Klepp Stasjon


Nede på stasjonen, tidlig en morgen
står alle togene så fint på rad
mannen i lokomotivet sveiver på et håndtak
tsjtsjtsjtsj!  Toget går

Jeg står der jeg også, på stasjonen. Venter på Trønderdegosen - men han skal til Sandnes - jeg skal til Klepp Stasjon.
Og trønderdegosen kommer - med all sin verdensvante ekstravaganse - og jeg står over en automat for å kjøpe billett til Klepp. Stasjon.
Det har blitt lettere for oss retningsløse etter at GPS-en kom. Det er som å ha noen som dytter deg avgårde i riktig retning, eller som ihvertfall har en formening om hva riktig retning egentlig er.

Automaten ignorerer alle mine forsøk på å kjøpe billett til Klepp Stasjon. Så jeg kjøper til Klepp istedet.
Burde være grei skuring. Jeg har veibeskrivelse på en mail på telefonen også.

Jeg liker togperronger. Den lett hektiske stemningen, mennesker som haster til og fra. I Stavanger står damploket Hugin til pynt inne i avgangshallen. Det lukter pølse fra Narvesenkiosken. Det sitter noen mennesker på de harde trebenkene som vender mot Breiavannet. De fleste sitter med nesen ned i en skjerm. De yngste har hodetelefoner.

En stemme over høyttaleranlegget supplerer skjermene med informasjon om ankomster og avganger.
Det er ikke akkurat som Hamburg, dette her. Eller Paris. Det er fire spor. På en endestasjon. I en by som egentlig ikke har noen tradisjon for kollektivtransport.

De fleste jobber på Forus. Men toget går ikke dit. De sitter i hver sine biler og stanger til og fra.

Da jeg nylig var i Oslo, fikk jeg et flashback til det året jeg var i millitæret. Den åndssvake grønne permuniformen fra heimevernet. Det var horder av oss på Søndagskvelden nede på Oslo S. Unge gutter i førstegangstjeneste.
Det var en jeg snakka med som hata Blitz. Han ville angripe Blitz, sa han. Jevne Blitzhuset med jorda. Jeg visste ikke hva han snakka om. Jeg tenkte på jenter. Sammenhengende hele året. Mens jeg pussa sko, mens jeg strevde med sengestrekken, mens jeg fikk kjeft av befalet fordi jeg hadde glemt å låse inn geværet mitt. Mens jeg var på øvelse ute i de dype skogene rundt Kongsvinger.
Men særlig på Oslo S, som var så lada av gjensyn og adskillelse.
1988 var et år i lengselens tegn.

Vi går på toget, Laff og jeg. Han er en av mine nærmeste, kjenner jeg. Av dem som ikke har samme blod som meg. Vi er innstilt på samme kanal.
Han går av på Sandnes. Jeg rister videre. Det er ingen stasjon som heter Klepp Stasjon. Jeg går av på stasjonen som heter Klepp. Men det er visst feil. Jeg driter meg ut og må kjøre drosje for 120 spenn. Til Klepp Stasjon.
Stoppet mitt heter visst Øksnevadporten.

Kommentarer

paaskeharen sa…
Stjal forøvrig bildet på google.
Hver gang det kommer nye innlegg fra deg, blir jeg like glad.
Anonym sa…
*
Gro
paaskeharen sa…
Tusen takk! Og i lige måde.
MM sa…
På bybanen i Bergen heter stoppet ved jernbanestasjonen "Nonneseter".
Go figure.
Vet du ikke det, er du historiløs. Eller eventuelt turist.

Påskehare, jeg føler meg fremmed og litt forvirret. Det er så hvitt her inne. Og ja, det er lenge siden jeg har vært på besøk. Heldigvis er jeg ikke din eneste leser.
paaskeharen sa…
Gro: Takk for stjerna.

Monstermamma:Takk for kommentaren. Jeg har savnet humoren din og ditt skjeve blikk på virkeligheten. Jeg kikker innom bloggen din et par ganger i uka, og det er alltid en fest når du har oppdatert. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skifta til hvitt. Svart har alltid vært mitt førstevalg som farge. Det var noen lesere som ba om det (tror det var Gro), og så tenkte jeg at hvis jeg får det til, så hvorfor ikke? Det blir lettere å lese, uten at innholdet nødvendigvis forandrer seg så mye. Ellers så er jo layouten (er det det heter?) like rotete som før.
Jeg er ingen tilhenger av helhvitt interiør, men når det kommer til leservennlighet er sort på hvitt å foretrekke. Vær så snill, ikke eksperimenter noe mer, la det forbli lyst.

Populære innlegg fra denne bloggen

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Lagelig til for høgg

Om mørke