søndag, desember 27, 2015

torsdag, desember 17, 2015

Julepresang

Det er snart jul, og ein mann som alltid er aktuell når denne høgtida kjem nærare, er Alf Prøysen. Om det er Snekker Andersen og julenissen ellerJulekveldsvisa, eller Bygda som glemte at det var jul, eller denne her, som er min personlege favoritt; den eg kjenner meg mest att i:

Og det var vesle Jensemann han strever dagen lang
Han snekrer på no spennende som snart skal bli presang
Nå er det bare kassebord, men gjett hva det skal bli?
Et sybor slik som mor vil ha med mange skuffer i

Det vil hun sikkert ha, da blir hun sikkert gla’
Og at det er en nyttig ting kan ingen komme fra.

Okei. Det er fem vers til. Alle over 40 kjenner den songen.

Då eg var ti, laga eg ein seglbåt i sløyden på barneskulen, under sløydlæraren si kyndige 
rettleiing. Sløydlæraren var dessutan òg skulestyrar, sjølvlært gymlærar, norsklærar, mattelærar, O-fagslærar , kristendomslærar, og så vidare.

I sløyd var han skitgod, og hadde han ikke vore det, så hadde det ikke blitt nokon båt, for å seia det på den måten. For eg var godt under middels. 
Eg begynte tidleg på hausten med å hòla ut ein svær kubbe av tre. Eg sto med gummiklubbe og stemjern og styrte på, så flisene fauk, to timar i veka.



Eg hugsar lukta av furu, og den ganske gode stemninga som var i sløydtimane. Dei fleste av gutane elska sløyd. Dei sto ivrig bøygde over dei forskjellige prosjekta sine, med verktøy og klossar tredd i sandpapir; høvelspon på golvet. Og i eit hjørne sto eg og banka og var lei og tenkte på cowboyar og indianarar.

Kanskje tenkte eg på Prøysen òg. Eg gjer i alle høve det no: På at det han har tilført jula, nettopp er lukta av skog og høvelflis. Samt at han tona ned Jesus-faktoren og smurde på ein god dose Hedmarksdialekt; det tykkjer eg funkar som berre fy.

Eg styrte med denne båten heile hausten, og hòla ut lange fliser, til hoggjernet sklei igjennom botnen og inn i høvelbenken, og Knut måtte lima med e
it vidunderlim som heitte Aralditt, som lukta heilt forferdeleg. Og så vart vi einige om at vi måtte leggja eit dekk på båten, slik at ingen kunne sjå kor dårleg handverk det eigentleg var. ( Og så slapp eg å pussa på innsida òg.). Me laga mast og ein slik pinne i baugen, dekk med dekksluke i, og rorpinne som vart festa i akterenden. Hanne (handarbeidslærarinna) hjelpte meg med å teikna og sy segl. Som tiåring var eg frykteleg stolt over resultatet.

Og så var det tett oppunder jul, og eg ville g
je han til morfar. Morfar med det gode fanget, som sat der i stolen sin med dei mørke solbrillene sine og lukta skråtobakk og var åtti år gammal og blind etter ei gruveulykke. Morfar hadde vore møbelsnikkar og var visstnok ekstremt handy før han mista synet. Eg har eit bestemt inntrykk av at alle menn i hans generasjon var det.
Eg kan s hendene hans som kjenner seg fram langs det glattpussa skroget, høyre røysta hans som seier på ein trønderdialekt som var ganske tjukk: Henne va no fin båt henne. Og eg var så stolt. Svulma mest. For eg likte godt å få skryt.

Morfar dø
ydde to år seinare, men mormor hengde båten opp til pynt ute i gangen, slik at alle som kom på besøk, kunne beundra han. Og der hang han til mormor forlot oss i 2003. No står han her på kjøkkenet i Slaskamarkå. Oppå eit skap.  Då eg opna dekksluka første gong, fekk eg stadfesta at det var lurt å ha dekk på. 

Og oppi båten lå
g ein til/frå-lapp frå jula 1980 der det sto: Til morfar fra Østen.

Det var fint
.

mandag, desember 14, 2015

Brennevinstjuven

Jeg kan vel ha vært 13 eller 14 år første gang jeg drakk whisky.
Mange av klassekompisene mine var godt i gang med å teste ut alkoholens mangfoldige virkninger på kropp og sjel. De hadde eldre bekjente som kjøpte til dem. 'Ein halve kasse øl', eller ei halve med vodka (som regel Koskenkorva eller Greenland).
Alkoholen ble prøvd ut i sosiale sammenhenger på Nessa, eller Samfunnshuset, eller ungdomshuset i Årdal.
Hain e fæmt'n år, konfirmert i vår,
med spisse boots å nyføna hår
Hain kjike på pian, dæm knise mot hain,
ja gutt'n e litt av ein verdensmainn.
Å lørdagskveill, å ungdomstid,
å trøndelag du slætte tid,
ei halv ei på lomma, å ein tier som hain bomma
hos hain bæstefar i går.


Selv ble jeg passa såpass godt på av foreldrene mine at jeg sjelden fikk muligheten til å ta den helt ut, selv om jeg lengta etter det. Avstandene i indre ryfylke er såpass store at det vanskeliggjorde ungdomsfylla i de tidlige tenårene. Når det er sagt, så har dette blitt kompensert for i ettertid, så jeg føler ikke noen bitterhet fordi jeg har gått glipp av noe. Det må dere bare ikke tro.


Men denne whiskyen - det var ei flaske som jeg fant i skapet på tømmerstua hjemme. Den var av merket Glenlivet. Det var ikke sånn hjemme at det det fløt med brennevinsflasker overalt, så jeg vet ikke hva som gjorde at jeg trodde jeg kunne ta flaska, bare konfiskere den og tro at jeg ville slippe unna med det. Rosiner og kokesjokolade var en ting, men maltwhisky fra barskapet noe helt annet.
Alle cowboyheltene mine drakk whisky som om det skulle vært vann, så jeg hadde god tro på at dette var noe for meg.
Det lukta riktignok litt kvasst, så jeg halvblanda en fjerdedel av innholdet med champagnebrus, og det smakte så forferdelig vondt at jeg brakk meg etter et par slurker. Og så slutta jeg av hele prosjektet. Så satte jeg flaska tilbake i skapet på tømmerstua og lata som ingenting.
Det jeg ikke visste var at far hadde hatt en større leteaksjon i hele huset - og til slutt hadde han gitt opp å finne den igjen - så han sperra øynene opp når den plutselig sto i skapet.
Og da var jeg for første gang i søkelyset som brennevinstjuv (men ikke siste).
Jeg nekta for alt, og forhørene var ikke hardere enn at jeg til slutt slapp unna på grunn av bevisets stilling.
Jeg kjøpte ei flaske Glenlivet i taxfreebutikken på danskebåten i høst. Jeg synes fortsat at den lukter litt stramt, men smaken er som fløyel.
Men blanda den med champagnebrus fra Nordstjernen har jeg ikke.

onsdag, desember 09, 2015

I Desember er det fest

Jeg digger Prøysen, Norges ubestridt beste tekstforfatter igjennom tidene.
Rållså har vært i boden og funnet Prøysens Julefortellinger.
Man trenger bare åpne den boka for å kjenne lukta av granbar og høvelflis.
Vi leser oss igjennom den, ungene og jeg. Snekker Andersen, Bygda som glemte at det var jul, 3-4 historier om Teskjekjerringa, julesanger innimellom. Og så er det en hel del om nisser og drenger og mus, selvsagt.
Hos oss feirer vi jula. Hardt og lenge. Begynner i halvsekstiden om morgenen. Endre som kommer inn på soverommet mitt, lukker døra etter seg. Uro i den lille kroppen. Spør om det er tid for å åpne kalender.
-Men Ingrid sove.
Så setter han seg i fotenden på sofaen, hvor hun sover under  et pledd, med håret i en uregjerlig busk.  Han synger så høyt han kan. Det går ikke lenge før hun ikke sover lenger. De småløper ut på kjøkkenet for å åpne hver sin pakkekalender. Og hver sin legokalender.
Ute rundt vår innglassede veranda er det vikla ei ti meter lang lenke med julelys. Det henger adventsstjerner mot Nord og mot vest. I Desember er det fest hver dag.
Han har fått ei trone i legokalenderen. Julenissen sin stol. Hun har fått en skiløper.
De er tålelig fornøyd. Diskuterer hvem sin tur det er til å tenne lyset på Søndag.

Ingid gjør seg morsom. Han ler en boblende latter som fyller hele leiligheten. Jeg drikker kaffe og prøver å overtale dem til å kle seg. Ull innerst. Fleece. Ullsokker.
De lurer på om ikke jeg skal åpne min julekalender snart. Jeg fikk nemlig en til farsdagen. Type snopekalender. Den blir åpna når det passer meg. Til nå har jeg bare åpna luke nummer fem. De fikk en smaksprøve hver. To små seige godtedingser Den henger så høyt at de ikke kan nå den med de små kleptomanpølsene sine. Oppå toppen på den øverste bokhylla.
Vi spiser frokost og pusser tenner. Kler oss i regnklær og går ut i den fuktige Desember-morgenen.
Jeg sover ikke så godt for tiden.
Det blir liksom litt for mye av alt. Men vi rusler mot skolen, og Ingrid forteller noe fra noe barne-tv Deidalos eller labyrinten eller hva det heter. Noe med slim.
Imre tar hånda mi med si lille varme. De trenger meg ennå. Men jeg trenger dem også.