Innlegg

Viser innlegg fra oktober, 2013

Bensinstasjonsroser

Eg styrer mot Pillevåg. Til fots. I min sjølvlysande jakke.
Ho er halv sju under gatelyktene. Trafikken er i ferd med å ta seg opp.
Der kjem han store med trillekofferten. Eg nikkar. Han går vidare utan å ensa meg. Lagar tydelige elglydar. Øøørf!
Eg går vidare. Kryssar framfor Shellen, og då ser eg han. Ein mann i tjueåra i tynn jakke.
Han stoppar opp, lener seg bak på hælane og tenner ein røyk med overtydelege bevegelsar. Mysar over gloa.  Han er dritings.
Kan hende han berre skulle ta ei øl med kameratar etter jobb, men så var det så kjekt og så vart det så seint.
Kan hende han tilogmed vart med på nachspiel ute på Kristianlyst eller noko. To mann og ein sixpack. rusa røyster over stereoen. Og så sovna dei til slutt. Over kvar sin halvtomme ølboks. Medan spotify spela Miley Cyrus The fox på repeat. Men så vakna han, frysen og fæl. Sjekka klokka på mobilen og faenihelvete. Stavra seg ut i entréen, fann skoa og jakken og styrte seg ned mot Shellen for å kjøpa røyk først.
Dersom d…

Lars Monsen - stikk å piss - part 2

Han var som forvandlet, Endre. Dro pinnen etter seg. Kilte meg med den, jaget meg som en gammal stut innover skogsveien. Snakka og snakka. Alt han så, alt han tenkte boblet ut av munnen hans.

Når han ble lei av pinnen var det ei kongle eller en stein. Som han kunne få til å flyte eller lage ringer i vannet. Noen ganger kom toget plystrende forbi. Tuut tuut! Sa Mona i vogna.
Og så var det så varmt at Bubba forsøkte å overtale henne til å ta av seg den tjukke bamsedressen, men det kom ikke på tale. Det var mye vilje i den lille kroppen.

Siden alt skulle kommenteres, testes eller kjennes på, gikk det ganske seint sørover mot Egersund.
Men veien var super, slett og tørr. Og traséen var akkurat passe kupert. Ikke altfor bratt, men den svingte seg inn mellom knatter og små tjern og høstlig lauvskog på innbydende vis.
Og Endre og jeg sprang i forveien og gjemte oss bak en stein, og hoppet fram for å skremme de andre to, og da sa Beelzebub at han blei så redd at han tisset på seg, og da …

Lars Monsen - stikk å piss - Del 1

Da jeg var barn var jeg intet friluftsmenneske, jeg ivret ikke etter å gå i fjellet eller springe i skogen. Jeg direkte mislikte utendørs vinteraktiviteter. Dette hadde naturligvis sammenheng med de manglende ferdighetene jeg hadde.

Kort sagt så var jeg en stuegris. Vi var vel ikke noen typisk friskusfamilie heller. Far hadde så mye han skulle vinne over på andre områder.

De gangene vi gikk tur så var det for å hente hjem sauer som sto fast på den høyeste topp, eller hadde gjemt seg i de fjerneste avkroker av Ryfylkeheiene. Til tross for at far var en røslig kar, så var han en sattan til å gå, som vi sier på våre kanter, men som sagt så måtte det være et formål med turen. Koseluffing for luffingens skyld var aldri et alternativ.

Dermed gikk det som det måtte. Far danset som en over middels spenstig geitebukk over myr og tue og lyng og hump og hei, og bak kom jeg indianeren snublefot, småsnublende og pesende med gråten i halsen.
Det er ikke akkurat noe optimalt grunnlag for de store n…

Se hvem som blogger igjen!

Jeg er litt tom i dag, men det gjør ingen verdens ting - se hvem som blogger igjen - selveste www.monstermamma.com

Beste jeg har lest på lenge!

Vi som elsket Amerika. Den første gangen hjertet mitt knuste.

I hele min oppvekst og store deler av min ungdom hadde jeg et platonisk forhold til jenter. Det var ikke fordi jeg ikke ville komme nærmere, lukte på dem, stryke dem over håret, men fordi jeg var flau og trodde ingen likte meg og ikke visste helt hvordan man gikk fram.
Jeg var ikke akkurat noen hotshot på ungdomsskolen. Jeg var han som ble valgt sist når vi spilte fotball i gymmen. En av dem som ikke ble invitert på nyttårsfest. Som forelsket meg i de mest populære jentene, de som jeg aldri kunne få.
Og hvis det var noen jeg kunne få, så jeg dem ikke. Det var jo uansett ikke dem jeg ville ha.

Men sommeren jeg fylte 16 skjedde det noe. Jeg var i fullt arbeid denne sommeren . Som alle somre.. Melket kyr, ga kalver, slo tistel, sprøytet ugras og prøvde å få til mest mulig traktorkjøring. Jeg jobbet både hos far og hos naboen Lars, jeg røykte Petterøes nr 3. Syklet til skytebanen på Onsdagene. Hørte på køntrimusikk, Rick Springfield, Pet Shop Boys, Peter Gabriel. Men størst av allle var …

The long way home

Vi er tilbake i køen på plattformen på Liverpool street station en dag i Desember 2004.
Klokka er kanskje åtte. Jeg står fremst ved den gule linja. I mengden med en stor grå Samsonite-koffert som rommer det jeg eier og har i livet. Inkludert et større antall cd-plater. Klær. Bøker.
Det er slutten på et tolv måneder langt opphold i en av Englands minst spennende byer. Slutten på et punktert samliv.
Det var faen meg så langt unna Love Actually som overhode mulig. Jeg etterlot meg også en pubjobb som ga 5 pund timen i teorien. I praksis dekket den ikke inn det jeg drakk for. Det var derfor Dawn og Martin som dreiv plassen likte meg, trodde jeg. Offisielt skulle jeg bare hjem på juleferie. Jeg tror Dawn så det på meg at jeg ikke kom tilbake. Kanskje det var noe med blikket mitt. Det er ofte det.

Men jeg tenkte ikke på det. Ikke der jeg sto inni menneskemassen. Jeg tenkte vel mest på om jeg var på rett perrong. Og om jeg klarte å buksere koffertjævelen inn igjennom dørene uten å kveste …

Sol og vind

Det er en morgen en dag forrige uke. Jeg løfter Endre opp og holder ham inntil meg.

Du e varme som solå du, Pappa.
Å Mamma e kalde som vinden.

Veldig fine bilder fra en fire år gammel gutt.

Øye for øye

Jeg ser ut som om jeg har slåss med Mike Tyson.
Det vil si: Ørene er inntakt, men det ene øyet har forsvunnet bak et hovent øyelokk.

Jeg har prøvd den mest opplagte taktikken: Late som ingenting og satse på at det går over av seg selv, men da jeg så meg i speilet i dag morges innså jeg at fornektelse ikke fungerte lenger. Plan B er lækjaren som åpner klokka 0800.

Jeg så ut som lillebroren til Oddvar Nordli.

Det har jo sine åpenbare fordeler, det å ikke måtte være på jobb til klokka sju. Henge med ungene, som - i likhet med meg selv - er A-mennesker, og vanligvis i godt humør i seks-sjutiden. Jeg har tid til å drikke kaffe med Rållså. Skumme nettavisene.
Tok et bilde av trynet mitt og sendte til formann Mao.

Og så tenkte jeg at jeg skulle busse ned til Legekontoret. Stilte meg ved busstoppet. Det seig på med folk, og da bussen kom var den stappfull. Minte meg om da jeg flytta hjem fra England og sto nede på perrongen på Liverpool Street. Som en del av en stor, biologisk deig av mennes…

Walk of shame

I vår gikk jeg hardt ut mot Kjallas og alle verdens dugnadssnikere og hevdet at det finnes et eget - og særskilt ubehagelig - hjørne av helvete reservert for dem. Vel, Kjallas - det er bare å rydde plass ved bordet.
Våkna rundt ti i går - av motoriserte hageredskaper på høyt turtall - lista meg bort til vinduet og kikka ut. Der var en håndfull av mennene i borettslaget i full sving med river og rydningssager. De peiste på med et pågangsmot som var beundringsverdig .
Kjallas trakterte riva med dødsforakt. Jeg huket meg ned og håpet at ingen hadde sett meg. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å delta, men så skulle ungene synge i domkirken klokka tolv, og så var det Liverpool-Newcastle klokka kvart på to.
Tida strakk ikke til.
 Den åpenbare ulempen med å bo i første etasje er graden av innsyn. Og særlig på slike dager da alle anstendige mennesker er ute og sjauer.
Dessuten måtte vi forbi dem for å komme til bilen. Jeg tok Endre i hånda og lusket med senket blikk forbi tre damer som drev og…

Slaskamarkå Fredag 6:10 am

Klokka er ti over seks.
4 år gamle Endre legger seg til rette på armen. Det er fint. Tidlig men fint. Han har ikke drømt om noenting, sier han.
Så hører jeg Ingrid på fire år rope noe inne fra mørket i stua eller soverommet.
Ingrid e vågen sier Endre. Merker den lille kroppen blir rastløs. Ja, sier jeg. Gå ud å hørr ka hu seie.

Han er ikke tung å be. Beina på gulvet tasstasstass over stuegulvet. Mumling. Mer tassing. Jeg hører dørklinka bli trykket ned. Ser omrisset av ham. Hu seie hu vil ha snacksagurk.
Rållså bryter ut i en høy latter ved siden av meg. Jeg elsker den latteren. Kunne kjent den igjen blant en million. Då må hu få det, sier jeg.
Går på kjøkkenet. Åpner kjøleskapet. Roter rundt litt. Finner en åpnet pakke korte agurker. Skyller en i springen. Hun åler seg i sofaen på stua. Hun tar imot. Jeg hører henne knaske i mørket.

Så er det disse andre kjente lydene i blokka. Vekkerklokka til de i andre. Kjellerdøra som smeller igjen. En bil som starter.
Og den uendelige dure…

Blåtrollene kommer

Og da mener jeg ikke smurfene. Og faktisk ikke regjeringskortstokken til Erna Solberg heller. Selv om jeg ønsker begge parter dit pepperen gror.

Jeg mener de som er anonyme i kommentarfeltene i nettavisene, og som får hundre tusen likes hvis de skriver noe negativt om innvandrere eller om kommunister. Og det gjør de hele tiden.

Jeg undres på hvordan de har blitt så fryktelig sinte. Er det fordi de har blitt akterutseilt av tiden? Er det bommene?

Hvis jeg skulle slumpe til å få noen blåtroll inn hit: Her er et lite dikt til dere.

Til ettertanke.


Lykke (Inger Hagerup)


Hva lykke er?

- Gå på en gressgrodd setervei

i tynne, tynne sommerklær,

klø sine ferske myggestikk

med doven ettertenksomhet

og være ung og meget rik

på uopplevet kjærlighet.





Å få et florlett spindelvev

som kjærtegn over munn og kinn

og tenke litt på vær og vind.

Kan hende vente på et brev.

Be prestekravene om råd,

og kanskje ja - og kanskje nei -

han elsker - elsker ikke meg.





Men ennå ikke kjenne deg.

Innspel?

Eg noterer at eg har fått Senterpartiet som følgjar på Twitter, kanskje dei prøvar å jaga meg tilbake i flokken etter alle desse åra.
Eg driv og førebur meg på turnè. Eg har vorten plukka ut til å delta på ein Bloggturnè saman med 3 andre skribentar, og om dykk lurer på kva det eigentleg går ut på, så skal eg freista å forklara: Me skal ut på ein slags foredragsturnè i regi av Folkeakademiet Rogaland for å diskutera problemstillingar og erfaringar rundt det å skriva blogg på verdsveven.

Dersom nokon skulle vera interresserte, så kan eg publisera datoane og meir informasjon, og dersom dykk ikkje er det, så er det greit det òg.

Eg skal mellom anna presentera bloggen min, og tilhøva rundt han. Eg har forsåvidt skrive ned noko òg, men eg vil gjerne at dykk som les (på meir eller mindre fast basis) deler dykkar synspunkt. Kva slags blogg er det eigentleg eg skriv - slik dykk opplever det? Kva er det som gjer at dykk gidd? Kun på jakt etter sladder? Sjøl les eg berre 3 bloggar på fast basi…

The new shit. Påskeharen testar the new Piren.

Bilde
I den tida eg song i orkester og me hadde øvingslokale på Tau - ein ferjetur på førti minutt frå Stavanger - hende det nokon gonger at Arnstein, Vibstein, Carlstein og eg kom for seint til ferja og vart sitjande på upretensiøse Piren Pub og fjasa og drikka øl frå store glas i ein haug med gitarar, koffertar med ledningar, og bagar med musikkutsyr. Det kunne hende at me kom for seint til neste ferje og. Sjølv om det er berre femti meter å gå. Piren si målgruppe (hvis dei hadde tenkt på noko slikt) var kanskje ikkje dei hippaste epla i korga. Veggane var i motibrystet-fargar, Indaren i baren fekk tyn av stamkundane når dei hadde fått for mykje å drikka, men han tok det med stoisk ro. Dei brukte pengane sine på hans øl. Han tenkte vel at det ikkje kom noko utav å forklara desse fortapte sjelene skilnaden på Indar og 'Pakkis (det var det dei kalla han)'. Creedence, Abba, roxette på cd. Trubadurar på Laurdagskveldane. Slik har det vore i 20 år. Men så gjekk eg forbi for eit p…

Turistar = Idiotar

Då familien Påskeharens var i Hardanger i Mai, vitja me ein turistattraksjon. Ein foss med sti under. I sanning eit mektig syn. På utsida av stien gjekk det eit lågt gjerde som skulle hindra dei mindre intelligente av turistane i å trø for langt ut på det sleipe fjellet på utsida.

Freistinga vart likevel for stor for mange - dei hoppa over gjerdet - og stillte seg til å posera for medturistane sine ute på kanten.
Dei ville vel ha nokon spektakulære bilete å visa fram på facebook-profilane sine. Rein gissing frå mi side, sjølvsagt.

På bakgrunn av dette OG Spanjolen som gjekk over kanten på Preikestolen i går, vil eg leggja ned følgande påstand:

Turistar = Idiotar.

Har du vengjer? Nei.

Då er det overhengande fare for at du ikkje kan fly heller. I alle høve ikkje meir enn ein gong.

Påskeharen testar livet som gressenkemann

Bilde
Sjåder - det er utfordringa når ein har skrive bokmål sidan 1987 - at ordforrådet vert begrensa når ein skal skriva nynorsk i 2013.
Rållså tok med seg ungane til fjells på Mandag. Det heiter 'Haustferie'. Det betyr i praksis at eg har hatt husværet for meg sjølv sidan då.

Det er jo radikalt annleis å væra aleine kontra å vere eit hjul i ein småbarnsfamilie. Ungar er så aktive, og det at dei er aktive fører til at eg vert aktiv eg òg.

Kommandoar som FERDIG! KOM Å TØRK, PAPPA!

Og forespørslar som KAN DU VERA MED MEG OG BYGGA MED KLOSSANE, PAPPA?

Eller EG VIL TEGNA!

Alt dette er forstumma. All anna service knytt til toddlers-bransjen er og innstilt. Laga mat, pusla puslespel, rydda på og av borda, inn og ut av oppvaskmaskinen, lesa høgt, gje tran, prøva å begrensa overdriven bruk av fjernsyn og ipad, pussa to ekstra sett med tenner, legga to ungar, leita etter kosebamsar, henta det obligatoriske glaset med vatn etter at dei har lagt seg.
Pluss dei eviggrøne formaningane, megli…

Påskeharen testar smuglarsigarettar

Bilde
Eller Polakk-røyg, som Pål Øystein kallar det.
Okay. Eg veit det er ulovleg, det støttar opp om mafiaverksemd og gud veit kva. Det er usunt, umoralsk og ufyseleg. Men det gjeld jo forsåvidt all røykjing. Den moralske skilnaden på om tobakksmilliardær andersen tener pengar på uvanana dine - eller ein eller annan underbetalt russar eller fillipinar tippar lett i sistnemndes favør.

L&M er alle smuglarsigarettars mor - dei vert omsett på kaiar og lastebilhaldeplassar i kartongar med ti pakkar i kvar kartong. Prisen ligg frå 2 til 3 hundrelappar pr.kartong.

På pakken (som er raud og kvit og prega med bokstavane L&M) står det at røyking er farleg, og  kor mykje 'graps' han inneheld.

Tar 10 mg
Nicotine 0,8 mg
Carbon monoxide 10 mg

Eg er ikkje sikker på om det er mykje eller lite.

Og så står det med sølvfarga skrift i bittebitte små bokstavar: Made under authority of Phillip Morris Products S.A Neucatel, Switzerland.

Jaha.

Ein ellem smakar ikkje så forskjelleg frå ein annan …

Påskeharen testar dokketeater

Eg høyrte nokon som sa at FRP ville senka den seksuelle lågalderen med femti prosent slik at dei skulle ha større sjangsar på å finna åtte kandidatar til statsrådpostane.

Eg fekk ei kjempefin utfordring frå Frøken Figen: Testing av talefeil.
Talefeil som produkt er jo temmeleg omfangsrikt, og beggje ungane mine har mindre talefeil - Endre seier gåtte i stadenfor gjekk. Ingrid lespar bittelit.
Stamming. Der har du ein av klassikarane. Det er kanskje ein drøy påstand å seia at heile dialektar er talefeil, men slik kan det opplevas for utenforståande.
For å testa talefeil kjenner eg at eg treng litt tid. Eg tenkte at eg skulle gå for lesping, så i dag har eg flytta tunga fram til framtennenene og gjort nokon spede forsøk på jobb. Med å leggja om og utifrå det dra ein slags konklusjon på om det er bra eller dårleg. Problemet er at eg snakkar såpass mykje alltid, og dersom eg lespar så høyrest eg ut som eg er nokon annan enn den eg er.
I morgon får verte den offisielle testdagen.

Eg var på…

Påskeharen testar fotballpub

Dagens FRP: Vi er jo et parti som bryr seg om de svakeste i samfunnet (bare de ikke kommer fra utlandet).

Å utfordra meg til å testa fotballpuben er som å setja bukken til å uttale seg om innhaldet i havresekken.

Dei har øl.
Dei har fotball på store skjermar.

What's not to like?

Det kan godt hende at eg tar meg ein tur til snart.

Påskeharen testar bilen

Dagens FRP: Me vil IKKJE redda asylbarna (dei er utlendingar). Me vil berre rydda opp i det raudgrøne kaoset.

Rånni har ikkje sendt meg nokon bil, så då lyt eg ta utgangspunkt i min eigen.

Eg hadde det jysla fint i alle dei åra eg ikkje hadde bil. Eg hadde råd til både øl og taxi. Her ligg eit av dei to store ankepunkta mot bilen. Eg kjem tilbake til dette seinare i testen.

Bilen vår er ein 2006 Volkswagen Touran. Me kjøpte han brukt i 2009 for 180 000 kroner på Strand Autosenter.
Årsaka til at me gjekk for denne bilen var at han hadde god plass til to beibiar, tvillingvogn og alt det obligatoriske ekstrautstyret som følgjer med i ein slik kvardag.

På utruleg vis (og eit kortsiktig lån frå far) klarte me å spara nok pengar til doningen. Utan å måtte ty til bank eller andre kreditt-instutusjonar.

Eg skjøna relativt fort at det var den kjipaste varianten av Touran me hadde kjøpt - han har ein 105 hestars bensinmotor - som gjer han ganske tung i sessen når han er lasta opp.
Noko av den …

Pilot

Frp har redda asylbarna. Den såg eg ikkje koma.

Men det var ikkje det eg skulle skriva om. I dag skal eg teste mitt første produkt. Lesarundersøkinga (eller sonderingane) viste ein for og ein skeptisk til dette prosjektet.
Ikkje akkurat overveldande respons, men lang tid i rockebransjen har lært meg at ein skal gje hundre prosent for publikum, om dei er ti eller ti tusen. Publikum = lesarar.

Det første produktet eg vil ta for meg er Presskannekoppen - ein sylindrisk gjenstand i stål og røff gummi - som ved første augekast ser ut som ein heilt vanleg termos MEN: Inni koppen er det ei stang med ei rist på enden - som gjer koppen særs godt egna til å lage presskannekaffe i. Den har ei lita luke på toppen, som avdekker ei opning som ein kan tømme i seg kaffi igjennom.

Koppens røslege storleik har gjort han frykta blant mine arbeidskollegaer. Han tek kring 0,4 liter. Eg fyller alltid heilt opp frå kaffitraktaren på jobb.
Han held kaffien varm i eit par timar - minst - han tåler fint fall f…