onsdag, oktober 30, 2013

Bensinstasjonsroser

Eg styrer mot Pillevåg. Til fots. I min sjølvlysande jakke.
Ho er halv sju under gatelyktene. Trafikken er i ferd med å ta seg opp.
Der kjem han store med trillekofferten. Eg nikkar. Han går vidare utan å ensa meg. Lagar tydelige elglydar. Øøørf!
Eg går vidare. Kryssar framfor Shellen, og då ser eg han. Ein mann i tjueåra i tynn jakke.
Han stoppar opp, lener seg bak på hælane og tenner ein røyk med overtydelege bevegelsar. Mysar over gloa.  Han er dritings.
Kan hende han berre skulle ta ei øl med kameratar etter jobb, men så var det så kjekt og så vart det så seint.
Kan hende han tilogmed vart med på nachspiel ute på Kristianlyst eller noko. To mann og ein sixpack. rusa røyster over stereoen. Og så sovna dei til slutt. Over kvar sin halvtomme ølboks. Medan spotify spela Miley Cyrus The fox på repeat. Men så vakna han, frysen og fæl. Sjekka klokka på mobilen og faenihelvete. Stavra seg ut i entréen, fann skoa og jakken og styrte seg ned mot Shellen for å kjøpa røyk først.
Dersom du har nokon som ventar heime, tenkte eg, så bør du kanhende kjøpa med deg nokre bensinstasjonsroser.
Bensinstasjonsroser - det kunne vera ein god tittel på ein song. Eg var glad eg skulle på jobb, og ikkje til tørk.

tirsdag, oktober 29, 2013

Lars Monsen - stikk å piss - part 2

Han var som forvandlet, Endre. Dro pinnen etter seg. Kilte meg med den, jaget meg som en gammal stut innover skogsveien. Snakka og snakka. Alt han så, alt han tenkte boblet ut av munnen hans.

Når han ble lei av pinnen var det ei kongle eller en stein. Som han kunne få til å flyte eller lage ringer i vannet. Noen ganger kom toget plystrende forbi. Tuut tuut! Sa Mona i vogna.
Og så var det så varmt at Bubba forsøkte å overtale henne til å ta av seg den tjukke bamsedressen, men det kom ikke på tale. Det var mye vilje i den lille kroppen.

Siden alt skulle kommenteres, testes eller kjennes på, gikk det ganske seint sørover mot Egersund.
Men veien var super, slett og tørr. Og traséen var akkurat passe kupert. Ikke altfor bratt, men den svingte seg inn mellom knatter og små tjern og høstlig lauvskog på innbydende vis.
Og Endre og jeg sprang i forveien og gjemte oss bak en stein, og hoppet fram for å skremme de andre to, og da sa Beelzebub at han blei så redd at han tisset på seg, og da lo Endre så voldsomt at han han holdt på å falle om, og ville seinere gjemme seg bak hver en stein og hvert et tre for å gjenskape øyeblikket.
Rundt halveis stoppa vi for å spise.
Det var Endre som bestemte hvor. Kakao, sjeva, sjokolade, vann. Mat smaker ekstra godt ute i friluft. Jeg veit ikke hvorfor.
Han klaga ikke, Junior. Men snakket mer og mer om det toget vi skulle nå i Eigersund. Og så tulla Beelzebub med at trollet hadde gjemt seg en plass, og Endre konstruerte scenarioer om hvor, og selv da Bubba tok grep for å få av Mona den alt for tjukke dressen - til ville protester - selv da, økte han bare volumet. Me må springa! TROLLET komme! Jeg måtte be ham holde igjen.

Han tok motvillig tegninga. Og så måtte han tisse, og da støttet jeg han der han sto og tisset i en lang bue gjennom gjerdet og ned mot et tjern.
Det var den eneste gangen at andre turgåere rynket på nesa av oss. Men det brydde vi oss ingenting om.

Den siste delen av turen ble litt drøy for junior, så jeg tilbød meg å bære ham på skuldrene, og det likte han godt, og da jeg slapp ham av på Statoil i Egersund, der den mye diskuterte isen befant seg, hadde han så vondt i låra på grunn av blodsirkulasjonen at han krøp på alle fire bort til frysedisken. 'Sanvissh' er favorittisen, og den hadde han ærlig fortjent. Vi skrøt over hvor flink han var til å gå, og han nøt det, den lille finingen.
Så var det en kort togtur, og inn i bilen og 44 rett hjem. Og knib til Mona og Beelzebub for selskapet og turen.

Det viser seg at indianeren snublefot har avlet et friluftsmenneske. Hvem skulle tro der?

mandag, oktober 28, 2013

Lars Monsen - stikk å piss - Del 1

Da jeg var barn var jeg intet friluftsmenneske, jeg ivret ikke etter å gå i fjellet eller springe i skogen. Jeg direkte mislikte utendørs vinteraktiviteter. Dette hadde naturligvis sammenheng med de manglende ferdighetene jeg hadde.

Kort sagt så var jeg en stuegris. Vi var vel ikke noen typisk friskusfamilie heller. Far hadde så mye han skulle vinne over på andre områder.

De gangene vi gikk tur så var det for å hente hjem sauer som sto fast på den høyeste topp, eller hadde gjemt seg i de fjerneste avkroker av Ryfylkeheiene. Til tross for at far var en røslig kar, så var han en sattan til å gå, som vi sier på våre kanter, men som sagt så måtte det være et formål med turen. Koseluffing for luffingens skyld var aldri et alternativ.

Dermed gikk det som det måtte. Far danset som en over middels spenstig geitebukk over myr og tue og lyng og hump og hei, og bak kom jeg indianeren snublefot, småsnublende og pesende med gråten i halsen.
Det er ikke akkurat noe optimalt grunnlag for de store naturopplevelelsne senere i livet. .

Vår lille familie, vi springer ikke på skogen i tide og utide vi heller. Men avogtil. Sammen med familien Beelzebubsen.

For noen uker siden fikk jeg en tekstmelding fra nettopp Beelsebub, der han foreslo at vi skulle gå tur fra Hellvik til Eigersund.

Det var en sånn utrolig blank Søndag.

Jeg skulle ta med Endre og Bubba skulle ta med sin to år gamle datter, og så skulle vi gå den gamle jernbanevegen.

Jeg laget kakao, smurte niste, fant fram klær, og brukte resten av morgenen på å overtale Endre.
Han hadde fått det for seg at det var mye kjekkere å være med Rållså og rydde.

Han nektet. Hele den lille kroppen protesterte. Gråt, snørr og tårer, tenners gnissel.
Det er vanskelig å se på forhånd hvordan ting skal bli.
Enda vanskeligere for en fireåring enn en førtitreåring.
Det var med en viss bismak førtitreåringen tvang sin vilje igjennom. Endre tok resignert hånda mi og vi tuslet sammen ut døra.
Hver vår sekk på ryggen, bort til butikken.. Beelzebub var som vanlig litt sein. Da han dukka opp, satte jeg Endre i det ledige barnesetet og meg selv i passasjersetet og på stereoen var det barnesanger og generelt god stemning.
Mona og Endre satt og kikka på hverandre i baksetet. Sa lite. Jeg liker så godt å se hvordan Endre kan gli inn i en stemning når vi kjører bil, at blikket hans blir fjernt og blankt der han sitter og skuer ut vinduet. Jeg fant den lille neven hans. Strøyk den.
Vi suste avgårde ned 44, mellom gårdene på jæren. Mellom storfe og småfe som fortsatt gikk ute. Mellom store mengder rundballer og driftsbygninger, under den vidunderlig klare og åpne jær-himmelen.

Det er vanskelig å beskrive høsten uten å gå seg vill i klisjèene. Beelzebub og jeg prøvde. Vi kikka i speilet, og der hadde begge ungene sovna, og da kunne vi skru av barneplata, og vi spilte ballen fint mellom oss. Fine, rolige pasninger rett på foten: tenk så jævla vindstilt der e.
Ja, og så fine temperatur.
Ja.
Der e grævla fint her ude.
Eg tenke - me e vel framme om et kvarter.
Nei, Eigersund tar ein drøye time.
(Dette visste jeg KUN fordi lillesøster Frekkesen bor der)

Slik gikk den siste halvtimen, mens jærlandskapet gradvis forandret seg til knauser og knatter og vi fløyt liksom inn i dalane, mens havet lå som et absurd, mørkeblått teppe til høyre for oss.

Vi svingte inn og parkerte ved jernbanestasjonen på Hellvik.
Åpna dørene bak, for å la de minste få en forsiktig oppvåkning.
Bubbs tok ut vogna. Vi fant sekkene.
Jeg hadde en pakke kjeks strategisk plassert i sidelomma, og da Endre begynte å våkne til, løsnet jeg forsiktig beltet hans og løftet han ut. Putta et par kjeks i hånda hans. Bød turkameratene våre. Vi ruslet avgårde. Mona i vogna.

Bubba sjekket på nettet hvor langt det var å gå. 8,2 kilometer. Det er langt for korte bein. Men vi hadde
liksom bestemt oss.

Endre fikk en pinne, og pinnens makt kan man ikke kimse av.


To be continued

fredag, oktober 25, 2013

Se hvem som blogger igjen!

Jeg er litt tom i dag, men det gjør ingen verdens ting - se hvem som blogger igjen - selveste www.monstermamma.com

Beste jeg har lest på lenge!

torsdag, oktober 24, 2013

Vi som elsket Amerika. Den første gangen hjertet mitt knuste.

I hele min oppvekst og store deler av min ungdom hadde jeg et platonisk forhold til jenter. Det var ikke fordi jeg ikke ville komme nærmere, lukte på dem, stryke dem over håret, men fordi jeg var flau og trodde ingen likte meg og ikke visste helt hvordan man gikk fram.
Jeg var ikke akkurat noen hotshot på ungdomsskolen. Jeg var han som ble valgt sist når vi spilte fotball i gymmen. En av dem som ikke ble invitert på nyttårsfest. Som forelsket meg i de mest populære jentene, de som jeg aldri kunne få.
Og hvis det var noen jeg kunne få, så jeg dem ikke. Det var jo uansett ikke dem jeg ville ha.

Men sommeren jeg fylte 16 skjedde det noe. Jeg var i fullt arbeid denne sommeren . Som alle somre.. Melket kyr, ga kalver, slo tistel, sprøytet ugras og prøvde å få til mest mulig traktorkjøring. Jeg jobbet både hos far og hos naboen Lars, jeg røykte Petterøes nr 3. Syklet til skytebanen på Onsdagene. Hørte på køntrimusikk, Rick Springfield, Pet Shop Boys, Peter Gabriel. Men størst av allle var Kenny Rogers. Leste kioskromaner type western Bill &; Ben, Louis Masterson, Zane Gray.

Plutselig - ihvertfall for meg - kom det en jente fra USA og skulle bo hos oss hele sommeren. Noe utvekslingsgreier.
Ei 17 år gammel jente som hadde gyllent hår og øyelokk som var tunge av mascara. Hun var åpen og positiv og lo mye og jeg tror hele familien falt for henne.

Dog ingen så dypt som meg.

I begynnelsen likte jeg bare å være nær henne, hun gjorde meg glad. Jeg gjorde ingen tilnærmelser. Hun var tross alt i en annen liga. Bergljot hadde en alvorlig samtale med meg, der hun ba meg holde meg unna, men det var ikke nødvendig.
For Meredith var major league cheerleader from Beaumont, Texas, Usa, og jeg var bare en lousy redneck farmer fra Ryfylke.

Så var det en kveld at hun kom inn på rommet mitt før jeg skulle legge meg. Lukket døra etter seg, satte seg ned på senga mi og kysset meg på munnen. Forsiktig, med myke lepper, sendte meg i en pastellfarget bane rundt jorda.

Og der fløy jeg den sommeren. Vi gikk turer med bikkjene. Klinte. Snakka sammen. Holdt rundt hverandre. Klinte. Hørte på Kenny Rogers og ja,..kyssa.
Hun var så myk. Luktet så godt, og smilet hennes løftet meg over bakken. Opphevet tyngdekraften. Hun likte meg. Og jeg kunne ikke begripe hvorfor.

Hun var riktignok Baptist. Jeg hadde gitt Jesus på båten i tolvårsalderen, og var beinhard antikristen. En kveld vi lå side om side på plenen og holdt hverandre i hendene, snakka vi om Jesus og jeg var urokkelig, og da gikk hun inn verandadøra med sørgmodige skritt. Uten at vi klinte først.

Sommeren jeg fylte 16 var den sommeren jeg aldri ville at skulle ta slutt. Hun var så fin. Fylte meg med lys. Men da hun dro,  grein hun.Og da hun hadde dratt, grein jeg.

Det var som å få hjertet sitt knust med en hammer. Jeg lengta, grein. Skreiv lange brev, grein og grein, begynte å jogge (!). Skreiv flere brev på broken English. Putta oppi Kenny Rogers-kassetten,  spurte om hun ville gifte seg med meg. Omtalte Jesus i positive ordelag (!). Men borte var hun, og borte ble hun. Jeg vokta postkassen, og oppunder jul, da jeg nesten hadde gitt opp helt, lå det to lange konvolutter, air mail, fra juesei, og den ene var adressert til meg med den løse løkkeskrifta hennes.

Jeg skalv på hendene, og oppi var det bare overfladiske ting om homecoming parader. Ingenting hjertesmerte, ikke lengsel, og hun hadde nok moved on, mens jeg var stuck in the past.

Så gikk det et par år, og vi fikk invitasjon ti bryllup, og alle forhåpninger brast vel egentlig der. Ved postkassen en gang i 1988..

onsdag, oktober 23, 2013

The long way home

Vi er tilbake i køen på plattformen på Liverpool street station en dag i Desember 2004.
Klokka er kanskje åtte. Jeg står fremst ved den gule linja. I mengden med en stor grå Samsonite-koffert som rommer det jeg eier og har i livet. Inkludert et større antall cd-plater. Klær. Bøker.
Det er slutten på et tolv måneder langt opphold i en av Englands minst spennende byer. Slutten på et punktert samliv.
Det var faen meg så langt unna Love Actually som overhode mulig. Jeg etterlot meg også en pubjobb som ga 5 pund timen i teorien. I praksis dekket den ikke inn det jeg drakk for. Det var derfor Dawn og Martin som dreiv plassen likte meg, trodde jeg. Offisielt skulle jeg bare hjem på juleferie. Jeg tror Dawn så det på meg at jeg ikke kom tilbake. Kanskje det var noe med blikket mitt. Det er ofte det.

Men jeg tenkte ikke på det. Ikke der jeg sto inni menneskemassen. Jeg tenkte vel mest på om jeg var på rett perrong. Og om jeg klarte å buksere koffertjævelen inn igjennom dørene uten å kveste noen av mine medreisende.
Det gikk greit. Det var en nesten to timers togtur ut til Stansted. Folkemassen avtok for hver stasjon etterhvert som vi forlot sentrum.
Det lukta surt av tog.
Jeg ville hjem.
Eg er trøytt. Eg er lei av landet. Eg er lei både folk og land.
Eg vil bort frå det lærde standet. Heim til bønder av bondestand.
Som Jakob Sande sa det så malmfullt.
Eller: It was just like playing in another country.
Som Ian Rush forklarte sitt mislykkede Juventus-opphold med.

Jeg hadde visst lenge at denne dagen ville komme, men nå som den endelig var her, så visste jeg ikke hva jeg skulle bruke den til, bortsett fra å dra skiten min opp til Stansted og videre ombord på Ryanairs rutefly til Haugesund. Og kystbussen videre til Stavangår.
Flyet kosta tjue pund. Overvekta av mr Samsonite kosta hundreogfemti. Jeg kunne reist fra Heathrow med sas. Rett til Sola. Og spart penger på å kaste returbilletten i søpla. Det er dyrt å reise billig.

Jeg krangla ikke med dama i skranken. Rista bare oppgitt på hodet og dro kortet.

Jeg veit ikke om jeg leste noe på turen. Om jeg hørte på musikk. Eller om støyen fra mine egne tanker var nok.
Haugalandet lå mørkt og vått mot bussen. Som en kald vott. Jeg kunne skimte ei og annen gran dandert med lyspærer utenfor ett og annet hus. For å få opp forventningene hos kidsa. Det var snart jul.

Da bussen trilla inn ved byterminalen hadde Arnstein arrangert fest med plommetjuvene. Fine Arnstein. Jeg var egentlig ikke så festen.


tirsdag, oktober 22, 2013

Sol og vind

Det er en morgen en dag forrige uke. Jeg løfter Endre opp og holder ham inntil meg.

Du e varme som solå du, Pappa.
Å Mamma e kalde som vinden.

Veldig fine bilder fra en fire år gammel gutt.

mandag, oktober 21, 2013

Øye for øye

Jeg ser ut som om jeg har slåss med Mike Tyson.
Det vil si: Ørene er inntakt, men det ene øyet har forsvunnet bak et hovent øyelokk.

Jeg har prøvd den mest opplagte taktikken: Late som ingenting og satse på at det går over av seg selv, men da jeg så meg i speilet i dag morges innså jeg at fornektelse ikke fungerte lenger. Plan B er lækjaren som åpner klokka 0800.

Jeg så ut som lillebroren til Oddvar Nordli.

Det har jo sine åpenbare fordeler, det å ikke måtte være på jobb til klokka sju. Henge med ungene, som - i likhet med meg selv - er A-mennesker, og vanligvis i godt humør i seks-sjutiden. Jeg har tid til å drikke kaffe med Rållså. Skumme nettavisene.
Tok et bilde av trynet mitt og sendte til formann Mao.

Og så tenkte jeg at jeg skulle busse ned til Legekontoret. Stilte meg ved busstoppet. Det seig på med folk, og da bussen kom var den stappfull. Minte meg om da jeg flytta hjem fra England og sto nede på perrongen på Liverpool Street. Som en del av en stor, biologisk deig av menneskemasse. Som griser på vei inn i en dyretrtansport.
Men det er en annen historie. Som jeg kanskje kan fortelle og kanskje ikke.

På 4-bussen gjennom Slaskamarkå måtte man skvise seg inn, og alle studentene og skoleelevene hadde dusja og så freshe ut, men jeg - i min selvlysende jakke som lukta halvsurt - jeg trivdes ikke noe særlig. Dama som kjørte bussen var av Østeuropeisk opphav, og bryskt kommanderte hun de stående passasjerene bakover i bussen. Ettersom vi rugga nedover mot sentrum, ble bussen så full at hun ikke åpna døra framme i det hele tatt.
Jeg fikk en gang et slags panikkangst-anfall på en Nine Inch Nails-konsert i Oslo. Og denne bussturen var litt sånn, bortsett fra at her nytta det ikke å stille seg bakerst, for trengselen var like stor over hele kjøretøyet. Og den eneste lyden jeg hørte var støyen fra mine egne tanker.
Ikke Trent Reznors industri-inferno.

søndag, oktober 20, 2013

Walk of shame

I vår gikk jeg hardt ut mot Kjallas og alle verdens dugnadssnikere og hevdet at det finnes et eget - og særskilt ubehagelig - hjørne av helvete reservert for dem. Vel, Kjallas - det er bare å rydde plass ved bordet.
Våkna rundt ti i går - av motoriserte hageredskaper på høyt turtall - lista meg bort til vinduet og kikka ut. Der var en håndfull av mennene i borettslaget i full sving med river og rydningssager. De peiste på med et pågangsmot som var beundringsverdig .
Kjallas trakterte riva med dødsforakt. Jeg huket meg ned og håpet at ingen hadde sett meg. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å delta, men så skulle ungene synge i domkirken klokka tolv, og så var det Liverpool-Newcastle klokka kvart på to.
Tida strakk ikke til.
 Den åpenbare ulempen med å bo i første etasje er graden av innsyn. Og særlig på slike dager da alle anstendige mennesker er ute og sjauer.
Dessuten måtte vi forbi dem for å komme til bilen. Jeg tok Endre i hånda og lusket med senket blikk forbi tre damer som drev og stappet rusk og rask oppi bioavfallscontaineren. Rållså fulgte like bak sammen med Ingrid.
Det var ingen vits i å prøve å forklare. Vi var ferska.

See you later, alle geiter.

Stappa ungene i bilen og forsvant ut i den grå dagen. Jeg fikk formaninger av Rållså om at det var en gudstjeneste vi skulle på. Himling med øynene, hoderisting eller annen demonstrativ oppførsel ville ikke bli tolerert. Det var meg hun snakka til.
Jeg lovet å gjøre mitt beste. Jeg kunne vel trenge litt forbønn, nå som jeg skulle til helvete og alt.

Jeg er jo ingen kirkegjenger. Jeg går bare når jeg må, og det er stort sett i forbindelse med bryllup og begravelser.
Dette var en slags høsttakkegudstjeneste, noe som jeg synes er en ganske god ting. Takke for grøden.
Høsttakkefesten er på mange måter en av de fineste tradisjonene juesei har kommet opp med. (Mye bedre enn å snikmyrde og torturere potensielle muslimer i andre land, i hvert fall, og Valentinsdagen.).

Domkirken var dekorert med konfirmanter og grønnsaker for anledningen. Og ungene - de små i knøttaskoret - og noen større i Harry Potter-kapper (de skulle vise seg å være et kor de også), kom i prosesjon opp midtgangen. Presten gikk først og foran seg holdt hun en mørkebrun pinne som var formet som et kors, og så veldig gammel ut.

Ungene hadde fått hver sin grønnsak å bære på. Gulrøtter for det meste, ett og annet eple. Tomater. Da de kom fram til alteret la de dem oppi noen korger. Hva i Helgoland det gresskaret hadde der oppe å gjøre, det vet ikke jeg. Men det var jo ikke jeg som sto for scenografien.

Da dette knøttaskoret skulle fram og synge - femten tyve unger i Orange t-skjorter - da ble jeg tatt fullstendig på senga.
Jeg snufset igjennom Hvem har skapt alle fuglene og da Ingrid og Endre sto der og prøvde å følge med på koreografien, sleit jeg med å holde tårene tilbake.

En gammel satanrocker som sipper når ungene synger hvem har skapt alle fuglene. Herregud så patetisk.





fredag, oktober 18, 2013

Slaskamarkå Fredag 6:10 am

Klokka er ti over seks.
4 år gamle Endre legger seg til rette på armen. Det er fint. Tidlig men fint. Han har ikke drømt om noenting, sier han.
Så hører jeg Ingrid på fire år rope noe inne fra mørket i stua eller soverommet.
Ingrid e vågen sier Endre. Merker den lille kroppen blir rastløs. Ja, sier jeg. Gå ud å hørr ka hu seie.

Han er ikke tung å be. Beina på gulvet tasstasstass over stuegulvet. Mumling. Mer tassing. Jeg hører dørklinka bli trykket ned. Ser omrisset av ham. Hu seie hu vil ha snacksagurk.
Rållså bryter ut i en høy latter ved siden av meg. Jeg elsker den latteren. Kunne kjent den igjen blant en million. Då må hu få det, sier jeg.
Går på kjøkkenet. Åpner kjøleskapet. Roter rundt litt. Finner en åpnet pakke korte agurker. Skyller en i springen. Hun åler seg i sofaen på stua. Hun tar imot. Jeg hører henne knaske i mørket.

Så er det disse andre kjente lydene i blokka. Vekkerklokka til de i andre. Kjellerdøra som smeller igjen. En bil som starter.
Og den uendelige duren fra motorveien.
Jeg finner klær til ungene og megselv. Ber ungene kle seg selv, men de vet at hvis de later som ingenting, så blir de kledd på av meg eller Rållså. Så også i dag. Denne har eg drømt om lenge, sier Endre og viser meg en liten hvit legodings. M Sier jeg. DENNE HAR EG DRØMT OM LENGE! Roper han til Rållså.

Jeg må gå. Rållså dusjer. Det lukter kaffe. Jeg får kos. Går ut døra. Det er kaldere i dag. Jeg må skrape bilen. Det er morgen i Slaskamarkå. Ugjenkallelig.



torsdag, oktober 17, 2013

Blåtrollene kommer

Og da mener jeg ikke smurfene. Og faktisk ikke regjeringskortstokken til Erna Solberg heller. Selv om jeg ønsker begge parter dit pepperen gror.

Jeg mener de som er anonyme i kommentarfeltene i nettavisene, og som får hundre tusen likes hvis de skriver noe negativt om innvandrere eller om kommunister. Og det gjør de hele tiden.

Jeg undres på hvordan de har blitt så fryktelig sinte. Er det fordi de har blitt akterutseilt av tiden? Er det bommene?

Hvis jeg skulle slumpe til å få noen blåtroll inn hit: Her er et lite dikt til dere.

Til ettertanke.


Lykke (Inger Hagerup)


Hva lykke er?

- Gå på en gressgrodd setervei

i tynne, tynne sommerklær,

klø sine ferske myggestikk

med doven ettertenksomhet

og være ung og meget rik

på uopplevet kjærlighet.





Å få et florlett spindelvev

som kjærtegn over munn og kinn

og tenke litt på vær og vind.

Kan hende vente på et brev.

Be prestekravene om råd,

og kanskje ja - og kanskje nei -

han elsker - elsker ikke meg.





Men ennå ikke kjenne deg.

tirsdag, oktober 15, 2013

Innspel?

Eg noterer at eg har fått Senterpartiet som følgjar på Twitter, kanskje dei prøvar å jaga meg tilbake i flokken etter alle desse åra.
Eg driv og førebur meg på turnè. Eg har vorten plukka ut til å delta på ein Bloggturnè saman med 3 andre skribentar, og om dykk lurer på kva det eigentleg går ut på, så skal eg freista å forklara: Me skal ut på ein slags foredragsturnè i regi av Folkeakademiet Rogaland for å diskutera problemstillingar og erfaringar rundt det å skriva blogg på verdsveven.

Dersom nokon skulle vera interresserte, så kan eg publisera datoane og meir informasjon, og dersom dykk ikkje er det, så er det greit det òg.

Eg skal mellom anna presentera bloggen min, og tilhøva rundt han. Eg har forsåvidt skrive ned noko òg, men eg vil gjerne at dykk som les (på meir eller mindre fast basis) deler dykkar synspunkt. Kva slags blogg er det eigentleg eg skriv - slik dykk opplever det? Kva er det som gjer at dykk gidd? Kun på jakt etter sladder? Sjøl les eg berre 3 bloggar på fast basis, og den eine (monstermamma.com) har ikkje vorte oppdatert på 2 månader.
Eg er òg fan av frøken figen (http://frkfigenschou.blogspot.no/) og storesyster Bergljot  (http://bergljot-fjas.blogspot.no/), det hender at eg sklir innom andre òg, men relativt sjeldan.

Alle innspel er velkomne.

Det er ein funksjon heilt øverst på sida her som heiter neste blogg, og det å trykkja på den er som å dykka ned i alt det som er meiningslaust i verda. Ei medvekt til det meiningslause.

lørdag, oktober 12, 2013

The new shit. Påskeharen testar the new Piren.


I den tida eg song i orkester og me hadde øvingslokale på Tau - ein ferjetur på førti minutt frå Stavanger - hende det nokon gonger at Arnstein, Vibstein, Carlstein og eg kom for seint til ferja og vart sitjande på upretensiøse Piren Pub og fjasa og drikka øl frå store glas i ein haug med gitarar, koffertar med ledningar, og bagar med musikkutsyr. Det kunne hende at me kom for seint til neste ferje og. Sjølv om det er berre femti meter å gå.
 
Piren si målgruppe (hvis dei hadde tenkt på noko slikt) var kanskje ikkje dei hippaste epla i korga. Veggane var i motibrystet-fargar, Indaren i baren fekk tyn av stamkundane når dei hadde fått for mykje å drikka, men han tok det med stoisk ro.
Dei brukte pengane sine på hans øl.
Han tenkte vel at det ikkje kom noko utav å forklara desse fortapte sjelene skilnaden på Indar og 'Pakkis (det var det dei kalla han)'.
Creedence, Abba, roxette på cd. Trubadurar på Laurdagskveldane. Slik har det vore i 20 år.
 
Men så gjekk eg forbi for eit par veker sidan og igjennom vindauga såg eg ein ENORM skjerm. Femtitusen tommar megahd. Fotballpub? Javisst. så vart det sagt. Runar kunne bekrefta at det var nye eigarar.
 
I går skulle eg treffa Trønderdegosen for å sjå landskamp. Eller. Mest for å snakka skit, eigentleg. Sidan Piren var vorten fotballpub og eg er grunnleggjande skeptisk til lysløypa downtown oljebyen på kveldstid, avtalte me å møtast der.
Kampen byrja kvart på ni, og då eg dansa inn i åttetida, dundra Shania Twain ut frå stereoen og klientellet (som likna mistenkeleg på dei som var der før) var i super stemning. Song med That dont impress me much.
Eg fekk ein Whisky, men eg måtte hatt mange fleire for å verta verande. Kan hende valium. I ei bøtte.
Multimegaskjermen var dessutan skrudd av.
 
Eg sette meg i ein krok og kika rundt meg. Dei hadda måla veggane kvite. Hengt opp skjerf. United, Wales, Sandnes Ulf. Eit bilete av Ryan Giggs frå før han vart skalla. Ein Oilers-drakt stifta fast ved monsterskjermen. Eg tenkte at det skal meir til enn ein svær skjerm, eit strøk maling og eit bilete av Ryan Giggs for å gjere Piren til ein fotballpub.
Dei kunne jo til dømes starta med å visa landskampar.
Og sjå no for helvete til å brenna dei jævla Shania Twain-platene. For satan.

Fann denne lenkja for dei som måtte vera EKSTRA interresserte.

http://erlingjensen.net/Restauranter/Piren.htm

torsdag, oktober 10, 2013

Turistar = Idiotar

Då familien Påskeharens var i Hardanger i Mai, vitja me ein turistattraksjon. Ein foss med sti under. I sanning eit mektig syn. På utsida av stien gjekk det eit lågt gjerde som skulle hindra dei mindre intelligente av turistane i å trø for langt ut på det sleipe fjellet på utsida.

Freistinga vart likevel for stor for mange - dei hoppa over gjerdet - og stillte seg til å posera for medturistane sine ute på kanten.
Dei ville vel ha nokon spektakulære bilete å visa fram på facebook-profilane sine. Rein gissing frå mi side, sjølvsagt.

På bakgrunn av dette OG Spanjolen som gjekk over kanten på Preikestolen i går, vil eg leggja ned følgande påstand:

Turistar = Idiotar.

Har du vengjer? Nei.

Då er det overhengande fare for at du ikkje kan fly heller. I alle høve ikkje meir enn ein gong.

onsdag, oktober 09, 2013

Påskeharen testar livet som gressenkemann


Sjåder - det er utfordringa når ein har skrive bokmål sidan 1987 - at ordforrådet vert begrensa når ein skal skriva nynorsk i 2013.
Rållså tok med seg ungane til fjells på Mandag. Det heiter 'Haustferie'. Det betyr i praksis at eg har hatt husværet for meg sjølv sidan då.

Det er jo radikalt annleis å væra aleine kontra å vere eit hjul i ein småbarnsfamilie. Ungar er så aktive, og det at dei er aktive fører til at eg vert aktiv eg òg.

Kommandoar som FERDIG! KOM Å TØRK, PAPPA! 

Og forespørslar som KAN DU VERA MED MEG OG BYGGA MED KLOSSANE, PAPPA?

Eller EG VIL TEGNA!

Alt dette er forstumma. All anna service knytt til toddlers-bransjen er og innstilt. Laga mat, pusla puslespel, rydda på og av borda, inn og ut av oppvaskmaskinen, lesa høgt, gje tran, prøva å begrensa overdriven bruk av fjernsyn og ipad, pussa to ekstra sett med tenner, legga to ungar, leita etter kosebamsar, henta det obligatoriske glaset med vatn etter at dei har lagt seg.
Pluss dei eviggrøne formaningane, meglinga, småkranglinga med Rållså.
Tja, for å seie det som det er: Plutseleg hadde eg jækla mykje tid til fri disposisjon. Det einaste eg gjorde på Mandagen var å vaska eit par maskinar med kler.
Ellers låg eg på sofaen samanhengande frå klokka tre til halv elleve. Så gjekk eg og la meg i senga.

På Tysdagen arbeidde eg rett nok overtid til halv ni. Og rett på sofaen igjen. Det var relativt overraskande at det gjekk så fort å finna tilbake til denne kjensla av å vera bekymringslaus slabbedask, utan nokon andre enn meg sjølv å sute for.

Eg kan anbefale gressenkemann-livet på det varmaste. Men no gler eg meg til familien min kjem heim i kveldinga. Men ikkje til panikkryddinga i forkant.

(Biletet har eg funne hjå google).



tirsdag, oktober 08, 2013

Påskeharen testar smuglarsigarettar


Eller Polakk-røyg, som Pål Øystein kallar det.
Okay. Eg veit det er ulovleg, det støttar opp om mafiaverksemd og gud veit kva. Det er usunt, umoralsk og ufyseleg. Men det gjeld jo forsåvidt all røykjing. Den moralske skilnaden på om tobakksmilliardær andersen tener pengar på uvanana dine - eller ein eller annan underbetalt russar eller fillipinar tippar lett i sistnemndes favør.

L&M er alle smuglarsigarettars mor - dei vert omsett på kaiar og lastebilhaldeplassar i kartongar med ti pakkar i kvar kartong. Prisen ligg frå 2 til 3 hundrelappar pr.kartong.

På pakken (som er raud og kvit og prega med bokstavane L&M) står det at røyking er farleg, og  kor mykje 'graps' han inneheld.

Tar 10 mg
Nicotine 0,8 mg
Carbon monoxide 10 mg

Eg er ikkje sikker på om det er mykje eller lite.

Og så står det med sølvfarga skrift i bittebitte små bokstavar: Made under authority of Phillip Morris Products S.A Neucatel, Switzerland.

Jaha.

Ein ellem smakar ikkje så forskjelleg frå ein annan sigarett - heilt klart ikkje betre - men ikkje så mykje verre heller.
Han osar ein del meir, og brenn litt fortare opp. Går fint an å inhalera.

Dersom ein først har lagt seg til den uvanen det vitterleg er, det å røykja, så kan ein liksågodt røyka Polakk-røyg. Først og fremst fordi han kostar ein god del mindre enn hundre kroner pakken.




mandag, oktober 07, 2013

Påskeharen testar dokketeater

Eg høyrte nokon som sa at FRP ville senka den seksuelle lågalderen med femti prosent slik at dei skulle ha større sjangsar på å finna åtte kandidatar til statsrådpostane.

Eg fekk ei kjempefin utfordring frå Frøken Figen: Testing av talefeil.
Talefeil som produkt er jo temmeleg omfangsrikt, og beggje ungane mine har mindre talefeil - Endre seier gåtte i stadenfor gjekk. Ingrid lespar bittelit.
Stamming. Der har du ein av klassikarane. Det er kanskje ein drøy påstand å seia at heile dialektar er talefeil, men slik kan det opplevas for utenforståande.
For å testa talefeil kjenner eg at eg treng litt tid. Eg tenkte at eg skulle gå for lesping, så i dag har eg flytta tunga fram til framtennenene og gjort nokon spede forsøk på jobb. Med å leggja om og utifrå det dra ein slags konklusjon på om det er bra eller dårleg. Problemet er at eg snakkar såpass mykje alltid, og dersom eg lespar så høyrest eg ut som eg er nokon annan enn den eg er.
I morgon får verte den offisielle testdagen.

Eg var på dokketeater i går, med ungane og Rållså. Det må formidlast no, mens det enno er varmt.

Reklamen sa Magisk figurteater og alt då vert forventningslista lagt ganske høgt.

Det starta klokka to i går, og vart vist i kjellaren på kulturhuset Sølvberget midt i hjartet av byen.

Det var heilt fullt med ungar der, og våre var blant dei som sette seg heilt framme ved kanten av scena, klare og vel så det.
Forestillinga tok utgangspunkt i kjende barnesongar, og etter ei kort stund kom det ut ei svevande dame med ein kjortel som det var sydd figurar på, og på mange måtar såg ho ut som tvillingsystra til Anne Cath Vestly  alias 'Kanutten' frå 60-talet, med gitaren under armen og heile den pakken. Og så byrja ho å synge, og det gjorde ho ikkje noko særleg bra, men det kan ein sleppa heilt greit unna med dersom ein viser vilje til å underhalda publikum. Born mellom 3 og 6 år elskar å tulla og synga og le og hyla høgt, men Kanutten og dokkedama (som og dukka opp etter ei stund) gjorde ingenting med den sprengkrafta som ligg i ei slik forsamling. Ikkje prøvde dei å dra igong allsong, ikkje tok dei forslag frå salen, nei, dei lista-seg-berre-rundt-i-sitt-ei-ge-un-i-vers. Som om det var ein plastfolie mellom dei og oss. Og eg prøvde å vera positiv, eg gjorde det. Men eg greidde det ikkje. Dokkene var fine, men framføringa var skuffande.
Ein einar av to moglege på terningen.

Det bør kanskje nemnast at anmeldaren hadde vore i bryllaup til klokka tre på morgonen og der hadde han konsumert øl og rødvin, akevitt, konjakk og sigarettar saman med Runar.

torsdag, oktober 03, 2013

Påskeharen testar fotballpub

Dagens FRP: Vi er jo et parti som bryr seg om de svakeste i samfunnet (bare de ikke kommer fra utlandet).

Å utfordra meg til å testa fotballpuben er som å setja bukken til å uttale seg om innhaldet i havresekken.

Dei har øl.
Dei har fotball på store skjermar.

What's not to like?

Det kan godt hende at eg tar meg ein tur til snart.

onsdag, oktober 02, 2013

Påskeharen testar bilen


Dagens FRP: Me vil IKKJE redda asylbarna (dei er utlendingar). Me vil berre rydda opp i det raudgrøne kaoset.

Rånni har ikkje sendt meg nokon bil, så då lyt eg ta utgangspunkt i min eigen.

Eg hadde det jysla fint i alle dei åra eg ikkje hadde bil. Eg hadde råd til både øl og taxi. Her ligg eit av dei to store ankepunkta mot bilen. Eg kjem tilbake til dette seinare i testen.

Bilen vår er ein 2006 Volkswagen Touran. Me kjøpte han brukt i 2009 for 180 000 kroner på Strand Autosenter.
Årsaka til at me gjekk for denne bilen var at han hadde god plass til to beibiar, tvillingvogn og alt det obligatoriske ekstrautstyret som følgjer med i ein slik kvardag.

På utruleg vis (og eit kortsiktig lån frå far) klarte me å spara nok pengar til doningen. Utan å måtte ty til bank eller andre kreditt-instutusjonar.

Eg skjøna relativt fort at det var den kjipaste varianten av Touran me hadde kjøpt - han har ein 105 hestars bensinmotor - som gjer han ganske tung i sessen når han er lasta opp.
Noko av den manglande akselarasjonen kan bøtas på med å køyra med ekstremt høgt turtal på andre og tredjegiret.
Han er registrert for sju personar. To seter er er finurleg felt ned i dørken i bagasjerommet.

Han var dessutan skitgod som festivalbil for Rållså og meg i Vikedal i fjor. Med madrasser og puter fekk me god soveplass, beggje to.

Han har ikkje air-condition. Det er drit når det er varmt. Skulle gjerne hatt det i stadenfor cruise-control, som berre er eit irritasjonsmoment.
Varmeapparatet fungerer dessutan dårleg på temperaturar under 15 kuldegrader

Vår touran har kort nase, noko som medfører at eg så å seie aldri kan treffa beint på ein parkeringsplass.

Han er raud som draktane til Liverpool fc. Og som fanene i første mai-toga. Det er eit pluss.

Det er mange lys i dashbordet som eg ikkje skjønar kva tyder. Dei fleste er oransje. Det er visst først når det er raude lys som blinkar at det er verkeleg fare på ferde.
Eg spurde mekanikaren sist gong bilen var til service om desse oransje lysa. Det er sannsynlegvis ikkje noko alvorleg. Svara han. Det eine der er nesten sikkert ein sensor. Han vart vag då eg freista spørje kva det ville kosta å få vekk feilen. Den han trudde var ein sensor kom på kring 2500. Den andre måtte han feilsøkje litt meir på før han kunne seie noko

Eg tek kontakt. Sa eg, men han såg nok på blikket mitt at me kjem til å ha same diskusjonen neste år. Hvis ikkje kjøretøyet bryt saman før den tid. Eller eigaren.

VW Touran er god å køyre og byr på ekstrem køyreglede når eg og ungane er aleine i bilen og det er hard rock på radioen og eg guffar opp lyden og ruller ned vindauga og fyrer på med til dømes Seven Nation Army av White Stripes og er ser at ungane diggar minst like mykje som meg.

Bilen som konsept - dersom me kan seie noko generelt (og det kan me) - er relativt genialt. Ein lyt rett nok ha sertifikat for å kunne køyre. Og så er det skitfarleg. Og skikkeleg dårleg for miljøet, han lagar køar og ofte er det skikkeleg kjipt å køyre bil. Ikkje på landevegen - der eg trivst relativt godt - med høgre framhjul på den kvite stripa.
Det er ikkje lett å bestemma seg for om bil er bra eller drit, men eg landar på ein syltynn bra, sidan kvardagen vår hadde vore sers tungvint utan. På den andre sida kan ein argumentera med at dei 60-70 tusenlappane me brukar på bilrelaterte utgifter i året heilt sikkert kunne ha vore brukt på noko anna.

BIL:
VW Touran

Modell 2006

7 seter

Motor: 105 hk bensin

Hjul: Ja (4)

0-100 : Tja, Par minutt

4 dører + bakluke (er det ei dør, forresten?)




tirsdag, oktober 01, 2013

Pilot

Frp har redda asylbarna. Den såg eg ikkje koma.

Men det var ikkje det eg skulle skriva om. I dag skal eg teste mitt første produkt. Lesarundersøkinga (eller sonderingane) viste ein for og ein skeptisk til dette prosjektet.
Ikkje akkurat overveldande respons, men lang tid i rockebransjen har lært meg at ein skal gje hundre prosent for publikum, om dei er ti eller ti tusen. Publikum = lesarar.

Det første produktet eg vil ta for meg er Presskannekoppen - ein sylindrisk gjenstand i stål og røff gummi - som ved første augekast ser ut som ein heilt vanleg termos MEN: Inni koppen er det ei stang med ei rist på enden - som gjer koppen særs godt egna til å lage presskannekaffe i. Den har ei lita luke på toppen, som avdekker ei opning som ein kan tømme i seg kaffi igjennom.

Koppens røslege storleik har gjort han frykta blant mine arbeidskollegaer. Han tek kring 0,4 liter. Eg fyller alltid heilt opp frå kaffitraktaren på jobb.
Han held kaffien varm i eit par timar - minst - han tåler fint fall frå store høgder, i ekstreme situasjonar kan han brukast til angrepsvåpen eller forsvarsvåpen (angrep er som kjent det beste forsvar).

Det einaste eg har å å utsetja på dette produktet er : at hvis ein ikkje passar på å ha kontroll på alle delane ved reingjering - kan føkka opp presskannefunksjonen.

På ein skala frå ein til to (bra eller dårleg) er dette ein soleklar toar.


Produktinfo:
Bodum presskannetermos

Volum: omtrent 0,4 liter

Design: Ja

Pris: 250 - 350 Kroner.

Kan kjøpas på: Sjildn kjøpesenter i ein butikk i andre eller tredje etasje. Som eg ikkje hugser kva heiter.

Bileta har eg teke sjøl. Men eg sat i ein time - paralysert - og heilt ute av stand til å lastea dei inn her. Rett før eg tok termosen og byrja å banka laus på maskina. Tusen ord seier meir enn to bilete.