mandag, oktober 21, 2013

Øye for øye

Jeg ser ut som om jeg har slåss med Mike Tyson.
Det vil si: Ørene er inntakt, men det ene øyet har forsvunnet bak et hovent øyelokk.

Jeg har prøvd den mest opplagte taktikken: Late som ingenting og satse på at det går over av seg selv, men da jeg så meg i speilet i dag morges innså jeg at fornektelse ikke fungerte lenger. Plan B er lækjaren som åpner klokka 0800.

Jeg så ut som lillebroren til Oddvar Nordli.

Det har jo sine åpenbare fordeler, det å ikke måtte være på jobb til klokka sju. Henge med ungene, som - i likhet med meg selv - er A-mennesker, og vanligvis i godt humør i seks-sjutiden. Jeg har tid til å drikke kaffe med Rållså. Skumme nettavisene.
Tok et bilde av trynet mitt og sendte til formann Mao.

Og så tenkte jeg at jeg skulle busse ned til Legekontoret. Stilte meg ved busstoppet. Det seig på med folk, og da bussen kom var den stappfull. Minte meg om da jeg flytta hjem fra England og sto nede på perrongen på Liverpool Street. Som en del av en stor, biologisk deig av menneskemasse. Som griser på vei inn i en dyretrtansport.
Men det er en annen historie. Som jeg kanskje kan fortelle og kanskje ikke.

På 4-bussen gjennom Slaskamarkå måtte man skvise seg inn, og alle studentene og skoleelevene hadde dusja og så freshe ut, men jeg - i min selvlysende jakke som lukta halvsurt - jeg trivdes ikke noe særlig. Dama som kjørte bussen var av Østeuropeisk opphav, og bryskt kommanderte hun de stående passasjerene bakover i bussen. Ettersom vi rugga nedover mot sentrum, ble bussen så full at hun ikke åpna døra framme i det hele tatt.
Jeg fikk en gang et slags panikkangst-anfall på en Nine Inch Nails-konsert i Oslo. Og denne bussturen var litt sånn, bortsett fra at her nytta det ikke å stille seg bakerst, for trengselen var like stor over hele kjøretøyet. Og den eneste lyden jeg hørte var støyen fra mine egne tanker.
Ikke Trent Reznors industri-inferno.

Ingen kommentarer: