fredag, mars 30, 2007

Ein mørk Apokalypso om våren

I ein eim av vridd metall.
Stank av død og syndefall
Djupt i brystet knurrer dyret
Heng i lenka før det slepper laust
Alt det innestengta- råa
Skyller over alt det sminkte og det gråa

Alt må døy
Alt må leggjast flatt
Ja, alt må døy

Å, eg kjenner grunnen riste
Timen nærmar seg- den siste
Har du någe du ska sei, så sei det nå
For nå e det snart for seint
Klokkå tikke
Tiå går

Det e ingenting å angra
Det e alt for seint å snu
Du må sjå det rett i auene- og berre la det skje
Om det pinta og det bøygda skal få fred.

torsdag, mars 29, 2007

Respect (just a little bit)


Karl Marx's grav ligger på en nedgrodd gravlund litt utenfor London, gravstøtten er massiv og firkantet, med en byste av den gamle kjempen plassert på toppen. I øyehulene sitter det spindelvev. Ihvertfall var det slik når jeg var der for syv-åtte år siden. Mangt har vært sagt om Marx og teoriene hans. Jeg skal ikke påstå at jeg har inngående detalj-kjennskap til mannen. Boktitler som 'Das Kapital', og'Det Kommunistiske manifest' fristet liksom ikke så veldig. Det ble litt fjernt. Litt høytravende. Mange har påstått at Karl hadde feil i det meste han tenkte og sa, men at han slåss FOR de svakeste MOT kaksene later til å være et faktum. Min far påsto en gang at definisjonen på en Sosialist er ' Ein som ingenting har, og gjedna vil dela det med andre'- og så lo han høyt- slik han har for vane når han synes han er morsom.

Som jeg sto der og kikket opp på monumentet, dukket det opp to eldre ektepar, som i tur og orden foreviget seg selv og hverandre ved støtten. Når den ene mannen stilte seg opp, sa den ene kvinnen(jeg antok at det var hans kone): 'Now, take your hat off. Show a little respect'. Han gjorde straks som hun sa, og jeg husker at jeg syntes det var så fint.
Og det syns jeg ennå.

lørdag, mars 24, 2007

Distrahe.


-Gidder noen å ringe mobilen min?
Jeg kan overhodet ikke finne den. Har letet overalt.
Helt sant.
Akkurat nå er jeg glad jeg ikke har ansvaret for en baby.
-Gidder noen å ringe Øysil? Han er søkk vekke. Som en ånd i en fillehaug. Men så lå han kanskje bare i en lomme eller noe. Eller i bilen. Og sa pippip når det kom inn en tekstmelding.
Men det hørte jo ikke jeg, for jeg hadde satt ham på 'lydløs'. Bare ikke batteriet er flatt.
Ellers pleier jeg å være god til å miste det meste, men hvor ER den helvetes mobiljævelen?
Som ringetone har jeg 'Paranoid' med Sabbath.

torsdag, mars 22, 2007

Ringring


I dag jobber jeg overtid, og selv om jeg er oppe av grøfta, så skjener jeg like fullt rundt litt uten mål og formening. Akkurat i dette sekund har jeg tenkt følgende: 'Hm, han som kjører den grave maskinen (her legger jeg inn en liten orddelings feil og to for dere entusiaster av rett skrivning) Altså: 'Hm, han som kjører den grave maskinen der ligner jammen veldig på et ringspill'. Det er ikke pent å gjøre narr av andre menneskers utseende, særlig hvis det ikke er selvforskyldt. Men kombinasjonen av ekstremt kort hals og veldig mange smykker oppå hverandre gir en ganske uheldig effekt.

tirsdag, mars 20, 2007

Steinalderen


Jeg har tidligere blogget om middelalderen, at man ikke er noen ungfole lenger, og hva vissheten om dette innebærer.
I dag vil jeg skrive litt om gamlisene. Jepp, kjernevelgerne til Siw Mensen og de innvandrerfiendtlige partifellene hennes.
I dag kjenner jeg meg veldig gammel. Hodet mitt er tungt og mørkt, men heldigvis er både syn og hørsel helt ok.
Men jeg begynner å sige litt sammen- jeg har nesehår som insisterer på å strekke seg ut av neseborene, og viker som har blitt til fjorder.(dette fortalte jeg Pål-Øystein en gang, og han kunne lattermildt meddele meg at han hadde utviklet lagune) Det hjalp litt. Øyenbrynene mine produserer 'magnuser' som aldri før(magnuser er slike stive hår i brynene, som bør nappes, slik at man ikke ser alt for streng ut), jeg kjefter titt og ofte på fjernsynet, når det sies noe som jeg er uenig i. Kanskje jeg allerede er i ferd med å bli den sinte gamle mannen som Runar sa en gang. Jeg orker ikke gå på byen på Lørdager lenger- misliker kø. Og trengsel. Det eneste som mangler er at folk begynner å reise seg for meg på bussen. Og i dag så blogger jeg som ei sutrete gammal kjerring. Men nå må dere unnskylde meg, for jeg skal på butikken og kjøpe et tonn med kamferdrops.

torsdag, mars 15, 2007

Bredside


Vi står alle til knes i samme skiten. Vel, noen står dypere i det enn andre. Noen har faktisk allerede druknet i skiten. Andre har kanskje bare en flekk eller to på det ene buksebenet. Men faktum er : VI STÅR ALLE TIL KNES I SAMME SKITEN!
Jeg har møtt en del mennesker i årenes løp som mener seg hevet over gjennomsnittsmenneskets trivielle liv. Folk som benytter sin status til å ta snarveier der andre er tvunget til å gå rundt. Kulturelt forfinede- moralsk forkrøplede. Individer som mener at deres navn, status, utseende,relgion, kjønn,hudfarge eller størrelse på bankkonti gir dem RETT til å ta seg til rette på andres bekostning. Vi er bare føkkings mennesker. Jeg blir rasende på kåtsekker som mener at det er helt ålreit å ta vilt fremmede jenter på rompa, foreksempel. Hva faen er det? jenter som blir antastet på en slik måte bør øyeblikkelig snu seg rundt og kjøre et kne opp i vedkommendes pung (og da mener jeg IKKE lommeboka). Det handler om respekt. Denne bloggposten var egentlig ment til å være en bredside mot kjepphøye akademikere- jeg har møtt ganske mange av dem i årenes løp, og deres ringeakt mot folk som ikke har utdannelse har til tider vært så stor at- vel,jeg syns ikke det er rart at verden ikke går framover. Tvitten sa en gang at jeg var ridd av jantelov og misunnelse. Det er mange år siden nå, men jeg husker at jeg ble lei meg. I dag vil jeg si at det snarere er en sterk rettferdighetssans. Nå som da. Ild!

Jeg falt


Jeg falt.
Men jeg merket ikke at jeg var istykker før jeg skulle reise meg.
Beina mine ville ikke lystre.
Jeg kjente ikke smerte, bare en hul resignasjon.
Og lukten av gress kilte meg i neseborene.

tirsdag, mars 13, 2007

Den gode hyrde


Dette er egentlig en urpremiere på noe som skal brukes i en sporadisk spalte jeg skriver i et lokalt landbruks-tidsskrift.


Far min har mange sider. Mange gode, og nokre- ikkje fullt så gode. Når det er vår, og lemminga tek til, kjem han verkeleg til sin rett. Kvart einaste år, i grøn kjeledress som lukter stramt av sau, og lommane fylt med spiker og flasker med smokk. Då er han utrøytteleg, far. Natt og dag, som ein sauefjøsets Florence Nightingale, bidreg han med psykisk og fysisk støtte til dei gravide og fødande, og avkomma deira. Filosofien er at intet liv er for usselt til å redde. Og sorga er like stor kvar gong han må gje tapt, som gleda er dei gongene han kan hjelpe nyfødte lam tilbake til livet.
Han vert like sint på sauer som støyter i frå seg lam i dag, som han gjorde for tjue år sida.Og då får dei adoptivmødrene som er betenkte eller voldelige mot lamma raskt passa sine påskrivne, og vert titulerete 'J###la dass', og somme tider det som verre er. Tvangs-adopsjon vert praktisert relativt ofte, og som regel får Florence frå Adopsjons-byrået det siste ordet. Ein annan ting som er symptomatisk er at uansett kor stort sauefjøs han byggjer, så har han ti-femten for sauer for mykje når lemminga starter. Rart det der. Konsekvensen er at han har 'avdelingar' med sauer i dei fleste andre bygningane på garden. Dette igjen fører til ekstra slit, og grindar og trillebårer med silo og bøtter med vatn vert flytta hit og dit og opp og ned, og i det heile tatt er det ei hektisk tid. Bokførings-delen, der lamma vert registrerte kan unntaksvis gå over styr, og i fjor fekk vi faktisk tilbake eit lam meir frå heia enn vi hadde sendt. Bonus.
Det som eg syns er aller mest rørande er den omtanken Far har for dei svakaste i flokken, og på baklommen pleier han å ha med seg ei mjølkeflaske, som 'Pille' (dei utstøytte heiter alltid Pille) får ekstra mjølk frå. Og når han ropar 'PILLE!', og ein bitteliten lammekropp kjem styrtande, og forsyner seg grådig frå flaska- då kan eg sjå ekte glede i blikket hans. Det er slik ein sauebonde som har hjartet utanpå kjeledressen opererer. Far er det same for dyra sine som Kari Mills er for halvparten av kattane i byen.

søndag, mars 11, 2007

Tyver og Tiggere og fantepakk og sånn.


I går hadde vi en opphetet diskusjon om u-hjelp. Det vil si at Beelzebub ble opphetet , og jeg bar ved på bålet- alt hva jeg maktet. Kombinert med alkohol, vil jeg påstå at det ble en morsom, og veldig kategorisk debatt, hvor partene var minst like uenige etter at den hadde dødd ut.

Å gi penger til veldedige formål, tiggere, gatemusikanter, roseselgersker og lignende er visst ikke barebare. Det blir hevdet at Øst-Europeiske 'tiggerligaer' driver organisert tigging, og plyndrer giverglade nordmenn til fordel for kyniske bakmenn.
Sannhetsgehalten i slike påstander kan sikkert diskuteres. Skal man forlange cv av disse stakkars menneskene før man eventuelt deler noen smuler av sin overflod? Skal man kjøpe kaffe til junkiene når de ber om penger til det? For å hindre dem i at de brukes til dop? Hvor høyt opp på hesten skal man sette seg? Jeg har lagt merke til at mange av snerpene som produserer forargede leserbrev til byens største avis mener at tiggerne 'forpester byen', og enkelte vil ha dem fjernet med makt. Jeg blir veldig trist av denslags blåbrune oppgulp. Jeg synes det minner mest om et slikt menneskesyn som lå i bunn for en ideologi som ble forfektet på første halvdel av førtitallet.
Det blir mye synsing dette her, det kan godt hende at ikke alle småpengene som går i lommene på de stakkars menneskene går til mat, men det er en håpløs unnskyldning for å ikke gi. Uansett, så mener jeg at oljefeite Nordmenn kan ha godt av å se at det ikke er alle som har det så godt som dem. Jeg oppfordrer alle til å gi. Gi så det svir.

onsdag, mars 07, 2007

Om å se seg selv utenfra del 3


De fleste som har sett politiskolen-filmene fra åttitallet vet at filmer ikke nødvendigvis blir bedre jo høyere tall det står bak tittelen. Treeren er ikke nødvendigvis best, for å si det slik. Hvorvidt de samme kriteriene gjelder for blogging? Tja, se det er det ikke så lett å svare på.
Men føljetongen fortsetter, med en kraftig dreining mot venstre.

Etter at jeg flyttet til Ordal, begynte jeg å engasjere meg bittelitt politisk- ble medlem i Senterungdommen, og plasserte meg raskt på det ytterste venstre. 'Hvorfor sveve i det blå, når man kan elske i det grønne' var slagordet til denne ungdomsbevegelsen, og Trånd Piggve Jones, som hadde vervet meg inn i styret i lokallaget oppfattet-litt for sent at han hadde rekruttert en som (på prinsipiellt grunnlag) var uenig i alt han sa, og det meste han gjorde. Og det var mye kjekkere for meg enn for han, tror jeg. Jeg avsluttet mitt forhold til senterbevegelsen etter å ha fått alle illusjoner knust ved et landsmøte.
Nevnte Jones og jeg begynte på Spann videregående skole- og der traff jeg Runar- og ble Anarkist, trodde jeg. Runar hadde langt hår og skinnjakke, og var hakket hvassere i replikken enn de fleste jeg kjente.Runar var den første jeg kjenner som forsvarte Blitz, og i Fyfylke ble det ansett for å være helt uhørt. Etterhvert som Runar og jeg fant tonen, så framsto vi nok som ganske kjepphøye. Runar forfektet også 'alkohol-kontroll', og han hevdet at han kunne ta seg et glass vann eller en kopp kaffe hvis han kjente at han var i ferd med å bli for full, og fortsette pimpingen etterpå. Dette er en praksis han nok har fjernet seg fra de senere år. Jeg er ham evig takknemlig for at han introduserte meg for forfattere som jens Bjørneboe og Ingvar Ambjørnsen, som jeg fremdeles setter høyt. Stor litteratur. Det som er saken er at jeg aldri har vært anarkist, selv ikke iført trange svarte jeans, biker-jakke, armyboots, fingervanter og palestinaskjerf. For å toppe det hele, hadde jeg en sort genser med påskriften 'ANARCHY!'.Jeg følte meg ganske tøff. Selv om jeg opplevde å få slengt 'Jævla øya-rockar' etter meg på byen en gang. For det var det jeg var. Eglinten.

mandag, mars 05, 2007

Om å se seg selv utenfra- Del 2


Siden responsen på forrige blogpost var så massiv, føler jeg nærmest at dere KREVER mer i samma leia.
Og mer skal dere sannelig få.
Indianer-perioden min tok slutt rundt 1988- og i en kort periode var jeg en slags 'råner', mest fordi de daværende kompisene mine bekjente seg til senkede Opel Asconaer, Wunderbaum og bilseter i imitert tigerskinn, praten gikk mye i doble forgassere, 'burning', og hvor fort man hadde kjørt fra tæu til radøybrua. Det er vel unødvendig å si at jeg ikke hadde mye å stille opp med i et slikt selskap. Til mitt forsvar kan jeg si at jeg i denne epoken av mitt liv ble introdusert for det fantastiske rockebandet Ac/Dc, som jeg fortsatt digger. Men ellers var jeg som en fisk på land. Jeg syns bilmekking var gørr, og den dag i dag vet jeg fortsatt ikke hvordan en forbrenningsmotor virker. Da jeg flyttet til Ordal i 1989, flyttet jeg også fra de stupide rånekompisene mine, og siden har jeg ikke kjent noe savn etter dem. Ei heller etter min lysebrune ermeløse skinnjakke med et påklistret amerikansk flagg, eller den imitert saueskinnsforede dongerijakken med et påsydd Guns'N'Roses- merke. Et mørkt avsnitt i Påskeharens historie. Heldigvis ramlet jeg rett oppi armene på Fjells Angels, som mer eller mindre tok i mot meg med åpne armer. Saved by the GONG-GONG-GONG.