torsdag, februar 24, 2011

Skumlere


Hun her var forresten enda skumlere.

onsdag, februar 23, 2011

Star Material


Det blåser en opprørsvind over Nord-Afrika og den Arabiske verden.

Det later til at de har mange ting å være opprørt over.

Diktatur er noe svineri.

Da bildene av Oberst Gadhaffi kom fram i sammenheng med den Libyske revolusjonen tenkte jeg at jeg har glemt hvor skummel den mannen virkelig er. Eller iallefall virker.

Reagan kalte ham for 'The Mad Dog of the Middle East'. Og selv om Ronaldo Reagano nok hadde feil i det alleraller meste han sa, synes jeg dette er en treffende beskrivelse.

Obersten har åpenbart en lysende karrière som bad guy i hollywood foran seg.

Hvis han skulle bli nødt til å forlate diktator-kallet.

søndag, februar 20, 2011

Heroism

Da jeg gikk på videregående leste vi noveller og romaner av Steinbeck og Hemingway og lærte om noe som blir kalt 'the lost generation'. Forfatterne representerte unge menn som var blitt følelsesmessig forkrøplet av sine opplevelser som soldater i første og andre verdenskrig.

Krig har en tendens til å bli glorifisert. Krig er mandig. Krig er nødvendig for å bekjempe urettferdighet og ondskap. Ondskapen har hatt mange navn og ansikter siden da. The Japs, The fuckin nazis, The goddamn communists, the motherfuckin terrorists, the filthy babyeating dictatordevil saddam hjusein. Ju neim it. Bring em on.

Jeg har sett noen episoder av 'The Pacific' - serien som skildrer amerikanske soldater - som deltar i krigshandlingene i Stillehavet under andre verdenskrig. Denne er laget av Steven Spielberg og Tom Hanks, og allerede i den voldsomt pompøse introen med storslagne bilder og ditto hornmusikk aner vi at det skal heltes i fullt monn under den alltid vaiende Amerikanske fanen.

Det kan ikke herske noen tvil om at denne serien er filmmessig bra laget. Og det er ubehagelig, ja noen ganger helt fryktelig å sitte i det blå lyset og se gjenfortellinger av barbariet fra 1940-tallet. Slagmarken skildres i all sin gru med sårede som skriker ut sine smerter og redsler. Avkuttede armer og beinstumper. Det er nesten som om man kan kjenne eimen av blod og drønnet av kanonene.

Det er ikke veldig vanskelig å forestille seg den angsten disse unge mennene i menneskeslaktefabrikken har kjent der og da. Og i bildene som dukket opp igjen i hodene til dem som overlevde.

Det sies at deres døde soldatbrødre ofret livet for vår frihet. Og det argumentet - at det er OSS de drepte og ble drept for er tynt og sprøtt som flatbrød.

Den allierte ondskapen sto neppe noe tilbake for den som ble utvist av den andre siden.

Konsentrasjonsleirene med den systematiske utryddelsen av Sigøynere, russere, motstandsfolk og jøder på den ene siden. Teppebombingen av tyske byer og atombombingen av japan på den andre.

Og det er bare de mest opplagte eksemplene.

Er det noen som tror - som virkelig tror - at de norske soldatenes tilstedeværelse i Afghanistan - er til beste for oss? Det er vel neppe det beste for den jevne Aghfaner heller.

Og soldatene kommer hjem enda mer føkka i hodene sine enn de var da de dro. Og slik går det, dette selvbedraget vårt. Denne anerkjennelsen av våpenbruk i frihetens navn.

fredag, februar 18, 2011

Som man reder


Jeg har tidligere forsvart de tapre sprettert-piratene som i sine With dromediller og GH 10- fartøyer tjener til livets opphold med å kapre skip i Adenbukta utenfor Somalia.

I flere nettaviser siterer man en Norsk skipsreder som tar til orde for henrettelse av sjørøverne. Tidligere har det vært et norsk skipsvaktfartøy i området for å beskytte skipsfarten

jeg tviler på om disse søkkrike utflaggede grådigpeisenes flåte(r) har krav på noen beskyttelse fra den norske stat.

Jeg synes at de burde sende forespørsler til marinen i de land de skatter til (les: Heller ikke skatter til) og høre om de har noe kystvakt å avse. For i Liberia, Panama, på Kypros og Cayman er det flusst med denslags har jeg hørt.

torsdag, februar 17, 2011

Ilovesigvartdagsland

Rållserau har masse humor.
Påskeharen har dårlig teknisk innsikt og generelt lite tålmodighet når det gjelder å sette seg inn i tekniske finesser ved. Ja, foreksempel edb-maskiner og denslags nymotens ting.

Da jeg kjøpte min nåværende datamaskin for et par år siden - før rållsings mistet den ned ei trapp på jobb - knotet jeg meg til å lage et passord som var småsatanisk i kantene. Det fungerte helt fint fram til svigermor skulle disponere maskinen og Rållsings fikk panikk ved tanken på at hennes mor skulle skrive faenihelvetesatan for å logge seg på. Derfor opprettet Rållsings en ny konto.

Senere har hun også forandret passordet på MIN konto. Flere ganger. Og hun VET at det første passordet hun opprettet : Ilovebørudgjengen skapte mer enn litt irritasjon hos undertegnede. Hver gang jeg logget meg på. Ikke fant jeg ut av hvordan jeg skulle endre det heller. Uten at jeg prøvde så veldig hardt. Senere strammet hun til et hakk og endret det igjen. Ilovesigvartdagsland. Takk for den.

Eg ska trega deg igjen.

søndag, februar 13, 2011

Sei inte nei (sei kanskje kanskje kanskje)

Heime hjå Mor er det ein peis som ikkje har vore brukt sidan - tja? - er det ostete å seie sidan Aalesund brann?
Meir diplomatisk kan ein seie at han ikkje er i dagleg bruk. Me snakkar tiår. Kanskje meir enn eitt.

Eg var der inne hjå Mor med mine to små frå fredag og fram til i dag. Rållsings er på langhelg til Paris.

Det er først og fremst hyggjeleg å vere på tur med Ingrid og Endre. Dei er trevne - et godt - ler mykje - og søv 11-12 timar kvar natt.

På dagtid lyt dei aktiviseras, for særleg Endre har eit minstekrav til actionkubikkmeter pr døgn. Så på Laurdagen kledde eg på dei Ulldress, vinterdress, ullsokkar, sko, lue (hals og lue i ett - ein slags onepiece) og polvottar. Gonger to.
Og så slengde eg på meg ein hettegenser under jakken min. Og trødde oppi joggeskoa og så var vi klare til å utforska uteområda.

Det var inni helvetes kaldt og det blæs, men det var eit mjukt vinterlys som var formildande. Og ungane tykte det var heilt topp. For der var 'Della' (Border Collien Stella) som blir aldeles vill når nokon sparkar til ballen hennar. (eller det som er igjen av han etter at Dagobert køyrde over han med traktoren) 'Della' dansa rundt med høge og oppglødde bjeff og Endre sine auger var runde som klinkekuler av fryd. Og Inrgid gjekk fort lei av å humpe rundt på bakken og dette på kne heile tida, så ho sat på armen. Medan eg trilla vogna med den andre og junior stabba avgarde meir eller mindre for eiga maskin.

Onkel Dagobert og tante Ninja var òg der ute og Endre fekk sitja på fanget i traktoren - og Ingrid òg - men då Dagobert starta opp vart det for voldsamt for Ingrid, medan guten med klinkekulene fekk meirsmak. Og så var det å helsa på tante Ninja sine hestar før vi skulle trilla ein tur som ei slags avslutning. 'Della' var motviljug følgehund, men vi gjekk berre nokre hundre meter før vi snudde. Det var så satans kaldt på hendene.

Vel i hus igjen gauv ungane laus på innhaldet i kjøkkenskåpa med fornya energi og Ingrid brann seg på vedomnen til mor og det har vi snakka mykje om etterpå. Ei lita blemme på den litle fingeren.

Endre er høgt og lågt og dreg i dukar og klatrar på bord og stolar og snur bilete som heng på veggene og dess mindre lovleg aktiviteten hans er, dess meir morosamt er det. Difor prøver eg som regel først å ignorere eller likegyldig opplysa om at det 'ikkje er vits i' å til dømes dra all veden ut frå vedkorga.

Men den nesten men ikkje heilt ubrukte peisen er som ein fordømt magnet på Endre. Den er som det føkkings treet med eplene i eventyret om Adam og Eva. Hadde peisen verkeleg vore heilt ubrukt så hadde han ikkje vore full av sot og då hadde han nok ikkje vore så spennande heller. Og då junior hadde skitna ut strømpebukse, ullbody nummer to, og seg sjølv ettertrykkeleg var tålmodet til Påskeharen slutt og eg tok han liksom litt hardt kring akslene og sa N-E-I. ' Neinei!' svarte han og to minutt seinare sto han igjen med dei små tjukke fingrane inni peisen medan han sa 'nei!nei!nei!' og smilte. Og då ropte eg NEI, ENDRE! NEI! Kaffor ein del av nei er det du ikkje forstår? Og då vart Endre redd og byrja å gråte og då var det påkrevd med trøyst og kos og eg følte meg akkurat så mislukka i farsrollen som dykk kan ane.

Tenåringsfasen kan verte ei utfordring.

mandag, februar 07, 2011

Rubelhore

Siden jeg er svak for smiger - og til tross for at Jeg må gjøre alt i heimen - slik at jeg eglinten ikke har tid til å blogge.
Her er jeg igjen.

Sjokedarisei.


Jeg advarer om at denne gangen kommer det nesten til å handle om bare fotball. Så dere av mine 7 følgere og slengere og andre som leser og som ikke liker fotball - eller å lese om fotball - eller er så sterkt rammet som Rållså - som 'dør litt inni seg' når fotball er temaet - dere kan ta fri. Og bruke arbeidstiden deres til noe annet.

Kjære Fernando Torres.

Jeg trodde du var spesiell. Ikke bare fordi du var langt penere enn de fleste spillere som utfolder seg i det Engelske ligasystemer. For det er udiskutabelt.

Heller ikke 'bare' fordi du er en dritgod spiss som har bøttet inn mål for Liverpool i et imponerende tempo. Eller fordi du tilsynelatende er så streit og skikkelig i forhold til andre unge menn som er superstjerner på fotballhimmelen.

Jeg trodde du var spesiell fordi du likte Liverpool. Fordi du var fan av klubben og mentaliteten og historien. Jeg trodde deg da du sa at du aldri ville spille for noen annen klubb i England. Jeg trodde vi hadde noe.

Det har vært motgang. For både oss supportere og deg. I alle forhold er det motgang. Jeg har sett det på blikket ditt. På faktene dine at det var noe som var galt. På alle de gule kortene du har fått for kjeftbruk i det siste. Du har ikke vært helt fornøyd.

Men nå er jo ex-eigerne ute, nye er kommet inn. Hodgson er borte og klubbens største legende har overtatt roret. Og hva gjør du?

Du stikker som ei jævla pingle med halen mellom beina til Chelsea fc.

Da Liverpool kjempet dere ut av stilen i går og slo dere på din nye hjemmebane. Og du sprang rundt i den nye blå drakten din - da så jeg noe jeg ikke hadde sett før - jeg så frykt i øynene dine.

Og da tenkte jeg som så: Takke meg til Dirk Kuyt som er mindre pen, men jobber som en helt, som er tregere og mindre teknisk. Han er en større Anfieldhelt enn du noen gang har vært. Di jævla rubelhore.

Brumbrum.

onsdag, februar 02, 2011

Puls

Blogging skulle være en aktivitet som bare skulle boble over og være en oppkomme av slagferdige meninger og provoserende innspill i samfunnsdebatten. Generelt og spesielt.

Men i det siste har jeg vandret i ørkenen. Jeg ser ting ennå. Jeg lever jo, men jeg har mistet evnen. Gnisten. Lysten til å formidle. Og da blir alt bare en sirkel og det som skulle gi meg overskudd blir bare enda en ting jeg får dårlig samvittighet for.

Jeg tenker mye på far. På at livet er skjørt. Og at døden er så ugjenkallelig. Jeg tenker mest på de gode tingene. Jeg er han nærmest når jeg steller dyrene hans. Selv om det er der fraværet av han er tydeligst også. Jeg ser ham for meg med høygaffelen i hendene. Brillene framme på nesetippen. Lua litt på snei og pannen er litt fuktig av svette. Javel, Østenfar kan han si. Stadig i bevegelse opp og ned fôrgangen. Og så kan han fortelle noen historier om væren hans som heter Norviken (tradisjon tro oppkalt etter sin forrige eier). Det var Norviken som rådet far til å spandere barnevogn på Rållså og meg.
Og slik ble det også. Snille far.

Jeg er veldig travel i hverdagen. Og de daglige rutinene spiser opp all den tiden jeg hadde før. Da jeg HADDE den tiden så brukte jeg den ikke til noe spes. Men det angrer jeg på nå. Jeg skulle gjerne hatt den. For nå higer jeg etter å gjøre kreative ting.

En påskeharemandag fortoner seg omtrent som dette:

Våkner i sekstiden av Ingrid. Pappa? Pappa? Pappa? Mamma? Pappa? ÆÆÆÆHH! Der står hun i sengen sin og vil opp. Jeg løfter henne ut. Prøver å hysje litt på henne slik at hun ikke skal vekke Endre. Endre sover på magen med hodet ned i puta. Jeg bærer henne inn på badet Tar av henne soveposen. Og så leier jeg henne fram til trappa. Bærer henne ned.
Hun får skru på lyset. Små ivrige fingre. 'Yss!' stråler hun. 'Lys,ja' sier jeg. Og så hilser vi på vinkekatten som står i vinduet. Vinkekatten som ikke vinker lenger etter at Endre skulle se om den kunne fly. Det kunne den selvfølgelig ikke.

Så er det litt bleieskift og morgenstell og ei flaske melk som hun drikker bakeoverlent mot brystkassen min mens jeg snuser inn i håret hennes. Mamma? Mamma? Mamma?

Ja mamma sover sier jeg. Etter en stund våkner den førstefødte også. Litt surere enn søsteren, men det blåser fort over når han får melkeflasken mellom de runde hendene sine.

Og så har jeg ikke tid til å skrive mer om Mandagen i denne omgang. Klokka er kanskje helv ni om morgenen.

Men nå er det Onsdag og klokka er ti over to. Og jeg skal på det idiotiske fagbrevkurset i kveld. Men helt død er jeg ikke. Bare nede på en ekstremt lav hvilepuls.