søndag, januar 31, 2016

Seks år

Jeg husker godt da vi var på informasjonsmøter hos steinerskolen før vi skulle bestemme oss om vi skulle søke ungene våre inn der eller ikke.
Jeg beit meg merke i en ting som hun ene læreren sa: Når du e seks år, så skjer det så møje me kroppen din - du miste tennene - har du sett ein seksåring ? De klare ikkje å sidda i ro, de e høgt og lågt heile veien.
Jeg hadde sett seksåringer, på nært hold tilogmed, men siden mine unger var halv fem, så forsto jeg ikke innholdet i uttalelsen akkurat da. Men nå gjør jeg det.


Seksåringer er høyt og lavt. de ler og griner og klatrer og snakker og springer barføtt ute uansett årstid - hvis de får sjansen. De spør om alt, uten sperrer, de krangler og klemmer og slåss og tøyer og drar i tålmodigheten din.
Seksåringer vil prøve alt. Om den ene setter tunga fast - fryser den fast - i en lyktestolpe den ene dagen, så hindrer det ikke andre i å gjøre det samme - dagen etter.
Eg ville bare finna ud koss det va.
Hører man etter med mer enn ett øre når de snakker, så går det i alt fra kroppsfunksjoner og om hvem som sa hva til hvem, til dype, filosofiske spørsmål, til leker som fortsatt har navn, til politikk og rettferdighet, og hvem som er flinkest til å løpe, og hvem som skal gjøre hva, og hva de skal si til Deidalos hvis de får være med i 'Labyrint'.  De vil ikke snakke om farmor, som er død i tilfelle pappa blir lei seg. Og hvis de likevel snakket om henne, så skal de bare si fine ting. Det er jo uansett nesten bare fine ting å si. Og så kan det være spørsmålet om hvorvidt man er barnslig hvis man liker Poppeloppane på barne-tv.
Det er ikke en unaturlig handling å sitte barføtt og gni tåfisen sin mot klesknaggen til en jevnaldrende medelev. Det er sånt man gjør når man er seks år.
Drikke av vannmugga. Proklamere at man liker grillpølser, men HATER wiener. Det er befriende å henge med seksåringer, men det er ikke for pyser. Jeg elsker at alt kommer ufiltrert ut av dem, at de gjentar ting en sier, som små papegøyer, som at 'Brann er et lite drittlag fra Bergen'.  Det er en sannhet hjemme hos oss.
At tannfeen har slutta å jobbe natt av familiære årsaker er grunnen til at det ikke ligger tjue kroner oppi om morgenen. Sånn er det bare.
Jeg er ganske sikker på at ungene mine aldri kommer til å se mer opp til meg enn de gjør nå. Min innflytelse kommer aldri til å bli større, og så kan man alltids diskutere om det er riktig å bruke en så stor del av den tiden på å mase om å få på seg klærne og få i seg maten, slutte å erte, slutte å krangle, denslags.  Men det er som å kjøre karusell, og så kaster den seg rundt og rundt i villere og villere fart, lysene blinker og musikken tiltar i styrke. Og når man sitter på den karusellen, så er det vanskelig å betrakte den på avstand.
Det kan til og med hende at man bidrar til at farten øker, heller enn det motsatte.

onsdag, januar 27, 2016

Kjellertrapp

Lange avbrekk fra blogginga har - for min del - som regel to ulike årsaker.
Den ene er at jeg er travel på andre kanter, og at det å skrive blir nedprioritert til fordel for andre aktiviteter, som jobb, familieliv, fotball, øl og så bortetter.
Den andre årsaken kan være at jeg er i kjelleren. I kjelleren er det mørkt og kaldt, og der er det stemmer som understreker de mindre positive sidene ved min person. Fra tid til annen styrer de hele sjappa.
Rapporter fra kjelleren er ikke særlig bloggbart, men tidligere erfaringer viser at det går an å skrive seg opp fra kjelleren. At man kan finne perspektiver, løfte seg ut av det, og dermed komme seg videre.
Det er en måned siden sist jeg publiserte noe, det har vært jul, og vinteren har kommet (og reist sin vei). Norge har fått sin første innvandrings og integreringsminister, og rapportene så lang tyder på at hun utfører oppgavene sine i god, tysk 40-tallstradisjon, til taktfast jubel fra trollene og alle de andre som frykter for velferden og for den norske kulturen.
Og så døde Bowie.
Fra før hadde Lemmy Kilmister forlatt oss, det var også rart, men det traff meg ikke på same måten. Det mest overraskende med Lemmy's bortgang var nesten det faktum at han faktisk var dødelig. Det er noen av disse hardeste rockegutta - Keith Richards, Iggy Pop, og Lemmy Kilmister - man tror tror de er pansret - både innvendig og utvendig - men det er selvsagt feil.
Jeg fikk vite om Bowie på denne måten:
Jeg sto og venta på å bli plukket opp, eller egentlig var jeg på vei ut døra. Kofferten var pakka. Jeg måtte huske laderen. Drakk den siste slurken av kaffekoppen. Sjekket facebookfeeden på telefonen. Det sto at Bowie var død. Det slo ned som et sjokk i meg. Verden stoppa opp. Jeg måtte sette meg ned, for jeg trodde ikke at det var sant. Men det rant inn med meldinger og hyllester og så leste jeg at han hadde hatt kreft, og jeg så det liksom for meg. De som var han nærmest, som sto rundt senga og skalv. Og venta på at han skulle forlate dem. Og visste at snart skulle han trekke pusten for siste gang. Og for dem ville verden aldri bli den samme igjen. Alt ville være forandret.
Igjennom musikken sin nådde David Bowie langt flere enn de få utvalgte som sto rundt ham når han åndet ut.
Og jeg kan ikke beskrive det som noe annet enn sorg, det jeg føler.
Jeg har sett David Bowie live 2 ganger. Den første gangen var på Kalvøyafestivalen i 1993. Det regna tett. Jeg var kanakkas. Sto langt framme med en sekk på ryggen. Den forsvant. Mobiltelefonen forsvant. Bowie knytta neven og ropte mot værgudene: GIVE US YOUR FUCKING BEST!
De beste konsertene løfter folk inn i en felles stemning, folk gynger, rister, synger sammen. Dette var en sånn opplevelse.
Å være i det rommet er noe av det fineste som finnes.
Det er derfor man går på konsert. Det er derfor man driver med musikk, man ønsker å nå noen. Man ønsker å bli nådd.
Og en til ting - som jeg husker fra den dagen George Harrison døde - jeg var på konsert på Folken. Og jeg TROR det var Madrugada som spilte, og spontant - som en hyllest - dro de Here comes the sun. Og jeg hadde gåsehud, og tenkte at rundt omkring på hundrevis av scener står band og spiller låter av George Harrison. Og publikum har gåsehud og synger med, og verden går videre, slurer rundt sin egen akse, og mesteren er død, men musikken lever.
Og takk for musikken, David Bowie.
For meg var du en av de største.