onsdag, juli 31, 2013

One of these nights

Ti organisasjoner jeg aldri kommer til å bli medlem av.

Mensa 


Høire


Statskirken


Frimurerne


Vigrid (og omegn)


Sir Alex 'oh, what a red nose I've got' fanclub (og omegn)


Avholdsrøyrsla


Stopp Bomringen


Ok, jeg kom bare på åtte.
Innspill? Jeg kunne selvsagt nevnt nær sagt alle organisasjoner som i seg selv utelukker middelaldrende menn av norsk opprinnelse. 4H og lignende.

En dag skal jeg ramse opp de jeg faktisk er eller har vært medlem av.



En navnebror

Rållså fant han her danskeren ved en feiltagelse i går.

http://paaskehare.blogspot.no/

Uten sammenligninger forøvrig.

tirsdag, juli 30, 2013

Har du noe ull

Jeg nevnte saueutstillinger. De var en årlig happening i Askvik, på plassen der samfunnshuset står nå.

Jeg antar at det kan virke eksotisk for en del av mine mer urbane lesere. Smalt. Sært.

Både Bergljot og jeg hadde sauer. Dette var et ledd i fars kampanje for å få oss interresserte i husdyrhold og gårsdrift.
Vi hadde først en sau sammen som het Sisi, men som måtte slaktes fordi hun hadde tilbøyeligheter til å la seg friste av blomstene som prydet gravene på gravplassen. Hun hoppet opp på steingarden og ned på gravplassen, og tok for seg av både stemorsblomster og tulipaner og rosebusker. Dessuten lærte hun opp avkommet til samme type handlinger (som ble fordømt i krasse ordelag fra min far). Jeg tror nesten helt sikkert at han kalte henne et Jevla Rauhål, og til slutt måtte hun bøte med livet.

Far hadde bare spælsauer på denne tiden, de er lette og spretne og har mange farger, og øynene deres er gule. De har et urblikk. Nesten drageaktig. De er også kjent for sine gode morsinstikter og livlige temperament.

Min andre sau het Brilla. Far tenkte at det kunne være kjekt for meg å ha en sau som jeg faktisk kjente igjen. Brilla hadde sorte ringer rundt øynene. Så kan dere jo gjette på hvor navnet kom fra. Alle fars sauer hadde navn på den tiden.
Og han kunne dem alle sammen. Og han kjente dem igjen igjennom en kikkertlinse på kilometers avstand.

Har man sett en sau, så har man sett en sau, og da vet man hvordan den sauen ser ut. Gammelt jungelord.

Jeg kjente bare igjen et par, hvor Brilla var den ene. Jeg sto opp på nettene når det var lamming, det var uendelig spennende. Hun var en strålende mor, og fikk to lam hvert år.
Hun gikk på akkurat samme plass i heia hvert år. Hun var ikke av dem som klauv til topps oppunder Indrejordsnuten eller satte seg i skårfeste.

Hun var staselig når hun kom hjem fra sommerbeite, med klare farger og ull som hang nesten helt ned til bakken. Ett år fikk hun to lam - og det ene ble satt på - og fikk navnet Panda. Så kan dere jo gjette på hvordan hun så ut.

mandag, juli 29, 2013

Images

Jeg fant en filmrull i dørlommen på mors bil.
Jeg holdt den opp foran mor mellom tommel og pekefinger.

Ein filmrull.

Ja. Æ veit det.

Den må ha vært far sin. Jeg puttet den i lomma. Jeg vet ikke helt hva jeg venter å finne når den blir fremkalt.
Det eneste som er helt sikkert er at det ikke kommer til å være noen bilder av han. Selv om jeg skulle ønske at det var.
Han figurerte aldri foran sitt eget kamera. Kanskje rullen inneholder bilder fra en fagtur,  med aldrende menn som hadde verv i sau og geit, eller Bondevennen. Det finnes en del sånne bilder fra før - av talerstoler og festmiddager - i den store, brune pappesken som har tjent som fotoalbum i femti år. Ansikter uten navn. I lett blanding med familiegreiene. Juler og nyttårsaftener og fødselsdagsselskap, barnedåper, navnedager, konfirmasjoner. Ekser og Yer, dyrkningsprosjekter, hyttebygging, saueutstillinger (ja, de fantes, og for alt jeg vet så finnes de fortsatt), gjeterhunder, Lillebror i kjeledress.
Han tok mye bilder, far.

Jeg husker han ble snurt da mor kjøpte kamera til ham som ikke var heldigitalt. Det var begrunnelsen som gjorde ham snurt. Hun trodde ikke han behersket teknikken.
Det har jammen skjedd mye på de årene som har gått siden.
Alt er digitalt og lagret i små kort eller pinner eller i krinkelkroker på intranett, hvor bare politikere fra Høyre kan finne det hvis man ikke er forsiktig.

fredag, juli 26, 2013

Pingle

Jeg er virkelig ikke helt komfortabel med Twitter. I går twitra jeg:

Er det tilfeldig at initialene til Gro Harlem Brundtland er GHB? Jeg bare spør.

Selv syntes jeg at det var ganske så morsomt, men så slo det meg at det fikk meg til å fremstå som en som liksom hata GHB (personen), og at det gjorde meg til et av de mange trollene som vralter rundt og grumser til kommentarspaltene på intranett..

Jeg er jo ikke det. Jeg liker bare tilfeldigheter. Jeg har tilogmed fått autografen til GHB - i en Wenche Foss - biografi. Som riktignok ikke var til meg. (Verken boka eller autografen).

Jeg slettet den. Tweeten.

Pingle.

torsdag, juli 25, 2013

Stikk å piss

Jeg tenkte nok at det kunne skje, men da jeg så bilde av det mutte oppsynet ditt fra Melbourne så var jeg sikker i min sak. Og du beholdt det sure trynet - selv da 100 000 Australske Pool'-fans gikk bananas da du ble byttet inn.
Først skyldte du på de engelske avisene. Du sa at de var ute etter deg, du følte deg urettferdig behandlet. Vi støtta deg i rasismesaken. Vi støtta deg etter den pinlige biteepisoden.Jeg rødmer fortsatt etter den.. Du har satt forholdet på prøve, for å si det sånn, men er det nok, din lille rotte.
Nå får Arsenal slite med deg.

PS: Lukk døra etter deg når du går.

PPS: Jeg håper at dattera di har arva tannstillingen din.

Adjø, Anonymitet

Dette har hendt:

Jeg fikk en tekstmelding fra Rållså en dag i April om at det var noen som likte bloggen min. Denne 'noen' likte den såpass godt at hun ville ha meg med på en 'turnè'. (Det må presiseres her, at det ikke var snakk om en bule til bule-turnè som jeg er vant til fra mine dager i rockens tjeneste.

Rållså la ved et telefonnummer. Jeg sa ja. Hun trengte ikke å smigre meg så mye engang. Det er tre til. Som er mer strømlinjeforma enn meg.

Og så gikk det noen uker, og så fikk jeg se turnèlista, og på den sto BÅDE Hjelleland OG Sørpeland.

Jeg er død som ei sild, tenkte jeg.

Adjø, anonymitet.

Så det jeg måtte gjøre da, kjære lesere, var å gå igjennom ALLE de over tusen postene jeg har krotet de siste sju åra, og fjernet dem som setter min familie eller mine venner i et suspekt lys. Det dreier seg om omtrent femti skriverier.

Så nå er jeg ganske lei av Påskeharen. For å si det sånn.

Men det slutter ikke der. Det må jo også påvirke det som blir skrevet i tiden framover, så alle gamle røverhistorier fra hjemtraktene vil bli behandlet med enda større diskresjon enn før.

Jeg kommer aldri til å legge ut bilder av verken dere eller meg selv, men jeg kan ikke hindre at navnet mitt blir knyttet til denne bloggen.

Ø

mandag, juli 22, 2013

Jeg gikk meg over sjø og land

I went with the ferry across the fjord
Ze Germans and French were all aboard
And I promised - it aint gonna rain anymore
I would hide behind shades

Ich nehme ein Taxi
Ein Taxi von Tau
Ich gehe nach Alsvik
Das grünen Wald
Det e sommar nå, øve alt.

Jeg orker ikke å rime på utenlandsk mer. Gikk litt tom på oppløpet.

Jeg var invitert på fest i anledning Timmi's giftermål på Lørdag. Alsvik er ikke akkurat verdens navle, der det ligger seks kilometer fra ferjeleiet på Tau.
Det går busser dit. Mandag-Fredag når det er skole. Den andre veien - mot Preikestolen - går det mange busser hele tiden.  Med Tyskere og Fransker og dansker og japanere. Men jeg skulle ikke til noen Preikestol.

Jeg gikk oppover og innover. Jeg var kledd i dress. På beina hadde jeg 'meiene' som Rållså og jeg kjøpte som scenesko til den siste Sør Amerika-turneen. De ser tøffe ut, og hvis man ikke skal bevege seg så mye så er de helt kurante. Til å vandre kilometervis langs riksveien var de derimot ikke så bra.

Jeg liker å gå. Det får meg til å føle meg fri.
Jeg liker lukta av lauvskog og følelsen av høysommer.

I den ene hånda bar jeg en pose fra det kongelige norske vinmonopol som inneholdt 1 flaske Chianti, 1 halvflaske Jamesons Whisky og 1 liter Baileys. Jeg føler det er naudsynt å påpeke at Baileysen var en gave til brudeparet.
Jeg stoppet med ujevne mellomrom for å ta slurker av Jameson-flaska og tenne en Camel.

Jeg føler meg så og si aldri kul. Kanskje det var dressen og meiene og solbrillene. Kanskje det var brennevinet. Men på tur innover nordre strand følte jeg meg som en Cowboy-helt fra en Eastwood-film. Jeg mangla bare salen over skulderen.

Jeg haika ikke. Jeg gikk.

Det var en del biler som kjørte forbi meg, og de som kom imot vridde nakken da de passerte. Noen lo åpenlyst. Kulskapen var kanskje bare i hodet mitt, uten at det gjorde noe fra eller til.

Seks kilometer gikk på en time. Det er ikke verst på meier.


lørdag, juli 20, 2013

Tweet me like a fool ###

Midt oppi en tilstand av kjedsommelighet laget jeg meg en twitterkonto for å rope snappy ting ut i cyberspace.
Så langt har det vært en nedtur. For to dager siden hadde jeg tre følgere, men nå har jeg bare to, så det mangler litt på gjennomslagskraften. For å si det sånn.

Jeg følger Bård Tufte Johansen. Han er ganske morsom. Men mest blir jeg stressa av hele greia. Jo mer det twitres, jo mer føler jeg at jeg går glipp av.

Beklager hasj-taggene i åpninga her. Skal aldri gjøre det mer.

fredag, juli 19, 2013

Suplise

Det finnes mangslags overraskelser. Det finnes bra overraskelser, sånn som når det plutselig lå ei bok fra antibloggeren i postkassen min.
Da følte jeg meg utvalgt, og på en måte var jeg det også.
Og så finnes det slike som er så massive at man ikke har mulighet til refleksjon før etterpå. Fordi det er så sært og til de grader uventet at det bare setter deg helt ut.

I går kom jeg hjem fra jobb litt tidligere enn jeg pleier. Måkene hadde skremt meg såpass at jeg tok bilen.

Da jeg kom hjem sto hele leiligheten på hodet. Rållså laget tomatsuppe, og det var fire unger i alderen 3 til seks i fri utfoldelse over hele det relativt beskjedne arealet som utgjør vår bopæl.

To av dem var våre egne. To var naboens. De er bestevenner.

Sånn gikk det slag i slag. Ulvungene skulle fòres, det skulle slupses og slopses og gropses etter alle kunstens regler, og da det var over, ringte det på døra.

Suplise!

Der var Bergljot og ei amerikansk dame som heter Linda og de tre ungene hennes. En jente på fem og to på ti. Linda ville se tvillingene.

Da måtte hun jo få det. De ble parkert i sofaen. Og så måtte vi prøve å snakke med disse menneskene - på engelsk - for å overdøve den pinlige stillheten. Han som klarte seg best var nabogutten på tre år, som hengte seg på min søsters søster og viste henne brikkene i et lottospill som han plukket opp fra stuegulvet. Plomme! Eple! Kake!
Og så er det sånn når man får uventet besøk fra folk man ikke kjenner - at man gjerne vil framstå som gjestfri - selv om man ikke er det. Så da smiler man med på bildene, man poserer med ungene og later som om alt er helt topp.

So - how do you pronounce your name? - Your Dego - right?

No, I am Austin.

De to tiåringene så ut som de kjedet seg ihjel, og hadde det ikke vært for at jeg sleit sånn sjøl, så skulle jeg vist dem mer medfølelse.

Til slutt gikk de.

Jeg tilgir Bergljot for dette stuntet. Men det er bare såvidt.

torsdag, juli 18, 2013

HUSJ! GÅ VEKK!!

Jeg hater måker.
Ja, jeg vet at Odd Børretzen var ironisk da han sa det, og brukte det som en metafor for mennesker, men jeg mener det. Inderlig.
Overgangen fra syklist til fotgjenger har gjort meg til et legitimt mål for rasende fuglebeist og for å si det rett ut så er jeg livredd dem.
Som digre, hysteriske monster fra søppelhaugens innerste helvete angriper de IIIH! IIIH!
I går måtte jeg løpe i sikksakk med armene som skjold over hodet mens en av dritfuglene gjentatte ganger stupte ned mot hodet mitt IIH! IIH!  Gi faen, fuglebeist! Jeg ville ikke tatt i de jækla uskjønne ungene deres med en kjepp en gang.
Jeg har hørt at de er freda. Måkene. Ulven er èn ting, men måker? Ærlig talt. Hvorfor ikke frede rotter også? Og snegler? Og flåtten! DEN må vi frede. Og lakselus.

Jeg diskuterte problematikken rundt måkene med min sønn Endre, som snart fyller fire år:

Jeg er redd, Endre - hva syns du jeg skal gjøre?

Du kan jo bare sei HUSJ! GÅ VEKK!

Så det skal jeg prøve i morgen.

onsdag, juli 17, 2013

Die Winde am Kai


Jeg nevnte skogsmatrosen, Jon Michelets siste roman.
Jeg liker bøker om sjøen, som feks .Vi, de druknede. Om sjøfartsbyen Marstal i Danmark.
Jeg liker skildringene av kameratskapet, strabasene og havets uendelighet.
'Skogsmatrosen'  er på åttehundre sider, og den inneholder alt hva drømmerens hjerte kunne ønske seg av slike skildringer.
Det begynner i Januar 1940, vi blir kjent med Matros Halvor Skramstad fra Rena, som er atten år og har fått hyre som matros ombord på en titusentonner - lasteskipet Tomar. Andre verdenskrig er i anmarsj. Tyske ubåter jakter i farvannene rundt Storbritannia. Michelet beskriver sjømannslivet med nærhet og innsikt.
Hans kjærlighet til stoffet er romanens største styrke. Gir fortellingen liv. Man kjent med mannskapet. I løpet av de åtte hundre sidene ble jeg glad i dem. Beundrer dem for deres heltemot. Kjenner på deres angst. Griner med dem (inni meg) når de mister noen.

Dialogen er direkte og røff i kantene. Notatene fra dagboka til hovedpersonen er nesten naivistisk i stilen (kanskje ikke så unaturlig når hovedpersonen er atten år).  Normalt liker jeg best bøker som er skrevet med en viss musikalsk underfundighet. Det at Skogsmatrosen ikke er det gjør ingenting, når historien er så god og så spennende og så troverdig i seg selv.

Heldigvis kommer en oppfølger allerede til høsten

PS: Pluss i margen til Oktober forlag som fikk trykket boka i paperback til under tohundre kroner allerede et halvt år etter at den ble utgitt.

mandag, juli 15, 2013

Time Pieces

Det er nå en gang sånn i dette livet, at tiden innhenter oss alle. Da jeg var barn var jeg med på Yngres to ganger. Det var kristent så det sang,  men jeg tror det ble servert brus. Jeg var en sucker for brus. Men nå er jeg bakfull på vilde veier igjen.
Den siste gangen jeg var på yngres- i ei mørk stue en plass - der det hang ei bestefarsklokke på veggen som tikket med tunge, sørgmodige tikk. Der satt vi, bygdas håpefulle unger mellom sju og tolv år, og snakket om døden.

Lederen: Hvis alle er helt stille nå: for hvert sekund som klokka tikker så er det ett sekund nærmere til vi skal møte gud. Det er faen meg litt av en melding å gi til en tiåring.
Setter ting i perspektiv.
Jeg har absolutt ingen planer om å møte gud, og sjansen for at min gode venn Beelzebub noengang møter vedkommende er så marginal at jeg nærmest vil si at den er ikkeeksisterende. Men han bikka førti nylig med brask og bram.

Jeg traff Bubbs for første gang for tyve år siden, omtrent da jeg klatra opp i det nye livet og trakk stigen opp etter meg.
Hvis dere skjønner hva jeg mener.

Men i det samme treet klatra Beelzebub og Svennedine og flere som skulle bli bandkompisene mine. Jeg var jo helt ny for hele goth-greia. Skinnbukser og rytsjeskjorter og hatter og naglebelter og store blanke gitarer og scenerøyk og dekadanse. Og Sisters of Mercy (som jeg likte umiddelbart) og Fields of the Nephilim(som jeg ikke likte før det hadde gått mange år) og The Cure og Joy Division og mange mange flere band. Det var mye for en Vangsgut fra midtre Ryfylke å sette seg inn i.

Den første gangen Bubba og Ralf var på nachspiel hos meg, husker jeg at Ralf snøftet foraktelig da han tok opp den ene Delbert Mc Clinton-Cd'en min: Never been ROCKED enough! HÆÆÆRREGUD!
Bubba var bittelitt mer diplomatisk og sa: Det va kje så møje bra her.
Det eneste som passerte sensuren var de åtte-ti Pink Floyd-platene mine. Ellers var det visst skrint.

Siden har det blitt flere nachspiel for å si det sånn. Med og uten. Musikk har stått sentralt hele tiden. på scenen - i salen - på jordet. På veien.

Beelzebub er en ressursperson, en ukuelig optimist. Han har en kraft i seg som er formidabel. Han er snill, omsorgsfull, sprudlende, morsom og aldri det minste kjedelig.
Han er antagelig den beste låtskriveren jeg kjenner. Entertainer av rang.  Og udiskutabelt en av mine beste venner.

Kjære Beelzebub: Gratulerer med dagen. Beklager at jeg ikke ville synge på Fredag. Jeg er så avhengig av  at alt skal være optimalt at jeg nesten aldri tør uten at jeg er forberedt.

Det var en kjekk fest. Kanonkjekk. Det blir flere.

Førti år er forøvrig ingen alder.

søndag, juli 14, 2013

Ord for dagen

Jeg har forsømt dere nå den siste tiden. Det er beinhardt å feriere, men jeg lover å komme grusomt sterkt tilbake seinere.

Var på en tur med ungene nede i byen i dag. Først i GEO-parken, som er et alternativt lekeområde med klatregreier og hoppeballer og det meste er laget av utrangert utstyr fra oljeindustrien. Dessuten er det et par taggevegger.

Det med taggeveggene er i seg selv hovedårsaken til at Fremskrittspartiet vil jevne området med jorden. Der det er spraybokser er det hærverk, og der det er hærverk er det rapmusikk og der det er rapmusikk er det overhengende fare for at det finnes narkotika, og der det er narkotika er det garantert ulovlige innvandrere og - etter alle erfaringer - muslimske terrorister.
Bur dem inne - hele gjengen!

Jeg kikka bort på en av grafitti-veggene, og leste følgende tekst:

La tiden som kommer bli fylt av gele.

Det var selvsagt for godt til å være sant.

lørdag, juli 06, 2013

torsdag, juli 04, 2013

I think I'm in love

Vi driver og henger opp ting på veggene, Rållså og jeg. Mer enn ett år etter at vi flyttet inn står fortsatt en stor del av raben vår i esker i og utenfor boder og kjellere, og på altaner og rundtomkring i leiligheten og formelig venter på å bli omplassert.

Jeg lånte en drill på jobben - en svær Milwhaukee-sak - siden jeg har tatt rotta på vår. Og den er jo noe helt aldeles annet: Den eter seg inn i betongen så støvet fyker.
Jeg tror jeg er forelsket.

onsdag, juli 03, 2013

Handelens dag i ditt distrikt. og bæbæ lille lam


Eg sit på ein ustø Europall
Og syng ein ny sjølskriven trall
om det innerste i livet mitt
På handelens dag i ditt distrikt
Ein full fyr står og ser på
Han klamrar seg til dama
Han seier: No må du snart sjå å spela
'Sweet Home Alabama'.

Vi skiltes fra klanen Søndag formiddag etter en meget kaotisk pakkeseanse. Rållså hadde lovet ungene en tur hver, på en ting hver på tivoliet på Amerika-festivalen.
Det skulle vise seg å være et ultimatum helt uten rot i virkeligheten.

Det var ikke så mye folk der, på en Søndag formiddag i kjølvannet av DDE (som på sedvanlig vis hadde samlet 1500 mennesker på Lørdagen, rairai).
Pluss i margen for lite folk. Endre var helt fortapt i radiobilene, men beina hans var for korte til å nå ned til pedalene, så løsningen ble at han styrte og jeg gasset og ansiktet hans var som ei sol, og den lille kroppen sitret av fryd. Rållså og Ingrid sto ved siden av banen, og vi gjorde en og annen æresrunde bortom.
Men så stoppet bilene etter et trompetsignal. og det ble fort klart at Endre ikke kunne overtales til å forlate kjøretøyet på sivilisert vis. Rållså måtte løse en billett til (til førti kroner), og så kunne vi kjøre i enda fem minutter. Han ble snurt etter den andre turen også, og kastet lengselsfulle blikk mot bilene mens han meget motvillig forlot banen sammen med meg. Bolle hjalp. Bolle hjelper alltid.

For dem som har penger og tålmodighet er Tivoli en perfekt aktivitet. De som betjente de forskjellige apparatene - strenge middelaldrende mennesker med Østeuropeisk lynne - likte ikke unger noe særlig, for å si det mildt. Noen av dem burde kanskje skifte jobb, da nittini prosent av kundene deres er barn.
Ingrid hoppet på trampolinen i fem minutter - til nye åtti kroner - hun var skjønn da, det lille ansiktet var fylt av lys. Alle smilte bortsett fra Olga med billettene.
Problemet med slike tivoli er at fristelsene er alt for mange, og vi klarte ikke å si nei til flere aktiviteter: hoppeslott og rutsjebaner og karuseller.

Til slutt kunne vi dra. Til Dagoberts svigerser for å gi et kopplam melk. Ingrid hadde gledet seg halvt i hjel til dette. Til å holde i flaska.
'Svarte-Petter', som lammet het var enormt svært og hadde allerede kommet i stemmeskiftet BÆÆÆÆ! ropte han, og kom styrtende mot flaska, vill i blikket. Og på den andre siden av gjerdet sto min lille datter og holdt fryktløst i den andre enden mens hun ble slengt frem og tilbake av Grådig-Petter. Da han hadde tømt flaska, stakk han sin vei.
Det ble en annerledes opplevelse enn hva jeg i utgangspunktet hadde tenkt, men ungene var fornøyd og vi var fornøyd og vel så det, så da kunne vi pigge hjem.

(Introen er tekst av Stein Torleif Bjella)




tirsdag, juli 02, 2013

For døre øver

Selve kjøreturen forløp uten de helt store komplikasjonene.
Rållså måtte ta rattet, for jeg var redusert etter Mattisen.
Sist Rållså kjørte bil i en lignende setting så punkterte hun, og det passet jeg på å minne henne på, slik at hun skulle være sikker på at jeg ikke hadde glemt det.
Og da vi var framme i Mandal skrøt jeg uhemmet til henne over hvor flink hun hadde blitt til å kjøre - Du kræsja jo ikkje ein einaste gang!
Hun har ganske mye selvironi, Rållså. Hun bare lo av det.

Etter forholdene forløp oppholdet i feriehuset på bra vis. Periodevis intenst, men det er jo bra folk. Ganske, ihvertfall. Det var vel egentlig tøffest for kjæresten til Jørnen, som traff mange av oss for første gang. Jeg forstår godt at han tok morgenkaffen på altanen, for å si det sånn. Men han klarte seg beundringsverdig.

Endre og Ingrid lekte godt med kusine Filifjonka som de ikke hadde sett på et helt år. Ikke rart, kanskje - når det er en hel time å kjøre til dit de bor, og minst like jævla langt den andre veien. Vi er med andre ord knallgode til å backe hverandre i hverdagen.

Jeg tror ikke jeg vil si så mye mer om selve oppholdet, men i morgen skal jeg fortelle (for mer eller mindre døve ører) om kjernefamiliens besøk på tivoli på en AMERIKA-FESTIVAL (O Jess. De finns).

mandag, juli 01, 2013

On the Road Again

Vi  har deltatt på familiehelgen med stor F. Deltakelsen var såpass høy, at hadde vi vært en firefem deltagere til, så hadde det vært et stevne.

Anledningen var at min nest yngste bror Dagobert tikket over 30-tallet, og få dager før det igjen så ble han pappa.
Med andre ord har han fått livet og dimensjonene ved livet rokket ved.

Det var mor som var turarrangør, eller ihvertfall initiativtaker og planen var at hele Dvergbøy-klanen med feller og avkom skulle reise til Sørlandet for å feire begivenhetene. Der skulle de (vi)  bo i et sommerhus fra Fredag til Søndag.
Vi var fulltallige - bortsett fra Bergljots flokk (som nok kunne ha løftet intensiteten enda et par hakk). 11 personer med stort og smått.

Det er jo alltid et sirkus når vi skal ut på noe. Vi hadde ikke pakka på Torsdagen, fordi jeg var opptatt med Mattis til halv tre på natta, og så måtte jeg på jobb klokka sju, og så fikk vi ikke kommet skikkelig i gang med pakkinga før i firetida, og det er det samme hver gang. Regnklær, sko, støvler, sandaler, kortermet i tilfelle sol, langermet i tilfelle kulde, redningsvester i tilfelle sjø. Helgardering. Har du med sengklær? ekstra håndklær? Solkrem? Har du smurt niste? Har du huska tannkostene? Vi MÅ ha med vannflaskene. Har du kokt kaffe?

Jeg vil vanligvis trykke på for å komme meg avgårde, og da alt var klart og klappet, fant Rållså fram strykebrettet og begynte å stryke klær, og da var det såvidt jeg klarte å holde irritasjonen tilbake.
Klokka nærmet seg halv seks, og et kvarter senere var vi på veien. Da vi passerte Kvadr(h)at var ikke Rållså sikker på om hun hadde tatt ut kontakten til strykejernet, så da snudde vi liksågodt og rykket tilbake fra start.
Endre var rasende fordi han ikke fikk ha vinduet åpent på motorveien, og argumentet om at det komme te å ble storm i heile baksede hjalp ikke. Men hjemme i en skuff hadde vi to slikkepinner, og det gjorde heldigvis susen.