Svimmel
Rållserau er en fantastisk mor.
Hun mater og koser og pakker inn og duller og tuller og SER våre to snart seks måneder gamle babyer med ektefølt kjærlighet. Og de elsker henne tilbake. Det kan jeg se. Det skulle bare mangle.
For meg er det litt som å hoppe etter Wirkola. Selv om jeg ikke har begrep om hvorfor det var verre å hoppe etter Wirkola enn etter foreksempel Amund Sjøbrend eller Pål Gunnar Mikkelsplass. Eller Tor Røstefossen for den saks skyld.
Men det sies at det å hoppe etter Wirkis i sin tid var et helvete.
På Søndag skulle jeg for èn gangs skyld ta morgen-økta alene slik at Rållså kunne sove et par timer.
Ingrid og Endre er veldig koselige på morgenen. Jeg plasserte dem i hver sin vippestol og ga dem grøt. Annenhver skje fra samme bolle. Og da smatter de og koser seg, men for Endre kan det aldri gå fort nok. Blir han riktig ivrig griper han omkring min hånd med begge sine. Spreller med beina og lager smågrislyder.
Ingrid er roligere. Blikket følger skjeen. Tungespissen stikker ut av munnen. Og det er grøt over alt. I ansiktene, hendene, stolene, på gulvet osv.
Ingrid spreller også med beina og vifter ukontrollert med armene.
Imellom grøtskjeene fylles på med melk. Seansen tar fort en times tid. Det gjorde det på Søndag også og etterpå var det morgenstell og bleieskift og av med pysjamasen og på med body og strømpebukse.
Endre's utålmodige natur gjør det nødvendig å stelle han først. Jeg plasserte Ingrid i vippestolen slik at jeg kunne ha henne under oppsikt mens jeg vasket og tørket og byttet på og dullet med min lille sønn. Smørte stussen med sinksalve og de runde kinnene med A-krem. Kilte han under armene. Men jeg så at han begynte å bli litt trøtt, litt gnurkete.
Jeg byttet babyer. Satte min nystelte og svakt misfornøyde sønn i stolen og la min nydelige kritthvite datter på stellebordet. Hun var blid og fornøyd. Hun er stort sett det, Ingrid. Men før jeg var kommet halvveis - før jeg hadde fått byttet på henne klær - signaliserte junior sin misnøye på høylydt vis. Og ikke lot han seg blidgjøre heller. Ikke med tutt eller leker eller 'We love you Liverpool'. Jeg måtte altså avbryte stellet av Ingrid - legge henne i lekegrinda halvt påkledd - og pakke Endre i lue, ulljakke, lodder og votter som jeg først ikke fant, men så fant jeg noen andre. Alt under høylydt klaging fra junior. Men da jeg puttet ham i posen gryntet han takknemlig og lukket øynene. Fine lille pjokken min.
Da fikk jeg god tid til å dulle med Ingrid også. Det er jammen ikke mye hun krever.
Det er full jobb å ha to babyer og Rållså utfører den som om hun aldri skulle ha gjort annet.
Og da Ingrid også var pakket inn og lagt for formiddagsluren sin tenkte jeg på hvor heldig jeg er. Jeg blir helt svimmel.
Hun mater og koser og pakker inn og duller og tuller og SER våre to snart seks måneder gamle babyer med ektefølt kjærlighet. Og de elsker henne tilbake. Det kan jeg se. Det skulle bare mangle.
For meg er det litt som å hoppe etter Wirkola. Selv om jeg ikke har begrep om hvorfor det var verre å hoppe etter Wirkola enn etter foreksempel Amund Sjøbrend eller Pål Gunnar Mikkelsplass. Eller Tor Røstefossen for den saks skyld.
Men det sies at det å hoppe etter Wirkis i sin tid var et helvete.
På Søndag skulle jeg for èn gangs skyld ta morgen-økta alene slik at Rållså kunne sove et par timer.
Ingrid og Endre er veldig koselige på morgenen. Jeg plasserte dem i hver sin vippestol og ga dem grøt. Annenhver skje fra samme bolle. Og da smatter de og koser seg, men for Endre kan det aldri gå fort nok. Blir han riktig ivrig griper han omkring min hånd med begge sine. Spreller med beina og lager smågrislyder.
Ingrid er roligere. Blikket følger skjeen. Tungespissen stikker ut av munnen. Og det er grøt over alt. I ansiktene, hendene, stolene, på gulvet osv.
Ingrid spreller også med beina og vifter ukontrollert med armene.
Imellom grøtskjeene fylles på med melk. Seansen tar fort en times tid. Det gjorde det på Søndag også og etterpå var det morgenstell og bleieskift og av med pysjamasen og på med body og strømpebukse.
Endre's utålmodige natur gjør det nødvendig å stelle han først. Jeg plasserte Ingrid i vippestolen slik at jeg kunne ha henne under oppsikt mens jeg vasket og tørket og byttet på og dullet med min lille sønn. Smørte stussen med sinksalve og de runde kinnene med A-krem. Kilte han under armene. Men jeg så at han begynte å bli litt trøtt, litt gnurkete.
Jeg byttet babyer. Satte min nystelte og svakt misfornøyde sønn i stolen og la min nydelige kritthvite datter på stellebordet. Hun var blid og fornøyd. Hun er stort sett det, Ingrid. Men før jeg var kommet halvveis - før jeg hadde fått byttet på henne klær - signaliserte junior sin misnøye på høylydt vis. Og ikke lot han seg blidgjøre heller. Ikke med tutt eller leker eller 'We love you Liverpool'. Jeg måtte altså avbryte stellet av Ingrid - legge henne i lekegrinda halvt påkledd - og pakke Endre i lue, ulljakke, lodder og votter som jeg først ikke fant, men så fant jeg noen andre. Alt under høylydt klaging fra junior. Men da jeg puttet ham i posen gryntet han takknemlig og lukket øynene. Fine lille pjokken min.
Da fikk jeg god tid til å dulle med Ingrid også. Det er jammen ikke mye hun krever.
Det er full jobb å ha to babyer og Rållså utfører den som om hun aldri skulle ha gjort annet.
Og da Ingrid også var pakket inn og lagt for formiddagsluren sin tenkte jeg på hvor heldig jeg er. Jeg blir helt svimmel.
Kommentarer