Et slags julekort

Jeg har skrevet om jula før. Om at jeg syns det blir for mye av alt.
Jeg vet at far også syntes det. Og ser man norsk jul i sammenheng med hvordan folk har det ellers i verden, så blir den alt annet enn vakker. Man forstår hvorfor englene dalte ned i skjul, for å si det sånn.
Og hvis norge er låven, og nissen er nordmannen med den digre grøtskåla, og utlendingene er representert ved rottene, da har vi et brukbart bilde på norsk innvandringspolitikk, syns jeg. Men nå endte jeg opp med å si stygge ting om nasjonen og jula istedenfor å si det jeg egentlig skulle.

Da far levde var han fullstendig fritatt for juleplikter.
Det var mor og mormor som hadde regien. Riktignok var juletrehenting en aktivitet som falt inn under hans departement, men det ble delegert bort til meg. (ett til oss og ett til farmor). 
Men hver eneste julaftens formiddag etter fjøstid og frokost, satte han seg inn i bilen og kjørte en runde for å besøke dem han brydde seg mest om eller hadde mest glede av hans selskap.
Tante Johanna, Onkel Øystein, Tante Anna, an Mikal i Viga, an Per på Øye.
Han tok seg god tid hver plass, drakk kaffe og pratet med dem, eller hva han nå gjorde. Fortalte den samme vitsen omigjen, kanskje. Mens radioen og tv en sto og surra og spilte julesanger i bakgrunnen. Og lukta av pinnekjøtt eller ribbe spredde seg i husene.
Far var en sånn som besøkte folk når de var på sykehuset også. Uten reservasjoner eller flyktige unnskyldninger.
Men den runden han tok på julaften, den var kanskje den beste tingen han kunne gjøre for noen. Det var kanskje kjernen.
Jeg prøvde meg på noe lignende i fjor. Skreiv noen personlige kort året før, men i år fikk jeg det ikke til.

Men det betyr ikke at jeg ikke bryr meg.

Kommentarer

Anonym sa…
Fine minner! Ønsker deg og dine en fin jul som gir gode nye minner også :) I :)

Populære innlegg fra denne bloggen

Lagelig til for høgg

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Om mørke