En stemme jeg kommer til å savne

Det er ikke så lenge siden jeg skreiv om Farmor.

I forgårs døde hun. Mor sa at hjertet hennes var utslitt og at Tante var med henne.

Hver gang noen dør så ser virkeligheten litt annerledes ut. Der det før var ansikter kommer skygger. Noe i den retning. Eller : Hvis man ser for seg at man synger i et digert svært kor- at alle man kjenner, og alle dem man ikke kjenner er med der, og at familie og venner står nærmest, så sto hun godt innenfor hørevidde, men litt bak, sammen med de andre gamle, og jeg hører stemmen hennes klart ennå, men egentlig er den forstumma, bare at det ikke har helt gått opp for meg ennå. Det pleier å komme når jeg ser kista. Eller ser sorgen i ansiktene til andre. Når det jævla orgelet begynner å spille så griner jeg på instinkt eller gammel vane.

Farmor ble over 90 år. Hun ble alene i 1979, og det er slik jeg husker henne. Alene i huset sitt på Kåda. Før det hadde hun vært gardakåna for Farfar. Slitt seg halvt ihjel både i huset - med 3 unger - i fjøset - med 15 kyr pluss kalver og griser og alskens annet. Og ute på enga med skaut på hodet og rive med oransje tinder mellom hendene. Det var viktig for Farmor å vise at hun fikset ting.
 Hun var et råskinn til å jobbe, sies det.
Men den vårdagen i April på slutten av 70-tallet la hun opp. Far fikk gården rett i fanget, selv om en diskusjon om overtakelse tidligere samme år hadde endt med garantier fra Farfar's munn: Du kan bare GLØYMA å øveta på MONGE år ennå.

Så gikk det noen uker, og så døde han av hjerteinfarkt. Og da tok Far tøylene og ordna alt, og dem holdt han fast i som om det var den største selvfølge. Helt til hans hjerte stoppa.
Nå ble det mye død her.

Farmor, du fortjener å hvile, og nå har kanskje elvemannen rodd deg over elva. Jeg ser det for meg at du ligger på aktertofta i båten, og du er lett som ei fjør, og du har helt nye krøller som rister lett når han ror, og når dere kommer over så åpner du øynene og smiler. Du reiser deg, og der står folka våre. De har venta på deg, de har hørt at du skal komme, og vi andre, vi får bare fortsette uten deg. Så godt vi kan.
Men jeg kommer til å savne deg i koret.
Fine Farmor.


Kommentarer

Anonym sa…
Så nydelig du skriver om å dø. Og om savnet.
x Savannah
Anonym sa…
<3 Vakkert skrevet - tilogmed om døden - fineste farmora di - jeg tenker ofte på hvordan det må være å leve så mye av livet uten kjæresten sin <3 ønsker deg og dine en god uke I <3
Så flott skrevet om død og minner, og ikke minst om en generasjon arbeidsfolk framtida ikke vil se.

Populære innlegg fra denne bloggen

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Lagelig til for høgg

Om mørke