Siblings
Mitt ene barn er tatt av Pokémon - bølgen.
Jeg vil tro at dette er rimelig seint, uten at jeg har gjort noen faktasjekk. De fleste som ble feid med er tilbake i sofaene sine eller på gutte-og jenterommene sine, med spill som fordrer mindre fysisk utfoldelse og nærkontakt med de labile værgudene.
Mitt andre barn mener at Pokémon er verdens aller kjedeligste spill. Jeg har mitt andre barn mistenkt for å være noe forutinntatt, at det har bestemt seg på forhånd for at dette er drid, og at det er et faktum som det ikke er grunn til å diskutere. Mitt andre barn er dessuten svoren hater av Marcus og Martinius, i motsetning til mitt første, som lukker døra til rommet sitt og synger med på sjarmerende engelsk der inne, med blikket fullt av drøm.
I de fleste søskenflokker er det en viss dynamikk, og jeg vet ikke om to unger kan kalles en flokk, men jeg har merka - helt siden at de var små - at de har vært opptatt av forskjellige ting, noen ganger motsatte, tilogmed og noe er kanskje biologisk, og har med kjønn å gjøre, noe er omgivelsene, som påvirker oss alle på forskjellig vis, og noe er individuelle forskjeller, men jeg sverger på at noe er trass eller markeringsbehov, eller et nærmest naturgitt magnetisk mønster som går ut på å velge det motsatte av det den andre gjør.
Den ene liker sjokolade.
Den andre liker ihvertfall IKKE sjokolade.
Den andre liker agurk.
Den ene kan ikke fordra agurk.
Lista er rimelig lang over motsatte preferanser eller valg, eller hva jeg skal kalle det.
Det er en kraft der. En kraft som er beundringsverdig. Og helt merkelig.
Er man i en søskenflokk, så vil alle sammenligne. Utseende, personlighet, fakter og hvordan man forholder seg til livet. Og etter som jeg husker så er ikke det like kjekt alltid.
Så når mitt ene barn pirker på mitt andre, eller meg, eller hvem som helst, så prøver jeg å holde igjen med det jeg tenker: at det har det ikke etter meg.
Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette. Prøver bare å stå i le for Pokémonbølgen som slår inn over Slaskamarkå.
God helg!
Jeg vil tro at dette er rimelig seint, uten at jeg har gjort noen faktasjekk. De fleste som ble feid med er tilbake i sofaene sine eller på gutte-og jenterommene sine, med spill som fordrer mindre fysisk utfoldelse og nærkontakt med de labile værgudene.
Mitt andre barn mener at Pokémon er verdens aller kjedeligste spill. Jeg har mitt andre barn mistenkt for å være noe forutinntatt, at det har bestemt seg på forhånd for at dette er drid, og at det er et faktum som det ikke er grunn til å diskutere. Mitt andre barn er dessuten svoren hater av Marcus og Martinius, i motsetning til mitt første, som lukker døra til rommet sitt og synger med på sjarmerende engelsk der inne, med blikket fullt av drøm.
I de fleste søskenflokker er det en viss dynamikk, og jeg vet ikke om to unger kan kalles en flokk, men jeg har merka - helt siden at de var små - at de har vært opptatt av forskjellige ting, noen ganger motsatte, tilogmed og noe er kanskje biologisk, og har med kjønn å gjøre, noe er omgivelsene, som påvirker oss alle på forskjellig vis, og noe er individuelle forskjeller, men jeg sverger på at noe er trass eller markeringsbehov, eller et nærmest naturgitt magnetisk mønster som går ut på å velge det motsatte av det den andre gjør.
Den ene liker sjokolade.
Den andre liker ihvertfall IKKE sjokolade.
Den andre liker agurk.
Den ene kan ikke fordra agurk.
Lista er rimelig lang over motsatte preferanser eller valg, eller hva jeg skal kalle det.
Det er en kraft der. En kraft som er beundringsverdig. Og helt merkelig.
Er man i en søskenflokk, så vil alle sammenligne. Utseende, personlighet, fakter og hvordan man forholder seg til livet. Og etter som jeg husker så er ikke det like kjekt alltid.
Så når mitt ene barn pirker på mitt andre, eller meg, eller hvem som helst, så prøver jeg å holde igjen med det jeg tenker: at det har det ikke etter meg.
Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette. Prøver bare å stå i le for Pokémonbølgen som slår inn over Slaskamarkå.
God helg!
Kommentarer