fredag, mars 31, 2017

Muammedanisme og hårmotar


Eg tykkjer ikkje at finlandshetter burde brukas i det offentlege rom.
Det er noko med det at ein ikkje kan sjå andletet til den som har finlandshetta på.
Det er ellers rart det der med hår og hovudplagg og kva som er greit og ikkje.
 I millitæret var det forbode å ha noko på hovudet inne, og likeeins å ikkje ha noko på hovudet ute, men i millitæret er det jo så mange tullereglar. I millitæret måtte alle ha like luer òg, akkurat som i Napoleon med sin hær.

Men ser ein på historia til det sivile, så er ikkje den så mykje betre. Etter krigen vart jenter som var mistenkte for å ha hatt fysisk kontakt med (eller pult med) tyske soldatar skamklypte av store mobbar av vaksne menn. Eg har sett bilete. Det ser ikkje bra ut.
Kva er det med dette håret? Då eg vaks opp var det ugreit å ha lue eller caps på seg ved bordet. Då eg hadde langt hår på 80 og 90 - talet var det mange som hadde -  til dels sterke - meiningar om dette - særleg godt vaksne menn - som hadde ei forestilling om korleis gutar og menn skulle sjå ut.
Du ser du så ei jenta var det ein som sa til meg ein gong. Eg var 27. Han var først i 60-åra. I sin iver etter å flagga fordommane sine, hadde han gløymt å kneppa gylfen.
Du e bare misunnelige. Og gylfen din e åben.

Eg tykkjer ikkje at folk skal bry seg så mykje med håret til andre folk. Eg tykkjer ikkje at folk skal bry seg så mykje med om andre folk går med skaut heller. Dei om det. Det treng faktisk ikkje bety at dei vil ta over verda.
Hadde det ikkje vore for at eg er så stygg med skaut, så skulle eg jaggu begynt å gå med det sjøl.
God Helg!


onsdag, mars 22, 2017

The Devil and the deep blue sea



Jeg sitter på toget fra Egersund. Jeg er alene. Stavekontrollen på telefonen ville velge avkristnet istedenfor alene. Og det er forsåvidt Spot.On. Hvor gammel var jeg da jeg ble avkristnet?
Jeg tipper et sted mellom ti og elleve. Før det mislikte jeg det når kompisene fra byen bannet. Det ble så farlig, alt sammen. De fra Randøy brukte egenkomponerte uttrykk som Fy nisse. Eller mildere versjoner som hekkan, salikatt eller sallan
Første gangen jeg møtte djevelen var sammen med bykompisene mine. De som leide det lille røde huset på nabogården. Somrene sammen med 'gutta ' var magiske. Det er ikke noe annet ord som beskriver det. Våre hjemmelagde pil og buer - pilene som suste over hyttetaket- klatringa på steinene og i trærne. Lukta av ristet brød og jordbærsyltetøy. Kaffe. Frokost med gutta- mens sola strakte seg inn igjennom de småruta vinduene.
Det knyter seg fortsatt i magen når jeg tenker på dette - tenk det : etter alle disse årene så skammer jeg meg fortsatt.
Jeg kan ha vært elleve år. Kristoffer ti. Broren hans het Rolf og var kanskje åtte. Han var bare snill og glad og rund. Han lo mye og lot seg begeistre av alt mulig.
Det var en sommerdag- en sånn som Ryfylke kan by på- men som ikke bør tas som noen selvfølge- sauene var sendt til fjells- kyrne gikk og beita og slo vekk fluer med halen - og vi skulle ut med båten- deres båt. En velstelt 15 fots trebåt med 7.5 hesters Mercury påhengsmotor. Det var Daniel og Kristoffer og Rolf og meg, og jeg tror at mammaen deres også var med. Karin. Karin med trykk på I en.
Rolf hadde funnet seg ei lita seljegrein eller en pinne, eller i hvert fall en hjemmelaga dings som unger kan bli så begeistra for,  som han syntes var helt fantastisk, han hadde tatt av barken, så den var glatt og hvit, og mens han lekte med den laget han små frydefulle lyder, helt inne i sin egen verden.
Det var en hel seremoni, det der å komme seg på sjøen.
Da vi kom ned tok Kristoffer øsekaret og begynne å ause. Dan låste opp døra til naustet til Peder Kåda, der han fikk oppbevare greiene deres i en krok, en fiskekasse med tre harper, ei fiskestang og noen sluker. Noe blått nylontau og redningsvester som hang på hver sine spikre under takbjelkene, ei bensinkanne, ei litersflaske med totaktsolje og tanken til påhengsmotoren. Det var et lite vindu ut mot sjøen der sola skar seg igjennom.
Peder hadde en benk og verktøy der, noen garn oppunder taket. Det lukta annerledes enn alt annet. Kanskje en blanding av råtten fisk og olje, støv og gamle garn. Daniel fant bensintanken, fiskeutstyret og redningsvestene. Bøyde den lange ryggen sin da han passerte døra. Vi andre sto med armene ned langs siden og kjente oss til overs. Jeg tok på meg min vest. Festa den blå plastspenna, surra igjen oppe og nede. Rune, lekte med pinnen sin og var irriterende glad. Når Kristoffer med fregnene var ferdig med å ause, langa Daniel bensintanken over. Slangen blei kobla til, og så kunne vi andre gå om bord. Kristoffer og Daniel satte seg på aktertofta, Karin og jeg på den midtre, og Rolf med pinnen i baugen. Plaska ned i vannet med den. Det lukta salt sjø
 Det kan bare forklares som et mørke som bygde seg opp i meg, som fylte meg, som jeg ikke kjente igjen eller klarte å stanse.
I det fortøyningene ble løsna og vi seig ut fra brygga, tok jeg kjeppen til Rolf, røska den ut av hendene hans og heiv den på sjøen. Han sendte meg verdens mest vantro blikk, før han begynte å gråte.
Jeg angra med det samme. Alle de andre 3 reagerte med sinne og vantro.
Koffor gjorde du det?
Ka e det du holde på med?
Jeg vet ikke om jeg noen gang hadde kjent meg så alene. Jeg fikk ikke til å si noe. Kjempa med gråten. Og bøyde nakken i skam.
Anklagen hang over meg hele veien og snørte seg i halsen. Til Skartveit og hjem igjen, men gikk kanskje over til slutt.
Men for meg var det likevel  som om jeg hadde ødelagt noe, som om stjernestøvet hadde dryssa ut av posen og gjort forestillingen om noe magisk til noe helt ordinært.

mandag, mars 20, 2017

Hva er det som får deg til å tro at du er så jævla spesiell?

Vi nordmenn er ikke bare verdens rikeste, mest sydenelskende og mest sidrumpa - vi er også verdens lykkeligste. Dette i følge en fersk rangering som ble publisert helt helt nylig.
Hvem er det egentlig som foretar slike undersøkelser? Og hva er kriteriene for å kalle seg lykkelig?
Hvor stor rett har vi til å være lykkelige?


Rållså og jeg hadde nylig en lengre diskusjon basert på Aslak Sira Myhre sitt eminente innlegg i Dagsavisen. http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/ikke-f%C3%B8lg-dr%C3%B8mmen-din-1.773216
Det var en av de mest delte kronikkene i sosiale medier i fjor, og den satte i gang en viktig diskusjon.
I grove trekk handler det om at ikke alle kan bli popstjerner, filmstjerner eller designere eller stjerneforfattere eller supermodeller, og at det er tullete, urealistisk, meningsløst, og i bunn og grunn et misbruk av din egen og andres tid hvis det er det du bruker energien din på.
Du er like unik og like føkkings ordinær som alle andre. Hverken mer eller mindre. Det viktigste du kan gjøre er å bruke de unike eller helt ordinære egenskapene dine til å være noe for dem rundt deg. Ikke jage en drøm som likevel bare handler om å glorifisere egoet ditt. En bekreftelse på at du er ei jævla disneyprinsesse eller en cowboyhelt eller fotballstjerne.
Tenk alt du utsetter alle de rundt deg for hvis du følger drømmen din- alt det gnålet, alle de sure tonene, alle de grandiose planene.
Det er bare bullshit at hvis du jobber hardt nok, så kan du bli hva du vil. Hvis du jobber hardt kan du bli flinkere, men ikke sett deg urealistiske mål. Velg deg en jobb som du tror du kan bli god til, som gagner deg selv og dem du er glad i.
Liker du å synge, så syng på fritida. Drøm på fritida. For forestillinger og virkelighet kan aldri bli det samme.
Det er greit å ha kviser, det er greit å være lubben, det er greit å ha tynt hår, det er ingenting i veien med deg. Ikke mer enn andre. jeg kjenner mange som har gått igjennom livet uten å ta ei eineste overstegsfinte, og likevel klart å fungere sånn noenlunde. For eksempel jeg.
Noen har mye penger og noen har lite penger. Engasjer deg i rettferdighet, fordeling, miljøvern. Engasjer deg i noe som ikke bare handler om deg selv.
Det å følge drømmen din vil høyst sannsynlig gjøre deg ulykkelig.
Vær grei med folk som sliter. Gi dem en klem eller et klapp på skulderen.
Ikke bruk tid på folk som ikke er greie med deg.
Du er like bra som dem. Og like ubrukelig.
Vi er bare folk, alle sammen.
Hverken mer. Eller mindre.
Ps: Det er unormalt å gå rundt og være glad hele tiden.




fredag, mars 17, 2017

Siblings

Mitt ene barn er tatt av Pokémon - bølgen.
Jeg vil tro at dette er rimelig seint, uten at jeg har gjort noen faktasjekk. De fleste som ble feid med er tilbake i sofaene sine eller på gutte-og jenterommene sine, med spill som fordrer mindre fysisk utfoldelse og nærkontakt med de labile værgudene.
Mitt andre barn mener at Pokémon er verdens aller kjedeligste spill. Jeg har mitt andre barn mistenkt for å være noe forutinntatt, at det har bestemt seg på forhånd for at dette er drid, og at det er et faktum som det ikke er grunn til å diskutere. Mitt andre barn er dessuten svoren hater av Marcus og Martinius, i motsetning til mitt første, som lukker døra til rommet sitt og synger med på sjarmerende engelsk der inne, med blikket fullt av drøm.
I de fleste søskenflokker er det en viss dynamikk, og jeg vet ikke om to unger kan kalles en flokk, men jeg har merka - helt siden at de var små - at de har vært opptatt av forskjellige ting, noen ganger motsatte, tilogmed og noe er kanskje biologisk, og har med kjønn å gjøre, noe er omgivelsene, som påvirker oss alle på forskjellig vis, og noe er individuelle forskjeller, men jeg sverger på at noe er trass eller markeringsbehov, eller et nærmest naturgitt magnetisk mønster som går ut på å velge det motsatte av det den andre gjør.
Den ene liker sjokolade.
Den andre liker ihvertfall IKKE sjokolade.
Den andre liker agurk.
Den ene kan ikke fordra agurk.
Lista er rimelig lang over motsatte preferanser eller valg, eller hva jeg skal kalle det.
Det er en kraft der. En kraft som er beundringsverdig. Og helt merkelig.


Er man i en søskenflokk, så vil alle sammenligne. Utseende, personlighet, fakter og hvordan man forholder seg til livet. Og etter som jeg husker så er ikke det like kjekt alltid.
Så når mitt ene barn pirker på mitt andre, eller meg, eller hvem som helst, så prøver jeg å holde igjen med det jeg tenker: at det har det ikke etter meg.


Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette. Prøver bare å stå i le for Pokémonbølgen som slår inn over Slaskamarkå.
God helg!

søndag, mars 05, 2017

Out on the weekend

Min siste kjøretur til Trøndelag var en tur tilbake til barndommens bilturer, seinsommer, en bil søkklasta med feriegreier, badmintonsett, footballer og klær. Far som alltid kjørte litt for kjapt igjennom svingene, og påkalte bilsyke - særlig hos meg - en bilsyke som ble forsterka av mors sigarettrøyking og countrymusikken som sveiv på stereoanlegget.
Vestlandet har mange svinger og jeg har spydd i de fleste av dem.
Kjente stedsnavn dukka opp, skilt som fossa forbi :Vindsvik, Erfjord, Sand. Til høyre mot Suldalsosen der, ikke mot ferjestøa  Sand-Ropeid, men derimot Odda, industriplassen. Store, stygge fabrikkbygninger ved fjorden, i kontrast mot nesten herskapelige trehus i sentrum, plassert i disse absurd grønne omgivelsene. Jeg elsker disse kontrastene, det industrielle mot det storslagne. Menneskehånden mot naturen er aldri tydeligere. Menneske MED naturen,  i den, rundt den. Demninger i fjellheimen, billig kraft, fossefall som er temt, prisen å betale for rimelig elektrisitet. Jeg elsker husene som klorer seg fast i fjellsidene, og egentlig vitner disse bygningene om ei tid som er iferd med å passeres. Det bor fortsatt folk her, men det er ikke tusenvis som jobber i industrien, som banner og sliter og banker og hamrer og svetter under hjelmene.
Jeg vet ikke om det ryker ut pipene lenger. Om mannfolk med grove hender holder rundt kaffekoppene Eller om det er noe kraft igjen i  1.Mai- toget.
Det absurdeste er at Odda også er inngangsporten til Hardanger, kjent for sine frodige frukkttrær, det er så nasjonalromantisk at det er til å sprekke eller spy eller svimle av.
Vi passerer Odda, Sattanass og jeg. Han maler fornøyd i fanget mitt. Jeg stanser for noen ungdommer som selger moreller på ei avkjørsel. Jeg kjøper ei korg med mørkerøde. Spiser med velbehag, styrer mot Kinsarvik mens Neil drar til på munnspillet: Det er meg han synger om, og det er noe uimotståelig med stortromma på Out on the Weekend


Think I'll pack it in and buy a pick-up
Take it down to L.A.
Find a place to call my own and try to fix up.
Start a brand new day.

The woman I'm thinking of - she loved me all up
But I'm so down today
She's so fine she's in my mind.
I hear her callin'.

See the lonely boy, out on the weekend
Tryig to make it pay.
Can't relate to joy, he tries to speak and
Can't begin to say.

She got pictures on the wall-
They make me look up
From her big brass bed.
Now I'm running down the road trying to stay up
Somewhere in her head.