Innlegg

Viser innlegg fra mai, 2013

Påskeharens blå sider - historier frå røynda

En sommer for rundt tretti år siden, i et byggefelt et sted i Rogaland. Hagene bugnet med rips og trærne sto mørkegrønne og løvtunge. En guttunge på seks-syv år leker med vennene sine, han er indianer, har bue i ekte plast, og piler med sugekopper. Han putter den ene i munnen og sutter på den. Sugekoppen løsner fra pila og kiler seg fast i halsen. Som en propp. Han går rett i bakken, får ikke puste. Øyeblikket gjengis som sakte kino. Saktere og saaakteeeereee  til det var som om knotten sto stille under løvverket. Fuglene sluttet å synge. Det var som en jævla solformørkelse. Som om VERDEN sto stille. Til denne jenta på kanskje ti reiv seg ut av det forsteinede bildet. Hun var selve kraften som utfordret han med ljåen og hetta. Jentungen grabber tak i den spinkle kroppen og springer så fort hun kan med han i armene, mens resten av vennene fortsatt står som plugget fast i plenen, hun springer som en gal opp til moren hans. River opp utgangsdøra og roper 'Lars arva puste kja'

God stemning

Det er noe som har skjedd. Jeg kan sette meg ned i sofaen i 20 min. (And counting) uten at ungene ryker i tottene på hverandre. Det er et mirakel. Null grining. Null hekkan. Riktignok er alle klutene fra kjøkkenskuffa dratt utover gulvet for å brukes som dyner til kosedyrene, men litt takhøyde må man ha. Så slipper ihvertfall Nissegutten, Nissejenta, Psykosauen, Psykokyllingen, Magnus Hansen, Siri, Turid og alle de andre å ligge uten dyner.

Påskeharen anbefaler

Kongen av Bastøy. Veldig bra film. Neinei - jeg kødder ikke. Man blir så vant med å legge lista lavt når det er norsk film det er tale om. Etter å ha sett Max Manus, foreksempel, som jeg syntes var ubeskrivelig dårlig, så var det ikke noen list igjen etterpå. Det var bare ei grop i gjørma. Men Kongen av Bastøy. Kanonbra. Film trenger ikke være elendig selv om den er norsk http://tv.nrk.no/program/koif45002108/kongen-av-bastoey Blitt så fænsypænsy at jeg linker og greier.

Drømmen bak drammen

Figen skrev nylig et rørende innlegg om en hun hadde møtt på toget. En som bare ville åka. Jeg traff to selv på Søndag. Som fort kunne åkt både den ene og andre veien. På en Esso-stasjon. Begge magre- i slutten av førtiåra - med flakkende, engstelige blikk. De luktet av noe innestengt som jeg til slutt identifiserte som pipevann. Og hvis dere vet hva det er, og hva det lukter, så er det greit. Og hvis dere ikke vet, så er det også greit. Jeg følte sympati med dem. De hadde ihvertfall hverandre, tenkte jeg. Sympatien ble noe redusert da jeg så kamuflasjecapsene som prydet hodene deres. Jeg leste forøvrig i en nettavis som ikke var aftenbladet.no at röykere var ambisjonsløse. Men er det negativt eller positivt å være ambisjonsløs? Selv sliter jeg vel mer med å omgås dem som er veldig ambisiøse.

Renn mig

Vår lokale kvalitetsavis har lagt om sin nettutgave. Omleggingen gåt ut på å kaste ut gratispassasjerene, undertegnede inkludert. Jeg kan ikke unngå å bli provosert. Det er som å bli fratatt en grunnleggende demokratisk rettighet. (som jeg riktignok ikke selv har gjort noe for å oppnå, men likevel). For å si det på internettsk: OMG! WTF! Det er som om aftenbladet.no  har innskrenket komforten på turistklasse for at de som flyr businessclass skal få bedre plass til å strekke ut beina. Og avisa er ikke så god heller. På kultur er dere helt der nede med de verste, men det kan jeg jo ikke si helt sikkert lenger. Alt i alt bunner denne kritikken i at jeg er alt for kjip til å betale 2500 i året for avisa. Argh.

Den gule veggen

Jeg så finalen i Champions League i går. Sammen min nevø Kostas på ti, og Kompis Kjallas OG hans sønn på ni år. Det var en god gjeng. Jeg er fascinert over hvor flinke dagens unge er i møte med jevnaldrende. De to yngste hadde aldri truffet hverandre før. Sammenlignet med sånne som meg selv, da jeg var i den alderen.. Jeg gir barnehagene mesteparten av skylda. Men nå skal jeg skrive om fotball. Champions League er ikke noe jeg følger tett når Liverpool ikke er med, og det begynner strengt tatt å bli noen sesonger siden de var det. Jeg pleier å gloate godt når United ryker ut. Det innrømmer jeg så gjerne. Rausere er jeg ikke. Men årets to finalister var fra Die Deutsche Vaterland, og finalen gikk på Wembley i London, og for mange Englendere var nok det litt tungt å svelge. Fußball coming home. I 2006 eller var det sju? Var jeg i Tyskland på en plateinnspilling som alt i alt ikke var noen veldig bra opplevelse, selv om resultatet til slutt ble ok. Produsenten vår tok ansvar for

De tre kvinnene i mitt liv. Del tre - Den store kjærligheten

For mer enn et år siden startet jeg en 'trilogi' som jeg kalte De tre kvinnene i mitt liv. Det høres ut som noe som kunne være skrevet for kiosk, men er det ikke. Jeg har skrevet om Mor og om min datter Ingrid, og så begynte jeg på denne her om Rållseraua, men så syntes jeg det ble så vanskelig at det ble liggende som et utkast - helt til jeg kom over det nå - og siden Rållså har dag i dag, så kunne det være en passende anledning til å fullføre prosjektet. Eg grue meg te det bler min tur , sa Rållserau i Mars 2012 da hun så overskriften på det nyeste bloggprosjektet mitt. Kadåfor ?, spurte jeg. Du e jo nødt te å skriva det som e sant . Det er jeg forsåvidt uenig i. Jeg skriver hva jeg vil. Innenfor rimelighetens grenser. Men jeg er enig i at det bør inneholde en kjerne av sannhet. Tuftet på min egen - høyst subjektive virkelighetsoppfatning. Dessuten er Rållså den eneste av de tre store jeg har valgt selv. De andre er biologi. Jeg har alltid likt jenter. Helt siden min f

Kuk i computeren - the resurrection

Vi har fått kuk i computeren, men heldigvis har Beelzebub drevet den ut nå. Det kompliserer blogging frå heimen. Det går faen ikke an å blogge med ipaden. Den driver og retter og skriver om hele tiden. Noen ganger i så stor grad at jeg lurer på om det virkelig er jeg som har skrevet det mølet som står. Men sant å si så liker jeg best å blogge på jobb uansett. Det er roligere her enn hjemme. Jeg har forøvrig ikke hatt kuk i computeren siden 2006, da Runar lastet ned en som var forkledd som et antivirus-program.

Reisa er ikkje nødvendigvis målet

Det vert sagt at reisa er målet, men det gjeld ikkje lengre bilturar på vestlandet med små born i bilen. Rållså tok rattet og eg inntok kartlesarstolen (kartet hadde Rållså kjøpt på ein bensinstasjon - til protestar frå meg - kor jækla mange veier kan det ver? Det e faen ikkje Oslo me snakke om her!). Det skulle visa seg at eit vegkart absolutt hadde hatt ein slags funksjon -  om det var såpass nytt at det viste vegen slik han var.No. Men vestlendingar stikk som kjent av med nærare 150 prosent av vegløyvingane. Det er alltid et nes eller ein holme eller ein fjord som skal forseras, og hvis det framleis bur ei geit og eit par pensjonistar i nærleiken av desse stadene så lyt dei ha ferjestø, eller tunnel eller bru. Over sjøen, inni sjøen, under sjøen. you name it. Kartet stemde ikkje med terrenget, og no vart den nye sjåføren òg sur. Ikkje på kartet (som var ufeilbarleg), men på idioten som freista å skjøna det (som var underteikna). Då beit vi i det sure eplet og ringte til vert

Tohundre mil igjen å køyre ( ei historie frå vegen i eit ukjent antal bolkar)

Det var ein gong ein familie på fire som skulle på tur til Hardanger. Det var ein vårdag i vakre kom mai du skjønne milde. Det var to store og to små, og han største kjørte bilen, og ho som var nest størst bestemte kor fort dei skulle kjøre, og kor ofte dei skulle stoppe (og det var mykje seinare og oftare enn det han største ville ha bestemt), og før dei hadde kome så langt som til den første ferja - den som går frå Rennesøy - spurte den eine av dei små om dei var framme snart. Han største som kjørte høyrte stemma frå far sin (som og pleidde å kjøre) som eit ekko frå sin eigen munn. 30 år seinare. Den irritable tonen :  Ikkje spenn meg i ryggen! Då må eg ta av deg skonå. Ska me stoppa nå igjen? Ho nest største kalla han for 'Sint feriemann'. Som var spot on. Men feriemannen vart ikkje blidare av det. Kanskje tvert om. Ole Jakob løyste av Karius og Baktus, som igjen sendte pinnen vidare til Ole Brumm. Eg e kvalmen. E me framme snart? Eg e kvalmen! Nå må me stoppa sn

Flere gode menn

I presentasjonen av gode rogiser har jeg kommet til landets beste rockevokalist igjennom tidene. Jeg tenker selvsagt på Kjartan Salvesen. Morten Abel fra Mods. Jan Ove Ottesen fra Kaizers . Hans Petter Hansen Nå tenkte jeg selvfølgelig å ha en sånn Eurovision-inspirert fanfare med lange blanke horn (hadde passet ekstra godt nå som vi nærmer oss 17.Mai). Men fanfaren utgikk pga streiken i Lyse. Hvis Stavangerensemblet hadde kuttet ut Reggea-referansene, så hadde de overgått alle de fire 'Store' med god margin. De hadde de beste tekstene og den råeste energien. Men mest av alt, så hadde de den tøffeste og beste vokalisten, nemlig Frode 'Froddien' Rønli. Alltid energisk på grensen til det maniske. (Han hadde dessuten en bart som gjorde(gjør) at han ligner litt på Bruce Grobelaar, noe som løfter ham enda høyere opp.) Freddie Mercury gå og vogg. http://www.youtube.com/watch?v=Hm377fIMzTs Ps: Dessuten var det han som brølte Du ser at det grooor! På Samme

A few good men

Det er ikke så ofte at jeg sier noe fint om regionen her, eller de som bor her. Det er igrunnen ikke så ofte jeg sier noe fint om noen. Men litt inspirert av frøken Figen's hyllest til Finnmark og det samiske og det nordnorske generelt (og Tore Hansen spesielt), så har jeg funnet noen få som er bra, og som er motvekter, det finnes mennesker som representerer noe annet enn sandvolleyen og glamaden og oljå, og nei jeg snakker ikke om Morten Abel. Jeg klarer ikke å skryte opp hele landsdelen, for det er for mye gruff. Men la meg presentere noen få gode menn. Jeg vil begynne med Per Fugelli. Han er en av de viktigste stemmene i samfunnsdebatten. I et fylke - og et land - som er så selvgodt og oljesmurt at irritasjon over fattige tiggeres tilstedeværelse er en flaggsak. Og hvor bompengeordningen likestilles med krenkelse av menneskerettighetene, der er Fugelli den stemmen som setter ting i perspektiv. Han snakker om anstendighet og medmenneskelighet på en måte som får folk til å ly

Det er av sine egne en skal ha det

Min sønn lever deler av tilværelsen sin i Hakkebakkeskogen, i Egner's univers. I dag vartet han opp med en fornærmelse som det var klasse over, mens jeg sto bøyd over han med tannkosten i den hånden: Mange seie at Pappaer e så veldigt lure - men eg syns ikkje det, akkurat - ikkje du ihvertfall.

Aftenposten treffer fingeren på noe som er sant

Vi nordmenn gjør som vi pleier. Heier. På oss selv.

The Wall

Etter å ha ødelagt fem betongborer og én slagdrill på å bore 6 hull i veggen, står jeg igjen med flere spørsmål. Er veggen atombombesikker? Eller borer jeg konsekvent i armeringsjern? Hviler det en forbannelse over meg? Eller er jeg bare uegnet? Skal det gjøre så vondt i skuldrene etterpå? Og hva med armene? Skulle jeg gitt meg før, kanskje? Skulle jeg ha ringt en håndtverker? Har vi råd til det da? Gjør jeg noe feil? ( Kunne nok kanskje gitt meg før det begynte å ryke av drillen, jeg ser nå at det var litt gropsete, men det falt meg ikke inn mens det sto på). Hva er forresten galt med ting som står på gulvet? Rållså hadde kallt inn ekstramannskaper for å unngå at vi røk i tottene på hindanden, noe som utvilsomt hadde den ønskede effekten. Riktig trivelig ble det. Takk til Lingling og Marina for å stille opp i voldsforebyggende tjeneste. Nå henger ihvertfall fjernsynet på veggen. Men det er ikke i drift, for vi skjønner oss ikke på ledningene. Gadd ikke engang å prøve. De

Kjære herr og fru naboens

Kjekt at dere hadde fest i natt. Ungene våkna bare et par ganger - den siste i femtiden. Håper det er greit at jeg borer litt i veggen? Ps: Hvis det ikke er greit så forandrer ikke det så mye for min del.

Humlesurr

Første gang jeg ble servert alkohol av en voksen var av Mormor. Jeg var fjorten eller femten og hadde tatt en pause i hekkeklippingen. Hun hadde lang hekk, mormor. Den strakte seg rundt hele tomta. Det var høysommer, varmt. Lufta sto nesten stille, og støv og ruskrask fra raklehekken klødde på de bare armene mine. Hun hadde rigget bord og stoler i sterke farger i det skyggefulle hjørnet av hagen på forsiden av huset. Foran meg satte hun en iskald flaske pils fra EC.Dahls bryggeri i Trondheim. No altså, har du gjort dæ fortjent te ei flask øl i varmin. Jeg tok måpende i mot glasset og drakk forsiktig fra det. Det var nok ikke det beste jeg hadde smakt. Mormors filosofi var at hvis jeg var voksen nok til å klippe hekk, så var jeg voksen nok til å drikke øl også. Det var fint å sitte med mormor og drikke pils. Kjenne meg voksen. Bli behandlet som en. Det var for all del ikke første gang jeg drakk. Eller lesket meg, som far kalte det. Det var noe om ei flaske Glenlivet som for

Hønting hai and low

Rållså og kidsa sitter og spiller et tannlegespill på ipaden. Og jeg sliter med å konsentrere meg om skriverier når jeg hører den insisterende lyden av boret. Jeg har ikke så mye på hjertet i dag. Jeg har skummet to artikler - den ene der man mente at 'ekspertene' burde slutte å disse dameromanene, for å lese dameromaner er bedre enn å ikke lese noe i det heletatt. Og at det som var bra med dameromanene var den gode dialogen. Jeg er enig med det om at alt er bedre enn ikke å lese. Kioskromanene er litt for litteraturkritikerne det som vestlandsfanden er for Stein Østbø. Greit å slakte, men egentlig litt under deres verdighet. Jeg skummet som sagt bare artikkelen, for jeg hadde to unger løse. Men jeg vet ikke om det sto noe om forfatterforeningen, som ikke tar opp medlemmer hvis de ikke skriver høyverdig litteratur, og det gjør dem i mine øyne til litteraturens svar på Mensa. Rett før jeg begynner å lese Frid Ingulstad i protest. Men jeg er nok ikke i målgruppa. Hverken for

Kviss

I dag har jeg shoppa. 1 dunk oppvaskmiddel 1 dunk vaskemiddel 1 dunk ullvaskemiddel 1 Herefordokse i plast 2 2-pakninger med boxershortser 1 Herefordku i plast 3 ekspansjonsbolter 8mm 1 Trepakning med herresokker 1 Sett med betongborer 2 Herefordkalver i plast og - 1 oppvaskbørste Hvilken butikk er det som har et slikt vidunderlig utvalg ? Ros og uhederlig omtale til den som gjetter hvor.

Red all over the land

I skogen av røde dager i mai (som vi elsker, men ikke alltid vet hvorfor vi feirer) finnes det èn liten pjuskete bjørk av en dag som ikke er rød, og noen ganger ikke så grønn heller. Det er frigjøringsdagen. 8.Mai. Det var i går. Det er flaggdag, men skuffende nok - ikke fridag. Jeg lurer på om man bare kunne gjort hele Mai rød, slik at man kunne slippe all heisingen. Men altså, frigjøringsdagen er dagen vi markerer fordi Derrick's likesinnede reiste herfra i 1945, og fem års okkupasjon var over. Så kunne det ærefulle oppdraget med å skamklippe tyskertøser starte, Kongen (som hadde gjemt seg i London i fem år) kunne komme hjem og bli hyllet for innsatsen, og de som hadde vært på skogen, som hadde kjempet mot åket også. De som hadde bidratt til frigjøringen. (Hvis de ikke var kommunister, selvsagt. Kommunistene var like ille som Derrick). Jeg har aldri feiret frigjøringsdagen. Jeg har knapt nok tenkt på frigjøringsdagen. Men i går hørte jeg på radioen at forsvaret har slått

Pennen og Sverdet

I dag har jeg tenkt masse på musikk og kvalitet. Eller kultur og kredibilitet. Eller begge deler. Jeg minnes for noen år tilbake, at en gråtkvalt Reidar Vestlandsfanden Brendeland gikk til krig mot terningtrillerne i hipsterpressen i hovedstaden fordi de hadde gitt den siste plata hans ett øye på terningen og 'spissformulert' det slik som bare akkurat den gjengen kan og kalt det 'søppel' eller 'musikk for fulle folk og bønder' eller noe i den leia der. For mange er det en jævlig personlig ting å lage musikk, det er gjerne noe man prøver å si, man prøver å 'nå' folk med det man skriver, og man ønsker at folk skal like det man lager. De som triller viser ikke alltid like stor respekt for det de anmelder, for det arbeidet som er lagt ned - den enorme påkjenningen det kan være å drive med skapende kunst, og slett ikke for det kjernepublikummet en del av de uhippe artistene har, og det Brendeland sa var dette, på klingende Sauda-dialekt: Det e folk som

Kjærligheten er vakker part 2

Det er visst våren som kommer. Da jeg gikk til jobb i går morges (jeg gikk fordi jeg ikke kunne sykkelen, som jeg mistenkte ekstra ivrige dugnadsmennesker for å ha kastet i en container). Jeg må visst omdigregere. Da jeg gikk til jobb i går morges, hørte jeg hes og høylydt kvinnenynning fra et ubestemmelig sted bak meg, og der - i den milde vårduften - kom det et par seilende på en herresykkel - de var i femtiårene. Mannen hadde åpen allværsjakke og punka solbriller, enda det ikke var sol, og trødde farkosten elegant nedover den slake bakken. Hun (nynnedamen) var kledd i leopardmønstede tights og kort skinnjakke. Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg trodd det var Bonnie Tyler. Og hun satt på tvers over stanga og hadde den ene armen om livet på sin ridder, og den andre på styret. Omkring dem drev en eim av nachspiel. De fikk meg til å smile. For en bra Mandag.

Delicate sound of thunder

Har man barn, lærer man seg etterhvert å tolke lyder som signaler på hvordan flyten er i leken, om det trengs en pause, megling eller irettesettelser. Disse fire lydene liker jeg ikke så godt: Lyden av kasser fulle av duplo som blir tømt utover gulvet.  Hver dag. Som oftest fordi kassene er veldig gode å ha hvis man skal leke båt, og ullteppet er havet, eller hvis man trenger senger til kosedyrene ('man' er ungene. Jeg hadde ikke fått plass oppi de kassene uansett). Lyden av eskalerende krangling. Også veldig vanlig. Det er som regel den som er sintest som vinner krangelen, og det ender så å si alltid med grining i mono eller stereo. Lyden av ting som knuser   Det skjer jo, men aldri for vilje. Den alarmerende lyden av absolutt stillhet. Ikke et bra tegn. I ni av ti tifeller er det hekkan på gang. Senere skal jeg ta for meg god-lyder. Det finnes en hel del av dem også.

Dugnad

Som noen kanskje forsto, så var det dugnad i borettslaget vårt om dagen. Dugnad er noe jeg er veldig for - i teorien - for å sitere min eks-helt Rotmo (nå Skrotmo) : Te sammen så veie vi fleire tonn - for me littigrainn hjølp gjør det littigrainn monn - det e itjno så kjæm tå sæ sjøl. Bortsett fra Kjallas kjenner jeg ingen av innbyggerne i borettslaget. Jeg pleier å hilse når jeg treffer folk i kjelleren eller på parkeringsplassen. (Ved ett tilfelle hilste jeg på en som hadde brutt seg inn også, men det visste jo ikke jeg. Han hadde ikke fangedrakt med nummer på eller fantomet-maske eller noenting). En dugnad medfører sosial omgang med naboer. ... Det regnet og blåste friskt. Jeg meldte meg til tjeneste på vegne av husstanden klokka 10, da sto formannen - blid og opplagt - og delegerte oppgaver til de frammøtte. De - vi - talte kanskje tjue personer hvis man regner med ungene, og det må man jo nesten. Det var bare å hive seg i det, og jeg valgte meg en langtannet rive i or

Det ytterste moralske forfall

Påskeharen på SMS til Kjallis : Du vett at det fins et spesielt kaldt hjørne i helvete reservert for dei som snike seg unna dugnad? (Det nytter ikke å friste med et varmt, av opplagte årsaker). Kjallis på SMS til Påskeharen: Hihihi.

Stjerner som ble til kull

Jeg ser ikke bort fra at det var flere enn meg som ble overrasket over avsløringen om at vår alles kjære Horst Tappert alias Aus der reihe 'Derrick' viste seg å ha en forid som SS-soldat. Hvis man tenker seg om, så er det vel ikke SÅ overraskende heller. For det første tjenestegjorde nær hundre prosent av tyske menn i den generasjonen i førerens hær - mange frivillig - andre etter 'vil du ikke så skal du'-prinsippet. Men det sies at SS liksom var de verste rasshøla av dem alle. Horst forsøkte senere å kjede oss ihjel på Fredagskveldene i en årrekke, og lyktes ganske bra med det. Heldigvis for han så er han død, så slipper han å kommentere det offentlig. Jeg har laget en liste over andre som viste seg å bli til, eller være noe annet enn de i utgangspunktet ga seg ut for å være. Pølsehansen:  Fra AP til First House Hans Rotmo : Fra Sosialist til Muslimhater (sjå snøn hainn ligg så fin å kvit) Paul Chaffey :  Fra  SV til NHO Fernando Torres : Fra Liverpool til

Vibbometeret går amok

Alle menn liker fotball. La meg omformulere det. Mange menn liker fotball, men slett ikke alle. Men flere menn enn kvinner har glede av ulike sider av dette spillet. Noen menn liker øl bedre enn fotball. Mange menn liker begge deler. og undertegnede faller i den sistnevnte kategorien. Forleden dag - den siste i April - ble jeg lokket ut på pub av min venn Kjallas - for å se returoppgjøret i mesterligaen mellom Real Madrid og Boroussia Dortmund. Han hadde vært ute en stund før jeg kom meg på banen, og bar preg av det, men han var ikke vanskelig å snakke med eller noe. Det var fullt på sportscafeeen. Ikke stappfullt, men fullt nok til at vi måtte stille oss fremme i baren for å få fri sikt til en skjerm. Ulempen med å stå i baren er først og fremst at man blir et medium, eller en knuffepute, en buffer mellom de øltørste og dem som betjener kranene. Det trenger ikke å være et stort problem, så lenge mannen i gata (eller som i dette tilfellet - mannen på puben) er noenlunde

Bilprat

I dag hadde jeg en bilprat med min datter Ingrid. Du må få deg ein nye bil, pappa, sier hun. Ordene er utydelige, for de blir presset forbi tutten, som er skjøvet over i den ene munnviken. Jeg svarer som alle relativt ansvarlige fedre ville ha gjort: Kem ska betala for den, då? -Dåkke, selvfølgeligt Jeg blir svar skyldig. Det går et minutt, så spør jeg : Ka slags bil syns du me ska ha, då? -Ein rosa. Jeg ser at jeg har en jobb å gjøre. I går sa hun at hun ville se ut som Barbie når hun blir voksen. Jeg forsøkte saklig å informere henne om at slike som ser ut som Barbie ofte er tette i pappen, men hun sto på sitt.