mandag, oktober 12, 2015

det står ein friar uti gare, mor lilla hau hau

Det utenkelige har skjedd.
Det utenkelige som har vært i tankene mine - noen ganger langt bak - andre ganger fremst, vakende som en glitrende fisk, i overflaten på et skiftende, lunefullt hav.
Den første gangen jeg ytret høyt at jeg ville spørre Rållså om hun ville gifte seg med meg var i baren på et hotell i Aten i Mars 2008.
.
Det var Arnstein og jeg. Vi hadde gjort en forferdelig spillejobb kvelden i forveien. Visakortet mitt lå i baren på tredje døgnet. Vi hadde droppa sightseeingen i kjent Øystein og Arnstein- stil.
Eg trur eg vil spør Rållså om hu vil gifta seg med meg.
Jeg sa det bare til Arnstein, men Einstein satt ved siden av oss, og fikk med seg at noe var i gjære. Mest bekymret var han likevel for passet sitt, som han hadde rota vekk, men som Arnstein oppbevarte i lomma. Det syns eg du ska gjer, sa Arnstein lojalt.  Jeg gjorde han til forlover med det samme, uten bruk av nevneverdig tvang. På engelsk heter det 'best man' og det oppsummerer på mange måter hva Arnstein er for meg. Beste mann.
Det gikk noe lenger før jeg spurte Rållså. Vi var i leiligheten i Rekkefaret, det lukta sparkel og maling og stemningen var ikke den beste.  Jeg lå i et hjørne på gulvet med en rull maskeringsteip, mens jeg leita etter ordene. (Ikke banneord, for de kommer helt av seg selv når jeg bedriver denslags). Rållså langet ut mot meg, kjente vel på seg at det var noe jeg holdt inne med,  Ja, sei det då! Ka e det du ikkje har fortalt meg? Sei det, då!
Det var ikke sånn jeg hadde sett det for meg at det skulle foregå, ikke etter planen, men på en måte hadde hun jo rett. Det VAR noe jeg ikke hadde fortalt henne, så til slutt sprakk jeg og sa det som det var.
Eg hadde faktisk tenkt å spør om du ville gifta deg me meg, hvis du absolutt må veda det.
Så da var katten behørig ute av sekken. Og hva skulle den vel oppi der å gjøre?
Det er rundt 7 år siden. Og det. To ganger har vi avlyst, for livet kom i veien. Og døden.
Og masse andre greier. Det var på ingen måte noen selvfølge at vi skulle komme dit hvor vi er nå. Det er i grunnen få ting som er selvfølgelige i livet.
Men det kjennes hundre prosent rett å være her. Fint som bare det.

1 kommentar:

Anonym sa...

Gratla :-) Gro