Innlegg

Viser innlegg fra november, 2009

Påskeharen til Bygdadegosen

Kor i helvete e du?

Sjangerfilmer

Bilde
Lars Magnus og jeg har i dag diskutert film. Jeg anser meg selv for å være ganske kresen når det gjelder film. Men noen kjenner er jeg ikke.

Jeg liker ikke katastrofefilmer. Å se New York bli knust til pinneved av uvær, forvokste apekatter eller utenomjordiske vesen har aldri vært noe som har fenget meg. En viss hendelse med en bygning og to fly i 2001 bidro til å stille alle filmene i skyggen.

Men jeg syntes det var kjedelig med katastrofefilmer lenge før det.


Gladvold-komseptet er jeg heller ikke noen stor tilhenger av. Bud Spencer og Terrence Hill brukte nitti minutter pr film (med nynorske undertekster) på å banke og sparke og slå slemminger i svime. BOORING!

Kung fu og Ninjapinja og jujitsupitsu og judopudo også. Paopao! Hiiiah! Klask! Smack!

Rockypocky?
Blæh.


Det er likevel filmer med overdreven bilkjøring som tar kaka. Jeg skulle gjerne forbudt hele biljakten. Biljakter på film sluttet å være gøy da jeg var tretten år gammel. Altså rundt 1983. Lars Magnus sier at han ALDRI har likt bi…

Hits for kids.

Bilde
I MIDDELHAVET SARDINER SVØMMER - Å PUSKIDUSKI Å PUSKIDU - MEN I MITT HJERTE DER SVØMMER DU - Å PUSKIDUSKI Å PUSKIDU.

IN MIDDELHAVSKI SARDINSKI SVIMMSKI - Å PUSKIDUSKI - Å PUSKIDU - MEN I MITT HJERTSKI DER SVIMSKI DUSKI - Å PUSKIDUSKI Å PUSKIDU.

IN MITTELHAVET SARDINEN SCHWIMMEN - ACH PUSKIDUSKI ACH PUSKIDU - ABER IN MEIN HERTZ SCHWIMMST JA DU - ACH PUSKIDUSKI ACH PUSKIDU.

IN MIDDELOCEAN SARDINES ARE SWIMMING - OH PUSKIDUSKI OH PUSKIDU - BUT IN MY HEART ARE SWIMMING YOU - OH PUSKIDUSKI OH PUSKIDU.

Dette er Endre og Ingrid's soleklare favorittsang om dagen. Rållsings svinger på armene deres og ser dem inn i de bittesmå ansiktene mens hun synger og det synes de er så gøy at de knegger høyt.

En prat med Reale Roffen

Dvergbøyen har satt meg i kontakt med en bilselger som skal hjelpe til med å finne en egnet bil til oss.
Han ga ham de beste skussmål og sa at denne bilselgeren hadde han kjøpt 4 biler av.

I Donald heter bruktbilselgere Ærlige Harry, Reale Roffen eller lignende og det de selger er skrot.

Jeg ringte denne fyren i går og det var flere ting jeg stusset på - tatt i betraktning at det var første gang jeg snakket med ham - han nevnte noen biler de hadde inne og èn som kom inn i Februar.

Etter denne korte ordvekslingen sier han plutselig : KA E DET SÅ SKJER? ÅJA, DET E TO SODRØYR SÅ HAR KRÆSJA UDFØRE HER. Han ler Reale Roffen-latteren sin men jeg ler ikke med.

Han sier at de har fått inn en bil og vi avtaler å møtes i dag - men han presiserer at det må skje før klokka fire - EG SKA SKRELLA MEG! Igjen den tørre latteren.

Denne gangen griper jeg meg selv i å smile, for å 'skrella seg' er et uttrykk jeg ikke har hørt på en stund. Det er rogalandsk slang for å skulle klippe seg.

Det andre uttr…

Thunder road.

Bilde
Oh jubel - I går fikk jeg omsider skatteoppgjøret - etter en lengre passiar mellom skatteetaten og meg selv kom bekreftelsen på at det er DE som skylder meg penger og ikke omvendt.

I rettferdighetens navn så er det vel heller Rållsings som har æren for at det tippet den veien. Hun var litt grinete da hun holdt på å sortere og summere det lasset med kvitteringer jeg hadde samlet sammen men det gikk fort over.

Den gamle Påskeharen hadde garantert gått bananas med disse pengene og brukt dem på plommetjuvrelatert virksomhet og en dyr duppeditt som han ikke hadde bruk for.

Nyharen jakter en romslig stasjonsvogn.

Hva ER egentlig verdensrekorden?

Det ligger i menneskets natur å la seg fascinere av det ekstreme og det obskure.

'Verdens eldste kvinne' på respektable 119 år døde sist uke. I Australia forsøkte man nylig å sette rekord i høyeste antall mennesker i badetøy i èn og samme parade.

I Bergen laget man Verdens største pepperkakeby på Fredag. Den er nå verdens største ex-pepperkakeby etter at en beruset Bergenser gikk bananas der inne natt til Søndag.

Parallellene til Staalesens 'Mannen som hatet Julenissen' er så mange at man nesten kan spørre seg om vi har med en copycat å gjøre.

Men jeg skulle ikke primært blogge om Bærgen. Hvorfor liker vi rekorder så godt? Eller dere, da. Eller noen. Eller ihvertfall tydeligvis ganske mange?

Størst og minst og raskest og smartest?

Det er visst ikke noe nytt fenomen. Som barn fikk jeg èn gang en Guinness rekordbok til hjul. Det var omkring 1980 eller deromkring og på omslaget var det bilde av noen norske vinteridrettsutøvere. Og den var så utrolig døll og kjedelig at det var …

All that jazz

Naboen øver med jazzbandet sitt.
Det er sløyt og deilig. En drømmende trompet og for èn gangs skyld later trommisen til å ha forstått at trommesoloer er noe ræl.

Naboen er pensjonert lærer.
Det gir meg en viss tro på fremtiden. At en pensjonist spiller jazz med venner for spillingens skyld.

Når jeg lukker øynene kan jeg se en røykfylt klubb med dempet belysning i rødt skjær. Drinker på bordene. Jeg blir litt gangster i hodet. Men jeg liker bedre de litt seige sangene enn de som er boppa.

Endre og Ingrid sover i en klukkende bekk av jazz. Det er fine greier.

Pffff...

Bilde
I dag er jeg trøtt og zur.
Det er aldri et godt utgangspunkt for å blogge. Det er ikke umulig at man burde la være da. Burde man gå for det kvalitative for å holde oppe en viss standard? Vente til man faktisk har noe på hjertet?
Eller skal man bare skrive noe for å holde oppe et visst trøkk? Klippe ut noe fra inter nett og publisere som egen produsert?

I dag går jeg for kvantitet. Sjekk dette fantastiske skiltet.

Wheels

Det ruller en trehjulssyklende terrorist omkring i Brynes støvete gater.

Sist helg skal han ha huket tak i en dame på vei hjem og spurt om hun ville ha sex.

Flere har følt seg truet av mannen.

Jeg merker at jeg sliter litt med å ta denne saken på alvor. Jeg lurer på om han gjør kunster med sykkelen for å imponere også. Steiler og skrenser og sånn.

Det e kje allti så fyse å skjøna seg på.

Jeg leser at det blir merogmer uhipt med dialekt og at det nærmest er blitt lov å gjøre narr av de som har en.

Med 'de' mener jeg selvsagt 'vi'.

Som eksemplifisering brukes den sympatiske finansmannen Bjell Inge Føkke`s harselering over tidligere finansminister Rullvia Hustad`s totendialekt.

Selv er jeg veldig glad i dialekter - med unntak av bergensdialekten - som jeg synes er enerverende og gnager på indreøret som en streng. På Mandag satt jeg på bussen og der var det en liten chubby bergenser som sa JÆÆÆÆVLI NAAAIS flere ganger. Og jeg sverger på at det var like før jeg klabbet ham.

Topografien i vårt langstrakte - kombinert med heftig innavl - har bidratt til å lage et vell av dialekter som er både morsomme og til tider komplett umulige å forstå. Særlig gjelder dette trøndelag og dalstroka innafor.

Vi som var lannaser før og senere har blitt byaser har et særlig ansvar for å føre morosame ord og uttrykk vidare.

Dette er den viktigste delen av kulturarven. Føkk bunader o…

Påskeharen blogger om tvillingene sine.

Rållsis og jeg har to babyer på tre måneder. Endre og ingrid.

Endre er en liten tjukkas. Han har valker på lårene og later til å ha et rimelig utålmodig vesen. 'Venting' er et begrep som ikke eksisterer i hans verden. Han virrer med hodet fram og tilbake. Han lager masse lyd og veiver med de små armene sine og vil kommunisere. Han smiler og ler når han er på det giret. Jeg tuller masse med ham. Klapper de små hendene mot hverandre og synger 'We love you Liverpool' og noen ganger synger jeg 'We love you Endre' isteden. Men jeg vet ikke om han merker forskjell. Når han er trøtt eller sulten vræler han sin misnøye ut til omgivelsene. Lukker de bittesmå lubne hendene og klemmer til. VRÆÆÆÆÆL!
Han er verdens fineste lille gutt. Sjarmerende, levende og morsom.

Ingrid later til å ha en personlighet som er mer forsiktig enn hans. Hun må ha en slik hoftebukse som behandling for hoftedysplasi og den hemmer henne fra å bevege seg så mye som han gjør. Når hun smiler åpner hun…

Distrahè.

Jeg har vel ved mer enn èn anledning vært inne på at jeg er en ganske distrè person.

Jeg mister ting. Og kan ikke finne dem igjen.

Hvis det er sokker eller smokker eller votter eller skjerf foreksempel, så er det ikke så farlig.

Vel mistet jeg visakortet mitt for en måned siden. Og så gikk det en uke før jeg fikk mannet meg opp til å sperre det. Og da jeg hadde sperret det dukket det opp igjen på mystisk vis. Jeg har ikke åpnet det opp enda, for jeg fikk trygda på utbetalingsblankett sist måned. Fem krøllete tusenlapper i bukselomma som med tiden har blitt til et par tohundrelapper, en femtilapp og gudfader vet hvor mye småpæng. Det skrangler når jeg går.

Men nå har jeg vært uten jobbofon i en uke. Og jobbofonen har fungert som privatofon også og djevelen vet hvor den kan befinne seg hen. Det er som om jeg har mistet taleoghøreevnen på den ene siden av hodet.

Nå lurer jeg på om jeg må gå til det skritt å sperre den også for å ha en mulighet til å få den tilbake.
Satan.

XO

Bilde
I dag er det farsdag.
For første gang i historien er jeg kvalifisert for å være midtpunkt i denne tradisjonsrike feiringen.
Jeg har fått en halv flaske konjakk og en sjokkis det står 'verdens beste pappa' på.

Brennevin er en kjempefin presang.

Det er selvfølgelig hyggelig med oppmerksomheten. Man kan ikke si 'nei, den halve med xo vil jeg ikke ha, for jeg er prinsipiell motstander av farsdagen'.

Men da fikk jeg en slags dårlig samvittighet overfor Dvergbøyen - som er MIN far - for jeg har tiet farsdagen ihjel i all den tid jeg har vært et bevisst menneske. Dvegbøyen bryr seg ikke men jeg vet at Bøyå ved minst ett tilfelle har vært dødelig fornærmet for denne prinsippfastheten.

Jeg foreslår heller at vi kan kalle det for XO-dagen og så kan alle gi konjakk til hverandre og så blir de fleste fornøyd.

Så kan handelsstanden sitte der med de dølle slipsene sine og vi kan slippe å føle oss som dårlige mennesker fordi vi ikke tar den telefonen.

Out for drinks and funerals part 1.

'Han hadde sikkert vært flau over at så mange kledde seg opp på grunn av han' sa Rållså mens jeg sto og knappet skjorta.
Det tror jeg også.

Jeg hadde grudd meg hele uka. Det var vi nok mange som hadde.

Utenfor kirka var det kondolanseprotokoller. Og stemmen hans lød lavt igjennom høyttalerne. Jeg vet ikke hva låten het. Men den var melankolsk og myk på samme tid. Han sang i sin egen begravelse. Jane sto i inngangspartiet og delte ut programmer. Jeg så at hun var knust. Sa ingenting da. Lang klem.

Det var en kald og klar høstdag i går. Striper av blekt sollys strakk seg igjennom kirkevinduene mot der kista hans sto.

Det er først når man ser kista at det virkelig går opp for en.

På en skjerm ble det vist bilder fra et 35 år langt liv. Og noen fikk en til å smile og andre til å grine.

Fem minutter før klokka ett hørte man en energisk klikking av boots mot kirkegulv og jeg tenkte at nå kommer Timmy og det gjorde han. Han strenet nedover midtgangen med blikket i gulvet og satte seg på fr…

Sei

Bilde
Den nye gamle Påskeharen har ikke bare byttet ut grandiosaen med hjemmelaget mat.
Den nye gamle Påskeharen LAGER faktisk den hjemmelagde maten.
Den nye gamle Påskeharen lager ting med FISK.
Skyt meg nå.

Siden jeg var liten bleikfeit tjukkas med tre underhaker har jeg skydd fiskerelaterte fødevareprodukter. Som barn kunne selv LUKTEN av fiskemat fremkalle brekninger i meg. Far prøvde med tvang og mor prøvde med sweet talk.
Men selv om begge var mestere i sine respektive sjangere så klarte de ikke å overbevise meg om at fisk var spiselig. Trusselen om struma bet ikke på meg. Føkk struma. Og føkk fisk. Inderlig.

I årenes løp har jeg moderert meg noe. Reker er en god fisk synes jeg. Men ikke blåskjell.
Torsk går an hvis man har noe godt vedsidenav eller oppi og den er fersk.

I går brukte jeg over en time på å lage en 'hot seigryte'. Rållsis skrøt fælt av hvor godt det var, men jeg syntes det var helt fryktelig. Èn gaffel og takk for seg.

I dag har Rållserauå VARMET OPP nevnte rett. I MICR…

Transformer man

Da jeg var russ (ca 1990-2005) snakket jeg mye med store bokstaver. I min ungdommelige glød og anarkistiske opprørstrang opponerte jeg mot så å si alt og alle.

Enkelte vil tilogmed påstå at jeg var en kverulant. Verbal hofteskytter og svoren anarkist.

Jeg trodde vel egentlig aldri at jeg skulle bli 40 år og dermed så jeg heller aldri faren for at mange av mine påståeligheter og skråsikkerier kunne falle meg i hodet på et senere tidspunkt.

Her er noen av påstandene: 'EG SKA FAEN ALDRI KJØBA NÅGE HUS - SIDDA DER MED MILLIONGJELD - KEM GIDDE VEL DET?'.
Dette utsagnet måtte jeg bite i meg da Rållsis og jeg kjøpte leilighet for noen år siden - til alt overmål et oppussingsobjekt. Det har jeg aldri angret på. Vel kanskje angret jeg en hel del underveis for det å pusse opp var - la oss bare si at det var en prøvelse.

Jeg skulle aldri gifte meg heller. Og ved ett tilfelle skal jeg ha uttalt at hvis jeg noen gang fikk unger så kom de til å bli noen små monstre.

For å oppsummere: I dag er …

Haukeblikk og falkenese.

Jeg var vel omtrent fire år da jeg begynte å interessere meg for indianere og kåbboier. Med det kom en stor forkjærlighet for knallpistoler og geværer og alt som sa pang eller du kunne skyte på blink med var grymt.

Som femåring lå jeg under mormors kjøkkenbord og skjøt nissen med 'jever'. Til mitt forsvar kan man si at han var en skummel nissefaen som luktet sprit og hadde trønderdialekt.

Da jeg var åtte sov jeg med pengeskrin og knallpistol under hodeputa og Sølvpilen var helten, men jeg sov like tungt da som jeg gjør nå og det ble fleipet med at formuen i skrinet med letthet kunne vært fraranet meg uten at 'indianeren Snublefot' (far kalte meg det) hadde så mye som lettet på øyelokkene. Selv tok jeg mellomnavnet 'Mangas' etter den fryktede Apachehøvdingen Mangas Coloradas. Selvinnsikten hadde trange kår i den unge Påskeharens cowboy-univers.

Det er rart at jeg som er både pasifist og våpenhater i dag var det stikk motsatte i barndommen. Ja, og litt i ungdommen o…