Innlegg

Viser innlegg fra november, 2016

kremming

Det finst mang slags folk, og éin skilnad ein ser tydeleg, er evna til å tena pengar på kjøp og sal:  Å selja dyrt og kjøpa billeg.
Eg er meir av typen som kjøper dyrt og gjev vekk. Men samanlikna med dei som deltek i Luksusfellen, greier eg meg bra. Så det finst verre enn meg.Torgseljar på fast basis kunne eg nok aldri ha vore. Det krev eigenskapar eg ikkje har: Pågangsmot, evna til å framsnakka produkt av god og mindre god kvalitet på ein tillitsvekkjande måte, og til å henta ut profitt og gleda seg over ein god handel.
Eg har prøvd. Eg har sett juletreseljarar skamlaust promotera tre som kanskje ikkje var så fine. Eller nyhogde.
Skeive og pjuskete tre bydde fram som snorbeine og flaskegrøne. Det hende at eg raudnausynleg i desemberkvelden.
Det var 1998. Eg gjekk på timeløn. Eg fortente ikkje løna mi. Det var det derimot andre som gjorde. Heldigvis eller diverre. Men det er ei fin stemning der oppe på torget på Hillevåg før jul. Og alle trea er frå Ryfylke og hogd for berre …

En sylynn toer

Bilde
Chelsea-dama hadde rett.
Det var enda bedre i andre etasje.
Vi var fortsatt nesten alene i konserthuset.
Vi gikk forbi en puttifluttipott-salgsstand der de solgte julete effekter til barn til skandaløse priser.
Vi satte oss i de dype skinnstolene med ryggen mot regnet.
Min nevø og jeg fant til vår store glede et strålende trådløst nettverk, kobla opp Sumo - og forsvant inn i andre omgang av Southampton-Liverpool.
Det ble en hel del brøling og frustrasjon over brente sjanser. Antakelig mer enn hva som er vanlig i disse lokalene. Min nevø på 13 smilte og kikka seg rundt, og jeg er fortsatt ikke sikker på om det var beskjemmelse eller beundring i blikket han sendte sin engasjerte onkel.
De minste barna gikk på oppdagelsesferd i bygget med de skinnende korridorene, leende og småløpende.
2-3-4 toalettekspedisjoner.
Det kom flere mennesker. Nisseluekledde, forventningsfulle unger. Besteforeldre rullet i parfyme og aftershave. Foreldre i fuktige ytterklær, med mobiltelefonen i den ene hånda…

Rainy day children

Bussen kom, jeg dytta hele banden inn dobbeltdøra bakerst, stempla flexikortet og snøt dermed Kolumbus for en femtilapp, uten at den dårlige samvittigheten banka på skallet mitt.
Noen frynsegoder skal man ha. La oss bare si at jeg innkasserte en bot for den verdenskjente servicen vi opplever hver dag som reisende. Men nå var det putti flutti knott jeg skulle anmelde. Jeg trekker litt til høyre, akkurat som når jeg danser.
Roter meg vekk. Akkurat som når jeg går.
Min eldste oppvakte niese spurte om jeg hadde betalt for alle 'Hysj! Me snige'.
'Ja, men koffor sjekke ikkje sjåføren billettane?'
'Han har kje sjans, men någen gonger har di kontroll - då kan du få ein tusing i bot.'


I Stavanger hadde ikke regnet gitt seg, og det er en hel tur bort til konserthuset.
Og på vegen bort hang det to lyskastere på en Justin Bieber-plakat ved Beverly, eller den ene hang, den andre vandra, og det syntes ungene var helt ufattelig fantastisk.
Det var null-null mellom Saints og…

Putti Futti Fjott

Julen.
Julen.
Julen den er her.

Den har vært her siden Oktober.
Kanskje den aldri virkelig forlot oss.

Mann (46) Stavanger


Hvis man skal skrive en anmeldelse av noe - det være seg en bok, en plate, en konsert - eller som i dette tilfellet - en forestilling - bør man ikke være alt for forutinntatt.
Men:
Hvis forestillingen heter Putti Plutti Pott er det bortimot umulig å ikke ha en eller annen form for aggresjon eller fordom på forhånd.
Rammen rundt - eller de generelle omstendighetene - hvordan dagen har sett ut - hvem man har til selskap - vær & føreforhold, og stressnivå er også faktorer som spiller inn.
Alt henger sammen med alt.

Det hele begynte med en slags ideologisk innfallsvinkel til forbrukersamfunnet generelt og julen spesielt.
Hvorfor ikke gi en opplevelse i julepresang, heller enn en haug med billig skit i plast?
Det er konsensus i det Dvergbøyske hjem om at dette er bra.
Vi er onkel og tante til en hel gjeng med flotte unger i alderen 13 til 1 - sju i tallet. Med våre…

Sunday People/ helt inn

Det er Søndag 7. November.
Rållså er på besøk på Sørlandet og jeg er hjemme med ungene.
Når det er helg står de ekstra tidlig opp - en plass mellom 0530 og 0610 - motivert av mulighetene å spille på ipad eller konsumere fjernsyn i store mengder.
I min (temmelig misforståtte) prinsippfasthet nekter jeg dem all bruk av skjerm før klokka er sju, i håp om at dette vil virke demotiverende og få dem til å ligge frempå litt lenger.
Det har overhode ingen virkning, foruten at det blir en hel del mer mas og ekskursjoner inn på rommet der jeg ligger og forsøker å få sove for å hente lego eller spørre om klokka har blitt sju snart.
Senere - når klokka har passert sju vil det fortsatt være turer inn til meg.
Pappa, e det min tur snart?
E det min tur nå?
Jeg gir opp rundt halv ni.
Lager en kopp kaffe. Mekker havregrøt til ungene.
Søndag er vanligvis vaske&ryddedag hos oss. Man kan bare anta at de av mine forfedre (eller formødre) - som tok budet om å holde hviledagen hellig på alvor - rister an…

Noe nytt og fint

Det er vel sånn at noen er mer glad i å utfordre seg selv enn andre. Noen liker å lære, og gjøre nye ting, og presse seg selv.
Noen gjør ikke det. Jeg gjør ikke det. Ikke spesielt.
Hvis veien vi går på er livet, og vi kikker bak oss, så har likevel de fleste av oss på noen tidspunkt håndtert ting som har krevd mer styrke enn vi kanskje trodde vi hadde.
Jeg ser for meg art slike bragder står langs veien som stabbesteiner, eller små varder som markører på overstegne hinder.
For meg har 2016 vært et slikt år, hvor jeg har gjort noen ting som jeg ikke trodde jeg kom til å gjøre.
Den mest opplagte tingen er kanskje 17.Mai-talen på Hjelmeland i vår.
Det var en del gruing på forhånd, selv om jeg sto inne for innholdet. Det var fint å ha Trønderdegosen med seg da.
Sist uke vitna jeg i tingretten, og det var betydelig mer krevende. Jeg grudde meg i flere uker. Sov dårlig på nettene, men tvang meg igjennom med skjelvende røst og forlot bygningen - 10 kilo lettere enn da jeg kom dit, og på en må…