Innlegg

Viser innlegg fra oktober, 2017

Kari Bremnes live 28/10 2017

I høst har Rållså og jeg vært aldeles bortskjemt med fine konserter.  Mari Boine, Thåstrøm, Hohlbrugger, Brigade og Helldorado.
På Lørdag hadde vi billetter til Kari Bremnes på konserthuset, og det var duket for enda en fin kveld.
Det er litt urettferdig overfor Kari Bremnes at det mange husker henne for, eller mer presist navnet hennes for, er Harald Eia' s elleville (og  veldig morsomme) harselas med nordlendinger i det geniale humorshowet Team Antonsen for halvannet tiår siden.
Selv har jeg hatt ei plate med henne, gitt ut en gang på 90-tallet, titulert gåte ved gåte  (tror jeg). Jeg liker den plata, selv om den aldri har gitt meg nevneverdig kred i gothmetall-kretsene jeg har vanket i.
Og så er hun jo såkalt 'folkekjær', og det har gitt henne mange snurringer på P1 Radio. Tilogmed mormor likte Bremnes, og hun var over middels skeptisk til nordlendinger.
Vi var på plass i konserthuset før åtte, takket være enda en barnevakt rekruttert fra nabolaget. Jeg satte meg i bare…

Rock Noir Part 2 All smiles

Bilde
Foto: Christer Håvarstein Photography

Tidligere har jeg forfektet at skillet mellom stor kunst og bra kunst kan oppsummeres med ett lite, men likevel fundamentalt spørsmål: Var det liv og død?
Var det dirrende, ravende, desperat, vakkert, intenst nok?
Misforstå meg rett, det kan være avgrunn i det dempede også. Intensitet.
Det kan være så teknisk fullkomment det vil, det kan være honning og blomster og pastell og himmelsk belysning, men uten desperasjon og aspektet med liv og død, så er det ikke stor kunst.
Det er ikke alt som trenger å være stor kunst heller. Musikk og billedkunst og poesi og teater og romaner og film fyller på ulike måter ulike funksjoner og stemninger og behov hos ulike mennesker.
Noe ha lytteren eller seeren eller leserens fulle oppmerksomhet, mens andre ting fungerer best i bakgrunnen, i heisen, i bilen på vei til jobb. Dire Straits, for eksempel - perfekt i bakgrunnen, brumlebrumle ditidudididum. Liv og død har det aldri vært.
Eller toto.

Så hva gir jeg vå…

Rock Noir part 1

I 2013 ble det for første gang arrangert Rock Noir i Stavanger, og siden har det vært arrangert hvert år unntatt ett - med forskjellig lineup - men alltid med strålende Helldorado på toppen av plakaten.
Årets utgave besto av filmklubben Magiske Lanterner som viste filmen Night of the hunter, foruten Oliver Hohlbrugger, The Brigade og Helldorado. Vi var så heldige å få innpass med Long Night også, og bare det å dele scene med så gode band er fantastisk.
Og folken er Stavangers store og varme og dundrende musikkhjerte.
Vi hadde et møte på forhånd - noen fra hvert band - noen fra filmklubben - og han som solgte merch (merch er en forkortelse for merchandise og kan oversettes med 'handelsvarer', og i konsertsammenheng betyr det bandskjorter, hettegensere, vinyl og CD-plater.)
Uansett, så var det et grisehyggelig møte, hvor jeg var helt soleklart minst soleklar, og jeg tolka stemningen som veldig lun og god, og det virka som om alle de andre gleda seg like mye som det vi gjorde. De…

Beväpna dig med vingar

Det er ofte sånn at opplevelser - hvor store eller små de er - må ses i lys av forventningene man satt med på forhånd. Har du lave forventninger så skal det gjerne ikke så mye til for å bli revet med, løftet inn i noe som er større enn deg selv.
Jeg hadde gleda meg til Thåström-konserten på Fredag, for jeg hadde sett ham før - på Vikedal rootsfestival for 5-6 år siden - og han hadde blåst meg helt av, og vært festivalens ubestridte høydepunkt. Det er dessverre sånn at det ikke er så ofte at jeg gleder meg lenger, men til gjengjeld kan jeg grue meg med uforminsket styrke.
Hele Fredagen var en oppbygning frem mot konserten. Mange av de fine folkene jeg kjenner skulle gå, og Rållså hadde fiksa barnevakt, og ungene gleda seg til å ha barnevakt, ikke en tante eller en annen nær slektning, men ei ungdomsjenta, og særlig Ingrid syntes det var stas, og fra hun kom inn dørene så var det nesten så de slukte henne med hud og hår, opp trappa, inn på rommet, de ivrige stemmene som svarte på spørs…

Jenter som kommer og går

Bilde
Då eg var yngre, las eg mykje cowboybøker og kriminalromanar - og i grunnen alt eg kom over av lesestoff - og særleg slikt med tøffe bilete på framsida.
Kriminal og kåbbåi har eg lese mindre av dei siste 15 - 20 åra, eg har notert meg at kriminal er særleg poppis rundt påske, og at dei lærde er ueinige i kva dette skuldast. Dei er visstnok einige om at det er eit særnorsk fenomen.
Breie lag av folket les krim heile året. Skandinavisk krim sel som hakka møkk, og inga møkk er meir hakka og lettseld enn Jo Nesbø sine bøker.
La oss bare få det sagt: Eg har fordommar mot Jo Nesbø, men dei er i stor grad relaterte til musikken hans, og hans sentrale rolle i eitt av 90-talets verste band.: Di Derre.
Det at eg ikkje har (hadde) lese ei einaste av bøkene hans hadde samanheng med at eg frykta for å høyra røysta hans på innsida av øyret medan eg las. Jentesjåmkåmmeejogjentesjåmgåj.
Det at eg likevel sette meg til å lesa ei bok av Nesbø - med eit ikkje alt for ope sinn - handla nok mest om at al…

Du er bra nok som du er

Introversjon kjennetegnes ved en dominerende interesse for egne tanker og følelser heller enn den ytre verden og sosial interaksjon.[2] Introversjon er karakterisert ved personlighetstrekk som tilbakeholdenhet, passivitet og stillhet.


Kilde: Wikipedia


Så på dette kurset som eg var på for nokre år sidan fekk eg bekrefta det eg har hatt mistanke om heile tida: Eg er av ein introvert natur. Det å gje meg sjølv eit slikt stigma, det å setje meg i denne båsen er ikkje noko som eg gjer med veldig lett hjarta, for det er som med diagnosar og med horoskop og innbilt eller ikkje innbilt allergi mot mobiltelefonar eller - ka faen heiter det ? - Mel? Nei - gluten.
Eller å peika på andre faktorar for at eg har vorte akkurat slik som eg har.
Ein del ting passar kan hende, og ein del andre ting passar gjerne absolutt ikkje, og Er det eigentleg så lurt å gå og kjenne så jækla nøye etter heile tida? Kunne det ikkje væra like greit å berre bita det i seg og akseptera seg sjølv slik som ein er?
Men nå…

Ferdig mingla og klar for nye utfordringar

For fleire år sidan var eg på kurs i regi av bedriftshelsetenesta.
Det var eit ganske kort opplegg over to timar, og det var leiaren min som hadde meldt oss på, han og meg (i alle høve er det slik eg hugsar det), og lokala som dei rådde over då var veldig friske, hugsar eg at eg tykte, i eit toetasjars murbygg, som ein gong i tida hadde husa ein slags form for industri, og det var kronglete trapper med motiverande slagord på veggjen, og tregolv som knirka når ein trødde over dei, og oppe i andre etasjen var veggane måla i friske fargar og det lukta kaffe, og lukta av kaffe om morgonen er nok den beste lukta som finnst, og det var smilande damer i resepsjonen, og eg var eigentleg litt for skjeten til å vera der, og hadde ein hestehale som var raska saman i hui og hast, og vernesko som lukta gamleerik, og leiaren min hadde kan hende truffe litt betre med klea, men vore vel raus med aftershaven.
Meir og meir skulle det syna seg at me var to fiskar på land, eller eg var i alle høve fisk…

Legg ner telefonen for Natas

På Fredag var Rållså og Timmy og jeg på konsert med Mari Boine på Tau scene.
Maskinhallen er et veldig dekadent konsertlokale, publikum er hovedsakelig menn og kvinner i alderen 30 til 60 år.
Vi kjøper oss noe å drikke og stiller oss helt framme, og lokalet bobler av forventning, og jeg bobler jeg også, og jeg er ikke engang brisen.
Det går en lydtekniker over scenen, han stopper ved hver mikrofon for å kontrollere at det er lyd. Bøyer den lange ryggen sin ned til den i midten, fortsetter forbi oss og ut ei dør til høyre.
Og der går bandet på, stemningen stiger, bass og trommer begynner å murre og 50-60 mobiltelefoner blir løftet mot den lille dama i den oransje og svarte kjolen.
Men hva faen er det med disse mobiltelefonene? Hvem er det som filmer på konsert? Og hvorfor gjør de det?
For meg betyr samspillet mellom sal og scene enormt mye, det tilstrebes en suggererende tilstand, et ønske om å nå og bli nådd, om å gynge med, og følge rytmen og forsvinne inn i det. Å gi seg hen er ster…