søndag, februar 01, 2015

togsang

Det er ikke så ofte at jeg går i tog. Det er liksom noe ved denne typen gjøremål som bryter voldsomt med den ironiske grunntonen i meg.
Det finnes jo mange slags tog, de tradisjonelle 17. Mai - togene; blankpussa og flaggpynta, som skal markere grunnloven og frigjøringen fra den tyske okkupasjonen, og 17.mai har jeg liksom vært ironisk til siden jeg var 18 år, til mine foreldres store irritasjon.
Jeg har vel blitt noe mer nyansert med tiden. Og typisk nok, er det igjennom min egen aldring at perspektivene trer fram i en annen drakt. På åttitallet, for oss som vokste opp, opplevde vi det som om det var en evighet siden krigen. Den angikk oss ikke. Krigen var mer som en film, med blafrende sorthvitt bilder. Den angikk oss ikke.
Vi var riktignok skeptiske til alt som hadde med Tyskland å gjøre, språk, kultur og mennesker, det begrenset seg til det.
Fra 1945 til 1985. Det er 40 år. I evighetens perspektiv er det ingenting.
På barneskolen fikk vi O-fagslekse å skrive noe fra krigen, husker jeg. Og da måtte vi snakke med noen som hadde opplevd de åra. Og da tok jeg med meg ei rød, linjert kladdebok ned til Farmor en ettermiddag, og hun satt med hekletøyet i fanget, og så spurte jeg litt keitete om krigen, hun hadde akkurat stoppa kassettspilleren, og heldigvis, for Hans Petter Hansen's Jeeei kommeer snaaaart iigjeeen! Vi møøtes veeeeeel pååå nyyyy, den likte hun bedre enn meg.
Hun snakka om at alle ungdommene kom hjem i krigsårene, for på gårdene hadde de mat, og den ene vinteren var det så kaldt at de kunne gå på skeiser til Fister fra Sandanger, og så var det noe om at tyskerne rekvirerte hester og at de hadde planlagt ubåthavn i Sandangervågen. Men jeg forsto ikke hva hun sa, for jeg klarte ikke å forestille meg at hun hadde vært ung.
Hun hadde 'alltid' sittet der. Jorda dreide så sakte rundt sin egen akse at det var umerkelig for en litt teit tiåring som meg. Hun ville alltid sitte der.
Nå går jorda fortere slik jeg opplever det, og som sagt må det ha noe med min egen alder å gjøre, og ungene, som snart skal begynne på skolen, og gudene vet hvor DE åra blei av.
I morgen skal jeg skrive om demonstrasjonstog. Og denslags. Etter planen.

Ingen kommentarer: