veldig for - i teorien - for å sitere min eks-helt Rotmo (nå Skrotmo) : Te sammen så veie vi fleire tonn - for me littigrainn hjølp gjør det littigrainn monn - det e itjno så kjæm tå sæ sjøl.

Bortsett fra Kjallas kjenner jeg ingen av innbyggerne i borettslaget. Jeg pleier å hilse når jeg treffer folk i kjelleren eller på parkeringsplassen. (Ved ett tilfelle hilste jeg på en som hadde brutt seg inn også, men det visste jo ikke jeg. Han hadde ikke fangedrakt med nummer på eller fantomet-maske eller noenting).

En dugnad medfører sosial omgang med naboer.

...

Det regnet og blåste friskt. Jeg meldte meg til tjeneste på vegne av husstanden klokka 10, da sto formannen - blid og opplagt - og delegerte oppgaver til de frammøtte. De - vi - talte kanskje tjue personer hvis man regner med ungene, og det må man jo nesten.

Det var bare å hive seg i det, og jeg valgte meg en langtannet rive i oransje plast, og så begynte jeg
å rake ut løv og søppel fra hekken ved parkeringsplassen. Jeg er en jævel til å gjøre slikt arbeid, og i en periode fikk jeg holde på uten å være nødt til å samarbeide med noen, men da det kom flere, så gikk det greit det også.
Jeg brukte hansker, men det varte ikke lenge før de var skitne av jord og søle, og det ga meg et dilemma når buksa seig ned på ræva eller jeg klødde under snytebrynet. Men på et eller annet merkelig vis klarte jeg å holde stilen sånn noenlunde. De så ikke så jævla stilige ut de andre heller.
Den ene av ungene var med meg og faren, og la ned en voldsom innsats, og svingte jernskufla så søla skvatt rundt ham.
Jeg skrøt over hvor flink han var til å jobbe, og det var han helt enig i, og giret opp enda mer. Han ble selvsagt sliten, og snakket mye om at han gledet seg til pizza etterpå. Pizza var en del av 'belønningen'.  (Og forøvrig den delen av dugnaden som jeg var mest skeptisk til).

Det var ikke alle dugnadsberettigede som møtte, og ikke alle som hadde vett til å reise vekk, slik som Kjallas. Og noen av dem måtte gå spissrot igjennom dugnadsgjengen med handleposene sine, på vei til sine respektive leiligheter.

Sikkert ikke deres stolteste øyeblikk, men hva er vel litt offentlig ydmykelse? Sånn naboer imellom? Hvis man kan slippe å dugnade?

Det var ikke noen dramatikk i det. Men da vi nærmet oss ferdige, og måtte sosialisere og spise pizza sammen, dukket det opp en del gratispassasjerer.

Min unge væpner påpekte kollaboratorisk: HAN DER VA KJE MED PÅ DUGNADEN! KOFFÅR SPISE HAN AV PIZZAEN VÅR DÅ?

Han va vel sulten, sa jeg med latteren i halsen.

Jeg lette etter en måte å unnslippe fellesskapet uten å fornærme noen, og satte meg på et bord like ved utgangsdøra.
Da kom guttungen enda en gang, og satte seg ved siden av meg. Satt der og dinglet med føttene og så sa han: Det va kjekt å jobba med deg.

Det var utvilsomt dagens høydepunkt for min del.  Og jeg sneik meg ut av rommet og hjem til sofaen, og var glad for at det hele var over. For denne gang.


lørdag, mai 04, 2013

Det ytterste moralske forfall

Påskeharen på SMS til Kjallis

:Du vett at det fins et spesielt kaldt hjørne i helvete reservert for dei som snike seg unna dugnad?

(Det nytter ikke å friste med et varmt, av opplagte årsaker).

Kjallis på SMS til Påskeharen:

Hihihi.

fredag, mai 03, 2013

Stjerner som ble til kull

Jeg ser ikke bort fra at det var flere enn meg som ble overrasket over avsløringen om at vår alles kjære Horst Tappert alias Aus der reihe 'Derrick' viste seg å ha en forid som SS-soldat. Hvis man tenker seg om, så er det vel ikke SÅ overraskende heller. For det første tjenestegjorde nær hundre prosent av tyske menn i den generasjonen i førerens hær - mange frivillig - andre etter 'vil du ikke så skal du'-prinsippet. Men det sies at SS liksom var de verste rasshøla av dem alle.
Horst forsøkte senere å kjede oss ihjel på Fredagskveldene i en årrekke, og lyktes ganske bra med det.
Heldigvis for han så er han død, så slipper han å kommentere det offentlig.

Jeg har laget en liste over andre som viste seg å bli til, eller være noe annet enn de i utgangspunktet ga seg ut for å være.


Pølsehansen:  Fra AP til First House

Hans Rotmo : Fra Sosialist til Muslimhater (sjå snøn hainn ligg så fin å kvit)

Paul Chaffey :  Fra  SV til NHO

Fernando Torres : Fra Liverpool til Chelsea (stygg sak)

Michael Owen: Fra Liverpool til Manchester United (utilgivelig)

Axl Rose : Oh, how the mighty have fallen

torsdag, mai 02, 2013

Vibbometeret går amok

Alle menn liker fotball.

La meg omformulere det. Mange menn liker fotball, men slett ikke alle.

Men flere menn enn kvinner har glede av ulike sider av dette spillet.

Noen menn liker øl bedre enn fotball.

Mange menn liker begge deler. og undertegnede faller i den sistnevnte kategorien.

Forleden dag - den siste i April - ble jeg lokket ut på pub av min venn Kjallas - for å se returoppgjøret i mesterligaen mellom Real Madrid og Boroussia Dortmund.

Han hadde vært ute en stund før jeg kom meg på banen, og bar preg av det, men han var ikke vanskelig å snakke med eller noe.
Det var fullt på sportscafeeen. Ikke stappfullt, men fullt nok til at vi måtte stille oss fremme i baren for å få fri sikt til en skjerm.
Ulempen med å stå i baren er først og fremst at man blir et medium, eller en knuffepute, en buffer mellom de øltørste og dem som betjener kranene.
Det trenger ikke å være et stort problem, så lenge mannen i gata (eller som i dette tilfellet - mannen på puben) er noenlunde høflig, noe det ikke finnes garantier for.

Selv er jeg ikke utpreget begeistret for å gjøre nye bekjentskaper i tide og utide. Det hører med til sjeldenhetene at jeg aktivt tar kontakt med andre mennesker.

Det viste seg at Kjallas - i det humøret han etterhvert ble løftet inn i - hadde en helt annen og langt mer utadvendt profil.
Blid, og ikke så rent lite sjarmerende, snakket han med folk rundt seg som om han skulle ha kjent dem hele livet.
Først en ung fyr til venstre for oss. Løkradaren min slo ut tidlig på han. Løkradaren er en del av vibbometeret mitt - den gjør utslag på slike jeg absolutt ikke vil snakke med - det blinker varsellamper og sirenene kviner i ørene mine. Jeg sank ned med ølen, og overhørte bare bruddstykker av samtalen, men festet meg ved dette:

(Kjallas støtter et lag fra Manchester hvis navn er kjent for mange. For kampen sin del håpet han at Real Madrid skulle få et tidlig mål (de lå under med tre etter den første semien). Dessuten syntes han ikke det var noe stas at det så ut til at det ville bli to tyske lag i finalen på Wembley)

Da det varte og rakk uten at RM klarte å score, sier Kjallas til løken i Real Madrid-drakt: Egentlig holde eg me junaited, så eg dride i det.

-Eg og.

Det er da jeg ikke klarer å holde meg lenger: Ka faen e det med dåkke united-folk, jævla medgangssupporterar, dåkke e jo faen heilt ude av stand te å takla motgang! Har du Bayern Munchen - drakten din henganes klar te finalen?

Løken forstår endelig at vi ikke har noe mer å snakke om. Kjallas flirer bare, for han kjenner meg. Dessuten er han bedugget.

Senere kommer det en til som skal ha øl, og han er full, og han er fra Sarpsborg, og han har en tjukk lenke av gull rundt halsen, hentehår og er i slutten av førtiåra. Han vil jeg ihvertfall ikke ha noe med å gjøre, men forsyne meg har Kjallas slått av en hyggelig prat med ham også.
Det går så langt at jeg må ta han i hånda og la ham latterliggjøre navnet mitt, mens jeg later som jeg bryr meg om hans.
Så peker han mot kjæresten og kaller henne Min rose fra Rekkefaret.

Kampen er slutt, og Kjallas forsøker å få meg med på bare ei øl te. Det er en kjent taktikk. Jeg har blitt forsøkt lokket før, for å si det sånn. Jeg blir med under forutsetning av at vi rister av oss gullgutten og rosa hans før de blir enda bedre tjommier.
Jeg lykkes, og holder min del av dealen.

Jeg går hjem igjennom Vålandsskogen i vårnatta. Det er fint å lufte seg litt.

onsdag, mai 01, 2013

Bilprat

I dag hadde jeg en bilprat med min datter Ingrid.

Du må få deg ein nye bil, pappa, sier hun. Ordene er utydelige, for de blir presset forbi tutten, som er skjøvet over i den ene munnviken.

Jeg svarer som alle relativt ansvarlige fedre ville ha gjort: Kem ska betala for den, då?

-Dåkke, selvfølgeligt

Jeg blir svar skyldig. Det går et minutt, så spør jeg :Ka slags bil syns du me ska ha, då?

-Ein rosa.

Jeg ser at jeg har en jobb å gjøre. I går sa hun at hun ville se ut som Barbie når hun blir voksen.

Jeg forsøkte saklig å informere henne om at slike som ser ut som Barbie ofte er tette i pappen, men hun sto på sitt.