onsdag, oktober 14, 2015

When they say 'prepare', i don't know what they mean

Det blei en sjeldent fin dag. Den starta rundt seks, slik alle dager gjør. Dressen hang på stua. Ny dress. Nytt slips. Ny skjorte. Nye sko. Nytt belte. Ny duk i brystlomma, nye sokker. Til og med ny ønnikk. Men samme gamle mannen under. Rållså skulle til frisøren for pampering og pynting.
Tonen oss i mellom var fin, men lett hektisk. Det er Rållså som har planlagt. Det er Rållså som står for detaljene. Hvis samlivet vårt - tilværelsen vår -var en forunderlig hage, så er det Rållså som er arkitekten. Jeg er han som slår plenen. Det er en svær plen. Det er Rållså som slår kantene. Som luker i bedene. Som står for mye av vanninga. Det er jeg som rydder bort lukeremediene. Spadene og grafsene og alt det andre. Vannslangen som er strekt over hele hagen, og som har knuter på seg over alt. Verktøyet.  Som ligger litt her. Og litt der.
Det er en hage med sjarm. Med særpreg. Den trenger hele tiden stell. For hvis ikke visner plantene. Eller plenen gror over. Jeg er langt ute.
Det var altså en helt spesiell dag. Jeg kjørte Rållså til frisørens. Jeg mottok mye instrukser underveis. Det var klokkeslett og klærne til ungene og skoene og pakke en bag med klær som de skulle ha til overnatting. Og smøre brødskiver så de ikke ble sultne. Og alt dette skumpet rundt oppi hodet mitt. Ikke som på en liste med en foretrukket rekkefølge og prioritering, men som heliumsballonger på vei igjennom en smal passasje i toppen. På en gang.

Ungene hadde fram til da sittet foran fjernsynet og sett på feer som sloss mot mørkets krefter i timevis. Takket være Randi Elisabeth - en av Rållså sine gode venninner - klarte vi å gjøre alt det som sto på programmet i denne innledende fasen. Hun har blant annet en aldeles fabelaktig evne til å forstå bruksanvisninger for slipsknuter på internett. Og sånne tørklær til å ha i brystlommen. Og har godt lag med unger. Og så er hun bra å røyke sammen med. Og lets face it: Det kunne blitt vanskelig å få gjort alt uten mye kjefting og styring og stressing. Endre og jeg er spesielt vare for stress.

Vi ankom salongen i riktig tid. Og hadde hele plassen for oss selv. Rållså blei dulla med foran det ene speilet. Sminka og stelt på håret. Hun var fin. Enda finere enn vanlig. Ungene fikk en slikkepinne hver som de sutta på. Prøvde å ikke bli klissete på hendene. En selvmotsigelse. En motselvsigelse. Det ble Ingrid sin tur til å pyntes, og så kom Trønderdegosen med mat, for Rållså har tenkt på alt, og så hadde han med seg bankkortet som han liksom skulle ha betalt blomstene med, men som det ikke var nok penger på, men det at han har betalt dem med sitt eget kommer ikke fram før Mandagen etter. Han ville ikke stresse oss unødig, sa han.

Og når ungene er ferdig pynta, Endre med klut i lommen og voks i håret, samt knapphullsblomster like mine egne, Ingrid med flette i nakken med blomster i, og en liten bukett i høstfarger, Rållså var en åpenbaring i brudekjolen sin. Vakker og passelig upraktisk med slep som subbet nedi bakken hvis man ikke var påpasselig med å løfte på det. Og skoa mine var så blanke at det var helt usannsynlig at de kunne være mine.
Da kjører vi ned mot teateret for å ta bilder. Alle fire med Randi Elisabeth i ermet, som en blå joker som kunne brukes til alt.
Det var ikke veldig forskjellig fra å ta bandbilder. Stå litt sånn..litt lenger frem..litt til..kan dere se i kameraet? Ungene som var mer tålmodige enn jeg hadde forventa på forhånd. Armen min rundt livet hennes. Endre som ble rastløs og begynte å tulle. RE, som tok ansvar og laget ansikter og fikk oss alle til å le.
Det var så fint lys under bladverket, det tok halvannen time. Det nærma seg bryllup.

mandag, oktober 12, 2015

det står ein friar uti gare, mor lilla hau hau

Det utenkelige har skjedd.
Det utenkelige som har vært i tankene mine - noen ganger langt bak - andre ganger fremst, vakende som en glitrende fisk, i overflaten på et skiftende, lunefullt hav.
Den første gangen jeg ytret høyt at jeg ville spørre Rållså om hun ville gifte seg med meg var i baren på et hotell i Aten i Mars 2008.
.
Det var Arnstein og jeg. Vi hadde gjort en forferdelig spillejobb kvelden i forveien. Visakortet mitt lå i baren på tredje døgnet. Vi hadde droppa sightseeingen i kjent Øystein og Arnstein- stil.
Eg trur eg vil spør Rållså om hu vil gifta seg med meg.
Jeg sa det bare til Arnstein, men Einstein satt ved siden av oss, og fikk med seg at noe var i gjære. Mest bekymret var han likevel for passet sitt, som han hadde rota vekk, men som Arnstein oppbevarte i lomma. Det syns eg du ska gjer, sa Arnstein lojalt.  Jeg gjorde han til forlover med det samme, uten bruk av nevneverdig tvang. På engelsk heter det 'best man' og det oppsummerer på mange måter hva Arnstein er for meg. Beste mann.
Det gikk noe lenger før jeg spurte Rållså. Vi var i leiligheten i Rekkefaret, det lukta sparkel og maling og stemningen var ikke den beste.  Jeg lå i et hjørne på gulvet med en rull maskeringsteip, mens jeg leita etter ordene. (Ikke banneord, for de kommer helt av seg selv når jeg bedriver denslags). Rållså langet ut mot meg, kjente vel på seg at det var noe jeg holdt inne med,  Ja, sei det då! Ka e det du ikkje har fortalt meg? Sei det, då!
Det var ikke sånn jeg hadde sett det for meg at det skulle foregå, ikke etter planen, men på en måte hadde hun jo rett. Det VAR noe jeg ikke hadde fortalt henne, så til slutt sprakk jeg og sa det som det var.
Eg hadde faktisk tenkt å spør om du ville gifta deg me meg, hvis du absolutt må veda det.
Så da var katten behørig ute av sekken. Og hva skulle den vel oppi der å gjøre?
Det er rundt 7 år siden. Og det. To ganger har vi avlyst, for livet kom i veien. Og døden.
Og masse andre greier. Det var på ingen måte noen selvfølge at vi skulle komme dit hvor vi er nå. Det er i grunnen få ting som er selvfølgelige i livet.
Men det kjennes hundre prosent rett å være her. Fint som bare det.

mandag, oktober 05, 2015

All tomorrow's parties


Det må ha vært på Fredagen at noen sa at festen var en todagers - og dermed skulle vare helt til Søndagen - det var en bonus som jeg ikke hadde sett komme.
De proffeste var allerede i gang med fase 2, lyden av bokser med forfriskninger som ble åpna spredde seg lystelig i lokalet. På kjøkkenet var Suli i full gang med frokost av det solide slaget egg, bacon, eggerøre, noe jeg mente var bønnespirer, ferskt brød. Det var høy klasse over forpleiningen, ikke noe grandiosa og franskeposer her i gården.
Franskepose er forøvrig et ord som blir brukt for lite.
Noen av Fredagens helter satte kursen hjemover, men nye deltakere strømmet til, og det var premiership-fotball på fjernsynet, sigaretter på verandaen, og leskedrikk i alle varianter overalt.
Og så vartet Slangeleder og Magnus opp med en quiz, tungt basert på stedsnavn knytta til Kenny Rodgers- tekster fra 80-tallet.
Premiekassen var fylt med en blanding av nips og obskur vinyl fra NMS gjenbruk på Tau, og brennevin fra de mørkeste krokene av et barskap i sandbygda. Det ble sagt at den flaska med Ballentines whisky som jeg vant var 40 år gammel. Det blir ikke mer eksklusivt enn det. Quizens progressive framføring og høye premiering må ha mye av æren for at den ikke drukna i støyen fra festen.
Det var rett og slett veldig gøy. Sagt om fløtemugga med rosene på , som jeg også vant: Eg e glad for at akkurat DU vant den!
Den fikk ikke stå i stua, men pryder kjøkkenet på en utmerket måte.
Ute på terrassen hadde Svennedin og jeg en diskusjon om hvem det egentlig var som hadde skylda for at jeg fikk sparken i Morendoes i 1998. Svennedin spilte forøvrig så mye Maiden og Helloween det siste døgnet der, at det var deilig de gangene noen skar igjennom og satte på noe annet.
Runar hadde hengt opp klesvasken sin på rekkverket rundt altanen i andre, og etter at Suli hadde stått inni en sky av os og grilla Idsøe-pølser like under i en time, så tenker jeg at de var klare for en ny runde i vaskemaskinen. Og vel så det. Tungrøykt Messi med et tydelig hint av pølse.

Jeg vant ikke akkurat festen, men det er ordentlig fint å være omgitt av bare gode folk. Og hvis det var noe jeg skulle angra på, så var det at jeg ikke tok turen rundt og snakka skikkelig med alle, eller reiste meg og holdt en tale for å si hvor mye denne festen betydde for meg, og hvor takknemlig jeg var for alt sammen. Men det hadde bare blitt grining. For når jeg åpner opp så flommer det fort over.
Men takk til alle sammen som drakk meg ut på en så fin måte.
Lots of love.
På Søndagen var det oppbrudd og opprydding og mange mange skjeggekoser mellom middelaldrende menn på motvillig vei inn i sentrifugen. Bygdadegosen hadde mista bilnøkkelen sin. Typisk ugunstig på ei øy to timer fra byen, men den fant jeg mellom putene i sofaen.
Til gledesutbrudd og lettelsens sukk.
Vi pakka i båtene. Candy og Timmy i den ene. Einstein og Bjartis og jeg i den andre. Rånni og Runo og Svenna i den tredje.
Fjorden glitra av sol da vi la fra land. Jeg kjente på denne helt unike frihetsfølelsen man får i båt. Vi vinka til dem inne på land. Det ble et perfekt punktum for ei fantastisk fin helg.
Da Einstein og Bjartis og jeg hadde parkert båten, sa Einstein til meg: Det KAN henda me har et problem når me kjeme heim. 
Problemet kunne være militærpolitiet, som visstnok jakta på dem som ikke hadde stilt opp til Heimevernsøvelse klokka 0900 samme dag.
Hvis di står på tråppå, så kjøre du bare forbi. Di kan kje ta meg hvis eg har kommt innføre dørå.
Jeg beundrer roen hans. Jeg hadde vært pisseredd hvis det var meg, men det var ingen der, og jeg vi utveksla helgens siste skjeggekos , og jeg kjørte og stilte meg i en ferjekø som snart fylte alle filene på kaien og vel så det.
Jeg er en heldig mann, som kjenner så mange bra folk.