Innlegg

Viser innlegg fra november, 2014

Hopalong Cassidy fra det ene til det andre

Jeg antar at Siloslåtten kanskje er litt smalt for noen av mine lesere. Jeg kunne skrive om min tid i pelsdyrbransjen, det er enda smalere. Og en dag vil jeg gjøre det, kanskje den dagen det blir forbudt, men det er visst ikke ennå. Selv om lampene blinker.

Folk har mer sympati med rever i bur enn de har med mennesker i bur. Folk har mer sympati med avliva bikkjer enn tiggere på gata.
Og dette er den verden vi prøver å oppdra ungene våre i. Det var kanskje noe av det jeg hadde grua meg mest til da jeg fikk unger, til å manøvrere med kløkt på den store elven som heter livet, langt oppe i den smale bekken av gull som kalles Overfloden.

Så langt har det gått greit, selv om Ingrid allerede i en alder av fem stiller spørsmål som jeg - i en alder av 44 1/2 - sliter med å gi tilfredsstillende svar på. Jeg har brukt store deler av mitt voksne liv på å se etter og forstå nyansene. Men det er ikke alle som kan forstås. For Overfloden er bare for dem som tenker mest på seg selv. Og noen har pad…

Slåttekarer

Bilde
Siden jeg er blitt byas ser jeg det som viktig å fortelle om min fortid som lannas. det er ren folkeopplysning i en tid der fôrhøsteren snart ikke er å se lenger, med sin svaneaktige hals mot sommerhimmelen.

Jeg var tolv første gang jeg var med i siloslåtten hjemme på Kåda. Det året var Bergljot også med. Hun var sterkere enn meg, og tøffere. Turte hoppe fra banen selv om det var firefem meter ned. Suget i magen, den myke landingen i det nyslåtte gresset.
Vi hadde avløser på den tiden, som mer eller mindre gjorde de oppgavene de ble satt til av Far. Stelte dyrene, hogg ved, fiksa på gjerdene, horva, kjørte kunstgjødsel og var med i slåtten.

I siloslåtten stilte vi alltid med fullt lag. Det gjaldt å nytte været. Var det mulig så var far i gang allerede før doggjå hadde gått ut av gresset, mens melkemaskinen ennå durte og gikk. Da kjørte han ut på egrå med Massey Ferguson-traktoren som var fra 1966. Han heiste kroken ned, satte tilhengeren fra seg, parkerte Masseyen og gikk bort til Jo…

Matt

Da jeg var barn lærte jeg mange spill.

Ludo
Monopol
Mattis
Amerikaneren
Idioten
Krig
Gris
Vri åtten
Yatzy
Kasino
Lygen
Whist
Stigespill
(Bridge)

Det er de jeg kommer på.  Bridge står i parentes fordi jeg egentlig ikke kunne det. Men spilte det gjorde jeg.

Felles for alle disse spillene er at det er noen som vinner og noen som taper. Dere ser kanskje at Sjakk ikke er på lista mi. Vi spilte ikke sjakk hjemme hos oss, og jeg vet ikke om det var fordi vi var bønder, men vi spilte jo ikke Bondesjakk heller, så det gir ingen forklaring.

Det er som Trond Viggo sier Hvis noen hadde fortalt meg i 1978 at i 2014, at folk ville sitte å se sjakk på fjernsynet, så hadde jeg ledd meg i hjæl.

Bjartis savner Derrick. Det gjør ikke jeg, men av to uendelig kjedelige ting som kan vises på fjernsyn, så vinner sjakk. Det er kjedeligst.
OK, så er han ene norsk, men det skjer jo ingenting. Sjakk er brettspillenes svar på Hurtigruta minutt for minutt. Time etter time med to dresskledde folk som flytter brik…

Med rødmen i kinnene

Jeg hadde tenkt at mitt neste blogg-innlegg skulle handle om skriving, om alle de årene da jeg gikk rundt med papirlapper i lommene og stanga imot en usynlig vegg. Som viste seg å være meg selv. Formidling er en kunst, det krever først og fremst at man har noe å si.

Jeg satt ute på IKEA i går, mens ungene lykkelig begravde hverandre i myke tøyballer i Småland, og Rållså jaget rundt i butikken, på jakt etter effekter som hun skulle bruke i jobben sin.
Jeg hadde glemt boka mi, så først surfa jeg formålsløst omkring på internett, uten å bryte overflaten en eneste gang.
Så rota jeg omkring i lommene på jakken, og der lå det ei notisblokk som jeg hadde skrevet handlelapp på da jeg hadde planleggingsdag med ungene.

Jeg begynte å skrive, om rarehuset og disse papirlappene og A4-arkene som lå og fløt med halve tekster og halvdårlige ideer på broken english, som etterhvert havna i ei skuffe eller eske, for så å finne veien til søpla, hvor de strengt tatt også hørte hjemme.

Men de fra i går lig…

The truth is out there

Jeg blir liksom ikke helt ferdig med UFO Rogaland. Jeg har brukt en stor del av uka til å sammenligne dem med andre konspirasjonsteoretikere og sekter og ekstremister.
Er de så mye verre enn foreksempel Jehovas Vitner? Eller IS? Eller de høyreekstreme? Eller de venstreekstreme?
Kan man sammenligne elitene i UFO-konspirasjonen med Satan i Kristendommen? Eller Jens Stoltenberg i Nassenes univers? Er den påståtte microchippingen ekvivalenten til det verdslige eller ugudelige eller vantro? Djevelens ord?
Jeg vil kanskje si at gjengen der borte på bydelshuset var langt mer harmløse enn andre ekstremister. De springer ikke ned dørene våre slik som Jehovas vitner gjør. De stjeler ikke våpen og gulper ned kommentarfeltene slik som de såkalte nasjonalistene gjør.

Det er lenge siden jeg har deltatt på noe kristent arrangement, men slik jeg opplevde det på den tiden, så var det et ganske tungt press på oss ungene, det som ble sagt ble presentert som sannheter , og slikt skal man ikke utsette un…

Jag er inte rasist, men..

Det ble pause, og siden vi satt bakerst var vi først til det som på foreningsspråket heter 'noko å bita i'.

Spacecookies var det skralt med, men rikelig med sjokolade og potetgull og kaffe og kaker, og vi tok godt for oss, og mens vi sto der kom det ei dame bort og lurte på 'om vi var interressert i sånnåge'. Og hvor vi hadde funnet informasjon om arrangementet.
Bygdadegosen så ned i golvet og ville ikke si noe, men jeg forklarte at jeg hadde sett en plakat på kulturhuset, og at vi bare var nysgjerrige.
Vi gikk ut og drakk opp kaffen vår der, og jeg røykte en sigarett mens vi snakka lavt sammen, og da vi kom inn i salen igjen, satt det en fyr inne i en krok og spilte gitar til Comfortably Numb av Pink Floyd. Oppå plata liksom, og det syntes jeg var stas, og etterpå dro han Tears in Heaven av Clapton, og var helt klart i flytsonen. Det var som om han spilte fra en av Mix-tapene mine fra 1992.
Bygdadegosen sprang ut etter mer sjokolade, og hun med de fantastiske konspir…

Paranoid Android

Det sies at man skal respektere folks tro, for det er personlig og alvorlig, og privat.

På Fredag skulle jeg egentlig ha vært i Alsvik og sunget inn en låt sammen med Timmy, men da han avlyste hadde jeg et annet arrangement i tankene.
Jeg kom nemlig over en plakat fra en organisasjon som kaller seg UFO Rogaland nede på kulturhuset sist Søndag. Om et åpent arrangement i Bekkefaret Bydelshus.
Riktignok var inngangspengene i stiveste laget - 200 kroner - men jeg fikk med meg Bygdadegosen, og sammen rusla vi ned til bydelshuset i den mørke Novemberkvelden, klare for å få en dose innsikt i hva som foregår på alternativfronten. Og det er visst en hel del.

Det var helt tomt i inngangspartiet til storsalen, men i kjelleren dundret bassen fra fritidsklubben, så det var tydelig at det var litt av hvert på gang i Rekkefaret denne Fredagskvelden. Lenger inne satt det en mann og tok inngangspenger. Vi betalte og gikk inn i salen - hvor de snaut hundre fremmøtte satt og kikka på et lite lerret. De…

Bit for bit. Bilde for bilde.

Jeg tenkte jeg bare  skulle begynne med en bokstav og se hvor det tok meg.

A A er den logiske plassen å begynne. Da har  jeg liksom ryggen  fri. Man kan  ikke bare begynne med B og ignorere A. A-oppgavene i matematikken var alltid de enkleste, og  de eneste jeg hadde noen reell sjanse til  å  løse.
Det er mange fine ord som begynner på A. Algebra, Alnabru, Antologi, Akilles . Albatross.
Det er  en fin og åpen bokstav å synge. Den første jeg lærte meg å skrive.
Før bokstavene ble til ord og setninger som skulle gi en eller  annen form  for mening.
Knut Arve og jeg. Syv år. Nakkene bøyd over bøkene. Høyre neve knytta. Håndbaken banket rytmisk mot pulten. Eg - hei-ter O-la. Eg - er - ein gut. Eg - har - ei - sil. Vi hadde ålreit dreis på lesinga, begge to, under Knut sitt myndige blikk. Noen ganger slo jeg hånda så hardt ned i pulten at den var helt øm etterpå. Det var fine år, der. De første på barneskolen. Det  gjorde liksom ikke noe at man var litt vimsete. Det var 70-tallet og grus…

Klepp Stasjon

Bilde
Nede på stasjonen, tidlig en morgen
står alle togene så fint på rad
mannen i lokomotivet sveiver på et håndtak
tsjtsjtsjtsj!  Toget går

Jeg står der jeg også, på stasjonen. Venter på Trønderdegosen - men han skal til Sandnes - jeg skal til Klepp Stasjon.
Og trønderdegosen kommer - med all sin verdensvante ekstravaganse - og jeg står over en automat for å kjøpe billett til Klepp. Stasjon.
Det har blitt lettere for oss retningsløse etter at GPS-en kom. Det er som å ha noen som dytter deg avgårde i riktig retning, eller som ihvertfall har en formening om hva riktig retning egentlig er.

Automaten ignorerer alle mine forsøk på å kjøpe billett til Klepp Stasjon. Så jeg kjøper til Klepp istedet.
Burde være grei skuring. Jeg har veibeskrivelse på en mail på telefonen også.

Jeg liker togperronger. Den lett hektiske stemningen, mennesker som haster til og fra. I Stavanger står damploket Hugin til pynt inne i avgangshallen. Det lukter pølse fra Narvesenkiosken. Det sitter noen mennesker på de hard…