Kristenblogging

Jeg har blitt verneombud.

Det eneste formelle man trenger for å være verneombud er et kurs.

De som har fulgt bloggen min igjennom de siste årene vet kanskje at 'kurs' ikke har vært blant mine favoritt-beskjeftigelser.

Jeg blir fort lei, for å si det sånn. Blank og fjern i blikket. Det er ikke en overdrivelse å si at jeg var skeptisk - på grensen til motvillig - da jeg entret kurslokalet på Horus for dag én (av to) for drøyt to uker siden.
At kursforetaket var en .net - bedrift bidro ikke akkurat til å begrense fordommene, for å si det sånn. Enda en løgnas i femtiåra med stripete skjorte og løgne briller. Tenkte jeg. Enda en overivrig kvasi-emmisær som orget og .nettet@ helvete.com.
Med denne fine og åpne holdningen satte jeg meg bakerst i lokalet med ironisk hevede øyebryn. Klar for en dag i meningsløshetens tjeneste.

Fordommene mine ble imidlertid gjort til skamme, det viste seg nemlig at kurslederen var engasjerende, og - hold dere fast - de fleste av kursdeltakerne var oppegående mennesker. Jeg deltok.
Når jeg først deltar kan jeg muligens bli litt i overkant for noen.
Vi Dvergbøyer blir gjerne det.

Kanskje det var sånn - denne gangen - at kurset handlet om noe som gjorde meg ENGASJERT? Hva blir det neste? Tungetale?

Jeg håper ikke det. Saken er den at samspillet mellom mennesker - eller særlig mangelen på det - det dysfunksjonelle i menneskenes omgang med hverandre - det er visst noe jeg er opptatt av.

Jeg er bare middels opptatt av regler og paragrafer og og forskrifter og synlighetsklær og feilparkerte biler og verneutstyr og røyking på feil plasser i bedriften jeg jobber i. Jeg snøfter foraktelig av alle de latterlige forkortelsene man bruker innen vernegreier. HMS, AMUBU, AML ogsåbortetter

Men av en eller annen grunn så bryr jeg meg om dem jeg jobber med. Dem jeg ikke liker også. Jeg vil riktignok helst ikke ha så mye med dem å gjøre. Men jeg vil at de skal ha det fint med seg selv. Være glade og ikke grue seg til å gå på jobb. Gå på jobb og møte sånne som meg.
Som i latskapens og likegyldighetens navn har satt meg til i en krok på en hylle nesten nederst i hønsehuset. De over meg driter i hodet på meg, men det gjør meg ikke så mye.

Det at jeg hakker på enkelte av de hønene som er enda mer pjuskete enn meg selv når de nærmer seg kroken min. Det er derimot ikke er greit.
Det vet jeg ikke om jeg kan leve med lenger.

DEN STØRSTE GLEDA EIN KAN HA, DET ER Å GJERA ANDRE GLAD. Skrev Snut Badla - skulemeisteren fra barndommen - i utallige minnebøker. Jeg likte ham aldri. Og har ikke akkurat levd etter det mottoet.

Men jeg må visst prøve å gjøre noe med meg selv. Og dette latterlige svartsynet.

PS: For mer svartsyn: Les www.monstermamma.com - en helt fantastisk blogg - skinner som en stjerne i kontrast til alt idiotien i bloggverden.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hits for kids.

Midt i hjerta