At your service


Rållseraua og jeg snakket om blodgiving i går, og var skjønt enige om at en bedre måte å hjelpe sine medmennesker på knapt finnes.
Jeg var blodgiver en gang i tiden, og det fungerte ikke så verst. Det var bare å tappe, liksom, og så fikk man ei brus, og et par sokker som bar påskriften 'bli blodgiver-du også'. Jeg sluttet etter at en streng sykepleierske ga meg kjeft fordi jeg bare hadde spist en banan den dagen. Hun kunne nok ha rett i at min livsstil på det tidspunktet ikke var kjernesunn, det er den nok ikke nå heller. Det har den vel strengt tatt ikke vært siden jeg levde under mors beskyttende vinger. Nåvel, konsekvensen av denne erkjennelsen var at jeg sluttet å gi blod. Fair enough.
Nå skal jeg bli naboen til sykhuset, og vurderer å gjenopprette gesjeften. Og ikke nok med det- jeg har lyst til å bli organ-donor også. Det er en fin tanke, syns jeg. Særlig siden jeg ikke har tenkt meg noe sted etter at jeg dør. Så hvis mitt skarve legeme kan stå til disposisjon, så gjerne for meg. En organisk delemoped, det er det jeg vil bli, og når en nyreløs eller en hjertesyk har fått det de trenger, så kan forskningen boltre seg med resten. Dette skallet av en kropp er bare til låns likevel.

Kommentarer

flanellskjortemannen sa…
hvis du skulle falle fra før meg, kan jeg være fus på å få det nydelge smilet ditt.
Eg skal frysetørkast, så om 500 år, når teknologien har komen langt nok til å la mennekje leve evig, kan dei berre tilsetje vann, så kan eg ta over verda!

"Rett-i-kroppen, ond verdsdiktator!"
Macabre sa…
Når du dør av hjerteslag som 50-åring, vil jeg ha den høyre armen din utstoppet, for den er så koselig å ligge på.

Populære innlegg fra denne bloggen

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Lagelig til for høgg

Om mørke