mandag, desember 30, 2013

Årskavalkade 2013 April - Juli

April var den måneden da Endre kasta bleiene.
Det var den måneden da Luis Suarez beit en Chelsea-stopper i armen og fikk 10 kampers karantene. Det var det året da våren lot vente på seg, beiter og gressplener lå i brun vinterdvale til langt ut i Mai.
Jeg rangerte Kanadiske artister. Neil Young vant. Endre ytra de udødelige ordene :når livet e ein fest får me bolla kver dag. 
Jeg var på konsert med Helldorado, bakte rundstykker med ungene og jeg blogga mye. Det er et tegn på at det har vært en bra måned, det at jeg har skrevet mye.

Mai I Mai fikk vi kuk i computeren, men Beelzebub kom til unnsetning. Jeg vurderte å gå i 1.Mai- tog, men droppa det. Liverpool endte på en svak syvendeplass i Premier league. Rednose vinner. Og trekker seg. Noko for noko.
Familien reiser til Hardanger på pinsenemaitur med familien Beelsebubsen, det blir en kjempetur. Rållså punkterer da vi kjører ombord på Utne-ferja. Vi blir redda av en ung fyr fra falken. Vi ser Hardanger fra planet på taubilen hans. Bilturen blir etterhvert en dobbeltside i Bondevennen. Jeg sier ja til bloggturne med Folkeakademiet.

Jeg setter opp en første-ellever med Rogaland's finest. Den blir som følger: Aslak Sira Myhre, Per Fugelli, Tønes, Frode Rønli, Frøken Frekkesen, Sven Egil Omdal, Bjarte Tjøstheim, Nina Ellen Ødegård, Per Inge Torkelsen, Arnstein, og Jan Egeland.

Ingrid forlanger at vi kjøpet en rosa bil. Resten et opp til meg.

Kjallas skulket dugnaden i borettslaget. Bayern München vinner Champions league.

Juni
James Gandolfini dør.
Noen knabber hodet til Tom Lund.
Rållså og jeg reiser på Norwegian Wood for å se Nick Cave. Han innfrir og vel så det. Vi bor på absurde Frogner.
Jeg blir Onkel. Hele klanen reiser til Mandal for å feire broderens 30-årsdag. Det er risky, men går såvidt. Vi feirer St.hans i pøsregn. Trubaduren burde ha kikka litt på publikummet sitt før han spilte de kåteste sangene han visste.
Noen jævlunger stjeler sykkelen min.
Det blir sommer.







lørdag, desember 28, 2013

Årskavalkade 2013 : Januar - April

Jeg vet ikke hvor dagene blir av, jeg. Eller årene.
Derfor tenkte jeg at jeg skulle ta en liten oppsummering over det hersens år 2013. Hva var det som skjedde?


Januar: Jeg husker at vi hadde vært på en kjempefin nyttårsfest hos Mary og Ralf, Ingrid hadde sovna midt oppe i en haug med andre unger mens de så tegnefilm, mens Endre gjorde et imponerende comeback, og rundt midnatt surra han fortsatt rundt, fjern i blikket mens han beundra rakettene.
Rållså og jeg gikk hjem på natta, etter at den verste kruttrøyken hadde lagt seg. Jeg dytta vogna forbi vannassen, søkklasta med unger.

Dagen etter gjorde spysjuka sin inntreden. Suveren start på det nye året. Det kjentes som om jeg ble meid ned av en ljå. Jeg lå i tre dager.

Og så skada jeg en kollega på jobb. Jeg var skikkelig deppa etterpå. Vurderte å legge opp.

Vi feira Farmors 90-årsdag. Endre og jeg var de eneste som var friske fra vår gjeng. Det var en fin fest.
Det var tante som hadde regien. Fine tante.


Februar  Vi fikk lus. Jeg husker særlig at jeg sto over Rållså sitt alt for lange hår med den satans lusekammen klokka tolv på natta, og kjemma etter beste evne igjennom, og jeg var sur og trøtt og det var hun også. Og det var såpass ampert at hun valgte å gjøre det selv i stedet.
Den eneste positive bivirkninga av luseeventyret var at jeg fikk alle på jobb til å klø også. Til og med dem som strengt tatt ikke har noe hår å ha lus i. Paven legger opp. Rållsepave.
Det var en dårlig måned for blogging. Bare 4-5 poster. Ikke særlig bra heller.

Mars Jeg var på pub med Arnstein. Det var fint. jeg fikk dreng på jobb, og det var stas så lenge det varte. Jeg snakka mye om døden med ungene. Eller de med meg. Jeg skriver en bloggpost om skolemat som jeg kaller Smells like prim spirit. Selve posten er så som så, men tittelen er jeg storfornøyd med.

Jeg kommer plutselig tilbake med andre kvartal.



onsdag, desember 25, 2013

Et slags julekort

Jeg har skrevet om jula før. Om at jeg syns det blir for mye av alt.
Jeg vet at far også syntes det. Og ser man norsk jul i sammenheng med hvordan folk har det ellers i verden, så blir den alt annet enn vakker. Man forstår hvorfor englene dalte ned i skjul, for å si det sånn.
Og hvis norge er låven, og nissen er nordmannen med den digre grøtskåla, og utlendingene er representert ved rottene, da har vi et brukbart bilde på norsk innvandringspolitikk, syns jeg. Men nå endte jeg opp med å si stygge ting om nasjonen og jula istedenfor å si det jeg egentlig skulle.

Da far levde var han fullstendig fritatt for juleplikter.
Det var mor og mormor som hadde regien. Riktignok var juletrehenting en aktivitet som falt inn under hans departement, men det ble delegert bort til meg. (ett til oss og ett til farmor). 
Men hver eneste julaftens formiddag etter fjøstid og frokost, satte han seg inn i bilen og kjørte en runde for å besøke dem han brydde seg mest om eller hadde mest glede av hans selskap.
Tante Johanna, Onkel Øystein, Tante Anna, an Mikal i Viga, an Per på Øye.
Han tok seg god tid hver plass, drakk kaffe og pratet med dem, eller hva han nå gjorde. Fortalte den samme vitsen omigjen, kanskje. Mens radioen og tv en sto og surra og spilte julesanger i bakgrunnen. Og lukta av pinnekjøtt eller ribbe spredde seg i husene.
Far var en sånn som besøkte folk når de var på sykehuset også. Uten reservasjoner eller flyktige unnskyldninger.
Men den runden han tok på julaften, den var kanskje den beste tingen han kunne gjøre for noen. Det var kanskje kjernen.
Jeg prøvde meg på noe lignende i fjor. Skreiv noen personlige kort året før, men i år fikk jeg det ikke til.

Men det betyr ikke at jeg ikke bryr meg.

mandag, desember 23, 2013

Kaldsmed

Hvis det er sånn.
Hvis det er sånn at bilder sier mer enn tusen ord, da har jeg to konkrete fra helga.
Det ene er forestillinga av et bilde. Hentesituasjon i barnehagen. Det er siste dag før jul. Alle klærne må tas med hjem. Dresser, sokker, luer, votter, gensere, bukser. Jeg pakker alt i en ikeapose
Ingrid kommer av fri vilje.
Det er én av to.
Jeg kler henne først mens hun spør om den og den kan komme hjem til henne. Jeg lover og lyger.
Endre vil ikke bli med, og jeg må ty til det vanlige arsenalet av triks.
Det som eks-statsminister Stoltenberg kanskje ville kalt en verktøykasse. Problemet er at verktøyet (lokking, realitetsorientering og trusler av ulikt format) ikke virker noe særlig på skruen. Skruen er min sønn. Det passer ikke for han å gå. Ikke nå.
Han sitter i et hav av Lego. Ingrid og jeg har pakka alt. Hun står i fullt regntøy og er klar til å gå. Jeg tar frem den imaginære hammeren. Tar ungen under armen mens han protesterer høylydt. Hyler. Skriker. Jeg blir varm i hodet. Prøver å avlede ved å snakke om jul.
Kjenner på tålmodighet som er slitt frynsete i kantene.
Han roer seg når han kommer på fanget. Strømmen av tårer og snørr avtar.

Da vi kommer ut i gangen ser jeg det. Alle støvlene som henger oppned med navnelapper under. Og så tenker jeg at om noen måneder skal det fjernes, og gangen skal fylles med støv og håndtverkere fra Øst Europa, og alt det som sitter i veggene skal bort og bli til noe annet.

Hadde jeg vært fotograf skulle jeg tatt bilde av støvlene med navnelapper under, tenker jeg før vi kappspringer opp til porten.





fredag, desember 20, 2013

Bebope jula

Jeg er presangansvarlig i heimen.
Jeg er i tløbbel.
Da jeg takka ja (vel, jeg takka strengt tatt ikke, men jeg var vel eplekjekken så det holdt). Altså - da jeg takka ja hadde selvtilliten min fått en boost etter en bloggturné som hadde nådd ut til over 30 mennesker i distriktsnorge.
Kort sagt: jeg trodde jeg var uovervinnelig. Men nå ser jeg at Superharen har tatt påskeferie på ukjent adresse, og han slaskete fyren som er igjen, han har ikke det som skal til.
Dessuten har han ikke tid.
Eller oversikt.
Eller lyst.
Jeg skulle vel tatt fram 'The road to Istanbul' (det eneste konkrete beviset jeg har for at undrenes tid ikke er omme) for inspirasjon, men jeg orker ikke teknomusikken i bakgrunnen.
Så: la meg regne: i dag er det 20.
Rållså jobber, jeg skal på 'grøt og sprit' i kveld, i studio med Einstein i morgen, og så skal Rållså ut i morgen kveld, og så skal ungene i bursdag på Søndag..
..og SKAL jeg egentlig på jobb på Mandag? For hvis ikke har jeg kanskje en lomme av tid.
Men jeg tror jeg skal.
Og isåfall er altså lille julaftens kveld det eneste alternativet. Det lukter kjøpesenterpanikk lang vei.

Jeg skal kjøpe meg en svær Rød tollfri Edamerost, og den skal jeg hule ut, sette meg oppi og padle til et sted hvor forspillet til Jula ikke finnes.
Og så kommer jeg fram utpå våren. Sammen med superharen.

onsdag, desember 18, 2013

Fest og Basar Part 2: Fest

Jeg var i Farmors begravelse i går. Det var trist, men fint også, på en vemodig måte. På et vis føles det feil å skrive om rølp like etterpå. Som om ingenting hadde hendt, men siden jeg har sagt a så får jeg si b også.
Lørdag kveld:
Jeg gikk nedover mot byen.
Unnskyld skrev jeg til Rållså og trykte send. Da peip det i telefonen. Unnskyld sjøl. Og hadde jeg ikke fått det svaret, så kunne ikke kvelden ha blitt som den ble.

Jeg hadde en avtale med Luffe, hadde en avtale med Barte, gjorde en avtale med Einstein og med Erland. Og så ringte Svennedin og ville leke, og fyt for the pig for en bra gjeng.
Jeg fløt igjennom kvelden. I direkte og overført betydning, sammen med noen av de beste folka.
Kjente meg heldig som kjenner så mange fininger.
Det var Desember. Jul i svingen. Jul over spritsletta.
Og jeg hadde lagt av meg den gule reflelksvesten. Den som sitter litt skeivt utenpå klærne. Den som kjennes for stor for meg. Den det står 'ANSVAR' på. Med verdens største bokstaver.

Oppe på scenen sto Tristania. Mer finaser. Jeg hadde ønska meg litt mer folk. Men nissen gir og nissen tar. Det er rart å se dem spille uten meg. Det er alltid det.
Det er noe man venner seg til. Den siste plata var uten et ord eller en tone fra meg. Og som Einstein sa 'det er kanskje den beste'. Og det er jeg enig i.

De er ihvertfall et vel så bra Liveband som de var i mine dager. Masse rutine. Masse trøkk. Masse flyt. Og der sto Arnstein og hamra på gitaren sin og grovla som en gud, og det kan ikke bli feil.

Da det nærma seg min lille gjesteopptreden, mitt lille besøk på innsida av bobla, ble jeg vennlig geleida inn av Sørhus og så brølte jeg linjene mine og gikk av. Deilig.

Du har vært sintere før, sa Arnstein etterpå mens Whiskyen utvidet klarsynet mitt til det ugjenkjennelige. Det er sant det, Arnstein. Både på den ene og den andre måten.
Når man blir eldre så blir man mer sur, men mindre sint.

Men nå må jeg jobbe. Takk for en fin kveld, alle mine plommetjuver.


mandag, desember 16, 2013

Fest og basar Part 1: Basar

Det var så fint på Lørdag. Først hadde jeg hele dagen med ungene.
De har laget adventskalendere til hverandre (i regi av Rållså).
Bak hver luke er det et klistermerke, og når de har funnet tallene (E DET EIN FIRA, PAPPA?) så pleier de å kommentere hva det er (ETT JULATRE!), og så avslutter de seansen med å gi hverandre en klem.
Men så kommer de på at de på at de har en playmokalender også, og en Jul i svingen, og så skal det åpnes og kommenteres mens barnetv ruller i bakgrunnen.
Støvsugeren skal jo også ha litt ekstra nå som det snart er jul og alt.

Så blir det frokost, og alle må få egg, selv om det er bare Ingrid og jeg som spiser det. Det er nok de hekla eggevarmerne som er årsaken. Rållså står opp og maler klovner med ungene. De er kjempefine.

Og så går vi ut, bort på en lekeplass. Endre argumenterer seg til å ta med inneleker ut. EG BESTEMME OVER MINE LEGER, sier han. Javel. Da så.
Det blir en seanse med skiting bak et tre. En klassiker. Og jeg kjenner at jeg gleder meg til Tristania på kvelden, og så ser jeg at Arnstein har meldt meg og spurt om jeg vil gjestebrøle litt.
Og det vil jeg veldig gjerne. Og så er det akkurat passe også. Ikke noe finsynging å grue seg til, bare litt kiling i magen. Men før den tid er det handling og middag og kjøp av juletre på programmet.
Vi velger verdens smaleste gran og finner et hjørne å kile den inn i.
Og så vil Rållså at vi skal gå rundt treet, og så må vi dra det ut på golvet og koble på noen kosedyr for å rekke helt rundt, og enda så koselig det er, så rykker rockefoten såpass at jeg ikke vil mer.
Det er vel omtrent midt i sang nummer to.
Og det blir feil, alt blir feil og det er min skyld.

torsdag, desember 12, 2013

Juling i barnehagen

I går var det julefest i barnehagen i regi av foreldreutvalget, og siden jeg er i foreldreutvalget så var jeg med på å arrangere.
Det gikk fint i fjor, og jeg husker at jeg hadde sagt ja til å lese Snekker Andersen og Julenissen, men så angra jeg meg ihjel, og grudde meg veldig.

Unger kan være et krevende publikum, men Rållså hadde ordna med Powerpoint-slik at de kunne se på bildene mens jeg leste, og det funka helt greit med selve lesinga.
Men da var ungene bare tre år, og særlig Endre var veldig forsiktig av seg, og han og Ingrid satt helt fremst, men da Endre reiste seg litt, kom det en femåring og sneik ræva si ned på stolen hans, noe som resulterte i at han med fortvila blikk prøvde å finne tilbake til plassen sin, men femåringen gjorde absolutt ingen miner til å flytte seg.
Jeg veit ikke om alle andre har det på den måten, men jeg kjenner fortvilelsen til ungene mine fysisk. Helt ned i hjerterota, men jeg var han koselige litt rare som leste  Snekker Andersen og julenissen, jeg kunne ikke stoppe opp lesingen for å ta den kampen. Ett øyeblikks nøling ville ha ført til at jeg hadde mista salen, og da hadde jeg aldri klart å vinne dem tilbake igjen.

Løsninga ble at Endre kom fram til meg, og så tok jeg ham opp på fanget mens jeg leste, men jeg kjente det  på ham. Han slappa ikke av, han ville ha stolen sin tilbake, men verken han eller jeg kunne gjøre noe med det.

Jeg er temmelig sikker på at Endre ikke ble skada på sjela. Unger utforsker makt og avmakt hver dag, og i går fikk jeg beviset på at han klarer seg greit, for mens jeg leste, satt han og kasta bomulls-stopp som han hadde dradd ut fra puta han satt på.
Han gjorde alt han kunne for å treffe han som leste.


tirsdag, desember 10, 2013

Call me by my real name

Da jeg var barn hadde jeg et vell av kallenavn.
Det var ofte far som stod for kallinga: 'vaseskit', 'trave', 'pottifar' etc. Bergljot var 'Futti'. Frekkesen 'Nutti'. Jeg tror ikke egentlig at jeg likte disse kallenavnene så godt.
Ihvertfall ikke de jeg selv fikk klistra på meg.
Det var vel sånn at de karikerte en side av deg som var ufullkommen. Noe som det var greit at alle andre lo av. På den annen side var de vel avvæpnende, for det å snakke om følelser var ikke noe vi drev med i tide og utide hjemme hos oss.
Kalte man Bergljot for 'Futti', så kunne man le av temperamentet hennes istedenfor å spørre henne om hva hun var sint for.
Det er mange ting man gjør eller sier som ikke er for vilje, som ungene pleier å si.
Intensjonen er ikke å såre, men så sårer man likevel.

I går ble jeg satt på plass av mine to fire år gamle barn.
Mamma e Rållså, Ingrid e Litla Rållså, eg e Store Rållsen og Endre e litle Rållserten. Sier jeg.

Det er kvelds. Ingrid spiser havregryn med syltetøy, Endre spiser kavring med ost. Jeg luffer rundt og henter slikt jeg har glemt. Neei! Ikke kall meg Rållserten! Eg lige ikke det! Sier Endre.
Nei, å eg lige ikke at du kalle meg SKREVGEIT! Følger Ingrid opp. Endre ramser opp enda noen kallenavn.

De har meg nå. Jeg blir satt på plass. Det er kanskje første gangen, og de har helt rett. I går kveld satte ungene mine ord på noe jeg selv sleit med. Kanskje i så mye som førti år. Bare at nå er det jeg som lager navnene.

Jeg legger meg flat. Hvis dåkke ikkje lige det, så ska eg slutta, sier jeg.

Eg love.


mandag, desember 09, 2013

Snø. Sne. Snow. Sny. Schnee. Osv.

Da jeg omsider kom meg ut med ungene og en av Bergljot's på Lørdag, ut i den uskyldshvite vinteren, traff jeg flere smilende, men småfrosne småbarnsfedre med kjelker og akebrett, blant annet min Serbiske nabo, som har en liten datter og som snakker Engelsk med en herlig Østeuropeisk aksent.

Zo dis iis the famous Norwegian winter zey have told me about, eh?

Yes, but tomorrow it will be gone.

Og i går VAR det faktisk mildvær, men akkurat nok snø igjen til å klaske sammen en snømann som ble døpt Ulrik. Men i dag er han redusert til en smal tinde av snø. Han ser litt malplassert ut på det grønne gresset.

søndag, desember 08, 2013

En stemme jeg kommer til å savne

Det er ikke så lenge siden jeg skreiv om Farmor.

I forgårs døde hun. Mor sa at hjertet hennes var utslitt og at Tante var med henne.

Hver gang noen dør så ser virkeligheten litt annerledes ut. Der det før var ansikter kommer skygger. Noe i den retning. Eller : Hvis man ser for seg at man synger i et digert svært kor- at alle man kjenner, og alle dem man ikke kjenner er med der, og at familie og venner står nærmest, så sto hun godt innenfor hørevidde, men litt bak, sammen med de andre gamle, og jeg hører stemmen hennes klart ennå, men egentlig er den forstumma, bare at det ikke har helt gått opp for meg ennå. Det pleier å komme når jeg ser kista. Eller ser sorgen i ansiktene til andre. Når det jævla orgelet begynner å spille så griner jeg på instinkt eller gammel vane.

Farmor ble over 90 år. Hun ble alene i 1979, og det er slik jeg husker henne. Alene i huset sitt på Kåda. Før det hadde hun vært gardakåna for Farfar. Slitt seg halvt ihjel både i huset - med 3 unger - i fjøset - med 15 kyr pluss kalver og griser og alskens annet. Og ute på enga med skaut på hodet og rive med oransje tinder mellom hendene. Det var viktig for Farmor å vise at hun fikset ting.
 Hun var et råskinn til å jobbe, sies det.
Men den vårdagen i April på slutten av 70-tallet la hun opp. Far fikk gården rett i fanget, selv om en diskusjon om overtakelse tidligere samme år hadde endt med garantier fra Farfar's munn: Du kan bare GLØYMA å øveta på MONGE år ennå.

Så gikk det noen uker, og så døde han av hjerteinfarkt. Og da tok Far tøylene og ordna alt, og dem holdt han fast i som om det var den største selvfølge. Helt til hans hjerte stoppa.
Nå ble det mye død her.

Farmor, du fortjener å hvile, og nå har kanskje elvemannen rodd deg over elva. Jeg ser det for meg at du ligger på aktertofta i båten, og du er lett som ei fjør, og du har helt nye krøller som rister lett når han ror, og når dere kommer over så åpner du øynene og smiler. Du reiser deg, og der står folka våre. De har venta på deg, de har hørt at du skal komme, og vi andre, vi får bare fortsette uten deg. Så godt vi kan.
Men jeg kommer til å savne deg i koret.
Fine Farmor.


fredag, desember 06, 2013

Når det det stormer


Det var ei dame med barnevogn som streva seg igjennom stormen i går. Hun hadde en tass på slep, han sakka akterut bak henne.
Jeg krylte meg sammen og gikk bort til dem.
Kan eg hjelpa dåkke? Spurte jeg. Jeg måtte gå helt inntil for å få stemmen min til å nå henne. Vogna var tom, så den var nok beregnet på han som hang etter. Jeg hørte tynn gråt.
Nei, det går fint, sa hun. Litt irritert. Som om jeg var den dustete mannen hennes eller noe.

Jeg fortsatte hjemover, og foran meg gikk det en flokk med unger i barneskolealder.
De gikk tett sammen, den ene jenta begynte å gråte. Jeg tror hun var redd.
Og da gikk to større gutter opp, en på hver sin side av henne. Trøsta henne mens vinden piska rundt dem.
Jeg syns det var så fint, de passa på hverandre. Fulgte de minste til døra. Hjalp hverandre hjem.

Og jeg tenkte at jammen må det være lov til å ha håp for neste generasjon. Og hvem bryr seg egentlig om Pisa-undersøkelser og konkurransementalitet?
Og i natt døde Nelson Mandela. Men de ungene der, de var helt i hans ånd.

torsdag, desember 05, 2013

Sløyd

Ungene har en favorittsang om dagen, den er veldig aktuell, og i motsetning til mange andre viser av Prøysen, som har fantastiske tekster med middelmådige melodier, så flyter sangen bra her.

Og det var vesle Jensemann han strever dagen lang
Han snekrer på no spennende som snart skal bli presang
Nå er det bare kassebord, men gjett hva det skal bli?
Et sybor slik som mor vil ha med mange skuffer i

Det vil hun sikkert ha, da blir hun sikkert gla’
Og at det er en nyttig ting kan ingen komme fra.

Okei. Det er fem vers til. Ble litt drøyt å poste hele.

Da jeg var ti laget jeg en seilbåt i sløyden på barneskolen, under sløydlærerens kyndige ledelse. Sløydlæreren var forøvrig også skulestyrar, selvlært gymlærer, norsklærer, mattelærer, O-fagslærer , kristendomslærer ogsåvidere.

I sløyd var han dritgod, og hadde han ikke vært det så hadde det ikke blitt noen båt, for å si det sånn. For jeg var godt under middels.
Jeg begynte tidlig på høsten, med å hule ut en svær kubbe av tre. Jeg sto med gummiklubbe og stemjern og styrte 2 timer i uka.
Jeg husker lukta av furu, og den ganske gode stemninga som var i sløydtimene. De fleste av guttene elsket sløyd, de sto ivrig bøyd over de forskjellige prosjektene sine med verktøy og klosser tredd i sandpapir. Høvelspon på gulvet. Og i et hjørne sto jeg og banka og var lei og tenkte på cowboyer og Indianere.
Kanskje jeg tenkte på Prøysen også. Jeg gjør ihvertfall det nå. På at det han har tilført jula er nettopp lukta av skog og høvelflis. Samt at han har tona ned jesus-faktoren og smørt på en god  dæsj hedmarksdialekt, og jeg syns det funker som bare fy.

Jeg styrte med denne båten hele høsten, hulte ut lange fliser, til hoggjernet sklei igjennom bunnen og inn i høvelbenken, og Knut måtte lime med et vidunderlim som het Aralditt , og som lukta helt forferdelig. Og så ble vi enige om at  vi måtte legge et dekk på båten, slik at ingen kunne se hvor dårlig håndtverk den egentlig var (så slapp jeg å pusse også. På innsiden.). Vi laga mast og sånn pinne i baugen, dekk med dekksluke i, og  Hanne hjalp meg med å tegne og sy seil, og som tiåring var jeg fryktelig stolt over resultatet.
Og så var det tett oppunder jul, og jeg ville gi den til Morfar.
Morfar med det gode fanget, som satt der i stolen sin med de mørke solbrillene sine og luktet skråtobakk og var åtti år gammel og blind etter ei gruveulykke.

Morfar hadde vært møbelsnekker og var visstnok ekstremt handy før han mista synet. Jeg har et bestemt inntrykk av at alle menn av hans generasjon var det.

Jeg kan se hendene hans som føler seg langs det glattpussa skroget, hører stemmen hans som sier på en trønderdialekt som var ganske tjukk: Henne va no fin båt henne.
Og jeg var så stolt. Svulma nesten. For jeg likte godt å få skryt.

Morfar døde to år seinere, men Mormor hang båten opp til pynt ute i gangen, slik at alle som kom på besøk kunne beundre den. Og der hang den til Mormor forlot oss i 2003.
Nå står den her på kjøkkenet i Slaskamarkå. Oppå et skap. Da jeg åpna dekksluka første gang, fikk jeg en bekreftelse på at det var lurt å ha dekk på.
Og oppi båten lå en til/fra-lapp fra Julen 1980 der det sto Til Morfar fra Øysil.
Det var fint.


tirsdag, desember 03, 2013

Kapow!

Rållså. Rållså kjenner meg på mange måter bedre enn jeg kjenner meg selv.
Hun har inngående kjennskap til reaksjonsmønsteret mitt. Hun vet at jeg blir irritabel når det dukker opp skjær i sjøen.
Og det gjør det jo fra tid til annen. Når man har unger i Øst og Vest og driver og flytte hele tiden.
Hun er så fin, Rållså.
Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne.
Jeg hadde kanskje lukka meg inne i et av de mørkeste rommene, hvor gardinene alltid er dratt for og Skyggemannen mumler i krokene.

Rållså kjenner de sidene av meg som er kreative også. Det var hun som fikk meg til å begynne å skrive, og i femseks år har hun sagt:

Du hadde elska å vèr på Facebook!

Jeg:  Nehei - det e bare masse sjøldiggarar der, som legge ud bilder av seg sjøl. Lage glansbilder av di små, patetiske livå sine. Skrøyde øve kor møje di trene, og kor reint di har det i huså sine. Eg hadde ikkje takla det.
Ein vakker dag hadde eg fyrt meg opp og skreve ka eg egentlig meinte, og så va det masse folk som hadde blitt lei seg.

Da jeg skulle på bloggturnè, foregikk planleggingen på ei gruppe på FB, og så blei jeg spurt om jeg kunne lage en midlertidig profil, og så ville jeg ikke framstå som vanskelig (eller teknisk tilbakestående). Og så laget Rållså en profil, og plutselig en dag trykket jeg på ansiktene til en haug med mennesker jeg kjenner og er glad i, og på mange måter eksploderte det i fjeset på meg, og jeg ble hekta.

Så: Unnskyld, Runar, Lars Magnus, Ollve, Bygdadegos og dere andre som jeg har svikta i fronten mot sosiale medier.

Men takk til Rållså.

Hilsen HitlerStalinQuislingJudasHaren.

Ex-Facebook-hater.

søndag, desember 01, 2013

Tysdalsstranda part 2

Jeg er ikke helt ferdig med Tysdalsstranda.
Kanskje man aldri blir ferdig med tysdalsstranda.
Det har vært for mye adrenalin, for mye grisekjøring, for mange nestenulykker. For mye bunnløs irritasjon over pølsetyskere i campingbiler i 30 kilometer i timen, midt i veien, over halvveis i livet, med en dritlang kø av Årdalsbuer og hjelmelandsbuer like bak. Full stopp og skrekkslagne blikk ved møtende trafikk. Det var faen ikke Hitler som bygget veien langs tysdalsstranda, men hadde nok vært fornøyd der nede i helvete, hvis han visste at etterkommerne hans skulle invadere oss en gang til 70 år seinere. Fra Lindesnes til Nordkapp, 4 måneder i året. I en endeløs, seig strøm.

En gang  smalt speilet på mors datsun inn i speilet på en møtende bil slik at vinduet på førersiden knuste.
Det var jeg som holdt i rattet. Jeg husker ikke hva jeg hørte på. La oss si at det var 'More' av Sisters. Some people get by....with a little understanding..duruduttuduttuduruduru...
Ruta ble forvandla til en million glassbiter. Og vintermørket kom nærmere. Det regna inn. Han jeg kræsja med fortsatte mot Tau uten å stoppe.
Jeg veit ikke hvorfor jeg ikke snudde bilen. Kanskje fordi jeg først måtte ha kjørt til Tysdal for å snu, og så måtte jeg ha kasta meg på hjul, på leting etter en bil hvor det eneste jeg huska var sjåførens vidt oppsperra øyne da vi hogg inn i hverandre.
Jeg vil anta at eksen min hadde en formening om hva jeg burde gjøre. Hun satt i passasjersetet.
Jeg tipper at jeg røyka.