Bankbokbussen

Det er ingen som går i banken lenger.
Bortsett fra dem som skal snakke med en kundeveileder eller en konsulent eller spekulant fordi de skal sette seg i mer eller mindre bunnløs gjeld.
Sist jeg var i banken var det fordi kodedingsen hadde sluttet å virke og da måtte jeg ha en ny og siden jeg ikke hadde med den gamle kostet den nye seksti spenn.

Men det er nesten ingen som går i banken for å sette inn eller ta ut penger lenger. Jeg antar at det slenger en del pensjonister som ikke orker å sitte med skjelvende fingre og taste koder og milelange kidnummer inn på en datamaskin de kanskje ikke en gang har.

Jeg savner ikke å gå i banken. Men da jeg var barn var det noe som het bankbokbussen og det var en stor blå og hvit varebillignende sak og den reiste rundt i hjelleland og når man åpnet den doble bakdøra så var det hyller med bøker langs begge langsidene og på den ene kortsiden satt en koselig mann som het Trygve som kunne stemple i de bøkene man ville låne. Det var bare helt knall. Den sto parkert utenfor barneskolen vår på Tirsdager og Torsdager i matfriminuttet. Jeg var en flittig leser av alt som var kåbbåi og indianer-relatert og Trygve var ikke kjip med bøkene han rådde over.

Den eneste gangen jeg gjorde noe bankrelatert var en gang jeg kjøpte en stor, blank minnemynt som hadde bilde av Kong Olav og kostet astronomiske hundre kroner. Hundre kroner! To hundre bugg for en peng med bildet av en skallet mann på.

Da jeg googlet bankbokbuss fikk jeg ingen treff. Men bokbuss var visst vanlig i andre utkanter også. For alt jeg vet er det fortsatt vanlig. Jeg håper det.