tirsdag, desember 26, 2006

Hagelangs


Jeg lurer noen ganger på om jeg var en uvanlig fjern unge.
Jeg må virkelig konsentrere meg for å huske noe som helst fra min egen barndom.
Og når jeg da hevder at jeg husker noe, så trenger det egentlig ikke være noe jeg husker selv.
Det kan like gjerne være noe som min mor har fortalt meg, eller noen andre, og at jeg har adoptert
det som sannheter, og GJORT det til mine egne minner.
Det kan jo selvsagt også være slik at barndommen min var så døll og kjedelig at den ikke
er verdt å huske.

Den eldste hendelsen jeg husker- som jeg er hundre prosent sikker på at stammer fra mitt eget minne
er min seksuelle debut. Jeg var fem- hun var seks og het Eva og det var i hagen bak huset til
foreldrene hennes- like ved siden av sandkassen. Tissen min sto rett opp, som en liten
blyantstump, og i samarbeid fikk vi den på plass inni hennes tiss, og alt var veldig fint helt til
foreldrene hennes oppdaget hva som var på ferde og jaget meg som en skjødehund bort derfra.
Jeg- og Eva også var alt for dumme til å forstå at vi hadde gjort noe galt, det hadde jo vært DEILIG!
Og tar jeg ikke mye feil, så gjorde jeg et forsøk til- et nytt forsøk på å date Eva- i hagen.
Eller "pule" som vi kalte det. Men nå var mammaen og pappaen hennes våkne- og bannlyste meg fra
eden. Etter dette nederlaget ga jeg opp. Hadde jeg da visst det jeg vet nå- at det skulle gå seksten lange år til neste gang
jeg skulle få sjansen til å ha sex med noen andre enn meg selv, så skulle jeg nok ikke ha gitt meg
etter det andre forsøket.
Men slikt kan man jo ikke vite akkurat der og da, og det er lett å være etterpåklok.
Jeg mener også å huske at denne akten ble kjent i barneflokken i nabolaget, og selvsagt plukket opp
av Bergljot- min ett år eldre søster. Som igjen sladret til mor.
Mor mente at dette var nonsens, og informanten ble ikke trodd.

Dette skjedde når vi bodde på Æs i Åkershus- i et grønt hus som etter sigende tilhørte NRL-
kjendisen John Ottar Jonansen.
Jeg har flere minner fra denne perioden. En episode fra en Søndagsmiddag hvor kjøttsuppe sto
på menyen- og kjøttet i suppen var seigt og vondt, og vi gjemte det under duken- under teppet-
under tallerkenen..
Min far var en streng far når jeg var barn. Jeg fryktet hans autoritet. Jeg tror at han la hele
sin prestisje i å ha lydige barn. Han slo oss aldri.
Jeg var da- som nå mye feigere enn min søster. Der hun trosset- bøyde jeg av.
MIN trass var noe innestengt. Noe uforløst. Og er det fortsatt.
Jeg husker mor- som hadde farget håret kobberrødt og hadde stor mage som inneholdt
nok en søster som skulle vise seg å bli helt forskjellig fra den jeg hadde fra før.
Jeg la om dialekten og snakket purt østlandsk: mamma- jeg må drite.

Mor var selv enebarn- og ønsket seg mange unger. Personlig ønsket jeg meg færre søsken- i mange år.
Men ikke nå lenger.
Og jeg vet ikke om andre søskenkull har det likedan.
Mens jeg sitter og skriver kommer det flere bilder-
slørete og usammenhengende fra en annen tid. Som er gjemt, og ligger bak meg.
Undres på om det er noen vits i å åpne den døra. Det er lenge siden.
Jeg er en annen nå.
Døren er spikret igjen. (spiikra ijænn:).
Jeg står utenfor med et kubein ihånda, det er rødt, i klo-enden og i den flate enden er malingen
flasset av. Jeg begynner- nølende først -å fjerne plankene. Det knirker skjærende og motvillig
i rustne spiker som blir jekket ut av dørkarmen.
Det siver en eim ut igjennom sprekkene i døra. lukten av innestengt barndom.

Det er rart at ens persepsjon av tid akselererer med alderen et år av barndommen kunne fortone seg
som et helt liv. Kanskje barn lever sterkere i nuet enn voksne. Intensere.
Jeg tror det. At unger har en evne til å bli begeistret som de fleste voksne mangler.
Den voksne hjernen er seig og tung- og ikke noe leken, ikke noe sugen på livet.
Med hederlige unntak.

onsdag, desember 20, 2006

RaiRAI


I går var undertegnede, Frk. Frekkesen og de andre familiemedlemmene i Frekkesen-klanen på hotell Victorious i byen for å feire mors sekstiårsdag. Det var ganske fint, synes jeg (i den grad finstæsj-family-gathering kan være fint for en som har slipsvegring). Med årene har jeg blitt rundere i kantene- og lært at jeg ikke er sentrum i universet. Og at andres syn på ting kan være like riktige som mine egne.
Det var uansett en kjekk fest, og jeg synes det er et bevis på klanens livskraft når vi midnatt mottar klage fra resepsjonen på at det bråker fra hotellrommet, og om vi kan dempe oss, for det er gjester som ikke får sove. Det er sansynlig at bråkebeltet er overrepresentert i vår familie, men det pleier vi å skylde på far- den eneste måten å komme til med sine argumenter på var å overdøve ham. Og det var ofte ikke så lett. Eller er.

Jeg synes det er så utrolig deilig å være sykemeldt, at dere vil knapt tro det. Kunne jeg velge, ville jeg gått i hi og sovet tre måneder hver vinter. Men da hadde jeg vel blitt HELT tullerusk, så det er kanskje like greit at jeg ikke bestemmer.

Det er rart å merke seg den voldsomme baby-boomen i omgangskretsen vår (det er koselig at folk forplanter seg- og jeg er sikker på at dere gjør/kommer til å gjøre fantastiske ting på foreldrefronten, i kraft av å være de dere er). Men en natt drømte jeg at dere kjørte barnevogner i karavane rundt mosvannet. Jorden dirret under hjulene.
Som vanlig klarer jeg å rote meg så langt bort i fra det temaet jeg hadde tenkt å blogge om som overhodet mulig. Livet går sin skjeve gang.

mandag, desember 18, 2006

Vinter og sne


Det er ikke bare negativt at den globale oppvarmingen slår til for fullt. Personlig syns jeg det er helt knall- ski og skøyter har totalt utspilt sin rolle som transportmiddel, og selv om det kan være riktig guffent når det regner mye og lenge, så er det ikke halvparten så gørr som snø.
TurboTom og hans likesinnede må dra lenger og lenger opp i alpene for hvert år, for å finne bakker med snø som de kan kjøre plankene sine på.
Jeg husker at farmor fortalte en gang at under krigen så var det så kaldt at man kunne gå på skeiser(skøyter) over pisterfjorden. Stalltipset er at det neppe kommer til å skje igjen med det første- husker dere sommeren, dere? Ville dere heller hatt en finbulsommer? Det var det jeg trodde.

torsdag, desember 14, 2006

Stuen



Dette er en hyllest til skjenkestuen, og den store mannen som var stedets ansikt- og hjerte.
Skjenkestuen var et sted hvor jeg kunne komme- litt tidlig på kvelden, og be om en bayer. Og da kunne innehaveren foreksempel si at: jo, det kunne jeg få, og den var god, for den hadde han smakt på. Og det var den alltid.
Det var en særegen atmosfære på stedet- man kunne lese en avis og kose seg med bayeren sin, uten å få ørene- og sjelen forpestet av 'Tore Pung' eller andre Stavangerhits. I ni av ti tilfeller var det laidback jazz på høytalerne- man kunne snakke til personen på som satt ved siden av en- uten å rope.
Skjenkestuen var stedet hvor omgangskretsen vår innførte tradisjonen 'søndagsbayer'. Det var høyt under taket på Stuen, og mange forskjellige mennesker følte tilhørighet.
Jeg er usikker på om skjenkestuen falt inn under begrepet 'brun' pub. Hva ER en brun pub?
Noen mener at sigarettrøyk er et av hovedkriteriene for en slik benevnelse, men etter at røykeloven ble innført i norge (takk til Lavbråten) ble jo innendørs røyking forbudt overalt. En annen ingrediens sies å være mennesker som drikker tett. Hvor mange alkoholikere må man ha som stamgjester for å kunne kalle seg en brun pub? Vanskelig å si.
Jeg er ikke engang sikker på om ordet er positivt ladet.
Det jeg er helt sikker på er at skjenkestuen har hatt verdens eldste- OG verdens fulleste dørvakt i sin tjeneste og det sier noe om hvor inkluderende det føltes for oss gjester.
Stuen er avviklet nå, og Odd er død. Og klientellet som frekventerte Stuen er spredd for alle vinder. Livet må fortsette å gå sin skjeve gang. Men savnet etter Stuen kommer til å sitte i oss lenge.
I meg ihvertfall.

onsdag, desember 13, 2006

Slakteren fra Egenæss


jeg var hos medisinmannen min i dag.
Med munn&klovsyken min.
For N'te gang.
Han hadde skåret med skalpell i stortåa mi tre ganger før han fant det for godt å sykemelde meg.
Men frisk har jeg ikke blitt. Jeg lurer litt på hva som har vært det viktigste for han: Har det vært å få betennelsen min vekk, eller har han vært mer opptatt av å statuere et eksempel som går ut på at man ikke skal la pasienter 'misbruke' sykemeldinger?
Men det er bare noe jeg sier til dere- til ham sier jeg at jeg helst ikke vil at han skal skjære i meg mer.
Au.

søndag, desember 10, 2006

Postfludium


Sist Søndag var jeg så bakfull etter tungt akkevitt-kjør- at jeg ikke maktet å stå opp før klokka fem på ettermiddagen.
Det var med andre ord bekmørkt, når jeg stavret mitt vinterbleke legeme ned trappen.¨
I går hadde vi møte i mitt gamle orkester, og vi skal lage plate. Det hadde jeg aldri trodd. Igjen ble det mye fludium, det ble en del kjefting- uten at jeg vil gå i detaljer. Det er uansett ikke poenget. Det viktigste er at vi skal lage plate.

I går var det også julebord på jobben min. Jeg sluttet å gå på arrangement i jobb-regi for en del år siden. Det var en båttur som inkluderte Vodka, høylydt sang, soving i matfatet, samt utskjelling av min gamle far.
Da jeg våknet dagen etter- hadde jeg rekeskall i håret.
Det hele toppet seg på jobb på Mandagen(trodde jeg) det ble en del mobbing, for å si det sånn.

Det toppet seg VIRKELIG når far fikk hjerteinfarkt uka etter- og det siste jeg hadde sagt til ham var at han skulle dra til helvete. Og det gjorde han nesten. Da jeg besøkte ham på sykehuset, og han lå der- diger og blåhvit med slanger inn i brystet- passet han på å minne meg på min oppførsel på båtturen.
Hva faen skulle jeg si? 'Sooorry- is aaall thaat iii can saaayy- wooords dooont coome eeasilyyy- like forgiivee me, forgive mee'.
Det var duket for full retrett.
Han vant. Det gjør han nesten alltid.
Jeg har som sagt sluttet å gå på arrangementer i jobb-regi.

fredag, desember 08, 2006

West of the river Pecos


Alle som en eller annen gang i løpet av sine liv har lest paperback-westerns har hørt uttrykket 'vest for Pecos'. For de av dere som ikke vet hva jeg snakker om: Pecos var en elv i det 'ville vesten' som skilte mellom 'det ville vesten' og det SPINNVILLE vesten.Hvor kruttrøyken hang blå og tjukk. Hvor menn var menn, og hester hester. Lovens bokstav var uten betydning på vestsiden av denne elven. So segjer soga.

Jeg vokste som sagt opp på landet, og der blir det ofte sett imellom fingrene med en del lover og forskrifter som gjelder andre steder. Første gang jeg kjørte traktor var jeg ti år gammel- under oppsyn av min far- det var ment som en gulrot for å få meg til å syns at gårdsarbeid var kjekt. Virket gjorde det også. Følelsen av å sitte i den gamle Massey Ferguson 135- traktoren, og styre den- det var omtrent så nære lykken jeg hadde vært til da.
Man kan selvsagt si at den formen for barnearbeid som blir praktisert på en del gårder i utkantnorge også er i grenselandet av det lovlige. Selv om man lærer seg å jobbe og jædijædijæda.

Min kjødelige bror er tolv år yngre enn meg og motorfrelst. Det har han vært siden han var to år, og fikk sin første Valmet-kjeledress. Han har praktisk talt vokst opp i en traktor. Fra før han kunne gå- det var i traktoren han lærte seg å banne. På skolen tegnet han lastebiler og traktorer med gule lys på taket og 'Dan Ådnes transport' malt med sirlige bokstaver langs siden. Han var på fornavn med Melkebilsjåføren, Kraftforbilsjåføren, og alle dem som kjørte skolebussen. I dag er han trailersjåfør..
Jeg lar den henge litt. Dan Ådne kunne kjøre gravemaskin når han var tolv. Og det gjorde han også- så ofte han kunne. Og det kunne han ofte. Vest for Pecos.

Postludium.
Denne blogposten startet med en ide om lovløshet i bygdenorge, og endte med en liten epistel om min svært lovlydlige lillebror. (jeg tror trafikkrelaterte lovbrudd er de eneste han har foretatt seg. Og så kjenner han en 'engel'.)

onsdag, desember 06, 2006

Traum und Wirklischkeit


Jeg har tidligere i dette forumet bekjent min vandring innenfor korpsbevegelsen. Den var kort og- vel: temmelig uinteressant. Og jeg ble aldri noen Coltrane eller noen Louis Armstrong eller Ole Edvard Antonsen. Fair enough. Jeg har også skrevet om min interresse for fotball. 'Bare på TV og bare når vi vinner', sang Joachim Nilsen en gang i tiden. Det har ikke alltid vært sånn, en gang i tiden ville jeg gjøre virkelighet av drømmen om å bli Ray Clemences' etterfølger i Liverpool-buret. jeg var vel rundt elleve år. Far hadde kjøpt sykkel til meg- slik at han slapp å kjøre meg den drøye mila det var hver vei til Djelmeland hvor den stolte sportsklubben 'Hjelp' hadde sitt tilholdssted. Jeg var ikke fotballspiller-materiale, for å si det sånn. Ikke var jeg rask, ikke var jeg teknisk, og jeg var blottet for spill-forståelse, så jeg ble raskt veid og funnet for lett for smågutt-laget til 'Hjelp'. Sønnen til oppmannen- Sjettil Rævfossmo voktet buret, og jeg fikk aldri sjansen til å utfordre ham om keeperplassen. Og det faktum at jeg syklet to mil en gang hver uke for å gå på trening betydde ingenting når det gjaldt en plass i første-ellveren. Jeg tror jeg var for dum til å forstå hvor udugelig jeg var- men i et retroperspektiv, så burde jeg nok skjønt det. Samlet spilletid det ene året jeg var Hjelp-spiller var ti minutter-som innbytter på venstre-backen. Det kan være tungt for en pjokk å få følelsen at han ikke strekker til. Og Clemences' etterfølger ble Bruce Grobelaar, og ikke paaskeharen. Som la Adidas-skoene på hylla for alltid.

mandag, desember 04, 2006

I didn't fall asleep.....


Når man spiller i et poporkester som reiser utenlands fra tid til annen, så er det ikke til å unngå at man møter mennesker på sin vei som man liker. Langt på vei pleier jeg å mistro de fleste, men jeg har en svakhet for finner. Finner og nordmenn passer godt sammen (jeg har en teori om at både de og vi har vært styrt av våre mer herskesyke naboland i et historisk perspektiv, og at det gjør oss litt til 'nordens irer'). Det kan selvsagt hende at jeg tar feil, men uansett tilhører finnene et folk jeg diskriminerer positivt. Sjelden kost, med andre ord.

For noen år siden gjorde vi en seks uker lang turne med et svensk band som heter Therium, og blant de mindre prominente innleide musikerne i dette orkesteret var to Finske korister ved navn Juuri og Reppe. Therium hadde sin turbuss, og vi hadde vår- som vi delte med sørlandsbandet Treil of Queers(en temmelig rølpa bande, som vi fort fant oss til rette i selskap med).
Det var masse skit på denne turneen, uten at jeg vil gå i detaljer.

Juuri var den mest pratsomme av de to- han er faktisk- til dags dato den eneste pratsomme finnen jeg har truffet, og veldig underholdende også. Han fortalte blant annet om sin forkjærlighet for alternative rusmidler, og at han på bandets Turne' i Sør-Amerika hadde sendt en Colombianer avgårde med hundre dollar for å skaffe han denslags. Saken var at de skulle ut av Colombia allerede neste dag, og han oppsumerte problemstillingen på følgende måte: '....I HAD TO SNORT AND SMOKE LIKE A MOTHERFUCKER!..'
Reppe var av den mer rolige sorten, lun og sympatisk.
På hele turneen hadde vi bare en fridag, og dagen før var party-faktoren ekstremt høy. Det endte blant annet med at våre finske venner joinet oss på vår buss i et heidundranes fyllekalas. Juuri tok telling i firetiden, og vår turne'-ferske gitarist fra Søyda poserte over den slagne svirebroren. Schwein Tarja var på høgget, for å si det sånn. Dagen etter traff jeg Juuri, og minnet han på at han 'fell asleep yesterday'. Han blåste av påstanden: ....I DIDN'T FALL ASLEEP- I PASSED OUT. THAT IS TOTALLY DIFFERENT..' Og det måtte jeg jo gi han rett i.
Finland ruler.