torsdag, oktober 24, 2013

Vi som elsket Amerika. Den første gangen hjertet mitt knuste.

I hele min oppvekst og store deler av min ungdom hadde jeg et platonisk forhold til jenter. Det var ikke fordi jeg ikke ville komme nærmere, lukte på dem, stryke dem over håret, men fordi jeg var flau og trodde ingen likte meg og ikke visste helt hvordan man gikk fram.
Jeg var ikke akkurat noen hotshot på ungdomsskolen. Jeg var han som ble valgt sist når vi spilte fotball i gymmen. En av dem som ikke ble invitert på nyttårsfest. Som forelsket meg i de mest populære jentene, de som jeg aldri kunne få.
Og hvis det var noen jeg kunne få, så jeg dem ikke. Det var jo uansett ikke dem jeg ville ha.

Men sommeren jeg fylte 16 skjedde det noe. Jeg var i fullt arbeid denne sommeren . Som alle somre.. Melket kyr, ga kalver, slo tistel, sprøytet ugras og prøvde å få til mest mulig traktorkjøring. Jeg jobbet både hos far og hos naboen Lars, jeg røykte Petterøes nr 3. Syklet til skytebanen på Onsdagene. Hørte på køntrimusikk, Rick Springfield, Pet Shop Boys, Peter Gabriel. Men størst av allle var Kenny Rogers. Leste kioskromaner type western Bill &; Ben, Louis Masterson, Zane Gray.

Plutselig - ihvertfall for meg - kom det en jente fra USA og skulle bo hos oss hele sommeren. Noe utvekslingsgreier.
Ei 17 år gammel jente som hadde gyllent hår og øyelokk som var tunge av mascara. Hun var åpen og positiv og lo mye og jeg tror hele familien falt for henne.

Dog ingen så dypt som meg.

I begynnelsen likte jeg bare å være nær henne, hun gjorde meg glad. Jeg gjorde ingen tilnærmelser. Hun var tross alt i en annen liga. Bergljot hadde en alvorlig samtale med meg, der hun ba meg holde meg unna, men det var ikke nødvendig.
For Meredith var major league cheerleader from Beaumont, Texas, Usa, og jeg var bare en lousy redneck farmer fra Ryfylke.

Så var det en kveld at hun kom inn på rommet mitt før jeg skulle legge meg. Lukket døra etter seg, satte seg ned på senga mi og kysset meg på munnen. Forsiktig, med myke lepper, sendte meg i en pastellfarget bane rundt jorda.

Og der fløy jeg den sommeren. Vi gikk turer med bikkjene. Klinte. Snakka sammen. Holdt rundt hverandre. Klinte. Hørte på Kenny Rogers og ja,..kyssa.
Hun var så myk. Luktet så godt, og smilet hennes løftet meg over bakken. Opphevet tyngdekraften. Hun likte meg. Og jeg kunne ikke begripe hvorfor.

Hun var riktignok Baptist. Jeg hadde gitt Jesus på båten i tolvårsalderen, og var beinhard antikristen. En kveld vi lå side om side på plenen og holdt hverandre i hendene, snakka vi om Jesus og jeg var urokkelig, og da gikk hun inn verandadøra med sørgmodige skritt. Uten at vi klinte først.

Sommeren jeg fylte 16 var den sommeren jeg aldri ville at skulle ta slutt. Hun var så fin. Fylte meg med lys. Men da hun dro,  grein hun.Og da hun hadde dratt, grein jeg.

Det var som å få hjertet sitt knust med en hammer. Jeg lengta, grein. Skreiv lange brev, grein og grein, begynte å jogge (!). Skreiv flere brev på broken English. Putta oppi Kenny Rogers-kassetten,  spurte om hun ville gifte seg med meg. Omtalte Jesus i positive ordelag (!). Men borte var hun, og borte ble hun. Jeg vokta postkassen, og oppunder jul, da jeg nesten hadde gitt opp helt, lå det to lange konvolutter, air mail, fra juesei, og den ene var adressert til meg med den løse løkkeskrifta hennes.

Jeg skalv på hendene, og oppi var det bare overfladiske ting om homecoming parader. Ingenting hjertesmerte, ikke lengsel, og hun hadde nok moved on, mens jeg var stuck in the past.

Så gikk det et par år, og vi fikk invitasjon ti bryllup, og alle forhåpninger brast vel egentlig der. Ved postkassen en gang i 1988..

3 kommentarer:

Rållså sa...

Å, så fint, kjæresten min. Flaks for meg at hun dro.

paaskeharen sa...

Det var vel egentlig flaks for meg også. Jeg hadde blitt en dårlig baptist.

Anonym sa...

Du skriver rett og slett utrolig bra :-) Gro