lørdag, april 28, 2007

Typisk flaks

De som kjenner meg vet at jeg i de fleste anliggender ikke går for å være noen utpreget optimist. Det er ikke fordi jeg har mer å klage på enn andre- jeg er jo en heldig fyr- fantastisk kjæreste som jeg elsker, penger nok til graut på veggen, og til alt overmål får jeg leke rockestjerne og reise verden rundt på fritiden. Likevel bærer jeg på en konstant mistanke om at noe kommer til å skjære seg rundt neste sving. Det er en urnorsk mentalitet, tror jeg. Hvis man har det perfekt det ene øyeblikket, så forventer man at man skal straffes for det i det neste. Alltid ska det VER någe! Det gjør jo på mange måter at man har en ironisk distanse til mange av de fine tingene i livet- mistanken om at alt vil gå til helvete før eller senere. Derfor er jeg ikke særlig overrasket over at jeg fikk skiveprolaps akkurat nå som vi holder på med å pusse opp. Takk, gud. Akkurat hva jeg trengte. Takk skal du faen meg ha.

torsdag, april 19, 2007

John Fitzgerald Kennedy?


Som jeg var ute og vandret i går, så hører jeg en høy stemme bak meg som proklamerer:'ICH BIN EIN BERLINER!; ICH BIN EIN BERLINER!', Jaha? tenker jeg , og snur hodet etter lyden, der kommer det syklende en kis med vinduspusserutstyr montert på sykkelen. Når han ser meg gjentar han: 'ICH BIN EIN BERLINER! AUF WIDERSEHEN, DEUTSCHLAND'! Tankene mine går umiddelbart til JFK's berømte tale fra Berlin en gang på sekstitallet, og så tenker jeg : HVA OM JFK ER REINKARNERT SOM VINDUSPUSSER? Det hadde vært noe. Hvis jeg treffer ham igjen skal jeg spørre ham om det er sant at han tafset på Marilyn Monroe.

mandag, april 16, 2007

Myter


Er det sånn at 'mannfolk kan kje leida'? Er det SÅ enkelt, at vårt kroppslige utstyr (les:tut) gjør oss uegnet til å finne ting vi søker? For min del må jeg innrømme at jeg sjelden finner noe ved første forsøk, jeg må liksom kretse rundt som en halvblind måke noen runder før jeg får lokalisert det jeg leter etter. Jeg gleder meg til man får slike små gps-programmer på mobilen som sier sånn:'i skapet til venstre- litt lenger ned- se der, ja- nå var du flink'. Hva med mine mannlige lesere? Har dere oversikten? Eller?

søndag, april 15, 2007

At your service


Rållseraua og jeg snakket om blodgiving i går, og var skjønt enige om at en bedre måte å hjelpe sine medmennesker på knapt finnes.
Jeg var blodgiver en gang i tiden, og det fungerte ikke så verst. Det var bare å tappe, liksom, og så fikk man ei brus, og et par sokker som bar påskriften 'bli blodgiver-du også'. Jeg sluttet etter at en streng sykepleierske ga meg kjeft fordi jeg bare hadde spist en banan den dagen. Hun kunne nok ha rett i at min livsstil på det tidspunktet ikke var kjernesunn, det er den nok ikke nå heller. Det har den vel strengt tatt ikke vært siden jeg levde under mors beskyttende vinger. Nåvel, konsekvensen av denne erkjennelsen var at jeg sluttet å gi blod. Fair enough.
Nå skal jeg bli naboen til sykhuset, og vurderer å gjenopprette gesjeften. Og ikke nok med det- jeg har lyst til å bli organ-donor også. Det er en fin tanke, syns jeg. Særlig siden jeg ikke har tenkt meg noe sted etter at jeg dør. Så hvis mitt skarve legeme kan stå til disposisjon, så gjerne for meg. En organisk delemoped, det er det jeg vil bli, og når en nyreløs eller en hjertesyk har fått det de trenger, så kan forskningen boltre seg med resten. Dette skallet av en kropp er bare til låns likevel.

lørdag, april 14, 2007

Grosse Tanzmaschine


Eg dansa berre ein gong

-aldri meir.

Eg dansa berre ein gong i det hånlege lyset frå augene deira.


-Som eit tusenbein.

søndag, april 08, 2007

En snartur til hovedstaden


Skjønt snar og snar..
Toget mellom oljebyen og tigerbyen tar åtte og en halv time hver vei. Jeg har ved flere tidligere anledninger bekjent min begeistring for toget som transportmiddel. Det er smooth, man blir ikke bilsyk, og man kan kjøpe boksøl til skyhøye priser.
Jeg må likevel innrømme- at den lange reisetiden må anses som et minus. De siste par-tre timene blir gjerne langdryge. Særlig hvis man reiser uten følge, som jeg gjorde på veien bort.
Oppholdet i Sosslo var på alle måter en suksess, bygdadegosen(for anledningen urbanist-degos og kjentmann) lot meg disponere sofaen hans, flanellskjortemannen og Marina var også i byen, samt Beelzebub, og radarparet Arnfinn og Arnstein, som bodde på hotell i sentrum- et steinkast (eller 180 kroner i taxi) fra Sosslo S. For min del var Vorspielet på hotellrommet en højdare.Panfløyte på volum 11 utenfor vinduet, Brureferd i Hardanger på veggen, og Norge-Mexico fra Fotball-VM i 94. En perfekt ramme for enhver fest. Kampen tok etterhvert slutt, og gikk over i svusj på enerkå- Arnstein var konge på chatten med Arnfinns telefon.
Det ble en fuktig aften, med konsert og drinker av mange slag. Jeg var ikke veldig fresh når jeg våknet i morges.
Togturen hjem fikk en veldig dårlig start for meg, når en ung, pillehøy, og illeluktende rusmisbruker tok plass i setet ved siden av mitt. Han knasket legemidler med trekanter på i et imponerende tempo, til han sovnet. Til alt hell, traff han en bekjent på toget. En bekjent som delte hans interesser for legemiddelbransjen.
Når naboen min hadde hvilt, sovet tungt i fire timer, slo han seg sammen med den andre. De delte høylydt erfaringer(og produkter) fra narkotikaens vidunderlige stjernehimmel, og i en periode der, var det mye som tydet på at de hadde det helt knall.
Flanellskjortemannen, Marina og meg selv tilbragte siste del av togturen i restarantvognen, med yatzy. Og dyrt øl. Det var fint, og det aller fineste må ha vært når vår felles pilletrillende medpassajer mistet kontroll over beina sine, og spurte flanellskjortemannen om han kunne være så snill å geleide ham til setet. Når han fikk 'ja' til svar, ble han tildelt en stor og hjertelig pilleklem, og et 'TUUSEN TAKK'! This could be the beginning of a beautiful friendship. Kjekk fest.