When they say 'prepare', i don't know what they mean
Det blei en sjeldent fin dag. Den starta rundt seks, slik alle dager gjør. Dressen hang på stua. Ny dress. Nytt slips. Ny skjorte. Nye sko. Nytt belte. Ny duk i brystlomma, nye sokker. Til og med ny ønnikk. Men samme gamle mannen under. Rållså skulle til frisøren for pampering og pynting.
Tonen oss i mellom var fin, men lett hektisk. Det er Rållså som har planlagt. Det er Rållså som står for detaljene. Hvis samlivet vårt - tilværelsen vår -var en forunderlig hage, så er det Rållså som er arkitekten. Jeg er han som slår plenen. Det er en svær plen. Det er Rållså som slår kantene. Som luker i bedene. Som står for mye av vanninga. Det er jeg som rydder bort lukeremediene. Spadene og grafsene og alt det andre. Vannslangen som er strekt over hele hagen, og som har knuter på seg over alt. Verktøyet. Som ligger litt her. Og litt der.
Det er en hage med sjarm. Med særpreg. Den trenger hele tiden stell. For hvis ikke visner plantene. Eller plenen gror over. Jeg er langt ute.
Det var altså en helt spesiell dag. Jeg kjørte Rållså til frisørens. Jeg mottok mye instrukser underveis. Det var klokkeslett og klærne til ungene og skoene og pakke en bag med klær som de skulle ha til overnatting. Og smøre brødskiver så de ikke ble sultne. Og alt dette skumpet rundt oppi hodet mitt. Ikke som på en liste med en foretrukket rekkefølge og prioritering, men som heliumsballonger på vei igjennom en smal passasje i toppen. På en gang.
Ungene hadde fram til da sittet foran fjernsynet og sett på feer som sloss mot mørkets krefter i timevis. Takket være Randi Elisabeth - en av Rållså sine gode venninner - klarte vi å gjøre alt det som sto på programmet i denne innledende fasen. Hun har blant annet en aldeles fabelaktig evne til å forstå bruksanvisninger for slipsknuter på internett. Og sånne tørklær til å ha i brystlommen. Og har godt lag med unger. Og så er hun bra å røyke sammen med. Og lets face it: Det kunne blitt vanskelig å få gjort alt uten mye kjefting og styring og stressing. Endre og jeg er spesielt vare for stress.
Vi ankom salongen i riktig tid. Og hadde hele plassen for oss selv. Rållså blei dulla med foran det ene speilet. Sminka og stelt på håret. Hun var fin. Enda finere enn vanlig. Ungene fikk en slikkepinne hver som de sutta på. Prøvde å ikke bli klissete på hendene. En selvmotsigelse. En motselvsigelse. Det ble Ingrid sin tur til å pyntes, og så kom Trønderdegosen med mat, for Rållså har tenkt på alt, og så hadde han med seg bankkortet som han liksom skulle ha betalt blomstene med, men som det ikke var nok penger på, men det at han har betalt dem med sitt eget kommer ikke fram før Mandagen etter. Han ville ikke stresse oss unødig, sa han.
Og når ungene er ferdig pynta, Endre med klut i lommen og voks i håret, samt knapphullsblomster like mine egne, Ingrid med flette i nakken med blomster i, og en liten bukett i høstfarger, Rållså var en åpenbaring i brudekjolen sin. Vakker og passelig upraktisk med slep som subbet nedi bakken hvis man ikke var påpasselig med å løfte på det. Og skoa mine var så blanke at det var helt usannsynlig at de kunne være mine.
Da kjører vi ned mot teateret for å ta bilder. Alle fire med Randi Elisabeth i ermet, som en blå joker som kunne brukes til alt.
Det var ikke veldig forskjellig fra å ta bandbilder. Stå litt sånn..litt lenger frem..litt til..kan dere se i kameraet? Ungene som var mer tålmodige enn jeg hadde forventa på forhånd. Armen min rundt livet hennes. Endre som ble rastløs og begynte å tulle. RE, som tok ansvar og laget ansikter og fikk oss alle til å le.
Det var så fint lys under bladverket, det tok halvannen time. Det nærma seg bryllup.
Tonen oss i mellom var fin, men lett hektisk. Det er Rållså som har planlagt. Det er Rållså som står for detaljene. Hvis samlivet vårt - tilværelsen vår -var en forunderlig hage, så er det Rållså som er arkitekten. Jeg er han som slår plenen. Det er en svær plen. Det er Rållså som slår kantene. Som luker i bedene. Som står for mye av vanninga. Det er jeg som rydder bort lukeremediene. Spadene og grafsene og alt det andre. Vannslangen som er strekt over hele hagen, og som har knuter på seg over alt. Verktøyet. Som ligger litt her. Og litt der.
Det er en hage med sjarm. Med særpreg. Den trenger hele tiden stell. For hvis ikke visner plantene. Eller plenen gror over. Jeg er langt ute.
Det var altså en helt spesiell dag. Jeg kjørte Rållså til frisørens. Jeg mottok mye instrukser underveis. Det var klokkeslett og klærne til ungene og skoene og pakke en bag med klær som de skulle ha til overnatting. Og smøre brødskiver så de ikke ble sultne. Og alt dette skumpet rundt oppi hodet mitt. Ikke som på en liste med en foretrukket rekkefølge og prioritering, men som heliumsballonger på vei igjennom en smal passasje i toppen. På en gang.
Ungene hadde fram til da sittet foran fjernsynet og sett på feer som sloss mot mørkets krefter i timevis. Takket være Randi Elisabeth - en av Rållså sine gode venninner - klarte vi å gjøre alt det som sto på programmet i denne innledende fasen. Hun har blant annet en aldeles fabelaktig evne til å forstå bruksanvisninger for slipsknuter på internett. Og sånne tørklær til å ha i brystlommen. Og har godt lag med unger. Og så er hun bra å røyke sammen med. Og lets face it: Det kunne blitt vanskelig å få gjort alt uten mye kjefting og styring og stressing. Endre og jeg er spesielt vare for stress.
Vi ankom salongen i riktig tid. Og hadde hele plassen for oss selv. Rållså blei dulla med foran det ene speilet. Sminka og stelt på håret. Hun var fin. Enda finere enn vanlig. Ungene fikk en slikkepinne hver som de sutta på. Prøvde å ikke bli klissete på hendene. En selvmotsigelse. En motselvsigelse. Det ble Ingrid sin tur til å pyntes, og så kom Trønderdegosen med mat, for Rållså har tenkt på alt, og så hadde han med seg bankkortet som han liksom skulle ha betalt blomstene med, men som det ikke var nok penger på, men det at han har betalt dem med sitt eget kommer ikke fram før Mandagen etter. Han ville ikke stresse oss unødig, sa han.
Og når ungene er ferdig pynta, Endre med klut i lommen og voks i håret, samt knapphullsblomster like mine egne, Ingrid med flette i nakken med blomster i, og en liten bukett i høstfarger, Rållså var en åpenbaring i brudekjolen sin. Vakker og passelig upraktisk med slep som subbet nedi bakken hvis man ikke var påpasselig med å løfte på det. Og skoa mine var så blanke at det var helt usannsynlig at de kunne være mine.
Da kjører vi ned mot teateret for å ta bilder. Alle fire med Randi Elisabeth i ermet, som en blå joker som kunne brukes til alt.
Det var ikke veldig forskjellig fra å ta bandbilder. Stå litt sånn..litt lenger frem..litt til..kan dere se i kameraet? Ungene som var mer tålmodige enn jeg hadde forventa på forhånd. Armen min rundt livet hennes. Endre som ble rastløs og begynte å tulle. RE, som tok ansvar og laget ansikter og fikk oss alle til å le.
Det var så fint lys under bladverket, det tok halvannen time. Det nærma seg bryllup.
Kommentarer