mandag, november 24, 2014

Hopalong Cassidy fra det ene til det andre

Jeg antar at Siloslåtten kanskje er litt smalt for noen av mine lesere. Jeg kunne skrive om min tid i pelsdyrbransjen, det er enda smalere. Og en dag vil jeg gjøre det, kanskje den dagen det blir forbudt, men det er visst ikke ennå. Selv om lampene blinker.

Folk har mer sympati med rever i bur enn de har med mennesker i bur. Folk har mer sympati med avliva bikkjer enn tiggere på gata.
Og dette er den verden vi prøver å oppdra ungene våre i. Det var kanskje noe av det jeg hadde grua meg mest til da jeg fikk unger, til å manøvrere med kløkt på den store elven som heter livet, langt oppe i den smale bekken av gull som kalles Overfloden.

Så langt har det gått greit, selv om Ingrid allerede i en alder av fem stiller spørsmål som jeg - i en alder av 44 1/2 - sliter med å gi tilfredsstillende svar på. Jeg har brukt store deler av mitt voksne liv på å se etter og forstå nyansene. Men det er ikke alle som kan forstås. For Overfloden er bare for dem som tenker mest på seg selv. Og noen har padla opp dit selv, mens andre - sånne som oss - har bare latt seg føre med av strømmen.
Jeg har brukt enda større deler av mitt voksne liv på å beherske fotballspillet FIFA - ihvertfall i målbare timer - og sånn sett har jeg vel ikke bidratt noe større til mer frihet eller likhet eller brorskap enn noen annen, for å si det sånn.
Det første FIFA-spillet mitt var FIFA 04, med Michael Owen på topp sammen med Emile Heskey. Jeg hadde bare ett angrepstrekk, men det virka til gjengjeld hver gang. Jeg bøtta inn med mål den sesongen der. Og det var Heskey som scora målene. Det gjorde vanligvis ikke originalen. Han føyer seg vel inn i rekka av utskjelte Liverpool-spillere, sammen med Fernando Morientes og Neil Mellor (som riktignok var local lad, og ble matchvinner på overtid mot Arsenal den sesongen der). Sånn sett så er jo ikke Mario 'Super Mario' Balotelli noe brudd i tradisjonen, bortsett fra alle hårsveisene og blingblingene og gullskoa og alle videoene på youtube, foreksempel den der han tilsynelatende ikke klarer å kle på seg en treningsvest.

I natt jobber jeg natta. Det er vindstille, Gandsfjorden ligger blank. Lossetårnene står og durer og rister og drar opp mais og Roepellets. Jeg sitter i lossetårnet og leser Kjartan Fløgstads Grand Manilla for andre gang. Den er fin, altså. Og jeg er litt sur på meg selv fordi jeg ikke fikk med meg den turneen han hadde sammen med Cathrine Sandnes i anledning at den var plukka ut til Hele Rogaland  leser - bok i høst.
Jeg er jo ikke noe utprega nattmenneske. Jeg jobba natta i går også, åtte timer med ei hakke nedi en tank. Surstoffmaske, sikringssele, fjernkontroll til stolheisen, walkie talkie. Jeg var hjemme klokka halv fire. Ryggen min er som ei fjellbjørk i dag, jeg har sår i nevene etter vannblemmene, men det gjør ikke så mye.
Det er verre at jeg ikke får den søvnen jeg trenger, at det liksom er en summetone som går som en streng igjennom kroppen. At alt vibrerer. Men hva gjør man vel ikke for litt ekstra penger?

Jeg tror dette er en slags personlig rekord i usammenhengende blogging. Men det meste er sant, og siden jeg er redaktør, så er det jeg som bestemmer hvor lavt lista kan ligge.

torsdag, november 20, 2014

Slåttekarer


Siden jeg er blitt byas ser jeg det som viktig å fortelle om min fortid som lannas. det er ren folkeopplysning i en tid der fôrhøsteren snart ikke er å se lenger, med sin svaneaktige hals mot sommerhimmelen.

Jeg var tolv første gang jeg var med i siloslåtten hjemme på Kåda. Det året var Bergljot også med. Hun var sterkere enn meg, og tøffere. Turte hoppe fra banen selv om det var firefem meter ned. Suget i magen, den myke landingen i det nyslåtte gresset.
Vi hadde avløser på den tiden, som mer eller mindre gjorde de oppgavene de ble satt til av Far. Stelte dyrene, hogg ved, fiksa på gjerdene, horva, kjørte kunstgjødsel og var med i slåtten.

I siloslåtten stilte vi alltid med fullt lag. Det gjaldt å nytte været. Var det mulig så var far i gang allerede før doggjå hadde gått ut av gresset, mens melkemaskinen ennå durte og gikk. Da kjørte han ut på egrå med Massey Ferguson-traktoren som var fra 1966. Han heiste kroken ned, satte tilhengeren fra seg, parkerte Masseyen og gikk bort til John Deere-traktoren, som var en 1630, og som var den første vi hadde med firehjulstrekk, men den var dårlig egna hos oss. Den var alt for tung, og sank igjennom de dyrka myrene hjemme rett som det var. Da far gikk til innkjøp av tvillinghjul gikk det litt bedre, men dem hadde andre hanidkap enn vekta, utvekslinga til firehjulstrekket satt på framakselen, og var en svær grønn klump, som betydde dårlig klaring hvis man skulle kjøre i ulendt terreng. Den tok nedi steiner og stubber rett som det var, og far ga den tilnavnet John Drid, og det sa igrunnen det meste. John Driden var den første og siste traktoren vi hadde av det merket.

Men i 1982 var det den som var hovedtraktoren, og festa til den var en rød fôrhøster av merket JF. Jeg tror han egentlig ville ha en Serigstad, men de var dyrere. Far vippa opp maursyrekanna som sto i et stativ av stål på JF'en, fra korken gikk det en slange, ned til ei lita rive foran på fôrhøsteren. Riva var fjærbelasta, og når han kjørte ut i graset, bøyde den seg bakover og tilsatte maursyre i graset. Han gikk over med fettpressa, satte munnstykket på smøreniplene. 3-4 pump i hver nippet. Flytta den systematisk fra nippel til nippel. De firkanta, grove arbeidsnevene hans ble seige av fett. Han hadde kanskje en twistdott til å tørke med i traktoren, men vanligvis ikke. Da tørka han seg på buksa.
Det var viktig å smøre skikkelig. Et havari medførte i verste fall flere dagers stans. Nærmeste delelager lå i Stavanger.
Når smøringa var gjort, satte han seg oppi traktoren, starta den og rygga bakover i dyp konsentrasjon, med tunga stikkende ut i munnviken, sikta seg inn på tilhengeren, som festa seg med et klikk. Så kobla han inn kraftuttaket og en kunne se at koblingen begynte å snurre under den gule beskyttelsen. Så økte han turtallet, knivene begynte å rotere i voldsom fart, han sikta stråla fra forhøsteren inn på tilhengeren og kjørte ut i det knehøye graset. Jeg har alltid likt synet av grønt gress som blir slynga i en grasiøs bue opp i tilhengeren, duren fra traktoren, lukta av gras og maursyre, de forunderlig gulhvite stubbene som åpenbarte seg etter at doningen hadde passert. Far begynte alltid å fôrhøste
helt inntil gjerdet, men med hjulene ut mot kanten, og høsteren vendt mot teigen.

I traktoren var det montert en joystick, og han satt med ene hånda på den, og den andre på rattet, og blikket flytta seg fra fôrhøsteren, bak til tilhengeren, og fram mot framhjulene. Det var viktig å få med seg alt gresset, både fordi hvert strå skulle nyttes, og fordi at naboene ikke skulle få det å si at han ikke kunne slå.
Når tilhengeren var full, rygga han den bak, satte den fra seg ved å dra i en tau, og kobla på den andre tilhengeren. Så fylte han den på samme måte som den første, kobla fra igjen, stoppa John Driden og kobla den ene tilhengeren fast på Massey Ferguson- traktoren. Så kjørte han hjem for å tømme i siloen.

tirsdag, november 18, 2014

Matt

Da jeg var barn lærte jeg mange spill.

Ludo
Monopol
Mattis
Amerikaneren
Idioten
Krig
Gris
Vri åtten
Yatzy
Kasino
Lygen
Whist
Stigespill
(Bridge)

Det er de jeg kommer på.  Bridge står i parentes fordi jeg egentlig ikke kunne det. Men spilte det gjorde jeg.

Felles for alle disse spillene er at det er noen som vinner og noen som taper. Dere ser kanskje at Sjakk ikke er på lista mi. Vi spilte ikke sjakk hjemme hos oss, og jeg vet ikke om det var fordi vi var bønder, men vi spilte jo ikke Bondesjakk heller, så det gir ingen forklaring.

Det er som Trond Viggo sier Hvis noen hadde fortalt meg i 1978 at i 2014, at folk ville sitte å se sjakk på fjernsynet, så hadde jeg ledd meg i hjæl.

Bjartis savner Derrick. Det gjør ikke jeg, men av to uendelig kjedelige ting som kan vises på fjernsyn, så vinner sjakk. Det er kjedeligst.
OK, så er han ene norsk, men det skjer jo ingenting. Sjakk er brettspillenes svar på Hurtigruta minutt for minutt. Time etter time med to dresskledde folk som flytter brikker rundt på et brett, hvor er spenningen? Hvor er progresjonen?
Og hvorfor er jeg nødt til å forholde meg til det?

Jeg har følgende forslag til hvordan dette gørrkjedelige spillet kan gjøres mer severdig:

1: Arranger en sånn innveiing som de har i boksing. Slik at partene kan stå og skubbe på hverandre og skrike fornærmelser til hverandre mens de roper ting som: EG SKA FAEN MEG KNUSA TRYNE DITT. DIN JÆVLA IDIOOOOT! Eller EG E GO Å DU E SÅ JÆVLA DRIIIIID!
Det ville ha tilført spillet litt sårt tiltrengt testosteron.

2: Når den ene spilleren 'tar' brikker fra den andre så burde det være lov å kaste dem i trynet på han. Det gjorde vi når vi spilte Yatzy hele tiden. En undervurdert handling i brettspill. Eventuelt burde det være lov å smadre dem med hammer.

3:La sjakkspillerne få anledning til å hause opp publikum - til å rope navnet deres taktfast - mens de står med hendene over hodet.

4: Eller slutt ihvertfall med de der dvaske håndtrykkene.  Det må da være lov å vise litt følelser?


Så har det kanskje en framtid.

søndag, november 16, 2014

Med rødmen i kinnene

Jeg hadde tenkt at mitt neste blogg-innlegg skulle handle om skriving, om alle de årene da jeg gikk rundt med papirlapper i lommene og stanga imot en usynlig vegg. Som viste seg å være meg selv. Formidling er en kunst, det krever først og fremst at man har noe å si.

Jeg satt ute på IKEA i går, mens ungene lykkelig begravde hverandre i myke tøyballer i Småland, og Rållså jaget rundt i butikken, på jakt etter effekter som hun skulle bruke i jobben sin.
Jeg hadde glemt boka mi, så først surfa jeg formålsløst omkring på internett, uten å bryte overflaten en eneste gang.
Så rota jeg omkring i lommene på jakken, og der lå det ei notisblokk som jeg hadde skrevet handlelapp på da jeg hadde planleggingsdag med ungene.

Jeg begynte å skrive, om rarehuset og disse papirlappene og A4-arkene som lå og fløt med halve tekster og halvdårlige ideer på broken english, som etterhvert havna i ei skuffe eller eske, for så å finne veien til søpla, hvor de strengt tatt også hørte hjemme.

Men de fra i går ligger fortsatt i lommene, sammen med bussbilletter og ørepropper og ferjebilletter og tomme sigarettpakker og nøkler og legoklosser og refleksbrikker og en bankkortholder med påskriften Vårt Felleskjøp.
Inntil videre.
Det var dette jeg hadde bestemt meg for å skrive om. Men.

På kvelden hadde Bygdadegosen bestilt billetter til en forestilling på Stavangeren. Stavangeren er byens revyscene, et gammalt bedehus som har blitt verdslig på sine eldre dager.
Det er med en viss skam å melde at jeg hadde mitt første besøk på stedet i går kveld. Først var vi hos El Toro, som er Bygdadegosens bror, og der drakk vi juleøl og hørte på vinylskiver, og Toro bor veggivegg med backstagen til Stavangeren, så noen bedre plass å treffes finnes ikke.

Forestillingen skulle være en standup med to av mine absolutte favorittmennesker i norsk kulturliv. Trond Viggo Torgersen og Bjarte Tjøstheim.

Trond Viggo har betydd enormt mye for min generasjon, med sin varme, sin humor og sitt elskelige og inkluderende vesen. Og heller ikke neste generasjon Dvergbøy er uberørt av han. Vi har ei plate i bilen, og den er ei av de aller mest spilte, sammenn med Ludvigsens Hostesaft og Knudsen og Ludvigsen.
I vårt hus er Trond Viggo en helt. Han er folkekjær på en 'ikkeklam' måte.
Bjarte Tjøstheim har mye av den samme varmen som Torgersen, han er også veldig veldig morsom, og lite pompøs. De to der - de står høyt på lista over folk jeg kunne tenkt meg å gå på fest med - for å si det på den måten.
På forhånd så jeg ingen grunn til at showet på Stavangeren ikke skulle bli fantastisk. Jeg tenkte ikke en gang på Gladmatsiddisen. Jeg trodde han bare var der under Gladmatfestivalen og Sandvolleyen og andre arrangementer i byen som tiltrekker seg fulle, rike, bortskjemte og usmakelige Rogiser som er høye på seg selv, men lave på sosial intelligens. Se hva de jævla oljepengene kan gjøre med folk.

Man kan jo alltids skylde på julebordsesongen. Men det går dypere enn det.

Den begynte fint, forestillingen. Vi hadde funnet plassene våre på fjerde rad, det var kort vei til baren, det var sånne små bord foran setene, som man kunne sette glassene på. Og Trond Viggo kom på scenen først, mens han rappa HVORFOR DET A, som var kveldens tema. Publikum skulle spørre, og så skulle han og Tjøstheim svare på spørsmålene de fikk, men først fortalte han en kjempemorsom historie fra en flytur fra Bejing til København.

Og så forklarte de to der oppe konseptet. Det sto to unge menn med hver sin mikrofon, klare til å overlevere dem til folk i publikum som hadde noe å spørre om, og så skulle de på scenen svare på spørsmålene de fikk, leke litt rundt tematikken, for å si det sånn.

Jeg syns vel kanskje at spørringa starta litt skakkt, da Trond Viggo insisterte på at salens blygeste dame skulle si hva hun het og hva hun jobbet med. Hun satt rett foran oss, og hjertet stoppa nesten på meg da han sendte hele salens fokus mot (nesten) der vi satt. Jeg fikk ikke noe lyst til å spørre om noe, for å si det sånn.
Og så herma han etter dialekten til ei dame fra Varhaug, og det kan jo være fristende for noen og enhver, men det funker ikke så godt for meg, det bidrar ikke til å løfte stemninga. Og etter dette fikk jeg ihvertfall ikke lyst til å spørre om noe. Tenk om de skulle gjøre narr av navnet mitt?

Men salen - salen var en gjeng med idioter - uhøflige, underbuksesentrerte tullebukker. Det gjaldt ihvertfall de fleste som stilte spørsmål.

Æ DÆ GRÆIT AT ÆG GÅR PÅ DO NÅ?
KOFFÅR HAR DÅKK SÅ KJEDELIGE KLER?
KAN DU SYNGA DEN Å DEN SANGEN?

Men det absolutte lavmålet var da en som presenterte seg som økonomidirektør i statoil kom med et halvkveda personlig vendetta mot Bjarte Tjøstheim om et eller annet band i 1984, og ei kirke på tasta og noe med at faren til Tjøstheim var prest.

Det var ingen kjemi mellom scene og sal.
Det var en katastrofe. Og jeg savna Arnstein der, for Arnstein er alltid på, og jeg følte at han kunne ha løfta ting inn på rett spor igjen. Etter snaue halvannen time kasta de inn håndkleet, for det var ikke vits i å fortsette.

Degosen og jeg diskuterte forestillinga på vei nedover mot Martinique. Jeg var mer negativ enn han. Og på Martinique var det konsert, så vi gikk hver til vårt.

Piren var liksom ikke noe alternativ.

onsdag, november 12, 2014

The truth is out there

Jeg blir liksom ikke helt ferdig med UFO Rogaland. Jeg har brukt en stor del av uka til å sammenligne dem med andre konspirasjonsteoretikere og sekter og ekstremister.
Er de så mye verre enn foreksempel Jehovas Vitner? Eller IS? Eller de høyreekstreme? Eller de venstreekstreme?
Kan man sammenligne elitene i UFO-konspirasjonen med Satan i Kristendommen? Eller Jens Stoltenberg i Nassenes univers? Er den påståtte microchippingen ekvivalenten til det verdslige eller ugudelige eller vantro? Djevelens ord?
Jeg vil kanskje si at gjengen der borte på bydelshuset var langt mer harmløse enn andre ekstremister. De springer ikke ned dørene våre slik som Jehovas vitner gjør. De stjeler ikke våpen og gulper ned kommentarfeltene slik som de såkalte nasjonalistene gjør.

Det er lenge siden jeg har deltatt på noe kristent arrangement, men slik jeg opplevde det på den tiden, så var det et ganske tungt press på oss ungene, det som ble sagt ble presentert som sannheter , og slikt skal man ikke utsette unger for. Det blei vel ikke trua med helvete direkte, men det lå der likevel, for det var der de havna, de som ikke trodde.

Alt i alt er selve omfanget av ufogjengens' paranoia mye større enn det man finner hos de andre ekstremistene, men praksisen - eller innholdet - er akkurat like fjernt.

Ungene synger jo i kristent kor, og der blir de utsatt for kristendom, men jeg er helt åpen og tindrende klar på at jeg ikke tror på jesus eller gud, og at folk kan tro på hva de vil, og at det er greit hos oss.

De hadde besøk av ei venninne her i Sommer, og hun kom måpende bort til meg og sa, på en veldig intens måte:

OM DU IKKJE TROR PÅ JESUS Å GUD?

Ungene mine sto liksom bak henne og backa henne.

NØSJ!  Svarer jeg.

Hun spør enda en gang, ser på meg som om jeg er helt ånnas:

OM DU IKKJE TROR AT JESUS Å GUD SIDDE OPPI HIMMELEN?

Nei. Eg syns det e någe tull det der.

Hun går hoderystende ut av stua med mine øyenstener på slep.

tirsdag, november 11, 2014

Jag er inte rasist, men..

Det ble pause, og siden vi satt bakerst var vi først til det som på foreningsspråket heter 'noko å bita i'.

Spacecookies var det skralt med, men rikelig med sjokolade og potetgull og kaffe og kaker, og vi tok godt for oss, og mens vi sto der kom det ei dame bort og lurte på 'om vi var interressert i sånnåge'. Og hvor vi hadde funnet informasjon om arrangementet.
Bygdadegosen så ned i golvet og ville ikke si noe, men jeg forklarte at jeg hadde sett en plakat på kulturhuset, og at vi bare var nysgjerrige.
Vi gikk ut og drakk opp kaffen vår der, og jeg røykte en sigarett mens vi snakka lavt sammen, og da vi kom inn i salen igjen, satt det en fyr inne i en krok og spilte gitar til Comfortably Numb av Pink Floyd. Oppå plata liksom, og det syntes jeg var stas, og etterpå dro han Tears in Heaven av Clapton, og var helt klart i flytsonen. Det var som om han spilte fra en av Mix-tapene mine fra 1992.
Bygdadegosen sprang ut etter mer sjokolade, og hun med de fantastiske konspirasjonsteoriene entra talerstolen på ny.
Andre del av foredraget handla i stor grad om kvinners fortreffelighet når det gjaldt å kommunisere med vesener fra andre solsystemer, for disse vesenene stolte på kvinner, men var mistenksomme overfor folk fra millitæret og fra forskermiljøene. Og så fortalte hun om all trakasseringa fra elitene, alle innbruddene hun hadde hatt (900, bare de siste tre åra), og at så seint som samme dag, da hun satt på flyet, hadde de terrorisert henne: Hun hadde akkurat kjøpt seg et par nye, progressive briller til mer enn ti tusen kroner, og de hadde hun brukt på flyet, og så hadde hun putta dem i Brillefotterale' , og lagt dem i lommen på setet foran, men da hun skulle bruke dem senere, så var de borte: Det var bare den ene stanga som var igjen. Sånt skjedde med henne hele tiden, bare fordi hun ville fortelle sannheten.
Hun sa at elitene satt på forskning som gjorde at de var mellom 100 og 300 år foran den forskninga som er kjent i dag, og at de kunne gå tilbake og spørre foreksempel Einstein om hva han hadde ment med det og det.
Og så sa hun at Russerne var åpnere om de utenomjordiske enn Amerikanerne, at Medvedjev hadde to kofferter, èn med atomknappen, og èn med informasjon om de utenomjordiske, men nå er det vel Putin som sitter med de, tenker jeg.
Til slutt gikk hun langt i å antyde at Jødene hadde en finger med i spillet når det gjaldt elitene, og da var liksom sirkelen slutta.
Jag er inte rasist, men...

mandag, november 10, 2014

Paranoid Android


Det sies at man skal respektere folks tro, for det er personlig og alvorlig, og privat.

På Fredag skulle jeg egentlig ha vært i Alsvik og sunget inn en låt sammen med Timmy, men da han avlyste hadde jeg et annet arrangement i tankene.
Jeg kom nemlig over en plakat fra en organisasjon som kaller seg UFO Rogaland nede på kulturhuset sist Søndag. Om et åpent arrangement i Bekkefaret Bydelshus.
Riktignok var inngangspengene i stiveste laget - 200 kroner - men jeg fikk med meg Bygdadegosen, og sammen rusla vi ned til bydelshuset i den mørke Novemberkvelden, klare for å få en dose innsikt i hva som foregår på alternativfronten. Og det er visst en hel del.

Det var helt tomt i inngangspartiet til storsalen, men i kjelleren dundret bassen fra fritidsklubben, så det var tydelig at det var litt av hvert på gang i Rekkefaret denne Fredagskvelden. Lenger inne satt det en mann og tok inngangspenger. Vi betalte og gikk inn i salen - hvor de snaut hundre fremmøtte satt og kikka på et lite lerret. Det var en video fra internett. En mann som hevda han var ansatt i CIA på 60-tallet snakka om det han hadde opplevd da han jobba med utenomjordiske saker. At den amerikanske regjeringa benekta at det fantes noe slikt som liv på andre planeter, men at sannheten var en ganske annen. De førte befolkningen bak lyset, sa han. Med viten og vilje.

Bygdadegosen og jeg satte oss helt bakerst i det ene hjørnet, med to tomme benkerader mellom oss og de øvrige tilhørerne. I 'the ironic outskirts' som jeg liker å kalle det. Særlig Bygdadegosen, som har et visst ry å ta vare på, som akademiker og kritisk tenkende, hadde behov for å holde en viss avstand til menigheten, mens jeg ikke har noe akademisk omdømme å forsvare, men det var jo ei greie vi var sammen om, dette her.
De viste enda en filmsnutt fra nettet, med enda en tidligere CIA - fyr som ligna på Kenny Rodgers, bare at han hadde en fyldig, grå hestehale. Han sa omtrent det samme som han forrige, vi blir holdt for narr. Det finnes eliter som ikke har interresse av at vi får vite sannheten.

Når man betaler tohundre spenn for noe som skal handle om noe UFO-relatert, så forventer man kanskje litt effekter, litt sylskarpe bilder og surround-lyd, og kanskje plystringa fra X-files for å lage ei ramme rundt det hele, ei som liksom kan kaste galskapen mot oss, men dengang ei.
Det var noe underlig lowfi over hele opplegget.

Da kveldens hovedattraksjon entra podiet, så ble det enda klarere at en røykmaskin og litt strobe-lys ville ha kunnet fresha opp rammene. Hun het Dr. Raini-Leena Luukanen og kom fra Finland. Hun så ut som ei helt vanlig eldre dame. Jeg ville ha tippa henne til å være i midten av 70-årene. Hun måtte ha mer lys for å kunne se manuskriptet sitt, slik eldre damer gjerne må.

Det var såpass tett imellom gullkorna her, at det er vanskelig for meg å gjengi eksakt hva hun sa, uten å glemme noe. Hun begynte på engelsk, med en tjukk amerikansk aksent, men ble avbrutt fra salen, da det var noen som hadde ønske om at hun fremførte foredraget sitt på Svensk. Jeg antok at det var fordi de ikke kunne engelsk så godt, hun slo om til deilig finlandssvensk, snakka om hjernen som var nitti prosent vann, om hvor stort universet egentlig var, om det hvite hus som nekta å svare på spørsmål om utenomjordisk liv uten så og så mange tusen underskrifter. Og om alle bortforklaringene, og forfølgelsen av dem som ville ha svar. Dem som krevde å få vite.
Jeg ble ikke ordentlig sjokkert før hun sa at Barack Obama hadde vært på Mars tre ganger, og at det var bevist, og at det satt eliter på månen og på Mars og på Saturn også, som med viten og vilje holdt jordens befolkning for narr.
Det var minst fire typer utenomjordiske. Men de vil ikke ha kontakt med oss mennesker, for de synes vi er primitive: dera skjuter jo deres egna! Och djuren som er eras brødre och sytrar!
Hun hevda å ha bevis for det meste. At elitene microchippet oss under påskudd av at de ville vaksinere oss, slik at de kunne styre oss til å gjøre unevnelige handlinger. Dessuten skal de snart legge jorden øde. Drepe 85 prosent av oss.
Jeg  hører Rammstein dundre avgårde på indreøret
: DU, DU HAST..DU HAST MICH...
Men det er visst bare meg. Hun forteller om helikopter som henger i luften for å beame deg med negative tanker. Eller de sender jævelskapen sin fra naboleiligheten.
11. September er deres feil, 22. Juli står de visst også bak. Vi er marionetter som henger i trådene til den onde eliten. Vi må kjempe tilbake. Vi må verne barna slik at de ikke blir microchippet. Vaksineprogrammer er kun til for å kontrollere oss alle. Microchippe oss. Hun sier at alle kan snakke med våre avdøde slektninger. At kroppen vår bare er bilen. Vi lever videre, hun har selv tatt pulsen på, jeg  husker faen ikke hva det heter. Det som er den nye bilen, som var henne selv. Når hun var distriktslege i Lappland. Hun hadde bare 30 i puls.

Så var det pause.

onsdag, november 05, 2014

Bit for bit. Bilde for bilde.

Jeg tenkte jeg bare  skulle begynne med en bokstav og se hvor det tok meg.

A A er den logiske plassen å begynne. Da har  jeg liksom ryggen  fri. Man kan  ikke bare begynne med B og ignorere A. A-oppgavene i matematikken var alltid de enkleste, og  de eneste jeg hadde noen reell sjanse til  å  løse.
Det er mange fine ord som begynner på A. Algebra, Alnabru, Antologi, Akilles . Albatross.
Det er  en fin og åpen bokstav å synge. Den første jeg lærte meg å skrive.
Før bokstavene ble til ord og setninger som skulle gi en eller  annen form  for mening.
Knut Arve og jeg. Syv år. Nakkene bøyd over bøkene. Høyre neve knytta. Håndbaken banket rytmisk mot pulten. Eg - hei-ter O-la. Eg - er - ein gut. Eg - har - ei - sil. Vi hadde ålreit dreis på lesinga, begge to, under Knut sitt myndige blikk. Noen ganger slo jeg hånda så hardt ned i pulten at den var helt øm etterpå. Det var fine år, der. De første på barneskolen. Det  gjorde liksom ikke noe at man var litt vimsete. Det var 70-tallet og grusveier og korte karrierer i skolekorpset og 4H. Det var i 4H jeg røykte mine første sigaretter.
Jeg og noen eldre kompiser, bak en stein, bak skolen, glørne som lyste i høstmørket, de lave stemmene deres. Det var som om man var del av en hemmelig klubb, som dreiv med ulovlige ting. Jeg hadde aldri følt meg så tøff før.
Men A er en fin bokstav, altså. Hva er deres favorittord på A?

tirsdag, november 04, 2014

Klepp Stasjon


Nede på stasjonen, tidlig en morgen
står alle togene så fint på rad
mannen i lokomotivet sveiver på et håndtak
tsjtsjtsjtsj!  Toget går

Jeg står der jeg også, på stasjonen. Venter på Trønderdegosen - men han skal til Sandnes - jeg skal til Klepp Stasjon.
Og trønderdegosen kommer - med all sin verdensvante ekstravaganse - og jeg står over en automat for å kjøpe billett til Klepp. Stasjon.
Det har blitt lettere for oss retningsløse etter at GPS-en kom. Det er som å ha noen som dytter deg avgårde i riktig retning, eller som ihvertfall har en formening om hva riktig retning egentlig er.

Automaten ignorerer alle mine forsøk på å kjøpe billett til Klepp Stasjon. Så jeg kjøper til Klepp istedet.
Burde være grei skuring. Jeg har veibeskrivelse på en mail på telefonen også.

Jeg liker togperronger. Den lett hektiske stemningen, mennesker som haster til og fra. I Stavanger står damploket Hugin til pynt inne i avgangshallen. Det lukter pølse fra Narvesenkiosken. Det sitter noen mennesker på de harde trebenkene som vender mot Breiavannet. De fleste sitter med nesen ned i en skjerm. De yngste har hodetelefoner.

En stemme over høyttaleranlegget supplerer skjermene med informasjon om ankomster og avganger.
Det er ikke akkurat som Hamburg, dette her. Eller Paris. Det er fire spor. På en endestasjon. I en by som egentlig ikke har noen tradisjon for kollektivtransport.

De fleste jobber på Forus. Men toget går ikke dit. De sitter i hver sine biler og stanger til og fra.

Da jeg nylig var i Oslo, fikk jeg et flashback til det året jeg var i millitæret. Den åndssvake grønne permuniformen fra heimevernet. Det var horder av oss på Søndagskvelden nede på Oslo S. Unge gutter i førstegangstjeneste.
Det var en jeg snakka med som hata Blitz. Han ville angripe Blitz, sa han. Jevne Blitzhuset med jorda. Jeg visste ikke hva han snakka om. Jeg tenkte på jenter. Sammenhengende hele året. Mens jeg pussa sko, mens jeg strevde med sengestrekken, mens jeg fikk kjeft av befalet fordi jeg hadde glemt å låse inn geværet mitt. Mens jeg var på øvelse ute i de dype skogene rundt Kongsvinger.
Men særlig på Oslo S, som var så lada av gjensyn og adskillelse.
1988 var et år i lengselens tegn.

Vi går på toget, Laff og jeg. Han er en av mine nærmeste, kjenner jeg. Av dem som ikke har samme blod som meg. Vi er innstilt på samme kanal.
Han går av på Sandnes. Jeg rister videre. Det er ingen stasjon som heter Klepp Stasjon. Jeg går av på stasjonen som heter Klepp. Men det er visst feil. Jeg driter meg ut og må kjøre drosje for 120 spenn. Til Klepp Stasjon.
Stoppet mitt heter visst Øksnevadporten.