tirsdag, august 11, 2015

John Wayne finnes bare på film

Det var en gang I tiden jeg trodde at noen passa på meg. At det var ondskap som lurte inni skyggen, eller på dypet. Jeg husker godt at jeg pleide å ligge i båten og glo ned mot bunnen, og dypet var alltid på sitt mest skremmende mens den ennå kunne skimtes. Bare et par centimeter med glassfiber imellom oss, avgrunnen og meg.
De jeg så opp til var handlekraftige menn. Tause under stjernehimmelen.
Menn som kunne slå eller skyte seg ut av trøbbel. Lyset og mørket var motpoler, og ikke speilbilder av hverandre. Riktig og galt var logisk. det var gode mennesker og onde mennesker, og de onde hadde nesten utelukkende lite flatterende utseende. Man kunne liksom se det på utsiden hvordan man var innerst.
Jeg har ikke noe konkret øyeblikk for oppvåkningen. Øyeblikket hvor jeg har våkna og sett at det var bare bullshit. Alt du har tenkt og trodd er feil.
Det har vel mer vært som en gift som har spredd seg i kroppen, en tvil. Mange små dråper som har samla seg.
For hvem hadde makta? Egentlig? Det var de pene, de vellykka, de populære. Det var de som var kjipest. Det var de som mobba, som om kulhetsfaktoren deres ga dem en rett til å behandle andre dårlig. Og de som var annerledes, da: De som lukta litt rart eller hadde bolleklipp, eller kom fra en relgiøs familie, eller hadde noen kilo for mye, eller utstrålte usikkerhet eller sjenanse: Mange av dem aksepterte bare sin egen skjebne. Lot seg bli hersa med. Bøyde nakken og lot det skje.
Jeg vil ikke påstå at jeg ble mobba. Jeg var vel litt på utsiden, jeg sa og gjorde en del rare ting. Men jeg lengta etter å være der - blant de populære. Og jeg gjorde ingenting for å gjøre tilværelsen lettere for dem som ble hakka på. Jeg ville bare ikke assosieres med dem.
Hvis jeg kan gi ungene mine så mye styrke at de tør å si fra hvis de ser noen blir stengt ute. Da har jeg nådd fram med noe.
Dette tenker jeg denne Tirsdagen, uka før ungene  begynner på skolen.
John Wayne finnes bare på film.





onsdag, august 05, 2015

Life - but how to live it?

Det ligger en begivenhetsrik høst foran meg og familien min.
Det skal giftes, og jeg skal på scenen som rockesanger igjen, og på Torsdag fyller ungene 6 år, med  tre ulike feiringer på rekke og rad, men allerede i går begynte de på SFO, og om noen uker på skolen på 'ordentlig'.
Det er mye ambivalens som ligger i dette med at de skal begynne på skolen. Jeg synes at det er deilig at de er blitt mer selvstendige, at de kan finne seg mat og kle på seg selv, og at vi kan slippe dem løs utenfor blokka uten å gå med en nagende frykt for at de skal slå seg halvt i hjel, eller bli påkjørt, eller bli kidnappa av en av raringene som driver i trekket igjennom slaskamarkå, på vei til prixen eller hvor det nå er de skal.
Gjerdet mot omverden - i direkte og overført betydning - blir liksom flytta litt etter litt. I et tempo som  alle parter forhåpentligvis er komfortable med.

Det er mye som er bra i omverden, det er mange riktig bra mennesker som vil bra ting, det er mye latter og tøys og tull og hekkan. Snurrige situasjoner. Men så er det ganske mye faenskap også. Og faenskapet, det må man forholde seg til når man møter det. Dritfolka. Kjipingene. Maktmenneskene. De er der.
Det beste bildet på at ungene mine er avhengige av meg er når vi er ute og går, og de griper hånda mi. Holder den fast. På instinkt eller innfall eller av gammel vane.
Og så innbiller jeg meg at trikset er å holde akkurat passe hardt fast. Ikke holde så hardt at knokene blir hvite, eller det blir umulig å komme seg løs. Ikke holde så veikt at det ikke gir trygghet, at begge parter kan kjenne på et samhold eller en styrke.
Jeg er her, jeg. Jeg har deg.

Jeg tror mange av oss som er foreldre har en slags urealistisk forestilling om at ungene våre skal bli bedre mennesker enn oss selv. At de skal bli snillere, mer hensynsfulle, smartere, morsommere, ha bedre arbeidsmoral, og lenger enn hva vi har gjort.
Vi gjør ikke dette bevisst, men ubevisst. Selv om jeg er en slabbedask, så vil jeg at du skal bli et arbeidsjern, min sønn.
Gjør som jeg sier, og ikke som jeg gjør.
Vi ligger liksom og flikker og filer bort det vi mener er uvaner, det som irriterer oss, eller kan bli oppfatta av andre som noe negativt.
En del ting må man jo gjerne jobbe med, ting som går på personlig hygiene eller mas og grining i kombinasjon, eller sånt som går på hvordan man behandler andre.

Det er et minefelt. Men man får bare gjøre så godt man kan.