mandag, november 30, 2009

fredag, november 27, 2009

Sjangerfilmer


Lars Magnus og jeg har i dag diskutert film. Jeg anser meg selv for å være ganske kresen når det gjelder film. Men noen kjenner er jeg ikke.

Jeg liker ikke katastrofefilmer. Å se New York bli knust til pinneved av uvær, forvokste apekatter eller utenomjordiske vesen har aldri vært noe som har fenget meg. En viss hendelse med en bygning og to fly i 2001 bidro til å stille alle filmene i skyggen.

Men jeg syntes det var kjedelig med katastrofefilmer lenge før det.


Gladvold-komseptet er jeg heller ikke noen stor tilhenger av. Bud Spencer og Terrence Hill brukte nitti minutter pr film (med nynorske undertekster) på å banke og sparke og slå slemminger i svime. BOORING!

Kung fu og Ninjapinja og jujitsupitsu og judopudo også. Paopao! Hiiiah! Klask! Smack!

Rockypocky?
Blæh.


Det er likevel filmer med overdreven bilkjøring som tar kaka. Jeg skulle gjerne forbudt hele biljakten. Biljakter på film sluttet å være gøy da jeg var tretten år gammel. Altså rundt 1983. Lars Magnus sier at han ALDRI har likt biljakter og det respekterer jeg han enormt for. Selv syntes jeg det var gøy når de kjørte på grønnsaksboder så det sprutet rundt dem og kinesiske torghandlere i rare hatter ble helt fra seg av raseri. Men det var altså før.

Romaniske komedier med Hugh Grant har jo nesten blitt en egen sjanger men av respekt for Rållsings så skal jeg la være å si hva jeg mener.

torsdag, november 26, 2009

Hits for kids.


I MIDDELHAVET SARDINER SVØMMER - Å PUSKIDUSKI Å PUSKIDU - MEN I MITT HJERTE DER SVØMMER DU - Å PUSKIDUSKI Å PUSKIDU.

IN MIDDELHAVSKI SARDINSKI SVIMMSKI - Å PUSKIDUSKI - Å PUSKIDU - MEN I MITT HJERTSKI DER SVIMSKI DUSKI - Å PUSKIDUSKI Å PUSKIDU.

IN MITTELHAVET SARDINEN SCHWIMMEN - ACH PUSKIDUSKI ACH PUSKIDU - ABER IN MEIN HERTZ SCHWIMMST JA DU - ACH PUSKIDUSKI ACH PUSKIDU.

IN MIDDELOCEAN SARDINES ARE SWIMMING - OH PUSKIDUSKI OH PUSKIDU - BUT IN MY HEART ARE SWIMMING YOU - OH PUSKIDUSKI OH PUSKIDU.

Dette er Endre og Ingrid's soleklare favorittsang om dagen. Rållsings svinger på armene deres og ser dem inn i de bittesmå ansiktene mens hun synger og det synes de er så gøy at de knegger høyt.

onsdag, november 25, 2009

En prat med Reale Roffen

Dvergbøyen har satt meg i kontakt med en bilselger som skal hjelpe til med å finne en egnet bil til oss.
Han ga ham de beste skussmål og sa at denne bilselgeren hadde han kjøpt 4 biler av.

I Donald heter bruktbilselgere Ærlige Harry, Reale Roffen eller lignende og det de selger er skrot.

Jeg ringte denne fyren i går og det var flere ting jeg stusset på - tatt i betraktning at det var første gang jeg snakket med ham - han nevnte noen biler de hadde inne og èn som kom inn i Februar.

Etter denne korte ordvekslingen sier han plutselig : KA E DET SÅ SKJER? ÅJA, DET E TO SODRØYR SÅ HAR KRÆSJA UDFØRE HER. Han ler Reale Roffen-latteren sin men jeg ler ikke med.

Han sier at de har fått inn en bil og vi avtaler å møtes i dag - men han presiserer at det må skje før klokka fire - EG SKA SKRELLA MEG! Igjen den tørre latteren.

Denne gangen griper jeg meg selv i å smile, for å 'skrella seg' er et uttrykk jeg ikke har hørt på en stund. Det er rogalandsk slang for å skulle klippe seg.

Det andre uttrykket har jeg heller ikke hørt på en stund.

Jeg undrer meg litt på om Dvergbøyen har mistet gangsynet på sine eldre dager.

tirsdag, november 24, 2009

Thunder road.


Oh jubel - I går fikk jeg omsider skatteoppgjøret - etter en lengre passiar mellom skatteetaten og meg selv kom bekreftelsen på at det er DE som skylder meg penger og ikke omvendt.

I rettferdighetens navn så er det vel heller Rållsings som har æren for at det tippet den veien. Hun var litt grinete da hun holdt på å sortere og summere det lasset med kvitteringer jeg hadde samlet sammen men det gikk fort over.

Den gamle Påskeharen hadde garantert gått bananas med disse pengene og brukt dem på plommetjuvrelatert virksomhet og en dyr duppeditt som han ikke hadde bruk for.

Nyharen jakter en romslig stasjonsvogn.

mandag, november 23, 2009

Hva ER egentlig verdensrekorden?

Det ligger i menneskets natur å la seg fascinere av det ekstreme og det obskure.

'Verdens eldste kvinne' på respektable 119 år døde sist uke. I Australia forsøkte man nylig å sette rekord i høyeste antall mennesker i badetøy i èn og samme parade.

I Bergen laget man Verdens største pepperkakeby på Fredag. Den er nå verdens største ex-pepperkakeby etter at en beruset Bergenser gikk bananas der inne natt til Søndag.

Parallellene til Staalesens 'Mannen som hatet Julenissen' er så mange at man nesten kan spørre seg om vi har med en copycat å gjøre.

Men jeg skulle ikke primært blogge om Bærgen. Hvorfor liker vi rekorder så godt? Eller dere, da. Eller noen. Eller ihvertfall tydeligvis ganske mange?

Størst og minst og raskest og smartest?

Det er visst ikke noe nytt fenomen. Som barn fikk jeg èn gang en Guinness rekordbok til hjul. Det var omkring 1980 eller deromkring og på omslaget var det bilde av noen norske vinteridrettsutøvere. Og den var så utrolig døll og kjedelig at det var en slags rekord i seg selv. Ihvertfall for meg som likte Hardyguttene og GyldenløwsHalvgodeGuttebøker(GHB).

Andre julepresenter som bidro til mer smerte enn moro var ski og skøyter. Føkk den nordiske vinteren. Jeg minnes vagt noen rekordbakglatte glassfiberski av merket Skilom.
Og rekorden i antall knall und fall på Radøys islagte vann tilfaller undertegnede. Fortsetter vi å lunke på kloden vil den bli stående i evig tid og til Dovre faller. Nåko for nåko som man sier.
Enda en positiv bivirkning av de rekordvarme vintrene vi har er at mine skjønne små barn slipper å forholde seg til vintersportslige aktiviteter. Med unntak av den obligatoriske ettermiddagen på akebrett i Mars. Før slapset regner bort og vi er tilbake til det normale.

tirsdag, november 17, 2009

All that jazz

Naboen øver med jazzbandet sitt.
Det er sløyt og deilig. En drømmende trompet og for èn gangs skyld later trommisen til å ha forstått at trommesoloer er noe ræl.

Naboen er pensjonert lærer.
Det gir meg en viss tro på fremtiden. At en pensjonist spiller jazz med venner for spillingens skyld.

Når jeg lukker øynene kan jeg se en røykfylt klubb med dempet belysning i rødt skjær. Drinker på bordene. Jeg blir litt gangster i hodet. Men jeg liker bedre de litt seige sangene enn de som er boppa.

Endre og Ingrid sover i en klukkende bekk av jazz. Det er fine greier.

mandag, november 16, 2009

Pffff...


I dag er jeg trøtt og zur.
Det er aldri et godt utgangspunkt for å blogge. Det er ikke umulig at man burde la være da. Burde man gå for det kvalitative for å holde oppe en viss standard? Vente til man faktisk har noe på hjertet?
Eller skal man bare skrive noe for å holde oppe et visst trøkk? Klippe ut noe fra inter nett og publisere som egen produsert?

I dag går jeg for kvantitet. Sjekk dette fantastiske skiltet.

fredag, november 13, 2009

Wheels

Det ruller en trehjulssyklende terrorist omkring i Brynes støvete gater.

Sist helg skal han ha huket tak i en dame på vei hjem og spurt om hun ville ha sex.

Flere har følt seg truet av mannen.

Jeg merker at jeg sliter litt med å ta denne saken på alvor. Jeg lurer på om han gjør kunster med sykkelen for å imponere også. Steiler og skrenser og sånn.

torsdag, november 12, 2009

Det e kje allti så fyse å skjøna seg på.

Jeg leser at det blir merogmer uhipt med dialekt og at det nærmest er blitt lov å gjøre narr av de som har en.

Med 'de' mener jeg selvsagt 'vi'.

Som eksemplifisering brukes den sympatiske finansmannen Bjell Inge Føkke`s harselering over tidligere finansminister Rullvia Hustad`s totendialekt.

Selv er jeg veldig glad i dialekter - med unntak av bergensdialekten - som jeg synes er enerverende og gnager på indreøret som en streng. På Mandag satt jeg på bussen og der var det en liten chubby bergenser som sa JÆÆÆÆVLI NAAAIS flere ganger. Og jeg sverger på at det var like før jeg klabbet ham.

Topografien i vårt langstrakte - kombinert med heftig innavl - har bidratt til å lage et vell av dialekter som er både morsomme og til tider komplett umulige å forstå. Særlig gjelder dette trøndelag og dalstroka innafor.

Vi som var lannaser før og senere har blitt byaser har et særlig ansvar for å føre morosame ord og uttrykk vidare.

Dette er den viktigste delen av kulturarven. Føkk bunader og rosemaling og treskjæring! Leve dialekten!

tirsdag, november 10, 2009

Påskeharen blogger om tvillingene sine.

Rållsis og jeg har to babyer på tre måneder. Endre og ingrid.

Endre er en liten tjukkas. Han har valker på lårene og later til å ha et rimelig utålmodig vesen. 'Venting' er et begrep som ikke eksisterer i hans verden. Han virrer med hodet fram og tilbake. Han lager masse lyd og veiver med de små armene sine og vil kommunisere. Han smiler og ler når han er på det giret. Jeg tuller masse med ham. Klapper de små hendene mot hverandre og synger 'We love you Liverpool' og noen ganger synger jeg 'We love you Endre' isteden. Men jeg vet ikke om han merker forskjell. Når han er trøtt eller sulten vræler han sin misnøye ut til omgivelsene. Lukker de bittesmå lubne hendene og klemmer til. VRÆÆÆÆÆL!
Han er verdens fineste lille gutt. Sjarmerende, levende og morsom.

Ingrid later til å ha en personlighet som er mer forsiktig enn hans. Hun må ha en slik hoftebukse som behandling for hoftedysplasi og den hemmer henne fra å bevege seg så mye som han gjør. Når hun smiler åpner hun hele det lille ansiktet og får en rynke rett over nesen. Blikket hennes er sårt og når hun setter øynene i meg kjenner jeg det helt inn i hjerterøttene.
Hun gulper mye men jeg tror ikke hun gjør det på jævelskap. Jeg synger 'We love you Liverpool' med henne også, men hun liker bedre å 'snakke' forsiktig. Denne snakkingen går ut på at hun lager lyder og at jeg gjentar dem. Det er mye 'oooh' det går i. Og så kan man jo bare gjette hva det skal bety. Ingrid er verdens koseligste lille pike.

I disse dager er de i ferd med å oppdage hverandre. De ser lenge på hverandre men foreløbig gjør de ikke noe forsøk på å ta kontakt. Endre har gitt henne noen tette i sprelleraid han har hatt når de har ligget side ved side. Men det har nok ikke vært tilsiktet.

Jeg er en lykkelig tvillingpappa. Tenk det.

mandag, november 09, 2009

Distrahè.

Jeg har vel ved mer enn èn anledning vært inne på at jeg er en ganske distrè person.

Jeg mister ting. Og kan ikke finne dem igjen.

Hvis det er sokker eller smokker eller votter eller skjerf foreksempel, så er det ikke så farlig.

Vel mistet jeg visakortet mitt for en måned siden. Og så gikk det en uke før jeg fikk mannet meg opp til å sperre det. Og da jeg hadde sperret det dukket det opp igjen på mystisk vis. Jeg har ikke åpnet det opp enda, for jeg fikk trygda på utbetalingsblankett sist måned. Fem krøllete tusenlapper i bukselomma som med tiden har blitt til et par tohundrelapper, en femtilapp og gudfader vet hvor mye småpæng. Det skrangler når jeg går.

Men nå har jeg vært uten jobbofon i en uke. Og jobbofonen har fungert som privatofon også og djevelen vet hvor den kan befinne seg hen. Det er som om jeg har mistet taleoghøreevnen på den ene siden av hodet.

Nå lurer jeg på om jeg må gå til det skritt å sperre den også for å ha en mulighet til å få den tilbake.
Satan.

søndag, november 08, 2009

XO


I dag er det farsdag.
For første gang i historien er jeg kvalifisert for å være midtpunkt i denne tradisjonsrike feiringen.
Jeg har fått en halv flaske konjakk og en sjokkis det står 'verdens beste pappa' på.

Brennevin er en kjempefin presang.

Det er selvfølgelig hyggelig med oppmerksomheten. Man kan ikke si 'nei, den halve med xo vil jeg ikke ha, for jeg er prinsipiell motstander av farsdagen'.

Men da fikk jeg en slags dårlig samvittighet overfor Dvergbøyen - som er MIN far - for jeg har tiet farsdagen ihjel i all den tid jeg har vært et bevisst menneske. Dvegbøyen bryr seg ikke men jeg vet at Bøyå ved minst ett tilfelle har vært dødelig fornærmet for denne prinsippfastheten.

Jeg foreslår heller at vi kan kalle det for XO-dagen og så kan alle gi konjakk til hverandre og så blir de fleste fornøyd.

Så kan handelsstanden sitte der med de dølle slipsene sine og vi kan slippe å føle oss som dårlige mennesker fordi vi ikke tar den telefonen.

fredag, november 06, 2009

Out for drinks and funerals part 1.

'Han hadde sikkert vært flau over at så mange kledde seg opp på grunn av han' sa Rållså mens jeg sto og knappet skjorta.
Det tror jeg også.

Jeg hadde grudd meg hele uka. Det var vi nok mange som hadde.

Utenfor kirka var det kondolanseprotokoller. Og stemmen hans lød lavt igjennom høyttalerne. Jeg vet ikke hva låten het. Men den var melankolsk og myk på samme tid. Han sang i sin egen begravelse. Jane sto i inngangspartiet og delte ut programmer. Jeg så at hun var knust. Sa ingenting da. Lang klem.

Det var en kald og klar høstdag i går. Striper av blekt sollys strakk seg igjennom kirkevinduene mot der kista hans sto.

Det er først når man ser kista at det virkelig går opp for en.

På en skjerm ble det vist bilder fra et 35 år langt liv. Og noen fikk en til å smile og andre til å grine.

Fem minutter før klokka ett hørte man en energisk klikking av boots mot kirkegulv og jeg tenkte at nå kommer Timmy og det gjorde han. Han strenet nedover midtgangen med blikket i gulvet og satte seg på fremste rad.
Det fikk meg til å kjenne på at: Hvis jeg - som ikke kjente JK så veldig godt var så glad i ham - følte meg så hul - hvordan måtte det da ikke være for de som stod han nærmest?

Presten dukket fram etter at kirkeklokka hadde ringt og en fiolin og et orgel hadde spilt noe Bach. Det var nydelig og det var helt stappfullt og jeg tenkte at jeg håper at presten har forberedt seg skikkelig og ikke legger alt for stor vekt på det åndelige. Han klarte seg helt greit på sørlandsdialekten sin og i talen klarte han å mane fram et bilde som var gjenkjennelig.
Han kunne kanskje tonet ned prydhage og rosebusk-faktoren men han gjorde virkelig en hederlig innsats.


Jeg har aldri vært i en begravelse hvor man kunne skue så mange hestehaler. Rene Pennyklubben.
Radene fremst på høyre side besto av en imponerende samling plommetjuver. Det ble ikke sunget så mye der vi satt. De fleste sangene var ukjente. De fleste sleit vel med tanken på å synge og grine på en gang. Det gjorde jeg.

Søstrene hans hadde oversatt favorittsangen hans til norsk og den ene leste den høyt med skjelvende stemme. Det var ikke mange som klarte å holde tårene tilbake da.

Prestens streiftog inn i det åndelige ga pusterom fra den kollektive sorgen. Som reklamesnutter inni verdens tristeste film.

Jeg så ikke at kista ble senket ned i jorda. Men jeg sang med på 'Så ta da mine hender'.

onsdag, november 04, 2009

Sei


Den nye gamle Påskeharen har ikke bare byttet ut grandiosaen med hjemmelaget mat.
Den nye gamle Påskeharen LAGER faktisk den hjemmelagde maten.
Den nye gamle Påskeharen lager ting med FISK.
Skyt meg nå.

Siden jeg var liten bleikfeit tjukkas med tre underhaker har jeg skydd fiskerelaterte fødevareprodukter. Som barn kunne selv LUKTEN av fiskemat fremkalle brekninger i meg. Far prøvde med tvang og mor prøvde med sweet talk.
Men selv om begge var mestere i sine respektive sjangere så klarte de ikke å overbevise meg om at fisk var spiselig. Trusselen om struma bet ikke på meg. Føkk struma. Og føkk fisk. Inderlig.

I årenes løp har jeg moderert meg noe. Reker er en god fisk synes jeg. Men ikke blåskjell.
Torsk går an hvis man har noe godt vedsidenav eller oppi og den er fersk.

I går brukte jeg over en time på å lage en 'hot seigryte'. Rållsis skrøt fælt av hvor godt det var, men jeg syntes det var helt fryktelig. Èn gaffel og takk for seg.

I dag har Rållserauå VARMET OPP nevnte rett. I MICROBØLGEOVN. Det luktet så inn i helvete jævlig at jeg så meg nødt til å sette dører og vinduer på vidt gap selv om det var storm ute.

Takke meg til strumaen.

tirsdag, november 03, 2009

Transformer man

Da jeg var russ (ca 1990-2005) snakket jeg mye med store bokstaver. I min ungdommelige glød og anarkistiske opprørstrang opponerte jeg mot så å si alt og alle.

Enkelte vil tilogmed påstå at jeg var en kverulant. Verbal hofteskytter og svoren anarkist.

Jeg trodde vel egentlig aldri at jeg skulle bli 40 år og dermed så jeg heller aldri faren for at mange av mine påståeligheter og skråsikkerier kunne falle meg i hodet på et senere tidspunkt.

Her er noen av påstandene: 'EG SKA FAEN ALDRI KJØBA NÅGE HUS - SIDDA DER MED MILLIONGJELD - KEM GIDDE VEL DET?'.
Dette utsagnet måtte jeg bite i meg da Rållsis og jeg kjøpte leilighet for noen år siden - til alt overmål et oppussingsobjekt. Det har jeg aldri angret på. Vel kanskje angret jeg en hel del underveis for det å pusse opp var - la oss bare si at det var en prøvelse.

Jeg skulle aldri gifte meg heller. Og ved ett tilfelle skal jeg ha uttalt at hvis jeg noen gang fikk unger så kom de til å bli noen små monstre.

For å oppsummere: I dag er jeg forlovet samboer og tvillingpappa med bil og leilighet på rekkefaret.
Og ungene våre er så langt fra monstre som man bare kan komme. Og jeg lurer på hvordan jeg kunne være så kategorisk.
Og jeg ville aldri i livet ha byttet livssituasjon med noen, for jeg opplever det som utrolig givende. Og kjæresten min er fantastisk.

Femten år med sjikkelakke var lenge nok for min del. Det er fint at livet forandrer seg. Så slipper man å gå i ring hele tiden.

Var det flere enn meg som fikk Finn Kalviks 'Aldri i livet' på klistrelåt-jukeboxen nå?

mandag, november 02, 2009

Haukeblikk og falkenese.

Jeg var vel omtrent fire år da jeg begynte å interessere meg for indianere og kåbboier. Med det kom en stor forkjærlighet for knallpistoler og geværer og alt som sa pang eller du kunne skyte på blink med var grymt.

Som femåring lå jeg under mormors kjøkkenbord og skjøt nissen med 'jever'. Til mitt forsvar kan man si at han var en skummel nissefaen som luktet sprit og hadde trønderdialekt.

Da jeg var åtte sov jeg med pengeskrin og knallpistol under hodeputa og Sølvpilen var helten, men jeg sov like tungt da som jeg gjør nå og det ble fleipet med at formuen i skrinet med letthet kunne vært fraranet meg uten at 'indianeren Snublefot' (far kalte meg det) hadde så mye som lettet på øyelokkene. Selv tok jeg mellomnavnet 'Mangas' etter den fryktede Apachehøvdingen Mangas Coloradas. Selvinnsikten hadde trange kår i den unge Påskeharens cowboy-univers.

Det er rart at jeg som er både pasifist og våpenhater i dag var det stikk motsatte i barndommen. Ja, og litt i ungdommen også.
Jeg var en fryktinngytende fluedreper - jeg skjøt dem med syltestrikk - slik at de ble most inn i tapeten eller taket eller vinduskarmen. Jeg hadde en erterpistol som jeg hadde kjøpt av nabogutten for femti spenn og som jeg gikk helt bananas med. Blåserør, pil & bue, kniv - you name it - jeg digget alt sammen.

Hvis mine unger vokser opp til å ha de samme interessene som jeg hadde så vet jeg nesten ikke hva jeg kommer til å gjøre.
Det gjelder forresten seinere også - hvis de blir rølpekopper - eller ranglefranter.

Man kan jo alltids håpe på at de i det minste har arvet sin fars tunge øyelokk. For den som sover synder som kjent mindre enn den som er våken.