fredag, desember 19, 2014

Silotrilogien del 3 : Siloslavar


Eg vart vekka til frukost kring ni, og dei to første åra eg var med i siloslåtten, var Bergljot òg slave. Avløysaren bruka ete oppe hos oss, etter at han hadde jaga kyrne ut på beite, innetter vegen, til Nya Gjerdet, eller Gamla Gjerdet, eller Bakkadn, oppunder huset.
Lynnet til kyrne på Kåda har alltid vore avhengig av kven som var ansvarleg for stellet. Farfar - som var ein brå og høglydt mann - trong ofte både ein og to assistentar til å møta på dei, slik at dei ikkje la iveg i fullt firsprang innover Hovdamarkjå med halane til vèrs og jura gyngande frå side til side. Dyr er ikkje annleis enn folk på den måten - dei vert engstelige av stress og gauling og gaping - MØD DI! MØD DI! NEINEINEI! DÅKKE MÅ MØØDA DI!
Himmel og jord vart satt i bevegelse for å flytta fjorten kyr eit par hundre meter. Me har hatt forpaktarar som var stikk motsatt, som ikkje ein gong trong binda kyrne når dei kom på båsen, for der vart dei ståande likevel. Dei rusla innetter vegen, og stoppa rett som det var for å ete gras som vaks i grøftene, og då dei kom fram til den opne grinda, gjekk dei inn, som om det var heilt utenkjeleg å fortsetja ein annan veg.
Då dette arbeidet var gjort, på den eine eller andre måten, og grinda stengt med streng, kom avløysaren inn til oss andre som sat kring bordet, hengde først av seg kjeledressen på spikeren ved trappa, og sette støvlane frå seg på utsida, vifta vekk flogene som kretsa kring hovudet hans, opna døra til grovkjøkenet, sette på springen, og bretta opp skjorteerma før han såpa inn og vaska nevane. Radioen sto på, og om det var reiseradioen eller nitimen.
Så langa me innpå med brødskiver, og far fortalde skrøner og småkjefta på oss ungane, og så var det ut - ut i siloslåtten for alvor.

Det låg eit tilhengarlass i siloen, far slengde 3 gaflar oppi, henta den lengste stigen, og fira han ned, slik at han vart ståande på skrå ut frå veggen. Så svinga han seg over kanten, og klatra med målretta steg ned til botnen. Etter han kom Bergljot, og til sist eg. Vi treiv kvar vår høygaffel. Far handterte reiskapen med suveren kraft og eleganse, han sleit store mengder gras utover frå haugen som låg i midten, ut mot kanten. Bergljot og eg freista å gjera som han, men vi var små, og urøynde. Det gjekk smått med oss der vi stod på kvar vår side og freista å ikkje gå i vegen for han sjølv. Det lukta friskt av gras og maursyre, og då graset var fordelt jamnt utover, visa han korleis ein skulle trø. Pakka graset langs kanten, han gjekk med halve skritt langs betongen, og la vekt på høgre fot medan han arbeidde seg rundt.
Og så klauv vi opp stigen. Og far drog han opp for å legga han på ein plass der han var ute av vegen før neste lass kom.
Avløysaren sette seg på traktoren, starta og løyste bremsa, medan far stilte seg på draget til tilhengaren, med armane ut til sida, kveila kring framkarmen på tilhengaren.
Bergljot og eg sette oss på utsida i solveggen, høyrde traktoren forsvinna innettter vegen, og snart starta John Driden opp med eit brøl.
Eg held føre meg at vi ikkje snakka så mykje saman på denne tida, Bergljot og eg, det var vel mest krangling om kven som skulle ha den nyaste høygaffelen, den med 3 heile tindar. Det var som regel ho som vann.
Når eg tenkjer tilbake på det i dag, så kan eg ikkje begripa korleis sjalusi og mistru så til dei grader kunne gjennomsyra ein syskenrelasjon. Den dag i dag er me ikkje så verst, nokon av oss. Om eg skal sei det sjølv.

Lyden av Masseyen då han gira opp i sjette gir og sleit lasset med seg, medan pulsen auka bittelitt. Og der såg me han. Det hadde vel teke eit snaut kvarter. Han svinga inn, gjekk av, og foretok det same ritualet som far hadde gjort. Me haldt oss godt ute av vegen til han forsvann ut porten igjen etter å tømt hengaren.
Me var som sagt berre 11-12 år gamle, og det var ikkje alltid me klarte å jabna ut alt graset før me høyrde traktoren koma på ny. Då måtte avløysaren hjelpa oss, det var me som var proppen i systemet, og maursyreeimen reiv i lungene og støvlane fylde seg med gras, og eg fekk vassblemmer inni hendene. Ein gong rende eg gaffelen inn i støvelen til Bergljot, bomma på tærne med ein halv centimeter. Ein annan gong øydela me den beste høygaffelen, braut av den eine tinden ved eit uhell, men me torte ikkje å fortelja det til avløysaren, me gøymde han heller unna og lata som ingenting. Og så var me livredde halve dagen. Livredde for å få kjeft. Han vart sint då han skjøna korleis ting hang saman.
Me sto slik i to-tre veker dei neste somrane, heilt til Bergljot fekk sleppa. Men eg aksepterte den lagnaden som vart lagt på skuldrene mine, beit tennene saman og sleit meg igjennom. Var eg heldig, så vanka det anerkjenning og skrøyd frå far.

Og siloslåtten eksisterer visst ikkje lenger. Det er rundballar som gjeld no, så dette får vera mitt vesle bidrag til kulturhistoria, og det er vel eit teikn på aldring når ein brukar såpass mykje tid til å kika i bakspeilet, men somme tider vert eg glad når eg ser ein traktor med fôrhaustar som arbeider seg rundt ei grøn egra.

tirsdag, desember 09, 2014

Før de går ut i havet og lyser for fiskene

Vi har fått spillejobb i England!
Ja, jeg vet det : Det burde kanskje ikke overraske meg så enormt mye - jeg har vært med på spillejobber utenlands før, men jeg ble kjempeglad.

En gang i tiden var det å synge i band en viktig del av identiteten min, en av de tingene som definerte meg og det jeg var. Da jeg overleverte stafettpinnen til Kjetil i mitt tidligere orkester, så var det ikke uten et visst vedmod. Selve valget var ikke så vanskelig å ta, og jeg har aldri angra på det etterpå. Hvis alternativene var å være bortreist 6-8-10 uker i året mens ungene mine vokste opp bak ryggen min - uten at jeg fikk bli kjent med dem - eller at bandet slakka tempoet ned til hva jeg var villig til å yte - egentlig så var det aldri aktuelt.
Likevel. Likevel er formidling en kraft i meg. Veien - den som blir til mens vi går, dere vet - den kan ikke gjøre det uten at jeg kommenterer den, for da blir trykket for stort. Det er derfor jeg skriver.

Det har blitt en ventil, som det å synge også kan være det. Og i den grad det er noen som leser det jeg skriver - eller hører på det jeg synger - så er det en bonus. Det er ikke målet i seg selv.

En som står meg uendelig nær sier at for henne handler musikk om å lete etter noe, og det synes jeg er godt sagt. Det å lese, eller lytte til musikk - det handler i stor grad om å åpne seg - å bli nådd. Å legge forbehold fra seg (uansett hvor pompøst det måtte høres ut).
Det er selvsagt umulig å gjøre det hele tiden, og smak er heldigvis forskjellig. Det som funker for noen trenger ikke funke for andre.
Og så finnes det musikk som treffer deg som en slegge der og da, som en fargerik eksplosjon i brystet, som en fest i øregangene, men som vaskes ut for hver gang du hører det, til det er ingenting igjen.
Og motsatsen, som gir motstand, kryper innpå deg og vokser for hver gjennomlytting, til den til slutt fyller deg, som en drøm eller en sein men fortjent og avgjørende scoring mot Basel i Champions League.
Kanskje det er bedre å sammenligne med raketter (selv om jeg egentlig ikke liker raketter). De som bråker og veiver og hyler, men fort slukner og etterlater seg sur kruttrøyk som river i nesen.

Og de som henger og henger og henger der oppe på himmelen før de går i havet og lyser for fiskene.

Men vi har fått spillejobb i England! Hurra!

torsdag, desember 04, 2014

Landmenn

Jeg begynte på noe om siloslåtten for en drøy uke siden.
De første årene jeg var med (det ble forresten mange år til sammen), var det i selve siloen jeg hadde oppgavene mine. Stive armer, træler i nevene, grønske på buksa, gras i støvlene.
Far kom kjørende med full henger, inn veien, ned innkjørsla mot løa, giret ned til første høygir i det han svingte inn på banen. Fôrluka var lagt ned, og den andre luka også. Den med en trapp under, som førte ned til første etasje med fjøs og silerom og gangen, hvor uttappinga til kraftfôrtankene var. Det var rydda plass slik at man kunne kjøre inn og rygge inntil åpningen på siloen uten alt for mye plunder. Han stoppa da han hadde kjørt helt fram, satte bremsene i lås ved å trø hardt på dem og vippe over en trekanta sak av metall som var anretta like over. Løfta det venstre beinet over girspakene og trådte ut, tok hydraulikkslangen som hang på tilhengeren og satte den inn i koblingen på Masseyen med et klikk. Gikk til baksiden av tilhengeren og åpna de to haspene som holdt lemmen på plass, så gikk han bort til siloen og kikka over kanten, justerte på 'bukken' som var en innretning av gulmalt stål som hang inn over siloen. Som en flyttbar akebakke for gras.  Med denne kunne vi styre lasset. Til høyre eller venstre. Eller rett bak.
Så satte han seg inn igjen, løste bremsene og satte traktoren i revers. Tunga ut munnviken igjen, capsen skjøvet bak på hodet. Det var ingen speil på traktoren, og dermed ingen klar sikt bak til stedet som var adressen for lasten i tilhengeren, så det var litt på gefühlen, se etter at de høye karmene ikke tok borti kraftfôrtankene på høyre side, eller taksperret på venstre. Gi passelig med gass, holde traktor og tilhenger så rett som mulig, for bare små bevegelser på rattet kunne gjøre store utslag på tilhengeren. Det viktigste var å ikke bli for djerv, eller la seg stresse hvis man bomma en gang eller to. Far ble hissig hvis han bomma for mange ganger.

Nei, HOEN òg!

Nei, FANKERTEN!

Men det hendte ikke så veldig ofte. Når hjula på hengeren traff den halvmeterhøye kanten i åpninga på siloen, var det å skyve hydraulikkspaken bak i 'High pressure position', og sylinderen ville reise seg og løfte hengeren opp, mens man trødde på gassen - for å få fortgang i sakene. Når hengeren sto i rundt 60 graders vinkel, da løsnet lasset, vekta pressa bak-karmen opp, og suste ut av tilhengeren og ned i siloen. Det pleide å bli et voldsomt lufttrykk, som rusket i håret, og hvis man sto ved kanten og kikka på, så fikk man et slags deilig sug i magen, ikke ulikt det man får når man hopper ned fra et tre, eller sykler fort ned en bratt bakke.
Når tilhengeren var tom, dro han hydraulikkspaken fram på 'Low pressure position', og olja sklei tilbake igjennom slangen, og hengeren senka seg, og da var det bare å kjøre fram, låse bremsene, koble fra slangen og stenge haspene på baklemmen. Og hadde man kjørt noen ganger, så visste man at hvis man tok en akkurat passe vid sving, så kunne man kjøre rett ut, bare man unngikk portene med framhjula og draget på tilhengeren med det venstre bakhjulet. Bomma man, måtte man rygge og rette opp før man smaug seg ut.

Nede på silerommet hørte han at avløseren hadde starta vaskinga av melkeanlegget. De tre organene sto oppi en oransje vask fra Alfa Laval. Han gikk ned på toppen av steinmuren for å være med på å møte på kyrne. Avløseren sveiv rundt med kalvebøttene. Han var kanskje fra Danmark og het Bent og hadde skjegg og røykte Blå Rose, men lynnet var nesten sydlandsk. Han tralla og sang så det ljomte i det ene øyeblikket, og bante så det lyste i det neste. Han var kompisen min. Alle drengene vi hadde var kompisene mine. Norvald, Bent, Frede, Magnus, Jostein og Lars, og Per. Og sikkert enda flere. Landmenn. Arbeidsfolk.
Vi var alltid på lag, jeg hjalp dem som best jeg kunne med det manuelle. De trodde vel at jeg skulle overta en dag. Det trodde vel de fleste.

onsdag, desember 03, 2014

Slag i slag

Det er nesten to uker siden jeg har skrevet noe. det sammenfaller med at det er nesten to uker siden jeg har lest i ei bok, og på dette - ganske tynne grunnlaget - kan man fastslå at det er sammenheng mellom det jeg leser og det jeg skriver.
Det er travelt  harereiret, det er advent, det er legokalendere og klistremerkekalendere og Månetoppenkalendere, det er julepynt og sånne rakettblomster som ikke heter annemoner, men som står i vann og vokser sinnsykt fort og på ett eller annet tidspunkt vil de skyte ut i en vidunderlig, fargerik blomst, og på et annet tidspunkt vil den tilte over av vekta og bli liggende vannrett med halve rota i været.
Det er Rållså som pynter hos oss, men ungene og jeg var på nisseverksted i borettslaget på Søndag, i bomberommet, og der laga vi to julekorger, pakka inn to blomster i cellofan og limte sammen to papirlenker til ei. Og så spiste vi alle pepperkakene vi orka, og det likte særlig Endre, som var oppe i tosifra før min far (i min skikkelse) satte bremsene på. Han ble observert med pepperkake i hånden senere også, så formaningene kan ikke ha gjort særlig inntrykk.

Jeg syns vi klarte oss bra.

Vi avslutta hele seansen med å gå rundt grana som står utenfor blokka, den som de har hengt lys i, og det var nesten høydepunktet, å holde Ingrid i den Ene hånda og Endre i den andre, med alle de andre deltakerene, i mørket og synge På låven sitter Nissen. Det ble med den ene sangen, og ungene fikk hver sin pose med smågodt i, som ble fortært med det samme vi kom inn døra hjemme

Rållså har høysesong i sin jobb, så henne ser vi ikke så mye til. Og så driver Timmy og jeg og spiller inn låter der borte i Alsvik, og i det hele tatt - dagene fosser avgårde - med skum for baugen.


Jeg spilte den ene låta for ungene mine, og Endre sang gitarlinjene på outroen etterpå.

Eg hørte det va du som sang, Pappa, og eg syns det va KJEMPEFINT, sier han og gir meg en klem. Du e snille du Endre, sier jeg, og så har vi et slags Alfred og Emil-øyeblikk i stua der, mellom duploklossene og legoen og puslespillene som ligger strødd utover golvet.

Ka vil dåkk ha te kvelds då? Spør jeg, og de vil ha havregryn med banan og syltetøy, og det kan jeg lage med øynene igjen, og så sitter vi der i slurpelydene og småpraten, og ute mørkner det, men jeg kan skimte grana der ute, den med lysene. Og jeg nyter å være sammen med ungene mine, og snart skal vi ta sanasol og tran og rydde av bordet og skifte til pysjamas og pusse tennene og tisse og lese noen sider i boka vår, og det er mitt største høydepunkt denne dagen. Ingrid på høyre arm og Endre på venstre, urolige først, men når vi er ferdige å lese vil de ligge helt stille.

Og så kan jeg legge meg på sofaen.