tirsdag, februar 24, 2015

Litt om sjefing

Det finnes mange slags mennesker. Det finnes dem som ser seg kallet til å lede og bestemme og stake ut kursen for andre, som tar ansvaret som en selvfølge, som har den autoriteten som trengs for å bli hørt eller lytta til.
Noen av dem er selvsagt ikke egna til å bekle de posisjonene de tar eller blir tildelt. Alle som har vært i forsvaret eller arbeidslivet eller bare i livet en stund har skrapt seg opp mot disse menneskene, eller ihvertfall vært nødt til å forholde seg til dem på den ene eller andre måten. De som brulter og kjører på og ikke lytter eller tar hensyn, eller kan innrømme feil eller mangler. Eller se saker fra flere sider.

Jeg kjenner ikke Marit Breivik, og ikke forholder jeg meg til håndball med noen stor entusiasme, men for meg fremstår hun som en perfekt leder. Reflektert, mild, konstruktiv og lyttende. Jeg prøver å finne en kjent motpol her, en som alle vet hvem er, mens fingrene humper over tastaturet. Kanskje Kjetil Rekdal. Slik han framstår. Han er sikkert en ålreit fyr, men slik han framstår så er han litt skremmende. Litt mye skremmende.
Dritskummel.

De fleste av oss har jo ikke ambisjoner om å bli ledere. Og det handler vel kanskje om ønsket om å slippe vekten av et ansvar man ikke tror man kan håndtere. Kanskje man er redd for å bli gjennomskua som ubrukelig
Eller sånn har ihvertfall jeg hatt det.

Jeg har skrevet mye om far og meg, og han var jo en typisk frontmann, men som leder (ihvertfall overfor meg) så var han vel nærmere Rekdal enn Breivik i stilen. Det at han faktisk hadde en god del å komme med er en formildende omstendighet i så måte, og det at han alltid jobba beinhardt selv, aldri sparte seg er en annen. Og så ble han mildere med årene.

Jeg gikk aldri først. Jeg blei kasta ut av Heimevernets Usk-kurs sammen med 4-5 andre, noe som jeg opplevde som surt akkurat da, for det er ingen som liker å bli veid og funnet for lett. men i ettertid har jeg tenkt at det var uunngåelig. Jeg var uegna. Jeg forstår ikke hva jeg kan ha tenkt på i utgangspunktet. Antagelig ingenting.

De siste åra har jeg hatt noen verv. Foreldreutvalg, samarbeidsutvalg, verneombud, og nå - det siste året - har jeg vært Hovedverneombud for drøyt 400 ansatte. Men det er fordi noen har sett noen egenskaper i meg som jeg ikke har sett selv. Muligens evnen til aldri å kunne holde kjeft.

Fortsettelse følger.

mandag, februar 23, 2015

Fra demonstrant til småbarnspappa. Med stor S

Det å demonstrere er ikke så ulikt det å gå på fotballkamp, det er en masse mennesker som synger og heier og hoier og piper og skriker og vifter med flagg og bannere, og ofte er det litt kaldt og traurig, men man er liksom sammen, og man gir gass til fløyta går, og hva gjør man når kampen er slutt? Jo, man går på pub.
Trønderen og Pereivasen og jeg, vi skulle gå på Cementen, men den var stengt, så da gikk vi rundt hjørnet og inn på Gnu, som fortsatt har en del av sjela til gamle Skjenkestuen.

Det var fin musikk der i bakgrunnen og vi satte oss i baren og bestilte Øl, og den IPAen jeg gikk for kosta 93 spenn, og unnskyld meg og kall meg gjerne en gammel gnier, men er ikke det i drøyeste laget for et glass øl? Jeg vet at det er hipt og kult og sånn med øl nå, og at mange har stor glede av å fordype seg i både brygginga og smakinga, og drikkinga den har jo alltid vært aktuell, men herlighet. Som den konfliktsky halvgamle mannen jeg har blitt, holdt jeg inne med det til jeg kom hjem, slik at jeg kunne skrive det anonymt her. På bloggen.
Den smakte ihvertfall godt, og det skulle for fanden meg bare mangle. Vi hadde debriefing av demonstrasjonen der, og Trønderen satte nesen mot Storhaug, mens Pereivasen og jeg slo følge oppover bakkene mot Våland, og siden vi hadde en så fin samtale på gang, så fulgte han meg helt hjem til Slasakamarkå, og da jeg kom hjem lå hele den lille familien min og sov, og i systemet kvernet ulykken og demonstrasjonen.
Jeg sleit med å få sove, og i tretida kom Ingrid og Rållså, og Ingrid hadde vondt i magen, og vondt i magen kan bety alt fra tørst til kvalm til (faktisk) vondt i magen, og halv fire kunne vi fastslå at det var spysyken som var årsaken, og det ble full runde med spyling av barn og vasking av sengeklær og stormlufting og skifting av sengeklær og Ingrid var så tapper der hun sto og hutra seg inni dusjen og hun jabba og jabba, og Rållså og jeg var et godt team da, i alle ender, og en liten time seinere var alt klart til legging. Og på ett eller annet punkt må jeg ha sovna, for halv sju kom Endre og vekka meg, med et smalt, mysende blikk mellom de buskete øyenvippene sine.
Han pleier å skru på lyset på fullt over hele leiligheten da, men jeg fikk huka tak i ham, pakka han inn i et ulteppe og fant fram ipaden - en trøtt småbarnsfars aller beste venn - og la meg i en krøll i hjørnet på sofaen mens han aldri unnlot å holde meg oppdatert på hvordan han lå an i legospillet - som han aldri blir lei av - i motsetning til meg.

Og seinere skulle jeg på jobb selv om jeg egentlig skulle ha vinterferie, siden jeg sitter i AMU, og det skulle bli helt spesielt, for det måtte det nesten, men det skal jeg ta neste gang jeg oppdaterer.

lørdag, februar 21, 2015

Tosk med stor T

Sist Mandag til Tirsdag var et døgn i absurditetens tegn. Hendelsrsrikt og variert i form og farge.
Det begynte med denne demonstrasjonen nede i sentrum, mot skrotingene i pegida og deres menneskefiendtlige tankegods. Jeg lunka først frampå på facebook - om det var noen som følte seg kallet til å demonstrere litt, den iskalde vinden til tross, men det vanket stort sett hån og spydigheter, så jeg ringte min radikale venn Trønderdegosen. Han ville, og mens jeg styrte nedover mot sentrum etter å ha susset Rållså kinnet, ringte Pål Øystein og ville leke, og jeg ble glad og tok smilende imot kaffekoppen han rakte meg inne på 7 eleven.
Da vi rusla bortover mot burger king, hadde vi en passiar om det å demonstrere som ytringsform, både Pereivas og jeg tilhører de tilbakelent ironiske. Vi har ikke akkurat stått på barrikadene i kampen  for eller imot noesomhelst. Bare på fest, når promillen har tatt overhånd.
Sist eg demonstrerte så va det imot han der Arne Myhrdal, I Kristiansand, 
Sa Pereivas. Då snudde bare alle ryggen te.
Vi var skjønt enige om at det var den verdige måten å gjøre det på, men det var ikke mulig å gjøre det sånn på Mandag. Politiet hadde laget et dobbelt gjerde rundt pegidafolka. Hele torget hadde de å boltre seg på, de 15 nissene. Og ved barrikadene sto et hundretalls ungdommer og ropte slagord. Det var flagg fra SU, Nye SOS Rasisme, og disse deilige  sorte og røde fanene som Motmakt bruker. Faner vaiende i vinden. Jeg følte meg egentlig litt malplassert. Jeg vet ikke om det var Trønderen eller Pereivasen som sa at vi skulle vel ikke kaste den første steinen. Vi dro opp snittalderen. Det er sikkert. Jeg er uansett ikke så god til å kaste stein lenger. Og Trønderen er så nærsynt at han hadde bomma på et hvilketsomhelst mål som var lenger unna enn 3 meter.Så det måtte ha vært Pereivas. Jeg hadde i grunnen ikke tenkt å rope og gaule og hyle og bue så mye heller, men etter at 'våre' apellanter var ferdige, og antiislamistene fyrte på med.Bjørn Eidsvåg's gud med liten g', kjente jeg på en.voldsom trang til å overdøve dem, drukne dritten deres i motstand.
NÅR EG SEIE KNUS, SEIE DU RASISMEN! KNUS: RASISMEN! KNUS: RASISMEN!
BREIVIKS TANKER UT AV STAVANGER!
Sånne ting ropte vi i over en time. Og han som leda han hadde en vuvuzela som han blåste i. På det meste var vi 300 mann, og vi laget et helvetes leven,  og bare unntaksvis kunne vi høre hva han der arbeidsledige sjefsdusten deres kunne spy ut av seg av 'fakta' om mennesker med muslimsk bakgrunn. Det var mye om arbeidsledighet fra den arbeidsledige. Tosk. Tosk med stor T.

* Det har i ettettid kommet redaktøren for øret at 'Lederen' for den patetiske organisasjonen pegida driver et antikvariat, så kanskje han ikke er arbeidsledig likevel. Litt slett bakgrunnssjekk der. Men vi fastholder det med tosk.





tirsdag, februar 17, 2015

mørketid

Det har skjedd en tragisk ulykke på jobb, og det overskygger alt annet disse første dagene i Februar, og etter all sansynlighet vil mørket være der i lang tid fremover.

I oss. I tankene våre. I det vi sier når vi snakker med hverandre. Bak øyelokkene våre når vi sover, en hulhet, som er verst for dem som var nærmest. På den ene eller andre måten. Og det vil fortsatt være der når vi våkner. På den ene eller andre måten.

Man står opp, gjør sine rutinemessige ritualer om morgenen, drikker en kopp kaffe hvis man har tid, gløtter ut i halvmørket, på dem som skraper eller ikke skraper frontrutene sine, smellet av kjellerdøra der den fyker tilbake og banker mot karmen, hører ungenes skritt der de tasser over gulvet, og det er der.
Og jeg, med min relativt nye hatt, jeg har hatten full og må bruke sider av meg selv som jeg ikke visste at jeg hadde. Stille høyt de ubehagelige spørsmålene om hva som kunne vært gjort annerledes. Samarbeide med andre om veien videre. Om hva som er bra, og hva som må endres.
Små skritt tilbake mot å bli tilliten verdig. På en eller annen måte føles det godt å kunne bidra. Bedre enn å sitte med hendene i fanget.
Jeg har skrevet om sorg før, om begravelser og om døden.
Men det vil jeg ikke denne gangen. Selv om jeg kjenner sorgen som en stein i mellomgulvet, så er den ikke min. For jeg er på utsiden. På en måte. Og på innsiden. På en annen.

torsdag, februar 05, 2015

Landet med de motbydelig rike

Kontrastene i nyhetsbildet de siste ukene er så enormt store at man ikke vet hvor man skal begynne.

På den ene fløyen ser man  etter et innslag på Dagsrevyen (som egentlig handler om noen ungdommer som må sette fra seg veskene sine utenfor en dagligvarebutikk i Sandefjord) , at noen av de veskene som disse ungdommene har koster mellom fem og ti tusen kroner.

Da er det mer enn forståelig at man ikke vil sette dem fra seg på fortauet. Det minner også mistenkelig om diskriminering når dette med å sette fra seg sekker og vesker kun gjelder en bestemt aldersgruppe.

At det var flere enn meg som fikk bakoversveis da prisen på noen av disse veskene kom for en dag, det vet jeg, for jeg har skummet kommentarfeltene, og det er mange som mener det samme som meg.
At det er hinsides alt som minner om sunn fornuft, det er det rene og skjære vanvidd, men det blir for enkelt å angripe ungdommene fordi de liker å ha dyre og fine ting.

Det er foreldregenerasjonen som har feilet. Det er landet vårt som har feilet. Systemet. kapitalismen. Vi er landet med de motbydelig rike. Veskene blir bare et eksempel på galskapen, bilene, båtene, ferieturene, hyttene og all den generelle luksusen vi unner oss, og vi tror vi fortjener å ha det sånn, og det er nesten det verste. Vi betaler for lite skatt. det er det som må være konklusjonen. Vi har det alt for godt. Og på toppen av det hele veiver vi med flagget og griner en skvett når vi hører nasjonalsangen. Flokker oss om fjernsynsskjermene og jubler over heltene fra krigen
Vi kommer til å brenne i helvete hele gjengen. Fortjent. Vi er storkapitalens nyttige idioter.

Parallellt med denne diskusjonen pågår en annen. Vår halvfascistiske regjering vil forby tigging. For det er så ubehagelig å se andres fattigdom. De vil endatil kriminalisere dem som hjelper dem. Og Senterpartiet: Fy faen som jeg skammer meg over å ha stemt på dere noen gang. Hvordan går det an?
Gni navleloen ut av øynene og tenk dere om en gang til.

Det er nødt til å ta slutt, dette her. Fornuften må seire, og jeg beklager at dette innlegget ikke har noen lunhet eller humoristiske undertoner, men det rakner for meg.

Jeg tror dette må være verdens verste regjering.

mandag, februar 02, 2015

Forsvar Arbeidsmiljøloven!

Sist gang jeg gikk i tog av en annen art enn det i rødt, hvitt og blått var i 1993 eller 1994.
Jeg gikk under parolen som sa NEI TIL EØS UTEN FOLKEAVSTEMNING, og når jeg tenker på det i dag, så er det ikke så langt derfra og til 17. Maitoget. Det var en del meningsfeller der som sto like langt til høyre som jeg selv til venstre. Flagget blei vifta med der også, for å si det sånn. Om enn ikke av meg.
Når jeg går i sånne tog, føler jeg meg akkurat som når jeg danser. Beglodd. Som om jeg er kledd naken foran øynene på alle som er til stede. Godt det var mørkt da. Og et ganske skralt tog.
Engasjementet mitt var gjennomsiktig og uten substans.
Det mest markante jeg foretok meg i kampen mot europabevegelsen - foruten å hamre løs på høyrekreftene i absolutt alle klasse-og skoledebatter - var å rive to enorme bannere som Ja-bevegelsen hadde hengende over ei av de små gågatene inne i byen.
Hva kan man si? Jeg var full og klatra som en apekatt. To Lørdagsnetter på rad. Og Ivan lo så voldsomt at det var så vidt han klarte å holde banneret på plass under jakken sin mens vi småløp mot Fiskepiren og Tauferja.

Men altså: Sist Onsdag deltok jeg på en politisk markering, en stor politisk markering, og da sikter jeg selvfølgelig til fagbevegelsens to timer lange politiske streik for å markere motstand mot regjeringens oppmykning av arbeidsmiljøloven.
Det beste man kan si om den regjeringen vi har nå er at det de gjør virkelig har fått fart på motkreftene, og nå gjenstår det bare å se hvor mye de klarer å ødelegge på de snaue tre årene de har igjen i regjeringskontorene.
Vi er vekka fra den åtte år lange dvalen. For meg fremstår de som lite kompetente, de har en kulturminister som ikke forstår kultur, en landbruksminister som ikke forstår landbruk, en justisminister som brenner aviser han er uenig i, mens han vifter med parolen Je suis Charlie i ytringsfrihetens hellige navn, og gjemmer seg i krokene når han blir møtt med kritikk for måten han turer fram på. Til alt overmål har Fremskrittspartiet et wildcard av en nestleder som bruker mesteparten av tiden sin på å være rasende og sparke vilkårlig i øst og vest etter eget forgodtbefinnende.

Arbeidsministeren er en litt keitete trønder, som synes det er en god idè å 'myke opp' arbeidsmiljøloven og åpne for flere midlertidige ansettelser. Han er i tillegg frekk nok til å knabbe Martin Luther King's punchline fra den amerikanske borgerrettighets kampen:

Æ HAR EIN DRØM, Æ.

Men han sier det ikke med Martin Luther King's glødende overbevisning. Han sier det som en hund som skammer seg litt fordi han har tissa på teppet, mens han kikker skrått ned i gulvet. Løk.

Sist Onsdag var ikke akkurat en drømmedag for utendørs markeringer. Det blåste og pøsregna over byen, og vi var tidlige, Lars Magnus og Jeg, og to  kaiarbeidere. Vi parkerte ved oljemuseet, gikk rundt bygget og kikka etter potensielle meddemonstranter, vi fant ingen, og Lars Magnus måtte sjekke på telefonen sin om det virkelig VAR sånn at toget skulle gå fra oljemuseet, og det var det, og så sto vi under opså ved inngangspartiet og røyka og preikte skit, og sakte men sikkert fyltes det opp med mennesker, og så kom det noen med to kartonger med papp-plater stifta fast til uhøvla trepinner, FORSVAR ARBEIDSMILJØLOVEN!  sto det, og vi tok hver vår, og Kjell tok på seg ansvaret for å dele ut til våre meddemonstranter. Værgudene var definitivt ikke på vår side, det auste ned. Da vi gikk anslo jeg oppmøtet til å være en plass mellom to og tre hundre, og en uheldig ikkeaksjonerende bilfører la seg på hornet da vi toga over fotgjengerfeltet, han rista på hodet og var skikkelig smart. Og Gaute tok seg tid til å stå litt ekstra lenge med langfingeren strukket mot frontruta og et fett glis om munnen. Kem faen trur du at du e?

Da vi kom fram til Torjå var det allerede temmelig fullt, det hadde gått ett tog fra Folkets Hus, og så kom det ett fra Oljemuseet, og rusmisbrukerne, som vanligvis har disse områdene for seg selv på en Onsdags formiddag, skvatt rundt med forskremte blikk.
Jeg var stolt over oppmøtet, det viste at Gladmatsiddisene ikke rår byen alene. Det var tre appeller fra ulike fagforeninger, og før den første var ferdig gikk plakaten min, den med FORSVAR ARBEIDSMILJØLOVEN i oppløsning av all nedbøren. Under hettene og paraplyene holdt demonstrantene motet oppe. Det var ei og annnen fane også, som vanligvis bare blir lufta på 1.Mai, og da nummer tre var ferdig var det duket for et underholdningsinnslag.

Jeg lei meg igjennom 15 minutter med intetsigende Jazz og tenkte at 'nå er det best for arrangørene at de har noe snop etterpå', men det hadde de ikke, og faktum var at jeg var mye sintere etterpå at folk blei ønska vel hjem enn før. Jeg hater jazz, jeg forstår det ikke, det er jædijædijædi og man tenker hele tiden at nå må de vel for satan snart komme til poenget, men det gjør de aldri. Jazz har ingenting i en demonstrasjon å gjøre.
Men ellers var det ganske bra.



søndag, februar 01, 2015

togsang

Det er ikke så ofte at jeg går i tog. Det er liksom noe ved denne typen gjøremål som bryter voldsomt med den ironiske grunntonen i meg.
Det finnes jo mange slags tog, de tradisjonelle 17. Mai - togene; blankpussa og flaggpynta, som skal markere grunnloven og frigjøringen fra den tyske okkupasjonen, og 17.mai har jeg liksom vært ironisk til siden jeg var 18 år, til mine foreldres store irritasjon.
Jeg har vel blitt noe mer nyansert med tiden. Og typisk nok, er det igjennom min egen aldring at perspektivene trer fram i en annen drakt. På åttitallet, for oss som vokste opp, opplevde vi det som om det var en evighet siden krigen. Den angikk oss ikke. Krigen var mer som en film, med blafrende sorthvitt bilder. Den angikk oss ikke.
Vi var riktignok skeptiske til alt som hadde med Tyskland å gjøre, språk, kultur og mennesker, det begrenset seg til det.
Fra 1945 til 1985. Det er 40 år. I evighetens perspektiv er det ingenting.
På barneskolen fikk vi O-fagslekse å skrive noe fra krigen, husker jeg. Og da måtte vi snakke med noen som hadde opplevd de åra. Og da tok jeg med meg ei rød, linjert kladdebok ned til Farmor en ettermiddag, og hun satt med hekletøyet i fanget, og så spurte jeg litt keitete om krigen, hun hadde akkurat stoppa kassettspilleren, og heldigvis, for Hans Petter Hansen's Jeeei kommeer snaaaart iigjeeen! Vi møøtes veeeeeel pååå nyyyy, den likte hun bedre enn meg.
Hun snakka om at alle ungdommene kom hjem i krigsårene, for på gårdene hadde de mat, og den ene vinteren var det så kaldt at de kunne gå på skeiser til Fister fra Sandanger, og så var det noe om at tyskerne rekvirerte hester og at de hadde planlagt ubåthavn i Sandangervågen. Men jeg forsto ikke hva hun sa, for jeg klarte ikke å forestille meg at hun hadde vært ung.
Hun hadde 'alltid' sittet der. Jorda dreide så sakte rundt sin egen akse at det var umerkelig for en litt teit tiåring som meg. Hun ville alltid sitte der.
Nå går jorda fortere slik jeg opplever det, og som sagt må det ha noe med min egen alder å gjøre, og ungene, som snart skal begynne på skolen, og gudene vet hvor DE åra blei av.
I morgen skal jeg skrive om demonstrasjonstog. Og denslags. Etter planen.