søndag, januar 31, 2010

Bankbokbussen


Det er ingen som går i banken lenger.
Bortsett fra dem som skal snakke med en kundeveileder eller en konsulent eller spekulant fordi de skal sette seg i mer eller mindre bunnløs gjeld.
Sist jeg var i banken var det fordi kodedingsen hadde sluttet å virke og da måtte jeg ha en ny og siden jeg ikke hadde med den gamle kostet den nye seksti spenn.

Men det er nesten ingen som går i banken for å sette inn eller ta ut penger lenger. Jeg antar at det slenger en del pensjonister som ikke orker å sitte med skjelvende fingre og taste koder og milelange kidnummer inn på en datamaskin de kanskje ikke en gang har.

Jeg savner ikke å gå i banken. Men da jeg var barn var det noe som het bankbokbussen og det var en stor blå og hvit varebillignende sak og den reiste rundt i hjelleland og når man åpnet den doble bakdøra så var det hyller med bøker langs begge langsidene og på den ene kortsiden satt en koselig mann som het Trygve som kunne stemple i de bøkene man ville låne. Det var bare helt knall. Den sto parkert utenfor barneskolen vår på Tirsdager og Torsdager i matfriminuttet. Jeg var en flittig leser av alt som var kåbbåi og indianer-relatert og Trygve var ikke kjip med bøkene han rådde over.

Den eneste gangen jeg gjorde noe bankrelatert var en gang jeg kjøpte en stor, blank minnemynt som hadde bilde av Kong Olav og kostet astronomiske hundre kroner. Hundre kroner! To hundre bugg for en peng med bildet av en skallet mann på.

Da jeg googlet bankbokbuss fikk jeg ingen treff. Men bokbuss var visst vanlig i andre utkanter også. For alt jeg vet er det fortsatt vanlig. Jeg håper det.

onsdag, januar 27, 2010

Svimmel

Rållserau er en fantastisk mor.

Hun mater og koser og pakker inn og duller og tuller og SER våre to snart seks måneder gamle babyer med ektefølt kjærlighet. Og de elsker henne tilbake. Det kan jeg se. Det skulle bare mangle.

For meg er det litt som å hoppe etter Wirkola. Selv om jeg ikke har begrep om hvorfor det var verre å hoppe etter Wirkola enn etter foreksempel Amund Sjøbrend eller Pål Gunnar Mikkelsplass. Eller Tor Røstefossen for den saks skyld.

Men det sies at det å hoppe etter Wirkis i sin tid var et helvete.

På Søndag skulle jeg for èn gangs skyld ta morgen-økta alene slik at Rållså kunne sove et par timer.

Ingrid og Endre er veldig koselige på morgenen. Jeg plasserte dem i hver sin vippestol og ga dem grøt. Annenhver skje fra samme bolle. Og da smatter de og koser seg, men for Endre kan det aldri gå fort nok. Blir han riktig ivrig griper han omkring min hånd med begge sine. Spreller med beina og lager smågrislyder.

Ingrid er roligere. Blikket følger skjeen. Tungespissen stikker ut av munnen. Og det er grøt over alt. I ansiktene, hendene, stolene, på gulvet osv.

Ingrid spreller også med beina og vifter ukontrollert med armene.

Imellom grøtskjeene fylles på med melk. Seansen tar fort en times tid. Det gjorde det på Søndag også og etterpå var det morgenstell og bleieskift og av med pysjamasen og på med body og strømpebukse.

Endre's utålmodige natur gjør det nødvendig å stelle han først. Jeg plasserte Ingrid i vippestolen slik at jeg kunne ha henne under oppsikt mens jeg vasket og tørket og byttet på og dullet med min lille sønn. Smørte stussen med sinksalve og de runde kinnene med A-krem. Kilte han under armene. Men jeg så at han begynte å bli litt trøtt, litt gnurkete.

Jeg byttet babyer. Satte min nystelte og svakt misfornøyde sønn i stolen og la min nydelige kritthvite datter på stellebordet. Hun var blid og fornøyd. Hun er stort sett det, Ingrid. Men før jeg var kommet halvveis - før jeg hadde fått byttet på henne klær - signaliserte junior sin misnøye på høylydt vis. Og ikke lot han seg blidgjøre heller. Ikke med tutt eller leker eller 'We love you Liverpool'. Jeg måtte altså avbryte stellet av Ingrid - legge henne i lekegrinda halvt påkledd - og pakke Endre i lue, ulljakke, lodder og votter som jeg først ikke fant, men så fant jeg noen andre. Alt under høylydt klaging fra junior. Men da jeg puttet ham i posen gryntet han takknemlig og lukket øynene. Fine lille pjokken min.

Da fikk jeg god tid til å dulle med Ingrid også. Det er jammen ikke mye hun krever.

Det er full jobb å ha to babyer og Rållså utfører den som om hun aldri skulle ha gjort annet.

Og da Ingrid også var pakket inn og lagt for formiddagsluren sin tenkte jeg på hvor heldig jeg er. Jeg blir helt svimmel.

tirsdag, januar 26, 2010

Påskeharen blogger om noe og ender opp med å blogge om noe annet heller

Bergljot ble nominert av et mammablogg-kartell til 'årets mest originale' eller noe i 2009. Frk Figen ble opprørt over at hun hadde fulgt en mammablogg i lengre tid. Uten å bli advart først.
jeg har stemt på Bergljot med alle tilgjengelige maskiner.

Kjenner jeg etter så er jeg bittelitt misunnelig på Bergljot. Ikke fordi hun er nominert fordi hun er flink til å skrive. Bergljot har alltid vært flink til ting. Begljot har vært den flinke og jeg har vært den koselige. Ikke at Bergljot ikke er koselig. Og ikke at jeg ikke er flink. Rollene oss imellom har bare vært sånn, og siden det bare er femten måneder i aldersforskjell imellom oss så har vi liksom konkurrert på noenlunde den samme arenaen. Eller hun har konkurrert. Jeg har vært misunnelig.

Da Frekkesen kom til verden ble hun den koselige. Og da var det bare misunnelsen igjen til meg. Så jeg ble den misunnelige og snikete som levde mest inni sitt eget hode.

Bergljot kunne lesing og skriving. Jeg kunne smile meg ut av ting. Det kan jeg forsåvidt ennå. Men i langt mindre grad enn den gang.

Hvorvidt det egentlig er en hedersbetegnelse å bli tagget som mammablogg kan selvsagt diskuteres, men selve nominasjonen er utvilsomt en hær i fjatten. Man skriver kanskje ikke så mye om fyll og hor når man skriver mammablogg, men Bergljot har ikke blogget så mye om det uansett. Litt om puling har hun riktignok skrevet, men pakket det godt inn.

Min blogg er omtrent 20 prosent fyll så noen pappablogg kan det aldri bli. Livet mitt var vel omtrent 20 prosent fyll også i et par tiår, men ikke nå lenger. Så nå om dagen er det mer pappablogg enn fylleblogg.

Mest av alt er den et skjevt speil på hva som skjer. I livet mitt og i hodet mitt. Og fordundre meg om ikke dette også ble en bloggpost om hva man skal bloggposte om.

mandag, januar 25, 2010

Padde-i-hòlet.

I løpet av det snaue året jeg bodde i England brukte jeg mye av min tid på å eksperimentere med kulinariske lekkerbiskener fra det verdensberømte Engelske kjøkken. Det beste av det beste brakte jeg med meg tilbake til gamlelandet og dann og vann bruker jeg disse fantastiske oppskriftene til å varte opp mine kjære og kjente.


Dette er selvsagt ren løgn.


I UK laget jeg så å si ikke mat. Ikke er jeg særlig begeistret for engelsk mat heller. Hvis det engelske kjøkken er kjent for noe så er det mengder av fett. Og manglende hygiene.

I går vartet jeg riktignok opp med en Engelsk rett, men mest fordi den så ut til å være lett å lage. Og dessuten hadde jeg alle ingrediensene tilgjengelige

Jeg fant den i avisa.

Det sto å lese at på folkemunne i øyriket ble denne retten kalt 'toad-in-the-hole'.

Ingrediensene er pølser og rødløk bakt inn i en pannekake.

Det høres ikke særlig godt ut og det er det ikke heller. Hele retten er en dårlig idè.

En kulinarisk kentaur bestående av middagens kropp og dessertens hode.

Styr unna.

torsdag, januar 21, 2010

Verdens verste?


I går hørte jeg på rogalandssendinga på vei til jobb.

Utover høyttalerne strømmet en Bjørn Afzelius-sviske fra seint på åttitallet.


...ALLTING KAN GÅ I TUUU, MEN MITT HJERTA KAN GÅ I TUUUSEN BITAR - SEIER DU ATT DU ER MIN VENN, SÅ ER DU SÄCKERT DET...

NANANANA-NAAAAA...

Djevelen ta.

På et eller annet punkt har jeg likt denne låten. Og ikke nok med det. Tar jeg ikke feil så har jeg faktisk sunget den også.

Det er noen synth-trommer - et kort mellomspill - som kommer og skal liksom sprite opp refrenget de siste 2-3 gangene som går og som tar kaka. Er det mulig?

Det er godt mulig at dette er en kandidat til verdens verste låt.

søndag, januar 17, 2010

Jeg gikk en tur på stien/min barndoms grønne dal

Det var en mann som flyttet med sin familie fra oslo til grisgrendte strøk.

Han sa at: 'Å bo i byen er som å ha en kjøkkenvifte gående hele tiden. Man merker det ikke før den er slått av.'

Det synes jeg er en god beskrivelse. Mine barn lulles i søvn av duren fra motorveien.

Hjemme på krøkkje er stillheten påtagelig. Særlig på denne tiden av året. Hyttefolket er i byen og Dvergbøyens sauer er i sauehuset.

Vinterens lyd på krøkkje kan være den insisterende lyden fra motorsaga og stillheten etterpå. Lukta av hugd furu. Bensinos.

Våren kunne være sauebreking på beite. Sauer og lam i kakafoni på evig leting etter hverandre. Hvorerduhvorerduhvorerdu? BÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ? HÆÆÆÆR-BÆHÆHÆR! Og nypløyd jord. Lukta av nypløyd jord.

Sommeren. Grønt gras. Maursyre. Den fjerne duren av av tyve påhengsmotorer festet bak på små båter som går rundtogrundtogrundt og hopper i hverandres bølger. Båtfolk. Hyttefolk. Salt sjø.

Hvis høsten har noen lukt der inne så har den nok noe med vann å gjøre. Våte ullsokker. Regn mot takvinduet på loftet.

Og lyden av fars tunge skritt mot knasende singel. Men det er mer som en helårsaffære.

torsdag, januar 14, 2010

Misery

Det er en tung dag for oss som følger Liverpool etter gårsdagens lite ærerike exit fra FA-cupen.
Flere enn meg hadde tårer i øynene og vi må erkjenne at klubbens 2010-årgang ikke er kapabel til å vinne noe.

Mens jeg skriver ser jeg en grå gardin synke ned foran Rållsing's øyne i det hun leser dette.

Taxisjåføren toppet det hele med å spille en sukkerspunnet panfløyteversjon av 'Ai will ålveis låve ju'. I en imaginær verden tipset jeg han med en hundrelapp og ba han gjøre noe radikalt med platesamlingen sin.

I virkeligheten tipset jeg han førti spenn og holdt kjeft. Han sa ikke takk engang.

onsdag, januar 13, 2010

Gøy på jobben-blogg

Jeg har ved tidligere anledninger beskrevet deler av kollegiet på arbeidsplassen min i lite smigrende ordelag. Ikke uten grunn selvsagt, men det har vel ikke kommet fram at det egentlig er ganske fin stemning her nede. Det meste kan spøkes med og hvis det ikke kan det så blir det gjort likevel.

Det er riktignok ikke alle her jeg kunne omgitt meg med på privaten, men vi er jo heldigvis ikke like heller. Mangfold er en bra ting.

Det er en sannhet at terskelen for å skrive noe når jeg er misfornøyd er adskillig lavere enn hvis ting er bra. En rask opptelling av 'gøy på jobben-blogger' de tre siste årene viser at det ikke finnes noen slike. Aint no such thing. Dette til tross for at en veldig høy prosent av innleggene er skrevet på jobb. Over halvparten. Nærmere helparten vil jeg tro..

Man er vel som andre Nordbaggar - man tar det som irriterer først - der skoen trykker og omegn. Det å skrive om at skoen ikke trykker er ikke et aktuelt. Takking og gladblogging kan kristnasene ta seg av.

mandag, januar 11, 2010

Love is all around


Det var vel i 1997 at Fjordatrønderen og jeg var på ryggsekktur i Peru. Det ble en hel del bussturer i Andesfjellenes svimlende høyder sammen med små innfødte med knytter og hatter og rare klær.

Den ene natta husker jeg spesielt godt for vi ble invitert fram til sjåførgjengen helt framme - der satt tre svartsmuskede, vennlige menn og smilte og snakket spansk til oss. Og vi for vår del forsto lite av hva de sa, men vi nikket og smilte og bød på sigaretter. Bussen var gammel og humpet og ristet og i frontruta hang jesus og jomfru maria og andre relgiøse symboler for å beskytte oss mot trafikkdøden.

Sjåføren og crewet hans hadde et veldig lowfi kassettbasert stereoanlegg som tryllet ut den vakreste popmusikk. Mariah Carey og Whitney Houston og Roxette. It must have been love.

'EL MUSICO ROMANTICA!' Sa sjåføren begeistret. Flere ganger etterhverandre. Og jo, det kunne vi på ingen måte motstride. Dette var de ekte sakene. Rett fra hjerte til hjertesmerte.

Latinomenn er nok en hel del mer romantiske enn oss nordmenn og selv har jeg gjort noen feilskjær her og der. Det hender at jeg blir keitete og tuller ting vekk. Èn gang sa jeg til Rållså at vi kunne gifte oss hvis hun absolutt MÅTTE. Det var en uheldig formulering.

Jeg har likevel møtt min overmann i min gamle bandkompis Roger som var på besøk med sin frue Ranveig på Lørdag som var.
Det var lenge siden vi hadde sett hverandre og da Ranveig så ringene våre lurte hun på om dette var noe som hadde skjedd nylig og så sa hun til Roger: 'Å DU DU VILLE JO KJE HA RING EIN GONG - DU VILLE JO BARE HA DEN DER JÆVLA UTSTOPPA MINKEN - EG MÅTTE KJØBA MIN SJØL'.

Og så fortalte de historien om at før de bestemte seg for å tre inn i ektestanden hadde diskutert det der med ringene. Ranveig ville gjerne at de skulle ha ringer mens Roger sto på sitt - han kunne ikke gå med ring for det ga han klaus - og det var ikke vits i og de kunne ikke bli enige.

Midt oppi dette fant Roger en død mink utenfor fiskeforedlingsbedriften han jobbet for og denne tok han med seg hjem etter jobb og plasserte den i fryseboksen.
Så gikk han til sin hjertens kjær. 'KOM.. KOM!' Sa han. 'KOM SÅ SKA EG VISA DEG NÅGE!' Ranveig smilte nysgjerrig og tenkte at nå hadde han kanskje kommet på andre tanker vedrørende gifteringer.
Hun klarte ikke å skjule sin skuffelse ved synet av den døde minken.

Og så ble det sånn at de dro til Stavanger og hun kjøpte seg ring og han leverte inn minken til utstopping og det kostet omtrent det samme. Og dermed så ble det en giftering til henne og en giftemink til han. Jeg spurte han om han i det minste hadde kalt opp krabaten etter henne. Det hadde han ikke.

søndag, januar 10, 2010

Avatar


På Fredag var jeg på kino med Einstein og venner.

Det var Einstein som hadde valgt film og den het Avatar og jeg var skeptisk for jeg ER skeptisk til scifisjangeren. Dessuten er jeg skeptisk til å se film med 3D-briller på - eller jeg var - for denne måten å se film på åpner en helt ny dimensjon for kinogjengere.

Dessuten dekket de fantastiske bildene og den superbe lyden over tidenes tynneste manuskript og tro meg - det trengtes - for handlingen var kokt sammen over en snedig krysning av Danser med ulver og The Matrix. Men det var ikke så plagsomt som man skulle tro.

I lowfi-fjernsyn/PS2-løsningen som Rållsis og jeg har hadde jeg nok neppe giddet å se den ferdig. Men forvokste smurfer som rir på drageøgler klarer seg helt brukbart i 3D.

Men traileren til Alice in Wonderland (i 3D den også) tok kaka. Der har man en film å glede seg til.

fredag, januar 08, 2010

I'd rather wear fur than go naked


I min ungdom var jeg pelsdyroppdretter.
Dette er den rene og pure sannhet og ikke noe jeg har kokt sammen for å provosere hjernedøde fjortiser eller forvirrede supermodeller eller andre folk fra urbanistan. Folk som ikke evner å se den åpenbare sannheten i at menneskets eksistens og vår vestlige levestandard er tuftet på dyr i fangenskap. På den ene siden klager man på hvor dyrt det er med mat og over hvordan bønder suger penger i milliardvis ut av statskassa. Og så er alle bønder generelt og pelsdyroppdrettere spesielt dyremishandlere av verste sort.

Lipgloss = minkpenis på tube.

Det å forsvare pelsdyroppdrett er i dag mer provoserende enn å være kirkebrenner, være barnemorder eller karikaturtegner med profeten Muhammed som spesialområde. Det er verre enn å pushe heroin, verre enn å livnære seg av å denge og rane eldre og uføre. Litt verre enn å fange hval tilogmed. Men bare litt.

Mascara = kvernet lever fra sølvreven.

Jeg vet det for jeg har en fortid i bransjen.

Hadde jeg vært ung og lovende skulle jeg startet et musikalsk prosjekt som hyllet pelsdyrbransjen og dens fortreffeligheter. Og jeg skulle stikke nåler i små kosedyr på scenen. Og det skulle bryte ut slåsskamper blant publikum og alle skulle være sinte utenom meg. Som skulle spytte ut mitt pelsdyroppdrettsforherligende budskap - ispedd blasfemi - og selfangsthyllester.

Men det er jeg ikke lenger. Om jeg noengang var det. Men jeg vil gjerne si dette omigjen. Jeg var pelsdyroppdretter som ung og jeg skammer meg ikke. De aller fleste norske pelsdyr har det kjipt men okei. De lider ikke nevneverdig. Noen veldig få gjør det kanskje. Jeg foreslår at dere fokuserer litt mer på MENNESKERS lidelser. Der skulle det være en hel del å ta tak i.

Mmm..lipgloss.

torsdag, januar 07, 2010

Du grønne glitrende tre farvel

Det er over trettende dag hjul og langt påvei de fleste juletre-entusiaster har pakket ned pynten og sendt treet på dør.

Juletreet er en av disse absurde innretningene som inngår i julepynt-konseptet. Det blir Desember. Man henter en busk og setter den i stua. Man pynter den med lys og flagg og stjerne og glitter og kuler og bukker og flettede kurver og lenker i kulørt papir. Under busken legger man pakkesanger. Eller så kommer nissen med dem.

I den tiden jeg var lannas hentet man treet fra egen skog. Man hentet også andre pyntegrønt-artikler kristtorn, barlind, einer ogsåbortetter.

Det har kommet meg for øre at Dvergbøyen i lettvinthetens navn har gått over til kjøpebusk. (Nå så det ut som om jeg mente noe annet enn juletrebusk, men det gjorde jeg ikke. Det andre er dessuten forbudt og umoralsk og forkastelig bare så det er sagt).

Rållsis og jeg hadde juletre i fjor. Det kostet 450 spenn og var litt over middels fint og av en eller annen edelgranvalør. Det var 'hogd i går' som det heter på juletreselgerspråket og som betyr rett rundt St.Hans. Jeg har vært juletreselger så jeg vet hva det er. Å selge juletrær er minst like suspekt som å selge hjemmebrent eller narkotika eller det andre, selv om det er lovlig. Det er løgn og under bordet og dirty tricks all the way.

Jeg vil herved ta avstand fra min fortid som juletreselger.

Nå i julen hadde vi ikke tre. Det var ikke plass. For det var lekegrind og treningsmatte og babygym og vippestoler og alskens utstyr man trenger når man har to små. Over hele stua og omegn.


Det skulle være unødvendig å si at vårt forhenværende tre la fra seg et tett teppe av nåler på gulvet.

Det er vanskelig å klage på julepynt uten å framstå som grinebiter og gledesdreper. For det vil man jo ikke. Særlig ikke når man har to små barn. Derfor nøyer jeg meg med å lansere et forslag som burde tifredsstille alle parter. Muligens med unntak av bandittene som selger tre.

Hva om man bare laster inn et juletre på fjernsynet/flatskjermen? Man kan tilogmed ha flere. Man kan ha fast eller skiftende bilde og der kan det stå og skinne for seg selv og dem som måtte være tilstede. Mulighetene er nærmest ubegrensede. Det vil kanskje bli tricky å gå rundt om en enebærbusk, men for dem som absolutt må gjøre noe sånt, så kan man holde hverandre i luffene og gå fremogtilbake foran skjermen. Og svinge seg i kretsen og neie. Og bukke. Mye bedre enn plastikktre.

onsdag, januar 06, 2010

Påskeharen zapper julen ut

Rett over nyttår bivånet Rållsis og jeg en dokumentar på svensk tv om det geniale humorkollektivet Monty Python.

Den inneholdt masse snadder - intervjuer med de enkelte medlemmene - klipp fra deres mange bragder og så videre.

Høydepunktet for min del var da de snakket om finansieringen av Life of Brian. De slet med å få samlet sammen nok penger til innspillingen, men ved en tilfeldighet hadde George Harrison fått lese manuskriptet.

'Den filmen skulle jeg like å se' sa han og pantsatte huset sitt slik at den kunne realiseres.

Det er også utdrag fra en fantastisk blasfemi-debatt med et par biskoper på den ene siden - og Python-parhestene Cleese/Palin på den andre.

Samt den legendariske talen John Cleese holdt i Graham Chapmans begravelse.

http://www.youtube.com/watch?v=fsHk9WC7fnQ

mandag, januar 04, 2010

Shortcuts

En kollega av meg som tilfeldigvis også er tvillingpappa sa en gang at etter en ferie 'er det godt å komma på jobb og kvila'.

Jeg har vel ikke egentlig forstått hva han mente før nå.


Godt nyttår til dere alle.

Jeg lurte litt på hvordan jeg skulle innlede bloggåret 2010 - om jeg skulle gjøre det til en slags nyttårstale og sparke til høyre og venstre(mest til høyre),men så er det det der med å gjenta seg selv for mye.
Selve nyttårsfeiringen hos Leah og Guinessmannen var kjempekoselig og jeg har vel ikke vært så lite beruset i inngangen til et nytt år siden første halvdel av åttitallet.

Mine tanker går til Valslangen som er turoperatør for et reisefølge bestående av Åsbjønn, Runo og Neon foruten han selv. Turen går til Thailand. Det er mye potensiell dynamitt i den forsamlingen og jeg håper de sjekker inn her innimellom og lar oss få vite hvordan det går. Den filmen skulle jeg gjerne ha sett.

Ellers humper det og går. Bloggåret 2009 har vært både det verste og beste så langt i historien. Jeg skulle ønske at jeg kunne ha vært flinkere til å oppdatere. Men jeg er godt fornøyd med de fleste postene. Særlig de som handler om min kronglete vei til farskapet.

Bygdatrønderen har gitt flanellskjortemannen og meg strekk fordi vi ikke har vært sosiale etter at vi fikk barn på hvert vårt hold og det kan nok hende. Men vi er bare mennesker vi også.