onsdag, oktober 23, 2013

The long way home

Vi er tilbake i køen på plattformen på Liverpool street station en dag i Desember 2004.
Klokka er kanskje åtte. Jeg står fremst ved den gule linja. I mengden med en stor grå Samsonite-koffert som rommer det jeg eier og har i livet. Inkludert et større antall cd-plater. Klær. Bøker.
Det er slutten på et tolv måneder langt opphold i en av Englands minst spennende byer. Slutten på et punktert samliv.
Det var faen meg så langt unna Love Actually som overhode mulig. Jeg etterlot meg også en pubjobb som ga 5 pund timen i teorien. I praksis dekket den ikke inn det jeg drakk for. Det var derfor Dawn og Martin som dreiv plassen likte meg, trodde jeg. Offisielt skulle jeg bare hjem på juleferie. Jeg tror Dawn så det på meg at jeg ikke kom tilbake. Kanskje det var noe med blikket mitt. Det er ofte det.

Men jeg tenkte ikke på det. Ikke der jeg sto inni menneskemassen. Jeg tenkte vel mest på om jeg var på rett perrong. Og om jeg klarte å buksere koffertjævelen inn igjennom dørene uten å kveste noen av mine medreisende.
Det gikk greit. Det var en nesten to timers togtur ut til Stansted. Folkemassen avtok for hver stasjon etterhvert som vi forlot sentrum.
Det lukta surt av tog.
Jeg ville hjem.
Eg er trøytt. Eg er lei av landet. Eg er lei både folk og land.
Eg vil bort frå det lærde standet. Heim til bønder av bondestand.
Som Jakob Sande sa det så malmfullt.
Eller: It was just like playing in another country.
Som Ian Rush forklarte sitt mislykkede Juventus-opphold med.

Jeg hadde visst lenge at denne dagen ville komme, men nå som den endelig var her, så visste jeg ikke hva jeg skulle bruke den til, bortsett fra å dra skiten min opp til Stansted og videre ombord på Ryanairs rutefly til Haugesund. Og kystbussen videre til Stavangår.
Flyet kosta tjue pund. Overvekta av mr Samsonite kosta hundreogfemti. Jeg kunne reist fra Heathrow med sas. Rett til Sola. Og spart penger på å kaste returbilletten i søpla. Det er dyrt å reise billig.

Jeg krangla ikke med dama i skranken. Rista bare oppgitt på hodet og dro kortet.

Jeg veit ikke om jeg leste noe på turen. Om jeg hørte på musikk. Eller om støyen fra mine egne tanker var nok.
Haugalandet lå mørkt og vått mot bussen. Som en kald vott. Jeg kunne skimte ei og annen gran dandert med lyspærer utenfor ett og annet hus. For å få opp forventningene hos kidsa. Det var snart jul.

Da bussen trilla inn ved byterminalen hadde Arnstein arrangert fest med plommetjuvene. Fine Arnstein. Jeg var egentlig ikke så festen.


Ingen kommentarer: