fredag, juli 17, 2015

Spyposesangen

Jeg fikk denne boka i posten på Onsdag. Eller det var Rållså som hadde bestilt den til fødselsdagen min, min 45., For.jeg hadde ønska meg den, og så hadde hun pakket den inn og lagt den på kjøkkenbordet, og der lå den da jeg kom hjem fra jobb.
Det er ei heller spesiell bok, som får meg til å tenke på spaserstokker med håndtak formet som ulvehoder og tunge whiskeyglass i krystall.
Chesterfieldmøbler i et privat bibliotek. Bøker fra tak til gulv. Mitt favorittrom på jorda.
En sort eske med tittelen på forsiden:
The SICK BAG Song.
Og selve boka inni, hvit med samme tittel prentet på bremmen.
Forfatteren heter Nick Cave, og er mest kjent som rockestjerne, mørkemann, artist, men så har han skrevet noen bøker og manus til filmer, og denne boka er satt sammen av brokker og tankerekker skrevet på spyposer da han var på turnè for et par år siden.
Men akkurat på Onsdag falt sønnen til Nick Cave ned fra noen klipper utenfor Brighton og døde.
Det er alle foreldres største mareritt.


Når man følger en artist, eller en kjent person tett, leser tekstene deres eller får et forhold til musikken deres, så blir universet deres en del av ens eget. Ihvertfall det kunstneriske universet. Det private er privat, men det er mange som ikke ser skillene.
Jeg er med i en facebookgruppe som er over gjennomsnittlig opptatt av Cave, og der er det enkelte av medlemmene som går langt i å leve seg inn i den personlige sorgen som mennesket Nick Cave, og hans familie må gå igjennom akkurat nå. De sørger med han.
Jeg liker ikke så godt dette kollektivt emosjonelle som liksom bygger seg opp som en veldig bølge, som består av antagelser og sladder og snikfotografering og stalking, og drøm, og selvsagt - kjærlighet - eller forelskelse.
Galskap.
Tabloidpressen på nett - de er ofte mest opptatt av det som er privat - det som er opprivende - utroskap, tap, kjærlighet og død. Det er som om de ikke kan komme nær nok. Alt for å samle klikk på den gigantiske verdensveven.


Kjendiseri, altså. Det er jævlig ubehagelig.


onsdag, juli 08, 2015

Fintenking i maktens korridorer

Det er stille i maktens korridorer.
Det er fordi nesten alle er på ferie, men iblant høres ekkoet av sko mot linoleum i målrettet trav mot kaffemaskinen.
Jeg har kontor på økonomi-gangen. Ironisk nok.
Jeg har fått visittkort med navn og mailadresse og telefonnummer. Et bilde av bedriftens produksjonsanlegg badet i høstsol  pryder baksiden.
Men så er det dette med rettskrivinga, da.
Der har de bomma. Hovedverneombud har blitt til Hovedvereombud , og selv om både saueværer og sommervær sikkert kunne hatt utbytte av å ha en ombudsperson som talte deres sak, så tror jeg ikke at jeg er rett person.
Da jeg gikk på skolen, for en halv mannsalder siden, ble  de fleste innleveringer i norsk behørig tilbakelevert med røde streker der hvor det forekom skrivefeil, og det gjorde det jo. Særlig kommafeil.
Og der det var direkte stavefeil måtte jeg skrive det riktige ordet tre ganger etter hverandre for å trene hjernen til å forstå hva som var rett og hva som var feil.
Det har oppstått en uopprettelig feil i korrekturen, så nå sitter jeg og funderer på hva jeg skal gjøre med de 250 ubrukelige visittkortene mine. Ikke er jeg netthendt heller, så origami driver jeg ikke med. Hadde jeg vært yngre - og opptatt av høy lyd på sykkelen - så kunne jeg ha satt noen av dem fast i ramma på sykkelen og fått bråkelyd. Tøffeste gutten i Slaskamarkå.
Men pappen er litt for tynn.

Kanskje jeg skal lage en mosaikk istedet. Her borte på skrivebordet.

tirsdag, juli 07, 2015

Hallo Miniland - Adjø kredibilitet

Kjernen I familien Dvergbøy/Mige er tvillingene Ingrid og Endre. Så også når vi reiser på ferie til syden. Alt kretser omkring dem - at de har det 'kjekt', at de skal få bade, danse, leke, synge og le - for man ønsker at barndommen skal være et lyst og trivelig sted. Man legger til rette for det - for å gi trygghet - og liksom varsomt introdusere dem for livet og for verden, og ideelt sett skal de ha en slags buffer, eller et ankerfeste I bånn. Ett som hindrer dem I å blasé bort på havet det blå, tenker jeg, her jeg sitter og knoter.
Vi strekker oss langt for å få dette til, og noen ganger er viljen større enn evnen. Noen ganger, sier jeg dere - strekker vi oss så langt at det minner om selvutslettelse. Vi opphører å eksistere som individer, og omdannes til klumpete små morpoteter og farpoteter - med kun ett mål for øyet - å gjøre krapylet til lags.
Jeg vet ikke. Om det var første eller andre dagen på Mallorca at Rållså hadde bestilt besøk på rommet av Plysjsjiraffen Lollo (ett av to kosedyr som liksom var maskoter på denne feriefabrikken). Det kosta nok en hel del ekstra - slik som roomservice gjerne gjør. Hvor mye vet ikke jeg, og det vil jeg ikke vite heller, men dette besøket har etterlatt et arr på sjelen min.
Vi sitter på hotellrommet, spist en overdådig frokost og smurt oss med solkrem. Jeg ligger på senga og leser Min Kamp. Jeg har kommet til femte bind, der hvor unge ulykkelige Knaus treffer Tore Renberg, og endelig - til slutt - får sving på forfatterkarrieren sin og gir ut debutromanen som heter 'ute av verden'.
Det bankes på døra. Oooh! Kem kan det ver?
Døra åpnes, og inn kommer et enormt vesen, et menneske I et sjiraffkostyme. Og bak kommer et menneske til, en ung svensk kvinne med solskjerm, shorts og hvit t-skjorte. I hånden har hun en liten CD-spiller, hun skal stå for snakkinga, siden Lollo er stum.
Lollo bøyer seg inn under dørkarmen og stormer bort til meg og beginner å kile meg under tærne. Ungene ler I skrekkblanda fryd. NÅÅÅH! LOLLO TYCKER DET ER KUL AT KILA PAPPA UNDER FØTTERNA! Sier svenskedama. Heldigvis lunter Lollo avgårde for å rote igjennom lekene som ungene har med, hele tiden fulgt av hun som snakker. NÅÅÅH! VA ER DET HER? ER DET LEGO? GILLAR NI AT BYGGA LEGO? Ungene nikker storøyd. LOLLO GILLAR OCHSÅ AT BYGGA LEGO!
VET NI VA LOLLO OCHSÅ GILLAR? AT SJUNGA OCH DANSA!

Hun snakker høyt, og sjirafffen Lollo har ungene i sin hule hånd. Da hun avslutter med Lollo & Bernie-sangen, det er da det skjer, Lollo byr meg opp til dans, og alt i meg striker :

VI ER BESTA VENNER, OCH VI BOR I MINILAND... SEJ, HVEM KAN DET VARA? LOLLO! OCH BERNIE!
Ydmykelsen er total, jeg kan ikke bakke ut. Jeg hermer bevegelsene til plysjdyret. Av alle ting jeg har gjort for mine barn er dette det verste. Og Rållså filmer hele seansen med mobiltelefonen sin, og når besøket vårt forlater oss, så føler jeg meg misbrukt. Totalt utmanøvrert. Påskeharen 16, 20, 25, 30, 35 og 40 år hadde fnyst av dette synet. Denne mannen på snart 45, kritthvite knær under shortsen. Og det finnes på film, og jeg har ikke sett filmen. Men det er ikke bra. Det er ikke bra i det hele tatt.
Og jeg som alltid har sagt at den eneste sangen jeg danser til er 'The Beautiful people' av Marilyn Manson

torsdag, juli 02, 2015

Fråtsere og syndere (skal ingenlunde arve guds rike) for den som tror på slikt

Så er vi altså på Mallorca, denne brunsvidde ferieøya plassert på den 'riktige'  siden av Middelhavet. 4 blåhvite kropper rullet i solkrem faktor 30, i shortser og sommerkjoler og sandaler og t-skjorter, på vei mot frokostsalen i hotellet, som er halvt inne og halvt ute, med utsikt over havet.


Vi har plastikkarmbånd rundt håndleddene, de minner på alle måter om backstagepass fra back in the days - Artist - Access all areas. All inclusive Det er et konsept som gir tilgang i frysebokser og i restauranter og uteserveringer over hele Sun Wing (de som elsker ferie, du vet) sitt område. Uten at det koster noe ekstra. Utover det vi har betalt på forhånd.


Det er bare å hogge inn. For de har selvsagt alt - både tenkelig og utenkelig - i buffeten sin.  Pannekakene blir fort en hit hos ungene. For meg er Kaffe kapteinen på frokostbordet, men jeg lør på med egg og bacon og bønner og sopp og appelsinjuice og har det ganske så bra.


Det viser seg utover i oppholdet, når vi kommer til lunsjen - som også er overdådig - og middagen - som er i samme gate - at all inclusive-konseptet har sine klare negasjoner. Det er rett og slett for mye. Ungene (og særlig Ingrid) vil ha tallerkenen stappfull, spiser halvparten, og så vil hun heller ha noe annet. Og vanligvis - hjemme hos oss - hvor utvalget er vesentlig mer begrenset - er ikke det noe problem. For alt går i grisen (meg). Stort sett. Hvis det ikke er alt for grapsete. Men på tur orker jeg simpelthen ikke å spise opp alt, så vi må sette igjen mat. Hvert eneste måltid. Som igjen kastes, og det plager meg. Og når jeg snur meg  rundt i lokalet, så gjør alle akkurat det samme. Hvis man heller vil ha noe annet, så kan man man bare hente seg en ny tallerken, for det koster ikke noe ekstra likevel.


Av alle de syv dødssyndene er fråtseri den mest motbydelige. Jeg synes det er helt forferdelig å kaste mat. Særlig med tanke på at folk sulter, og jeg lurer på hva de kjempehyggelige servitørene og kelnerne tenker om oss - der vi velter oss i vår overflod av mat og drikke. Vi kommer til helvete hele gjengen. mens lukta av svidd bacon pirrer nesegangene.
Jeg er det motsatte av en livsnyter. Jeg er en jævla puritaner, for jeg VIL faktisk at alle skal spise tallerkenen sin tom. Jeg vil at de skal takke for maten. Jeg vil at de skal rydde av etter seg. Og jeg vet ikke om det er Hans Nilsen Hauge eller Øystein Dvergbøy eller hvem faen det kan være som har planta det frøet i meg. Men det vokser, og er en del av ryggraden min. Av den jeg er.
Thomas Kuk skal redde verden, Sun Wing elsker ferie, og om ikke lenge skal jeg danse med plysjsjiraffen 'Lollo'. Mens Rållså filmer og ungene ler.