tirsdag, november 30, 2010

Pusling

Da far var liten gutt ble han bundet i en sele med tau til en busk i hagen. På denne måten løste farmor og farfar problemet med å ha ham stabbende rundt beina og være en fare for seg selv eller sine omgivelser.

På 40-50 tallet var barn mest i veien. Fram til de kunne begynne å gjøre nytte for seg i 7-8 årsalderen.

Dette sier jeg mest for å trøste meg selv.

Det er ikke timer nok i døgnet til å få meg til å føle meg som mer enn en middels bra pappa. Jeg elsker barna mine. Jeg har valgt å gå ned i stilling for å kunne være hjemme med dem. For å lære å kjenne dem før institusjonene overtar dem og jeg bare får se dem et par timer om dagen. Muligens med unntak av i helgene. Og da må jeg kanskje slite gameboyen ut av hendene på dem for å få oppmerksomheten deres.

Jeg har nok allerede byttet flere bleier enn far rakk å gjøre i sitt 63 år korte liv. Jeg vet hva som gjør dem glad. Og hvordan jeg kan trøste dem når de er lei seg. Jeg vet hvordan de ligger i sengene sine etter at vi har lagt dem. Endre feil vei. Oppå dyna. Ingrid på siden. Som om hun sovnet i det jeg forlot rommet. Pusten hennes går helt stille.
Jeg pleier å sitte på gulvet med dem og bygge med klosser. Putte plastfigurer oppi bøtta. Det var den runde klossen. Hvor tror du den runde klossen passer? I det stjerneformede hullet? Jaja.
Jeg tror ikke at noe medlemskap i mensa er nært forestående. Hverken for meg eller dem. Men mensa er kanskje verdens dummeste og mest selvhøytidelige klubb, så det plager meg ikke.

De er koselige og glade barn og jeg er helt sikker på at den kjærligheten Rållså og jeg føler for våre små er gjensidig. Men dagene er korte og fylt med rutiner som gjør dem nesten like. Man får såvidt tid til å holde det noenlunde rent og ryddig. Vaske klær. Støvsuge. Bare å kle av og på dem er et halvtimesprosjekt nå på vinteren.
Jeg har brukt TIMER på å lete etter Ingrids tøfler.

Sånn går tiden.

fredag, november 26, 2010

Videre

Det har allerede gått en måned siden vi mistet far. Livet går sin skjeve gang for oss som er igjen.

Våre to små grøtdrevne snakker litt, skriker litt og ler mye. Tuller rundt på gulvet, gjemmer seg i krokene, soper med seg klær og ting de finner på bord og benker. Kaster ting i gulvet og roper BÆNG! De er i det hele tatt veldig trevne - som vi pleier å si på krøkkje - på bokmål kan det oversettes med å være i godt slag.

Selv er jeg litt opp og ned. Når jeg passer de små er det såpass travelt at det ikke er plass til så mye annet. Jeg har tatt av 15 kilo siden jeg ble pappa. Det sier vel det meste. Så lite har jeg ikke veid siden en gang på midten av åttitallet. Bror min er 115. Så fikk jeg sagt det også. Men han har jo ikke unger.

Jeg har etter mye om&men meldt meg på et fagbrevkurs. Og det at det skulle bli logistikkfaget som skulle lokke meg tilbake til skolebenken igjen er vel noe av en sensasjon. Det er èn kveld i uka fram til sommeren, så det er jo overkommelig. Det er mange hyggelige folk som deltar på kurset. Men ingenting av dette overskygger det faktum at det er et løkfag.

Sist Lørdag var jeg på den årlige bassefesten hos Ralf. Det var en fin gjeng. Mange bra folk som jeg ikke ser så ofte som jeg skulle ønske. Og fiskesuppen var veldig god. Jeg var innom hos Lars Magnus også - hvor det ble avholdt juleøl-smaking - og så reiste jeg hjem med elleveferja.

jeg lurer på om Jaggis ligger våken om nettene og angrer på at utdelingen av fjorårets fredspris gikk til Fitzgerald 'Oh, what a great change I'll make' Mobama. Det burde han gjøre, den sullemikkelen.

Rållså og jeg har solgt leiligheten og slettet gjelda. Ute er det kaldt. Og noen steder inne også.

onsdag, november 17, 2010

Kjære Far.

Jeg har ikke skrevet direkte til deg på over tjue år, og da var det for å be deg om
en tjeneste for å fikse noen permisjonsgreier da jeg var i militæret. Du svarte og fikset som den selvfølgeligste ting.

Jeg vet ikke om det går an å blogge til deg - om deg - for deg nå - uten at det blir sosialpornografisk. Men jeg kan aldri blogge mer hvis jeg ikke skriver om dette. det er for svært. Det ligger som et digert fjell midt i stien jeg går på.

Jeg kunne ikke fatte det da Rållså fortalte meg at du var død.

Det var som en vegg falt ut i meg. Du skulle ikke reise fra oss ennå. Du var bare 63 år. Du var så vital og levende. Det er faen ikke rettferdig.

Da jeg var liten var jeg redd deg. Du var ganske autoritær da. Alle ettermiddagene du satt og voktet meg for å få meg til å spise opp fisken som var lagt på tallerkenen min. Jeg som satt og brakk meg av fiskelukta. Mor som ba om at jeg måtte få slippe.

Du hatet juks og løgn og fanteri og sniking og luring og uærlighet. Og som barn og ungdom var jeg ganske snikete. Unnvikende. Feig. Jeg er vel ikke helt fri ennå.

Du hadde slik en voldsom kraft i deg. En kraft jeg ikke har sett i noe annet menneske. Du sparte deg aldri.

Uka fra du døde og frem til begravelsen var et vakum. Det var så mange tanker som surret i hodene våre. Mest av alt var det dette ubegripelige, bunnløse savnet. Det er der ennå.

I tillegg lurte vi på hva i all verden vi skulle gjøre med gården. Alle sauene. Da jeg la hodet på puta hjemme på Sørpeland hørte jeg breking og sauebjeller. Tanken på å måtte jage dyrene dine på slaktebilen var tung. Livsverket ditt.

Da jeg snakket med deg dagen før du døde sa du at I VINTER SKA EG HA 150 SAUER. Du var i strålende humør da. Du hadde gravemaskin på gården. DET E ALTSÅ EIN NYDELSE Å SJÅ AN SNU KVAR SKOFFA. Det kalles visst arbeidsglede og nydyrking var det kjekkeste du visste.

De fant deg i traktoren. Ved siden av veien. Med sauer i tilhengeren. Motoren i gang. Stella var med deg på den siste turen din. Trofast til det siste. Jeg innbiller meg at du ville foretrukket å reise på den måten. Men ikke nå. Ikke på lenge ennå.

Dagobert og Ninni vil overta gården. Jeg skulle ønske du kunne oppleve det. At du hørte dem si ordene. Da ville du blitt glad, far. Jeg vet du tenkte mye på det med gården. Om hvordan framtida ville bli. De er gode folk. Det blir nok bra. Mor pustet lettere etter at de fortalte det. Alle syntes at det var godt nytt. Alle vi søsknene og naboene. Alle som var glad i deg. Vi savner deg sånn.

Masse folk har sendt blomster og vært innom i huset deres. Folk har stått i kø for å hjelpe oss. Vi har opplevd det som nært og ekte. Telefonen har gått varm av tekstmeldinger og oppringninger.
Du var jo en sånn selv. Som var der for andre når de ble syke eller sleit med noe. Ringte og gikk på besøk til gamle onkler og tanter. Du gjorde det som om det skulle være en selvfølge.

Dagobert og jeg kjørte eskorte for deg bak bårebilen fra sykehuset. Jeg signerte for ringen og klokka di. Det veide så tungt i hånda mi.
Det stokk i meg da vi så kista di for første gang. Den var trehvit. Uten gullbeslag og plysj og ornamenter. Snobbefri. Du var aldri noen snobb.

Da vi kom fram til kapellet ventet familien der. Og vi fikk se deg oppi kista. Du hadde dressen på. Dressen med Lions-nåla. Det blei en del grining. Du var så kald på hendene og i ansiktet da jeg klemte deg. Det var tungt for oss. Men jeg følte meg litt bedre etterpå. Det var som om noe av din styrke hadde smittet over på meg. Som om du forventet at 'dette burde vi da fikse'.

Jeg så at du hadde reist. Du var ikke der lenger. Bare skallet ditt. Jeg hjalp til med å skru på lokket.

Vi grudde oss veldig til begravelsen. Visste at det kom mye folk for du engasjerte deg høyt og lavt hele livet.

Kirka var vakkert pyntet i sterke fager. I rødt og gult og oransje. Blomstene og sangene skulle speile deg. Den fargerike personligheten din. Jeg sang for full hals. Det var godt å synge selv om gråten snurpet stemmebåndene og gjorde noen av tonene skjeve.

Det var meldt så dårlig vær. Da vi bar kista di ut av kirka til outroen av 'jeg er en seiler på livets hav' og kirkedørene åpnet seg slo en voldsom byge imot oss. Jeg klarte ikke å løfte blikket da vi gikk igjennom kirka. Jeg så ingen mennesker utenom mor og søsknene mine. Men jeg følte dem som en stor og varm vegg av sympati og medfølelse.

Det er ikke så ofte det er begravelser på den vesle gravplassen over huset på Radøy. Vi kjørte den drøye mila bak bårebilen og da jeg så i speilet så jeg en kjempelang kolonne av biler som fulgte bak oss. Og en buss. Været ble litt bedre og 'finsk fjernsynsteater-faktoren' ble mindre enn vi hadde fryktet. Kista di som ble senket ned i jorda. Et hav av folk. Snufsing og spredt gråt. Det var jeg som skulle takke de fremmøtte på vegne av familien. Stemmen min ble tynn da.

Da jeg løftet blikket så jeg Runar, Arnstein, Einstein og Candy. De var der for meg. Det var dypt rørende og uventet. Jeg klemte dem hardt etter tur. På vei til minnestunden så jeg den brede ryggen til Reinert også. Senere fikk jeg vite at det var enda flere av 'mine' folk som var der.

I minnestunden sto vi fem søsknene sammen og talte til deg - om deg - for deg. Det var mindre krasst enn i sekstiårsdagen din for drøyt tre år siden. Det var bare fint. Det var mye fint å si.

Og de som fulgte på lista var også fulle av lovord om hvilken helstøpt, ærlig og kraftfull venn de hadde mistet. Vi delte deg med mange og de kjenner tomrommet de også.

Jeg kunne visst ha skrevet en bok om deg og meg. Og om forholdet oss imellom. Men det får bli en annen gang. Ingrid og Endre får aldri bli kjent med deg og det er forferdelig synd. Og jeg må prøve å tette igjen den veggen som mangler med noe provisorisk.

Og gå videre.