tirsdag, juli 07, 2015

Hallo Miniland - Adjø kredibilitet

Kjernen I familien Dvergbøy/Mige er tvillingene Ingrid og Endre. Så også når vi reiser på ferie til syden. Alt kretser omkring dem - at de har det 'kjekt', at de skal få bade, danse, leke, synge og le - for man ønsker at barndommen skal være et lyst og trivelig sted. Man legger til rette for det - for å gi trygghet - og liksom varsomt introdusere dem for livet og for verden, og ideelt sett skal de ha en slags buffer, eller et ankerfeste I bånn. Ett som hindrer dem I å blasé bort på havet det blå, tenker jeg, her jeg sitter og knoter.
Vi strekker oss langt for å få dette til, og noen ganger er viljen større enn evnen. Noen ganger, sier jeg dere - strekker vi oss så langt at det minner om selvutslettelse. Vi opphører å eksistere som individer, og omdannes til klumpete små morpoteter og farpoteter - med kun ett mål for øyet - å gjøre krapylet til lags.
Jeg vet ikke. Om det var første eller andre dagen på Mallorca at Rållså hadde bestilt besøk på rommet av Plysjsjiraffen Lollo (ett av to kosedyr som liksom var maskoter på denne feriefabrikken). Det kosta nok en hel del ekstra - slik som roomservice gjerne gjør. Hvor mye vet ikke jeg, og det vil jeg ikke vite heller, men dette besøket har etterlatt et arr på sjelen min.
Vi sitter på hotellrommet, spist en overdådig frokost og smurt oss med solkrem. Jeg ligger på senga og leser Min Kamp. Jeg har kommet til femte bind, der hvor unge ulykkelige Knaus treffer Tore Renberg, og endelig - til slutt - får sving på forfatterkarrieren sin og gir ut debutromanen som heter 'ute av verden'.
Det bankes på døra. Oooh! Kem kan det ver?
Døra åpnes, og inn kommer et enormt vesen, et menneske I et sjiraffkostyme. Og bak kommer et menneske til, en ung svensk kvinne med solskjerm, shorts og hvit t-skjorte. I hånden har hun en liten CD-spiller, hun skal stå for snakkinga, siden Lollo er stum.
Lollo bøyer seg inn under dørkarmen og stormer bort til meg og beginner å kile meg under tærne. Ungene ler I skrekkblanda fryd. NÅÅÅH! LOLLO TYCKER DET ER KUL AT KILA PAPPA UNDER FØTTERNA! Sier svenskedama. Heldigvis lunter Lollo avgårde for å rote igjennom lekene som ungene har med, hele tiden fulgt av hun som snakker. NÅÅÅH! VA ER DET HER? ER DET LEGO? GILLAR NI AT BYGGA LEGO? Ungene nikker storøyd. LOLLO GILLAR OCHSÅ AT BYGGA LEGO!
VET NI VA LOLLO OCHSÅ GILLAR? AT SJUNGA OCH DANSA!

Hun snakker høyt, og sjirafffen Lollo har ungene i sin hule hånd. Da hun avslutter med Lollo & Bernie-sangen, det er da det skjer, Lollo byr meg opp til dans, og alt i meg striker :

VI ER BESTA VENNER, OCH VI BOR I MINILAND... SEJ, HVEM KAN DET VARA? LOLLO! OCH BERNIE!
Ydmykelsen er total, jeg kan ikke bakke ut. Jeg hermer bevegelsene til plysjdyret. Av alle ting jeg har gjort for mine barn er dette det verste. Og Rållså filmer hele seansen med mobiltelefonen sin, og når besøket vårt forlater oss, så føler jeg meg misbrukt. Totalt utmanøvrert. Påskeharen 16, 20, 25, 30, 35 og 40 år hadde fnyst av dette synet. Denne mannen på snart 45, kritthvite knær under shortsen. Og det finnes på film, og jeg har ikke sett filmen. Men det er ikke bra. Det er ikke bra i det hele tatt.
Og jeg som alltid har sagt at den eneste sangen jeg danser til er 'The Beautiful people' av Marilyn Manson

3 kommentarer:

Anonym sa...

Kostelig! Den filmen vil jeg gjerne se :-)

Storesøster Bergljot

Elisabeth, innerst i veien sa...

*gapskratter*

Jonna sa...

Fantastisk beskrevet!