mandag, november 24, 2014

Hopalong Cassidy fra det ene til det andre

Jeg antar at Siloslåtten kanskje er litt smalt for noen av mine lesere. Jeg kunne skrive om min tid i pelsdyrbransjen, det er enda smalere. Og en dag vil jeg gjøre det, kanskje den dagen det blir forbudt, men det er visst ikke ennå. Selv om lampene blinker.

Folk har mer sympati med rever i bur enn de har med mennesker i bur. Folk har mer sympati med avliva bikkjer enn tiggere på gata.
Og dette er den verden vi prøver å oppdra ungene våre i. Det var kanskje noe av det jeg hadde grua meg mest til da jeg fikk unger, til å manøvrere med kløkt på den store elven som heter livet, langt oppe i den smale bekken av gull som kalles Overfloden.

Så langt har det gått greit, selv om Ingrid allerede i en alder av fem stiller spørsmål som jeg - i en alder av 44 1/2 - sliter med å gi tilfredsstillende svar på. Jeg har brukt store deler av mitt voksne liv på å se etter og forstå nyansene. Men det er ikke alle som kan forstås. For Overfloden er bare for dem som tenker mest på seg selv. Og noen har padla opp dit selv, mens andre - sånne som oss - har bare latt seg føre med av strømmen.
Jeg har brukt enda større deler av mitt voksne liv på å beherske fotballspillet FIFA - ihvertfall i målbare timer - og sånn sett har jeg vel ikke bidratt noe større til mer frihet eller likhet eller brorskap enn noen annen, for å si det sånn.
Det første FIFA-spillet mitt var FIFA 04, med Michael Owen på topp sammen med Emile Heskey. Jeg hadde bare ett angrepstrekk, men det virka til gjengjeld hver gang. Jeg bøtta inn med mål den sesongen der. Og det var Heskey som scora målene. Det gjorde vanligvis ikke originalen. Han føyer seg vel inn i rekka av utskjelte Liverpool-spillere, sammen med Fernando Morientes og Neil Mellor (som riktignok var local lad, og ble matchvinner på overtid mot Arsenal den sesongen der). Sånn sett så er jo ikke Mario 'Super Mario' Balotelli noe brudd i tradisjonen, bortsett fra alle hårsveisene og blingblingene og gullskoa og alle videoene på youtube, foreksempel den der han tilsynelatende ikke klarer å kle på seg en treningsvest.

I natt jobber jeg natta. Det er vindstille, Gandsfjorden ligger blank. Lossetårnene står og durer og rister og drar opp mais og Roepellets. Jeg sitter i lossetårnet og leser Kjartan Fløgstads Grand Manilla for andre gang. Den er fin, altså. Og jeg er litt sur på meg selv fordi jeg ikke fikk med meg den turneen han hadde sammen med Cathrine Sandnes i anledning at den var plukka ut til Hele Rogaland  leser - bok i høst.
Jeg er jo ikke noe utprega nattmenneske. Jeg jobba natta i går også, åtte timer med ei hakke nedi en tank. Surstoffmaske, sikringssele, fjernkontroll til stolheisen, walkie talkie. Jeg var hjemme klokka halv fire. Ryggen min er som ei fjellbjørk i dag, jeg har sår i nevene etter vannblemmene, men det gjør ikke så mye.
Det er verre at jeg ikke får den søvnen jeg trenger, at det liksom er en summetone som går som en streng igjennom kroppen. At alt vibrerer. Men hva gjør man vel ikke for litt ekstra penger?

Jeg tror dette er en slags personlig rekord i usammenhengende blogging. Men det meste er sant, og siden jeg er redaktør, så er det jeg som bestemmer hvor lavt lista kan ligge.

1 kommentar:

Anonym sa...

Flott blogging; jeg synes det er god sammenheng i innlegget.