søndag, november 13, 2016

Sunday People/ helt inn

Det er Søndag 7. November.
Rållså er på besøk på Sørlandet og jeg er hjemme med ungene.
Når det er helg står de ekstra tidlig opp - en plass mellom 0530 og 0610 - motivert av mulighetene å spille på ipad eller konsumere fjernsyn i store mengder.
I min (temmelig misforståtte) prinsippfasthet nekter jeg dem all bruk av skjerm før klokka er sju, i håp om at dette vil virke demotiverende og få dem til å ligge frempå litt lenger.
Det har overhode ingen virkning, foruten at det blir en hel del mer mas og ekskursjoner inn på rommet der jeg ligger og forsøker å få sove for å hente lego eller spørre om klokka har blitt sju snart.
Senere - når klokka har passert sju vil det fortsatt være turer inn til meg.
Pappa, e det min tur snart?
E det min tur nå?
Jeg gir opp rundt halv ni.
Lager en kopp kaffe. Mekker havregrøt til ungene.
Søndag er vanligvis vaske&ryddedag hos oss. Man kan bare anta at de av mine forfedre (eller formødre) - som tok budet om å holde hviledagen hellig på alvor - rister anklagede hodet i misbilligelse over denne praksisen, men jeg er avkristnet i ordets aller mest bokstavelige forstand, så for meg består Søndagen i grove trekk i å henge med gjengen og å rydde, vaske, støvsuge, vaske klær etc.


Søndagen er overgangen til ei ny uke. Det er greit å se gulvet innimellom.
Denne Søndagen er det imidlertid en annen happening som kimer i bakhodet - det er Liverpool - Watford klokka 1515 - og med litt innsats er det fullt mulig å rekke den.
Jeg gjør det. Og ikke nok med det, jeg rekker mesteparten av Nord-London-derbyet mellom Arsenal og Tottenham også. Den begynner klokka 1300. Jeg rensker blomkål og rasper ost til blomkålsuppa mens jeg fornøyd konstaterer 1-1 og poengdeling på Emirates.
Vi spiser middag sammen, og jeg får dispensasjon av ungene til å gå fra slik at jeg kan sette meg i stua og få med meg hele Liverpool- kampen. Jeg får som vanlig en klump i halsen og gåsehud når You'll never walk alone runger ut over Anfield.


Jeg har ikke vært av de aller mest fanatiske Liverpool-fedrene, jeg har ikke lagt ekstremt press på dem for å bli små Anfield-disipler, men de vet hvem jeg holder med, for å si det sånn. Og ja - jeg har kjøpt drakter til dem, og så har de jakker som vi fikk i fødselsgave av Rånni og Åsbjønn, men det er bare sønnen som vil gå i disse klærne.
Datteren nekter, og det er ikke noen stor sak. Hun får riktignok mindre snop, og må legge seg en halvtime før han, men det kan likegodt skyldes at hun er jente.(De som kjenner meg vet at dette er ironi).
Jeg tvinger dem ikke til å se kamp. Den eneste regelen som gjelder når det er kamp i stua er at ingen går foran skjermen og at ikke-kamprelatert støy ikke tolereres.
Datteren forsvinner ut døra med ei venninne. Sønnen driver rundt i stua med noe lego, men blir dratt mot mitt engasjement vedrørende det som skjer på skjermen.
Jeg er ganske engasjert. Jeg brøler, reiser meg, kjefter, jubler og skriker mot skjermen.
Han setter seg i armkroken.
Eg håbe det blir null-ti!
Neei! ka e det du seie, mann? Vil du at me ska tapa ti null?
Vi ler.
Kameraet dras mot Jürgen Klopp. Han danser som en sprellemann langs sidelinja med brillene på skeiva.
Det e trenaren te Liverpool - han hette Jørgen og e heilt galen.
Ja, for han vil sånn at Liverpool ska vinna, slår poden fast. Nå snakker vi.
I det 27. Minutt header Senegaleseren Sadio Mane ballen i mål fra kort hold etter en råfrekk cornervariant. Jeg går bananas foran skjermen. Kaster Endre opp i lufta.
Liverpool vinne ALLTID når eg ser på, sier Endre. Jeg skulle ønske jeg kunne si det samme for min del.
Liverpool dominerer totalt nå. Det renner inn to mål til før pause, etter spektakulært angrepsspill.
Poden og jeg berører temaer som: Hvem er han mannen med svarte klær?
Om jeg tror det blir ti null. Om jeg tror det er mulig å ta igjen ti null.
Om hvorfor spillerne kan ta i ballen.
Om hva det betyr at ballen er død.
Om at jeg hadde holdt med Liverpool hvis de spilte mot Viking.


Det blir pause. Jeg rydder kjøkkenet mens reklamen går.


Andre omgang opprinner og vi tar på ny plass i sofaen. Begge med god tro på at poengene blir værende på Anfield - noe som i såfall betyr at de helrøde klatrer helt til topps på Premiership-tabellen for første gang på år og dag, og det etter å ha bøtta inn mål, og løpt mest, takla mest og spilt best av alle lagene i ligaen.
Vi jubler like ubeherska for scoring nummer fire og fem, og så kommer den obligatorisk sure i retur.
1-5 målet til Watford. Det er ikke ufortjent, for keeperen vår har måttet gjøre noen redninger alt. Det er omtrent på denne tiden at Ingrid inntar stua. Rød i kinnene og snakkesalig som alltid.
Hun stiller seg foran fjernsynet, og snakker som en foss. Jeg får ikke sett tverrliggerskuddet til Sturridge. Jeg grabber fatt i henne og parkerer henne i sofaen ved min side.
Hun holder mest med SIF, sier hun, for det gjør hun bare. Hun ler også av Jürgen Klopp - Han galne Tyskeren. Han er blid og gal som alltid.
Og så snakker vi drit om Manchester United og Chelsea og når det sjette Liverpool-målet går inn bak Watfords målvakt er vi skjønt enige om èn ting: I år skal vi faen meg være med helt inn!









Ingen kommentarer: