Rock Noir Part 2 All smiles

Foto: Christer Håvarstein Photography

Tidligere har jeg forfektet at skillet mellom stor kunst og bra kunst kan oppsummeres med ett lite, men likevel fundamentalt spørsmål: Var det liv og død?
Var det dirrende, ravende, desperat, vakkert, intenst nok?
Misforstå meg rett, det kan være avgrunn i det dempede også. Intensitet.
Det kan være så teknisk fullkomment det vil, det kan være honning og blomster og pastell og himmelsk belysning, men uten desperasjon og aspektet med liv og død, så er det ikke stor kunst.
Det er ikke alt som trenger å være stor kunst heller. Musikk og billedkunst og poesi og teater og romaner og film fyller på ulike måter ulike funksjoner og stemninger og behov hos ulike mennesker.
Noe ha lytteren eller seeren eller leserens fulle oppmerksomhet, mens andre ting fungerer best i bakgrunnen, i heisen, i bilen på vei til jobb. Dire Straits, for eksempel - perfekt i bakgrunnen, brumlebrumle ditidudididum. Liv og død har det aldri vært.
Eller toto.

Så hva gir jeg vår egen opptreden på Lørdag? Var det liv og død? Det enkle svaret på det er vel nja. Men. Vi har aldri vært nærmere. Det var en god gig. Vi nådde noen.
Etterpå, mens vi røyka de obligatoriske sigarettene, var det mange som var borte og sa fine ting til oss. Folk vi ikke kjente også. Vi Ryfylkinger liker skryt. Men vi aner ikke hvordan vi skal håndtere det.
Det var mange som hadde en mening om trommer. Det er ikke forbudt å mene noe om trommer. Mitt standardsvar bruker å være at jeg ønsker meg trommeslager til jul hvert år, men at jeg aldri får det. Det er litt som den bilbanen man ønska seg som barn som man visste nok var litt for dyr, men som man ønska seg likevel. Og når man kikka under treet i sekstida på julaften, så kunne man konstatere at det ikke blei noe denne gangen heller.
Timmy sitt svar pleier å være at jeg ikke har vært snill nok, noe han sikkert har rett i, men kanskje jeg skal ønske meg en bassist heller. Til neste år.
Da The Brigade begynte på sitt sett, sprang jeg opp trappene for å få det med meg. Jeg heier uhemma på The Brigade, jeg kjenner låtene deres, og de er litt mer køntri enn oss, og på sitt beste så er de liv og død. På sitt beste er det en desperasjon der. En avgrunn. Publikum synger med på refrengene, de svinger skikkelig.
Jeg går rundt og smiler og snakker med mennesker med høyere promille enn meg.
Og så kommer Helldorado og blåser alle av banen, og jeg tror aldri at jeg har sett dem bedre, og Dag er født til å være der - i spissen for dette fantastiske bandet - som har både dybde, desperasjon og viser en enorm spilleglede,  De er liv og død, og når de avslutter hele Rock Noir med en dundrende manisk versjon av Night of the Vampire, så kan ingen som forlater lokalet påstå at de ikke har fått valuta for konsertbillettene sine.
Og jeg priser meg så lykkelig over at jeg takket nei til forslaget om å gå på som siste band. For dette hadde det blitt umulig å toppe.




Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Lagelig til for høgg

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Om mørke