onsdag, februar 27, 2008

Steamheads.

Mitt første egentlige band het Steamheads.
Det ble dannet av meg selv og Ivar og repertoaret strakte seg fra 70-talls Rolling Stones til de lillos og Jimi Hendrix, og gamperock-slagere som 'Proud Mary' og 'Mustang Sally' av henholdsvis Creedence Clearwater Revival og Wilson Pickett. Ivars onkel Endre ble trommis og vi fikk tak i både bassist og habile kordamer, og vårt klisjefylte repertoar til tross: Vi anså oss selv for å være et kongeband. Heldigvis finnes det ingen opptak som kan motbevise det. Men et band som ikke lager egne låter vil alltid være et coverband, og det er ikke alle mennesketyper som går sammen i lengden. Jeg fikk fortsatt en svimlende rus av å opptre. Vi var ganske populære blant Sørpis-publikummet, så noe må vi jo ha gjort rett.

Et band har mye til felles med et maskineri. Hver del har sine oppgaver og når disse drar i samme retning, eller i det minste utfører sine tiltenkte oppgaver, blir det musikk. Noen deler er viktigere enn andre men i utgangspunktet har alle en funksjon som er med på å lage helheten.
Steamheads var ikke akkurat noen finslepen sportsbil i så måte, men snarere en stylet Folkevogn fra første halvdel av syttitallet.

Onkel Endre ville heller spille gitar enn trommer: Greit nok - ny trommis ble funnet. En av kordamene sluttet og en ny ble hentet inn.
Vokalisten fikk tilbud om prøvesynging i et annet band. Nå begynte Steamheads-bobla å knirke i sammenføyningene. Delene viste tendenser til slitasje. Når så den nye kordama ble kjæreste med bassisten og de dannet et nytt tyngdepunkt, veltet det tjukk svart røyk fra motoren og alle visste at slutten var nært forestående.

Men jeg var på veg inn i et nytt band og etterlot Steamheadsbobla i grøfta for å bli vokalist i Norges eneste gothband på den tiden.

mandag, februar 25, 2008

Sing me a song.


Jeg har sunget i band i fjorten år og det har vært med på å forme hvem jeg er.
Jeg har sunget for ti mennesker og for tusener og når det er bra er det vidunderlig og når det er dårlig er det fryktelig.
Den første gangen jeg deltok i en form for musikalsk fremføring var jeg fjorten år og i stemmeskiftet, jeg koret sammen med tre tenåringsjenter og melodien var 'The Boxer' av Simon and Garfunkel og teksten på refrenget husker jeg fortsatt: 'Hjelleland! Koffår må eg reisa vekk, Hjelleland! Trur du eg e moden nok te å dra så fort?'Lokalrevy på samfunnshuset. Og så var det noe om 'Bygdadans og Nessa og på Sand'. Det er kanskje misvisende å si at jeg SANG for det var vel mer en form for miming og min kjære tante sa som så at 'Han Øystein kan kje søngja' og det var i og for seg sant nok, uansett hvor sårende det var.
Det skulle gå to år før min solodebut, jeg var seksten år, hadde lisseslips og hvit cowboyhatt med nøkkelknippe-revehale og jeg var så redd at jeg tygde frenetisk på en tyggi, og publikum så det, og noen ropte fra salen: 'SPYTT UD TØGGJEGØMMIEN!' , og jeg svelget den til de fremmøttes store fornøyelse.
Samfunnshuset var smekkfullt og anledningen var 'Køntrifest' hvor lokale 'talenter' skulle synge til komp fra et halvkjent køntriband fra Jæren.
Det var mildt sagt variabel kvalitet på innslagene, det varierte fra 'fryktelig' til 'ok' og helt opp til 'ganske bra'.
Etter å ha liret ut av meg mine to Kenny Rogers-låter med skjelvende røst og amerikansk aksent, brøt applausen løs og den gikk rett i fletta på meg. Det var utvilsomt det beste som hadde skjedd meg siden jeg oppdaget onaniens gleder noen år tidligere.
Jeg var bitt av rockestjerne-basillen og det eneste jeg hadde lyst til var å synge. Men helst ikke danse.

mandag, februar 18, 2008

Don't shoot the messenger

Ved fellesferiens begynnelse i fjor drev jeg og jobbet i leiligheten vår. Radioen sto på, og ved en tilfeldighet sto den innstilt på NRK lokalen.
Det var en klassisk lokalen-sak: Hvordan forløp trafikken nå som sommerferien kicket av? Den ene reporteren sto ved piskefiren og snakket med folk som sto i kø for Tævferja. Ventetiden var omtrent på en time og det var særlig èn dame i femtiårsalderen som overrasket meg. 'DET È ALTSÅ EN SKAM, EN SKAM È DET, Å DET È BARE HER VI FINNER OSS I DET.'
Jeg tenkte at javel her har vi sannelig litt av ei møkkakjerring, for når man har tre uker sommerferie foran seg, så er det vel ikke akkurat noen skandale om man må stå i kø en times tid. Og det å skjelle ut personalet på ferja det hjelper jo ingenting, for de jobber jo det de klarer.
Når jeg tenker over det så er en slik oppførsel symptomatisk for mange mennesker i dette landet, de syter og kjefter og klager. På Gardermoen flyplass var det masse forsinkelser grunnet kraftig snøvær for et par uker siden. Køene hopet seg selvsagt opp og folk var rasende. 'Løsningen' på problemet var fra enkelte av de reisendes side å skjelle ut dem sto i informasjonen. Noen begynte til og med å sloss med servicepersonalet. Spørsmålet er om det snødde noe mindre fordet? Svaret er selvsagt nei. Gikk køen fortere? Nei igjen.
Min konklusjon er at det er typisk norsk å være fittetryne, for de aller fleste som jobber på sykehus og flyplasser og hurtigbåtterminaler rundt om kring i inn og utland gjør faktisk så godt de kan.

søndag, februar 17, 2008

Et ballespark fra Fyfylke.

Jærbuen er et folkeslag jeg har grunnleggende fordommer mot. Jeg må nesten understreke at dette er en grov generalisering og ikke et utfall skrevet for å ramme min bror eller hans kjæreste(det er ikke dere jeg snakker om).
Det er noe med jærbuens vesen som gjør han til en slags lokal variant av Amerikaneren.
For alt er så stort på jæren at det later til å ha avlet fram et folkeferd som er breialt og selvforherligende. Man kan se det på måten han vralter avgårde på. Man hører det på måten han snakker på, han liksom drææge på oorå. Han pleier å stønne litt når han slipper kroppen sin ned i godstolen. Han er nesten manisk optatt av å ha 'flest kye og stysst løa og traktor me mest hesta'. Han smykker seg med å være arbeidssom, og han nærer en voldsom skepsis til offentlige reguleringer og inngrep av alle slag. Han liker ikke bomringer. Jeg liker å tro at jærbuen en gang var som alle oss andre, men så vokste han seg så stor og tjukk og selvgod, at han ble liggende og surre i sitt eget fett.
Men naturen på Jæren er veldig vakker og lyset er fantastisk.

lørdag, februar 16, 2008

Ka e det som Æ djømme om?


Det brygger opp til presidentvalg i verdens eneste supermakt, og det var på tide, ettersom han som har vært president de siste 7 årene har vært alt annet enn super.
Sammen med sine gammeltestamentlige rådgivere har han påført denne verden så mye krig og elendighet at han ligger godt an til å snappe den lite smigrende tittelen: 'USA's dårligste president noensinne'(litt av en prestasjon hvis man tar konkurransen i betraktning). Han har gjort verden mer konkliktfylt, han har systematisk løyet, innskrenket de Amerikanske borgernes rettigheter, tatt fra de fattige og gitt til de rike, velsignet bruk av tortur og på alle måter bidratt til faenskap over hele fjøla. Den dagen han trår ut av maktens korridorer kan i grunnen ikke komme snart nok, og hvis det finnes en tid og et sted hvor presidenter faktisk stilles til ansvar for det de har gjort, så burde veien til fyrbøterstilling i den kristne tros helvete være kort.
Fordelen med å ha hatt en såpass shitty verdensleder er at etterfølgeren neppe blir noe særlig verre.
Jeg har i grunnen mest tro på Obamarama. Han virker i det minste noenlunde oppegående.

onsdag, februar 13, 2008

Nærvå.


Det er vanskelig å si noe generelt om kultur. Hvis man da ikke tilhører Siw Mensens bastante skare av tanketomme og brunkantede kynikere. Da mener man gjerne at all kultur som ikke er selvfinansierende øyeblikkelig bør avskaffes, ja aller helst bør mer 'alternativ' kulturutøvelse forbys ved lov og straffes med stump vold.
Men dette har jeg jo fortalt dere tidligere.

Nåvel. Jeg sitter vanligvis litt for dypt i sofaen med TV'n på til å være noen stor konsument av kultur av det smale slaget. Det blir gjerne 5-6 kinofilmer i året, noen bøker og et par teaterforestillinger.

På konsertfronten har jeg også vært temmelig sløv de senere årene, uten at jeg på noensomhelst måte vil be om unnskyldning for det. Det har vært mine egne valg, for det å ikke velge er også et valg.

På Mandag var jeg i Oslo for å se The Cure.
The Cure er et band som for min del ikke apellerte når jeg først hørte dem på plate, jeg brukte lang tid på å orke å høre på Robert Smith's sutresynging, men når jeg først dykket inn i det universet han har skapt sammen med kumpanene sine, da var jeg solgt.
Live overgikk The Cure alle mine forventninger. Allerede etter den første sangen hadde jeg følelsen av å bli NÅDD, det var som om alle porene i huden åpnet seg og musikken nådde en nerve i meg.
Og jeg tenkte mens jeg sto der at det er dette som betyr noe, det er dette det handler om, og jeg kjente at øynene mine fylte seg med tårer, det er dette stor kunst handler om. Å nå noen. Konserten varte i tre timer, og etterpå tenkte jeg at dette var noe av det beste jeg har sett. Jeg har sett mye middelmådig rock opp igjennom årene. Jeg har sett mye bra også, bevares, men i mer enn halvparten av konsertbesøkene jeg har gjort har jeg blitt lei, og ønsket at det skulle ta slutt snart.
Men dette var fantastisk bra.

lørdag, februar 09, 2008

Hadde jeg vinger så ville jeg fly.


Jeg har alltid lest bøker. Helt siden jeg lærte å lese har jeg kjent dragningen mot det drømte. Dører har åpnet seg og jeg har gått ut, latt meg begeistre og irritere. Latt meg underholde.
Når sant skal sies har jeg lest mye middelmådig, og enda mere dårlig. I barndommen var det brødrene Hardy, Hjortefot-bøkene og Gyldendahls Gode Guttebøker-serien (GGG).
Bøkene var min flukt fra virkeligheten.

Som barn syntes jeg virkeligheten var ulidelig kjedelig, jeg var velsignet med to søstre hvor den ene var en frekk liten burugle som hadde tjukke brilleglass og lapp for øyet, og skreik seg til det hun hadde lyst på (unnskyld til deg, Kajsa). Den andre mislikte jeg like sterkt fordi hun alltid fikk meg til å føle meg underlegen, hun trikset og lurte meg og jeg beit på. Hver gang. Dessuten slapp hun å delta i det daglige arbeidet på gården. Unnskyld til deg også, Bergljot.
Jeg hadde en bestemt oppfatning av at dette fraværet av søskenkjærlighet var gjensidig.
Men jeg leste da altså mine cowboybøker og terroriserte småungene i nabolaget med å bombardere dem med kongler og tørket saueskit. Han ene ble senere trommis i Kaustisk Orkester, så litt tørket saueskit i hodet kan ikke ha vært SÅ traumatisk. Men særlig grei var jeg nok ikke.

Den første virkelig store leseropplevelsen min var Robinson Crusoe. Boken følger den strandede sjømannen med samme navn som var eneste overlevende etter et skipsforlis, og hans eremitt-tlværelse på en øde Stillehavsøy. Hans kamp mot kannibaler og daglige streben etter å overleve og tilpasse seg sin nye situasjon tiltalte meg noe voldsomt.

Senere har jeg lest alt mulig: krim, mer westernbøker, Hamsun, Bjørnboe, Ambjørnsen, Hesse, Thomas Mann og diverse fantasy-greier. Slik kunne jeg fortsette å ramse opp, men det skal jeg spare dere for.

Lesing er for meg en aktivitet som ikke er konstant. I fjor leste jeg to eller tre bøker. Det er fjernsynet som har skylden, passiviserings-demonen. Å lese krever konsentrasjon. Konsentrasjon eller tenning. Tidligere har jeg kunnet bruke lettleste klassikere som 'opptenningsved', et spark i rævva for å minne meg på hvor givende det faktisk er å lese. Steinbecks 'Om mus og menn' er en slik bok. Den har jeg lest mange ganger.
Nylig hadde jeg den udelte glede å lese en ny slik bok. Den heter 'Månen over porten' og er en nydelig essaysamling av Per Petterson. Den ga tenning nok til å få 'fyr på' Ambjørnsens forstyrrende siste Roman som heter 'En lang natt på jorden', og endelig en murstein på sekshundre sider av Carsten Jensen : 'Vi, de druknede'.
Jeg har nå lest hundreogfemti og jeg gruer meg til den er slutt. Den er en fantastisk levende beretning om mennesker og om havet. Om dem som dør og om dem som venter på land. Jeg føler at sirkelen er sluttet, for det er mye Robinson Crusoe i denne boken.