søndag, februar 26, 2012

Wembley 1996




Dette må være før Carling Cup finalen.

Som vi tapte mot mænju.

Vant ikke konkurransen om peneste antrekk heller.

Håper på bedre greier i dag.

fredag, februar 17, 2012

Das Dings am sich

Undertegnedes manglende interresse for teknologiske nyvinninger burde være kjent blant mine lesere.
Jeg vet forresten ikke om det er teknologien eller tingene i seg selv jeg motsetter meg. Eller om det er manglende vilje til å gjøre en innsats for å skjønne hvordan de fungerer.
Jeg nevner i fleng: en gang kjøpte jeg verdens dyreste (og beste) sony minidisc-spiller jeg brukte den til å ta opp levende musikk med to ganger. Det ene opptaket var var gamlebandet mitt. Lyden var strålende - klokkeklar - helt fram til sangen skulle ta av - da komprimerte spilleren lyden ned til en smal fresing. Uten at jeg kunne svare for hvorfor eller hvordan.

Senere samme kveld tok jeg opp en intimkonsert med bandet tmsrm (the mighty suicidal rape machine) som har fått navnet 'the cannabis-sessions'. Det er en sangskatt på høyde med prøysen og dylans greetings from big pink, og kanskje til og med pink floyds live at pompeii. Ikonisk.
På det opptaket er lyden klar som glass. Men det kan være fordi det ikke er trommer og bass.
Utenom disse opptakene kopierte jeg to cd - plater via verdens beste og verdens dyreste kabel. Dette gjorde jeg for å ha noe å høre på på vei til Frankrike, hvor jeg skulle delta på en plateinnspilling. Den ene var av Nick Cave, men da jeg skulle høre på den var det bare én låt som gikk på repeat i 74 minutter. Uansett hvor stor beundrer jeg er av Mr.Cave, så ble det i meste laget.
Men den andre plata var Arab Strap's The red thread. Den ble hel, men av en eller annen grunn var det ikke mulig å skippe mellom låtene. Plata er stor, så den hørte jeg sammenhengende hele veien ned.
Men utvalget ble så begrenset at jeg la spilleren tilbake i originalemballasjen da jeg kom hjem.
Men så insisterte jeg på at El Toro skulle låne den da han dro til Thailand med nesten alle vi kjente, og der gikk den sin seiersgang og fikk ry for å være både høytspillende og driftsikker. Og det var det.

Bilen vår har alarmer for: jeg plinger når det er tre plussgrader, jeg. Bare så dere vet det. I fjor plinget den hver gang vi kjørte over seksti. Hver eneste gang. Gjennom hele vinteren og våren. Fram til svogeren min trykket på en knapp uti Juni, og det forsvant. Etter det ble jeg mindre ilter i traffikken.

Her kommer vi fram til indrefileten: huset vårt har varmepumpe. En sånn boks på veggen som durer, og har en fjernkontroll hvor man kan regulere ønsket temperatur. I fjor vinter var ikke varmepumpa i nærheten av å holde ønsket temperatur i stua vår. Så vi kjørte elektrisk i tillegg.
Gammelt hus, tenkte vi. Så kjøpte vi vedovn (endelig en teknologi som jeg kan og liker å forholde meg til).
Men så var det svigermor som var innom, og hun kunne opplyse om at på denne pumpedingsen var det noen filter som skulle rengjøres. Hver fjortende dag. Og da jeg åpnet var det to filter.
Som var pottetette. De var dekket av et støvlag på mer enn en centimeter.

Nå kommer det varm luft ut. Vi har knapt brukt vedovnen etterpå.

Det er nesten utrolig. Men kjekt for kraftselskapene, sikkert.

torsdag, februar 16, 2012

Idiot

I en periode,rundt 1986 var jeg elev ved en ambulerende jordbruksskole i hjemkommunen min.
I mangel på noe bedre å ta meg til.
Jeg var klart yngst i klassen, og selv om jeg ikke var overvettes motivert for fag som regnskap, jord og hagebruk, husdyrlære, Biologi skogbruk og kjemi, så fant jeg meg rimelig greit til rette.
Det var totalt syv måneder med undervisning, og 'fagturer' til london og oslo. Det absolutte bunn-noteringen fra London-turen var da jeg sovnet dritings med hodet på skulderen til den kvinnelige læreren vår.
Under en visning av musicalen Chess.
Dessuten hadde jeg hatt en flaske Lacoste etterbarberingsvann i bagen. Og den hadde knust og alle klærne mine luktet deretter. Noe helt annet enn ambulerende landbruksskole. Det var en rar uke.

I løpet av tiden på landbruksskolen lot jeg meg verve til skogplanting. Det var ei bratt li på farsgården min som skulle plantes til. I regi av den lokale skogsjefen. Far ble ikke blid da han hørte at jeg hadde planer om å gjøre noe annet enn å hjelpe han på våren.
Hva med lamminga, gjerdene, melkinga, kunstgjødselspredinga og steinhentinga? Var jeg helt idiot? Sant å si så er jeg ikke sikker.

De totre dagene og kveldene jeg hadde i vårsola under bandåsen var ren terapi. Og på god avstand fra min stressede øverstkommanderende. Det er mye som har skjedd siden da. Plantefeltet mitt ble riktig fint. 1750 planter som ble til busker. Og juletrær i mange år. Og jeg tenker at av alle de tusenvis av timene jeg har trellet på gården i barndommen og ungdommen, så er det disse som viser best igjen.

Det er ikke vakkert lenger. De står som store truende skygger under åsen.

For grana er skuggjetålande. Men furua er lyselskande. Det lærte jeg i 1986.

mandag, februar 13, 2012

De gamle er eldst

Det tikket inn en tekstmelding fra lillesøster frekkesen på Lørdag: NETTI E 100 ÅR!

DU KØDDE? Var mitt umiddelbare svar.

NEI, DET STÅR I AVISÅ!

Netti er den gamle - eller la meg omformulere det - den eldgamle dama som i en tiårs-periode bodde veggivegg med meg og et utvalg kompiser av det mer rølpa slaget.

Kjære Netti.
Hundre år det er faen meg en stor prestasjon.
Det betyr blant annet at du har overlevd syv år på gamlehjem etter at du overlevde ti år med meg som nabo.

Beklager den gangen Runo fyrte opp bål like utenfor veggen din, jeg var ikke hjemme og kunne ikke ha kontroll med ham. Jeg arvet ham dessuten fra Arnstein, og visste ikke at det var så ille.

Jeg husker at hørselen din ikke var helt topp. Det er rart hva det gjør å ha høreapparat på det ene øret, og være tunghørt på det andre.
Så sant man tar apparatet av seg når man tørner inn, så vil ikke festens skratt være til så veldig stor sjenanse.
Bortsett fra hvis man har en hørende søster på besøk, og det tilfeldigvis sammenfaller med den årlige hagefesten. Nok om det.

Jeg antar at det er fredeligere der du bor nå. Det er fredeligere der jeg bor også.

De skal forresten rive det gamle huset ditt og bygge kontorer.
Høye blokker i glass og betong.

Det er ganske trist, synes jeg.

Jeg har deg mistenkt for å ha tystet til vaktmesteren et par ganger, men stort sett er du en av de beste naboene noen kan ha.

Masse gratulerer med hundreårsdagen fra en gammel nabo.

PS: Unnskyld for at jeg ikke kom ut og hjalp deg den gangen du sto og stirret inn kjøkkenvinduet mitt. Jeg hadde virkelig ingen anelse om at det var fordi du var så trøtt i beina at du ikke orket å gå de siste skrittene hjem. (men heldigvis forsto Rållså at noe var fatt).

PPS: Du er en legende.

Påskeharen.

torsdag, februar 09, 2012

Kristenblogging

Jeg har blitt verneombud.

Det eneste formelle man trenger for å være verneombud er et kurs.

De som har fulgt bloggen min igjennom de siste årene vet kanskje at 'kurs' ikke har vært blant mine favoritt-beskjeftigelser.

Jeg blir fort lei, for å si det sånn. Blank og fjern i blikket. Det er ikke en overdrivelse å si at jeg var skeptisk - på grensen til motvillig - da jeg entret kurslokalet på Horus for dag én (av to) for drøyt to uker siden.
At kursforetaket var en .net - bedrift bidro ikke akkurat til å begrense fordommene, for å si det sånn. Enda en løgnas i femtiåra med stripete skjorte og løgne briller. Tenkte jeg. Enda en overivrig kvasi-emmisær som orget og .nettet@ helvete.com.
Med denne fine og åpne holdningen satte jeg meg bakerst i lokalet med ironisk hevede øyebryn. Klar for en dag i meningsløshetens tjeneste.

Fordommene mine ble imidlertid gjort til skamme, det viste seg nemlig at kurslederen var engasjerende, og - hold dere fast - de fleste av kursdeltakerne var oppegående mennesker. Jeg deltok.
Når jeg først deltar kan jeg muligens bli litt i overkant for noen.
Vi Dvergbøyer blir gjerne det.

Kanskje det var sånn - denne gangen - at kurset handlet om noe som gjorde meg ENGASJERT? Hva blir det neste? Tungetale?

Jeg håper ikke det. Saken er den at samspillet mellom mennesker - eller særlig mangelen på det - det dysfunksjonelle i menneskenes omgang med hverandre - det er visst noe jeg er opptatt av.

Jeg er bare middels opptatt av regler og paragrafer og og forskrifter og synlighetsklær og feilparkerte biler og verneutstyr og røyking på feil plasser i bedriften jeg jobber i. Jeg snøfter foraktelig av alle de latterlige forkortelsene man bruker innen vernegreier. HMS, AMUBU, AML ogsåbortetter

Men av en eller annen grunn så bryr jeg meg om dem jeg jobber med. Dem jeg ikke liker også. Jeg vil riktignok helst ikke ha så mye med dem å gjøre. Men jeg vil at de skal ha det fint med seg selv. Være glade og ikke grue seg til å gå på jobb. Gå på jobb og møte sånne som meg.
Som i latskapens og likegyldighetens navn har satt meg til i en krok på en hylle nesten nederst i hønsehuset. De over meg driter i hodet på meg, men det gjør meg ikke så mye.

Det at jeg hakker på enkelte av de hønene som er enda mer pjuskete enn meg selv når de nærmer seg kroken min. Det er derimot ikke er greit.
Det vet jeg ikke om jeg kan leve med lenger.

DEN STØRSTE GLEDA EIN KAN HA, DET ER Å GJERA ANDRE GLAD. Skrev Snut Badla - skulemeisteren fra barndommen - i utallige minnebøker. Jeg likte ham aldri. Og har ikke akkurat levd etter det mottoet.

Men jeg må visst prøve å gjøre noe med meg selv. Og dette latterlige svartsynet.

PS: For mer svartsyn: Les www.monstermamma.com - en helt fantastisk blogg - skinner som en stjerne i kontrast til alt idiotien i bloggverden.

fredag, februar 03, 2012

Siste mann hjem er et råttent egg.

Da de siste lammelåra skjelvende hadde gått over broen var oppdraget forsåvidt utført.

Det var kun hjemturen som gjensto. Det høres så lett ut når man sier det sånn.

Vi overnattet i sankehytta der, i pilsebu. Den var nesten identisk med den i steigedalen.
Vi spiste. Antagelig noe fra toro.
Vi gikk til ro.

Dagen opprant. Like grå og sur som den forrige. Det var mye støle bein og sure ullsokker.
Det ble ganske tidlig klart at hunden Tina hadde lite krefter igjen. Hun ble hengende etter. Først ti-tyve meter, og så forsvant hun helt, og Jonas måtte gå tilbake og lete etter henne.
Hun hadde lagt seg bak en stein. Øynene hennes sa: BARE LA MEG VÆRE, JEG VIL HELLER DØ ENN Å GÅ ETT ENESTE SKRITT TIL. POTENE MINE ER SÅRE. BARE GÅ DERE, SÅ KOMMER JEG ETTER. EN ANNEN GANG.
Det var selvsagt uaktuelt. Hun ble vekselvis lokket/truet til å fortsette. Da vi var omtrent halveis, vrikka eks-kjæresten min foten, og langsomt gikk det opp for meg at jeg var drittlei av hele følget. Det var som å være med på en jævla handikapp - utflukt - sytekjerringer hele gjengen.


Jeg forlot dem der. Hun gråtende med armene ut fra siden. Som knekte greiner.

Jeg var hjemme på no time.

Jonas fortalte seinere at han hadde båret bikkja i sekken den siste mila. Hengende over skuldera hans med tunga ut.

Og jeg var singel i evigheter. Ekstremt singel.

Forstå det den som kan.