mandag, februar 02, 2015

Forsvar Arbeidsmiljøloven!

Sist gang jeg gikk i tog av en annen art enn det i rødt, hvitt og blått var i 1993 eller 1994.
Jeg gikk under parolen som sa NEI TIL EØS UTEN FOLKEAVSTEMNING, og når jeg tenker på det i dag, så er det ikke så langt derfra og til 17. Maitoget. Det var en del meningsfeller der som sto like langt til høyre som jeg selv til venstre. Flagget blei vifta med der også, for å si det sånn. Om enn ikke av meg.
Når jeg går i sånne tog, føler jeg meg akkurat som når jeg danser. Beglodd. Som om jeg er kledd naken foran øynene på alle som er til stede. Godt det var mørkt da. Og et ganske skralt tog.
Engasjementet mitt var gjennomsiktig og uten substans.
Det mest markante jeg foretok meg i kampen mot europabevegelsen - foruten å hamre løs på høyrekreftene i absolutt alle klasse-og skoledebatter - var å rive to enorme bannere som Ja-bevegelsen hadde hengende over ei av de små gågatene inne i byen.
Hva kan man si? Jeg var full og klatra som en apekatt. To Lørdagsnetter på rad. Og Ivan lo så voldsomt at det var så vidt han klarte å holde banneret på plass under jakken sin mens vi småløp mot Fiskepiren og Tauferja.

Men altså: Sist Onsdag deltok jeg på en politisk markering, en stor politisk markering, og da sikter jeg selvfølgelig til fagbevegelsens to timer lange politiske streik for å markere motstand mot regjeringens oppmykning av arbeidsmiljøloven.
Det beste man kan si om den regjeringen vi har nå er at det de gjør virkelig har fått fart på motkreftene, og nå gjenstår det bare å se hvor mye de klarer å ødelegge på de snaue tre årene de har igjen i regjeringskontorene.
Vi er vekka fra den åtte år lange dvalen. For meg fremstår de som lite kompetente, de har en kulturminister som ikke forstår kultur, en landbruksminister som ikke forstår landbruk, en justisminister som brenner aviser han er uenig i, mens han vifter med parolen Je suis Charlie i ytringsfrihetens hellige navn, og gjemmer seg i krokene når han blir møtt med kritikk for måten han turer fram på. Til alt overmål har Fremskrittspartiet et wildcard av en nestleder som bruker mesteparten av tiden sin på å være rasende og sparke vilkårlig i øst og vest etter eget forgodtbefinnende.

Arbeidsministeren er en litt keitete trønder, som synes det er en god idè å 'myke opp' arbeidsmiljøloven og åpne for flere midlertidige ansettelser. Han er i tillegg frekk nok til å knabbe Martin Luther King's punchline fra den amerikanske borgerrettighets kampen:

Æ HAR EIN DRØM, Æ.

Men han sier det ikke med Martin Luther King's glødende overbevisning. Han sier det som en hund som skammer seg litt fordi han har tissa på teppet, mens han kikker skrått ned i gulvet. Løk.

Sist Onsdag var ikke akkurat en drømmedag for utendørs markeringer. Det blåste og pøsregna over byen, og vi var tidlige, Lars Magnus og Jeg, og to  kaiarbeidere. Vi parkerte ved oljemuseet, gikk rundt bygget og kikka etter potensielle meddemonstranter, vi fant ingen, og Lars Magnus måtte sjekke på telefonen sin om det virkelig VAR sånn at toget skulle gå fra oljemuseet, og det var det, og så sto vi under opså ved inngangspartiet og røyka og preikte skit, og sakte men sikkert fyltes det opp med mennesker, og så kom det noen med to kartonger med papp-plater stifta fast til uhøvla trepinner, FORSVAR ARBEIDSMILJØLOVEN!  sto det, og vi tok hver vår, og Kjell tok på seg ansvaret for å dele ut til våre meddemonstranter. Værgudene var definitivt ikke på vår side, det auste ned. Da vi gikk anslo jeg oppmøtet til å være en plass mellom to og tre hundre, og en uheldig ikkeaksjonerende bilfører la seg på hornet da vi toga over fotgjengerfeltet, han rista på hodet og var skikkelig smart. Og Gaute tok seg tid til å stå litt ekstra lenge med langfingeren strukket mot frontruta og et fett glis om munnen. Kem faen trur du at du e?

Da vi kom fram til Torjå var det allerede temmelig fullt, det hadde gått ett tog fra Folkets Hus, og så kom det ett fra Oljemuseet, og rusmisbrukerne, som vanligvis har disse områdene for seg selv på en Onsdags formiddag, skvatt rundt med forskremte blikk.
Jeg var stolt over oppmøtet, det viste at Gladmatsiddisene ikke rår byen alene. Det var tre appeller fra ulike fagforeninger, og før den første var ferdig gikk plakaten min, den med FORSVAR ARBEIDSMILJØLOVEN i oppløsning av all nedbøren. Under hettene og paraplyene holdt demonstrantene motet oppe. Det var ei og annnen fane også, som vanligvis bare blir lufta på 1.Mai, og da nummer tre var ferdig var det duket for et underholdningsinnslag.

Jeg lei meg igjennom 15 minutter med intetsigende Jazz og tenkte at 'nå er det best for arrangørene at de har noe snop etterpå', men det hadde de ikke, og faktum var at jeg var mye sintere etterpå at folk blei ønska vel hjem enn før. Jeg hater jazz, jeg forstår det ikke, det er jædijædijædi og man tenker hele tiden at nå må de vel for satan snart komme til poenget, men det gjør de aldri. Jazz har ingenting i en demonstrasjon å gjøre.
Men ellers var det ganske bra.



1 kommentar:

Anonym sa...

Det er så viktig at vi gjør disse tingene. Det var viktig i 1994, og det er viktig og riktig i 2015. Tar meg av og til i å savne EU-kampen. Jeg reiv ikke ned bannere, men hengte opp de andre, de som du ikke ivret for å rive ned :)

Deler dessverre oppfatningen din av regjeringsmedlemmene fullt ut. Det er bare gjennomgående trist fra a til å. Likevel var det ganske fint å være på Torjå forrige onsdag. Selv om det var vått og kaldt, og det var fullstendig feil med den der kulturen de putta inn. Det var riktig.