Innlegg

Viser innlegg fra desember, 2014

Silotrilogien del 3 : Siloslavar

Bilde
Eg vart vekka til frukost kring ni, og dei to første åra eg var med i siloslåtten, var Bergljot òg slave. Avløysaren bruka ete oppe hos oss, etter at han hadde jaga kyrne ut på beite, innetter vegen, til Nya Gjerdet, eller Gamla Gjerdet, eller Bakkadn, oppunder huset.
Lynnet til kyrne på Kåda har alltid vore avhengig av kven som var ansvarleg for stellet. Farfar - som var ein brå og høglydt mann - trong ofte både ein og to assistentar til å møta på dei, slik at dei ikkje la iveg i fullt firsprang innover Hovdamarkjå med halane til vèrs og jura gyngande frå side til side. Dyr er ikkje annleis enn folk på den måten - dei vert engstelige av stress og gauling og gaping - MØD DI! MØD DI! NEINEINEI! DÅKKE MÅ MØØDA DI!
Himmel og jord vart satt i bevegelse for å flytta fjorten kyr eit par hundre meter. Me har hatt forpaktarar som var stikk motsatt, som ikkje ein gong trong binda kyrne når dei kom på båsen, for der vart dei ståande likevel. Dei rusla innetter vegen, og stoppa rett som det var…

Før de går ut i havet og lyser for fiskene

Vi har fått spillejobb i England!
Ja, jeg vet det : Det burde kanskje ikke overraske meg så enormt mye - jeg har vært med på spillejobber utenlands før, men jeg ble kjempeglad.

En gang i tiden var det å synge i band en viktig del av identiteten min, en av de tingene som definerte meg og det jeg var. Da jeg overleverte stafettpinnen til Kjetil i mitt tidligere orkester, så var det ikke uten et visst vedmod. Selve valget var ikke så vanskelig å ta, og jeg har aldri angra på det etterpå. Hvis alternativene var å være bortreist 6-8-10 uker i året mens ungene mine vokste opp bak ryggen min - uten at jeg fikk bli kjent med dem - eller at bandet slakka tempoet ned til hva jeg var villig til å yte - egentlig så var det aldri aktuelt.
Likevel. Likevel er formidling en kraft i meg. Veien - den som blir til mens vi går, dere vet - den kan ikke gjøre det uten at jeg kommenterer den, for da blir trykket for stort. Det er derfor jeg skriver.

Det har blitt en ventil, som det å synge også kan være d…

Landmenn

Jeg begynte på noe om siloslåtten for en drøy uke siden.
De første årene jeg var med (det ble forresten mange år til sammen), var det i selve siloen jeg hadde oppgavene mine. Stive armer, træler i nevene, grønske på buksa, gras i støvlene.
Far kom kjørende med full henger, inn veien, ned innkjørsla mot løa, giret ned til første høygir i det han svingte inn på banen. Fôrluka var lagt ned, og den andre luka også. Den med en trapp under, som førte ned til første etasje med fjøs og silerom og gangen, hvor uttappinga til kraftfôrtankene var. Det var rydda plass slik at man kunne kjøre inn og rygge inntil åpningen på siloen uten alt for mye plunder. Han stoppa da han hadde kjørt helt fram, satte bremsene i lås ved å trø hardt på dem og vippe over en trekanta sak av metall som var anretta like over. Løfta det venstre beinet over girspakene og trådte ut, tok hydraulikkslangen som hang på tilhengeren og satte den inn i koblingen på Masseyen med et klikk. Gikk til baksiden av tilhengeren og åpn…

Slag i slag

Det er nesten to uker siden jeg har skrevet noe. det sammenfaller med at det er nesten to uker siden jeg har lest i ei bok, og på dette - ganske tynne grunnlaget - kan man fastslå at det er sammenheng mellom det jeg leser og det jeg skriver.
Det er travelt  harereiret, det er advent, det er legokalendere og klistremerkekalendere og Månetoppenkalendere, det er julepynt og sånne rakettblomster som ikke heter annemoner, men som står i vann og vokser sinnsykt fort og på ett eller annet tidspunkt vil de skyte ut i en vidunderlig, fargerik blomst, og på et annet tidspunkt vil den tilte over av vekta og bli liggende vannrett med halve rota i været.
Det er Rållså som pynter hos oss, men ungene og jeg var på nisseverksted i borettslaget på Søndag, i bomberommet, og der laga vi to julekorger, pakka inn to blomster i cellofan og limte sammen to papirlenker til ei. Og så spiste vi alle pepperkakene vi orka, og det likte særlig Endre, som var oppe i tosifra før min far (i min skikkelse) satte brem…